Blitt alenemor. Jeg har angst. Hva med alt det sosiale barna skal være med på?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har akkurat blitt alene med begge barna mine. Oppigjennom ekteskapet har jeg opparbeidet meg (høres ut som en arbeidssøknad) en god del angst, i følge legen, generell angstlidelse. Jeg er vanligvis generelt nervøs av meg, men så er det denne angsten i tillegg. Jeg har ikke sosial angst, men det varierer litt hva jeg finner ekstremt ubehagelig. 

Til høsten begynner den eldste på skolen. Jeg vil gjerne gi henne et normalt liv, noe jeg ikke kunne da jeg var gift. La henne dra på aktiviteter og delta på ting osv. Jeg vil gjerne være en aktiv og tilstedeværende forelder. 

Det er derfor et problem at jeg sliter så. Jeg gjør jo det jeg skal, følger til bhg, lege, helsesøster,snakker på vegne av barna mine, men nå er det alt dette sosiale.. som egentlig er frivillig.. som jeg synes er ekstremt skummelt. 

Finnes det noe jeg kan gjøre for å bli bedre eller endre tankegangen min ? Er det noen som har blitt bedre ? Skulle ønske jeg var tøffere. 

 

 

Anonymkode: 9c71e...351

[AnonymBruker]

Jeg synes det er kjempebra at du tenker på dette allerede nå. Dette er til høsten, dvs du har over et halvt år på deg til å jobbe med de utfordringene. 

Eksponeringsterapi, kanskje sammen med medisiner hvis det hjelper for deg (selvsagt i samråd med fastlege/behandler) er det som hjelper for veldig mange med angst. Få gjerne hjelp fra helsevesenet til å legge opp en plan som kan fungere for deg, slik at du ikke går frem for fort eller for sakte.

Anonymkode: 30d11...079

[AnonymBruker]

Du bør vurdere å gå til samtaleterapi for å få hjelp med angsten din. Ta kontakt med fastlege og be om en henvisning til DPS.

Anonymkode: 1014a...0be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes det er kjempebra at du tenker på dette allerede nå. Dette er til høsten, dvs du har over et halvt år på deg til å jobbe med de utfordringene. 

Eksponeringsterapi, kanskje sammen med medisiner hvis det hjelper for deg (selvsagt i samråd med fastlege/behandler) er det som hjelper for veldig mange med angst. Få gjerne hjelp fra helsevesenet til å legge opp en plan som kan fungere for deg, slik at du ikke går frem for fort eller for sakte.

Anonymkode: 30d11...079

Det kan jeg gjøre, forklare situasjonen. Er redd de skal blåse det opp mer enn nødvendig, alt jeg vil er å bare bli mer komfortabel og trygg på meg selv uten å få sammenbrudd senere😅 

Får ta kontakt med fastlege, takk for tipset ❤

Anonymkode: 9c71e...351

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du bør vurdere å gå til samtaleterapi for å få hjelp med angsten din. Ta kontakt med fastlege og be om en henvisning til DPS.

Anonymkode: 1014a...0be

Takk 😊

Anonymkode: 9c71e...351

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme problem, og det var fullstendig uaktuelt at dette skulle gå ut over barnet. Jeg fikk henvisning fra fastlegen for hun vurderte det som hastesak siden det kunne gå ut over et barn i utviklig som skal skape nettverk. Mens jeg jobbet med problemet så måtte jeg bare stå i frykten og ubehaglighetene. Etter et år så gikk det kjempebra masse lykke til!

Anonymkode: d4fe4...e0b

[Gjest WhisperingWind]

Går du til psykolog? 

[AnonymBruker]

Jeg fikk angst og ptsd etter mitt forrige forhold, så har altså hatt det i 9 år nå. Har 3 barn i alderen 17, 15 og 10. Min erfaring er at når jeg er i situasjoner jeg har vært tvunget til å være i pga barna, så har det gått helt fint. Som en bryter som har skrudd av angsten der og da, og at hjernen bare har funnet seg i at vi skal gjøre dette for barna og da er det greit. Har gjerne hatt noen panikkanfall før jeg skal dra eller har ligget våken noen netter i forveien og gruet meg og hatt angst for angsten, i tillegg til å være ganske utslitt etterpå, men der og da er det som at hjernen går inn i en «fake it to you make it» greie. Kun en gang i løpet av disse årene har jeg hatt angst i situasjonen og det var et år noen overivrige foreldre hadde funnet ut at alle foreldrene skulle leke sammen i grupper under en foreldrekaffe. Da vi kom til stasjonen hvor vi skulle øve inn en sang og dans som skulle framføres foran barna og di andre gruppene senere, da måtte jeg sette meg ned på bakken og fortelle til gruppa mi at jeg sliter veldig med angst, det har kostet meg masse bare å komme hit og dette klarer jeg ikke å gjennomføre. Noe gruppa mi (5 fremmede foreldre i klassen) hadde stor forståelse og respekt for. Men nå har jeg vært i skole/bhg i 16 år og har aldri opplevd noe lignende. Det ble ikke godt mottatt av noen av introvertforeldrene, så det skjedde aldri igjen 😅 lykke til, du blir å klare det!

Anonymkode: 07e15...13b

[Banjo]

.

Endret 3. januar 2023 av Banjo

[Sofakona]

Min er 10 og jeg har ikke vært så serlig sosial disse 10 årene...jeg har vært på jule avslutning og sommer avslutting. Ellers har jeg ikke vært med på sp mye .. han går på aktiviteter 2 ganger i uken..men da sitter jeg bare å ser på og holder på med mobilen. Om du klarer å dra til lege og helsesøster klarer du det andre:) jeg sliter of med angst...men heldigvis slipper du så mye kontakt med foreldre etc:)

[AnonymBruker]

Få henvisning til eksponeringsterapi. 
 

At eksponeringen består av slike aktiviteter og planer  

Så er det viktig å tilrettelegge rundt:

- Spise nok

- Legge inn hvile hver dag (gjerne korte økter med guidet meditasjon/mindfullness for å roe systemet)

- Ikke drikke mye koffein før eksponering

Jeg har hatt MYE angst slik du beskriver. Helt kokko. Men med jevnlig eksponering over lang tid oppdaget jeg plutselig etter lang tid at «jøss, nå tenker jeg ikke over slik og sånn lengre».

Om du opplever eksponering nærmest umulig kan ssri være nødvendig for deg. En støttekrykke. 

Anonymkode: 37467...7e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Få henvisning til eksponeringsterapi. 
 

At eksponeringen består av slike aktiviteter og planer  

Så er det viktig å tilrettelegge rundt:

- Spise nok

- Legge inn hvile hver dag (gjerne korte økter med guidet meditasjon/mindfullness for å roe systemet)

- Ikke drikke mye koffein før eksponering

Jeg har hatt MYE angst slik du beskriver. Helt kokko. Men med jevnlig eksponering over lang tid oppdaget jeg plutselig etter lang tid at «jøss, nå tenker jeg ikke over slik og sånn lengre».

Om du opplever eksponering nærmest umulig kan ssri være nødvendig for deg. En støttekrykke. 

Anonymkode: 37467...7e4

Takk for gode tips, særlig det med kaffen, for jeg får i meg mye koffein. Jeg har vurdert å be om ssri, men er redd det skal bli en hvilepute.

Sofakona skrev (3 timer siden):

Min er 10 og jeg har ikke vært så serlig sosial disse 10 årene...jeg har vært på jule avslutning og sommer avslutting. Ellers har jeg ikke vært med på sp mye .. han går på aktiviteter 2 ganger i uken..men da sitter jeg bare å ser på og holder på med mobilen. Om du klarer å dra til lege og helsesøster klarer du det andre:) jeg sliter of med angst...men heldigvis slipper du så mye kontakt med foreldre etc:)

Det er andre foreldre jeg har litt noia for.. Men vil liksom at barna mine skal få venner 😅 så må jo liksom.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg fikk angst og ptsd etter mitt forrige forhold, så har altså hatt det i 9 år nå. Har 3 barn i alderen 17, 15 og 10. Min erfaring er at når jeg er i situasjoner jeg har vært tvunget til å være i pga barna, så har det gått helt fint. Som en bryter som har skrudd av angsten der og da, og at hjernen bare har funnet seg i at vi skal gjøre dette for barna og da er det greit. Har gjerne hatt noen panikkanfall før jeg skal dra eller har ligget våken noen netter i forveien og gruet meg og hatt angst for angsten, i tillegg til å være ganske utslitt etterpå, men der og da er det som at hjernen går inn i en «fake it to you make it» greie. Kun en gang i løpet av disse årene har jeg hatt angst i situasjonen og det var et år noen overivrige foreldre hadde funnet ut at alle foreldrene skulle leke sammen i grupper under en foreldrekaffe. Da vi kom til stasjonen hvor vi skulle øve inn en sang og dans som skulle framføres foran barna og di andre gruppene senere, da måtte jeg sette meg ned på bakken og fortelle til gruppa mi at jeg sliter veldig med angst, det har kostet meg masse bare å komme hit og dette klarer jeg ikke å gjennomføre. Noe gruppa mi (5 fremmede foreldre i klassen) hadde stor forståelse og respekt for. Men nå har jeg vært i skole/bhg i 16 år og har aldri opplevd noe lignende. Det ble ikke godt mottatt av noen av introvertforeldrene, så det skjedde aldri igjen 😅 lykke til, du blir å klare det!

Anonymkode: 07e15...13b

Jeg må berømme deg for at du torde å si ifra om det ! Jeg hadde nok fått akutt kvalme og stukket av😅 merkelig at noen av dem ikke tok det greit:/ 

Jeg også tror at fake it til u make it fungerer, jeg har hatt jobber hvor man på en måte må, og da går man inn i litt skuespill liksom. Med ungene er man jo gjerne litt mer sårbar fordi man står der som mor og vet ikke alt,så det er kanskje derfor jeg blir så usikker og nervøs. Jeg føler meg noen ganger som et undermenneske sammenlignet med andre, så kanskje derfor:/

Anonymkode: 9c71e...351

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for gode tips, særlig det med kaffen, for jeg får i meg mye koffein. Jeg har vurdert å be om ssri, men er redd det skal bli en hvilepute.

Det er andre foreldre jeg har litt noia for.. Men vil liksom at barna mine skal få venner 😅 så må jo liksom.

Jeg må berømme deg for at du torde å si ifra om det ! Jeg hadde nok fått akutt kvalme og stukket av😅 merkelig at noen av dem ikke tok det greit:/ 

Jeg også tror at fake it til u make it fungerer, jeg har hatt jobber hvor man på en måte må, og da går man inn i litt skuespill liksom. Med ungene er man jo gjerne litt mer sårbar fordi man står der som mor og vet ikke alt,så det er kanskje derfor jeg blir så usikker og nervøs. Jeg føler meg noen ganger som et undermenneske sammenlignet med andre, så kanskje derfor:/

Anonymkode: 9c71e...351

Du kan vel spille litt overfor andre foreldre også? Husk at de fleste er mest opptatt av seg selv😊 Ellers synes jeg tips om terapi høres lurt ut. Når du er så bevisst dette, så tror jeg det går bra. Lykke til!

Anonymkode: 847ba...152

[AnonymBruker]

Jeg fikk tilbud om samtale med psykolog da jeg gikk gjennom en skilsmisse. Vi var på kontroll på helsestasjonen, og så nevnte jeg noe om det og spurte litt om råd for overgangen mellom mamma og pappa. Da spurte helsesøster om jeg kunne tenke meg å snakke med noen om bruddet, det var et tilbud de hadde. Det takket jeg ja til, greit å ikke slite ut venner med slik. 

Jeg har selv generalisert angst og litt ymse. Det har gått forbausende fint! Jeg hadde ikke trodd det selv. Jeg har det jo fortsatt, men det er ikke så fremtredende i situasjoner jeg må være med på pga barnet. I andre situasjoner kan jeg bli helt lammet, som ender med skjelving og oppkast når jeg er ferdig med situasjonen. 

Så mitt tips er å høre om det er noe hjelp å få, kanskje din helsestasjon også har noe for samlivsbrudd? Jeg ble også opplyst av forsikringsselskapet at jeg hadde 10 timer psykologhjelp gjennom de ved livskrise, og samlivsbrudd sa de var en livskrise. 

Anonymkode: c18be...401