Samboer har trolig Asbergers uten å vite det. Hva kan man gjøre?

[ekstate2]

Hei. 

Er mann, men leser mye bra på disse sidene, så velger å skrive her. 

Jeg er 30 år, kjæresten er 28 år. Vi har vært sammen i snart 5 år og har vært samboere i 4.5 år. Jeg er utrolig glad i henne, og vi har det veldig fint sammen. Hun er den snilleste og fineste personen jeg har møtt noen gang, samtidig så intellegent og skarp.

Vi er begge høyt utdannet, jobber fulltid, har mye venner og gode familier. Bor i nord. Vi har ikke barn eller leilighet sammen enda, men har leiligheter som vi leier ut, og leier der vi bor nå.

Hvorfor trenger jeg å gjøre noe om det meste fungerer? Er det så farlig?

Både ja og nei. Det forandrer ingenting om hva jeg føler for henne. Jeg er ikke interessert i å sette noe "merkelapp" på henne, annet enn at jeg ser det jeg ser, og at det er som det er.

Men så er det hva som skjer når man kommer hjem, og man tar av seg masken.

Jeg ser hvor vanskelig hun har det med seg selv til tider, og noen ganger har hun identitetskriser der hun omtrent ikke vet hvem hun er. De kan vare alt fra 10 minutter til flere timer.

Hun er ofte lei seg etter vi har vært sosiale, eller om hun står fast på jobb. Det starter ofte med at hun tenker så det knaker mens vi er på vei hjem, eller sitter hjemme i sofaen. Når hun maserer haka, da vet jeg at hun står helt fast, og at et sammenbrudd kan komme når som helst. Jeg spør alltid hva det er hun tenker på, men hun sier bare "vet ikke". Ofte svarer jeg bare at hun trenger ikke å si noe om hun ikke vil. Jeg skjønner jo likevel litt hva som foregår, og noen ganger forteller hun litt mer, at hun tenker på noe hun ikke forstår uten at hun klarer å sette noe ord på det. Jeg kan jo ikke vite helt sikkert, men jeg har mine tanker om hva som foregår. Jeg tror hun går gjennom samtaler hun har hatt, eller en samtale hun skal ha. Analyserer alle scenarioer, finner ut hva hun har sagt eller hva hun skal si, hva slags situasjoner hun kan komme i som er utrygt, hvordan folk kan reagere, hvordan hun kan redde seg inn igjen etc etc. Om det foregår med ord, eller om det foregår på en eller annen abstrakt måte bare hun forstår. Jeg aner ikke.

Andre ganger åpner hun seg litt mer. Hun sier selv at hun ikke vet hvem hun er til tider, at hun føler seg helt alene, utilstrekkelig, at hun prøver så hardt, men klarer aldri å føle at hun er nok. Hun klarer aldri å sette ord på akkurat hva det er hun ikke forstår. Men det er noe med "vanlige" mennesker som bare ikke gir mening for henne, en kode hun kanskje har prøvd å knekke helt siden hun var veldig ung, men aldri har fått til helt. Det er opp og nedturer.

Etter nedturer har hun ofte en runde med 'Friends' eller 'How I Met Your Mother'. Aldri hørt hun le av disse seriene, og hadde jeg bare gått forbi henne i farta uten å ha kjent henne, skulle man sikkert trodd at hun sitter å studerer. Er vel akkurat det hun gjør også.

De siste månedene har jeg prøvd å ta opp litt forskjellig ting, ideer, uten at det blir for personlig. Med en gang hun forstår at en samtale går mot hva hun føler om noe, vrir hun seg unna på alle mulige måter. Jeg er helt facinert over hvordan hun gjør dette, både ute blant andre, og mellom oss. 

Men litt klarer jeg jo.

Noen ganger snakker jeg om min egen diagnose som er ADHD, og forteller om hvordan jeg kamuflerer mine "mangler", slik at ingen skal legge merke til det. Noen ganger spør jeg om hun kjenner seg igjen i de tingene jeg gjør, og om kan tenke på noen måter hun selv gjør dette på. Noen ganger spør hun meg med stor nyskjerrig om jeg tror at hun kan ha ADHD, andre ganger starter hun å gråte eller blir bare veldig stille.

Jeg har også fortalt henne at jeg ser at hun til tider misforstår hva som blir sagt når vi er sosiale. Det kan være ironi, sarkasme, overdrivelser. Egentlig alt som blir sagt, men der måten det blir sagt på, avgjør betydningen. Jeg har fortalt henne at hun ikke trenger å skamme seg eller være flau over det, og om det er noe jeg kan hjelpe henne med, så er jeg alltid her for henne. Det er sjeldent jeg tar dette opp ut av det blå, men gjør det i forbindelse med at noe har gått galt for henne.

Ofte klarer hun ikke å si noe, andre ganger snakker hun seg vekk, andre ganger gir hun meg "dådyr" øynene. Det er blikket når hun har savnet meg eller når jeg har gjort noe fint eller hyggelig. Når hun snakker seg vekk derimot, kan hun si ting som at "noen ganger bare synes jeg det er gøy å ta ting bokstavelig". Jeg forstår jo at det ikke er sant, fordi hun blir veldig flau når det skjer, selvom hun alltid redder seg fort inn igjen.

Vi hadde også en periode på ca 4 måneder der vi ikke hadde det så veldig bra. Vi kranglet mye. Grunnen var at jeg trodde at hun hadde asbergers, men fortalte meg det bare ikke, noe jeg syntes var dårlig gjort etter å ha vært sammen så lenge. Jeg kunne ikke skjønne at hun ikke var klar over det, for i en periode ble det bare så åpenbart av årsaker som skjedde utenfor forholdet, som førte til mye stress for henne. Det var da jeg virkelig starta å forstå, og har ikke klart å legge det fra meg siden. Så jeg starta å behandle henne som en 'vanlig' person, og kommuniserte med henne slik jeg gjør med venner og familie som forstår de tingene hun ikke forstår. Det gikk jo overhodet ikke bra, og jeg glemte meg nok litt midt oppi dette, og startet også å få andre tanker om at hun var ekstremt manipulerende og egoistisk. Jeg må nok ha satt henne i en del situasjoner jeg forstår nå i ettertid må ha vært helt forferdelig. Feks at jeg tok henne med til en terapaut fordi vi kranglet, men der kom vi jo ingen vei fordi jeg tok opp ting hun ikke hadde noen forutsetninger for å forstå, klare å snakke om, eller løse. Hun satt bare å skammet seg, og det var vel også etter det at jeg forsto at hun overhode ikke er klar over hvorfor hun er som hun er. 

Jeg har snakket med terapauten i etterkant, og forklarte hva som var bakgrunnen, og at jeg ikke var et bra sted heller. Terapauten var rimelig sjokkert husker jeg, og hun må jo ha sett en del for hun var godt oppi åra? Når jeg forklarte litt, bekreftet jeg egentlig bare hva hun mistenkte, for hun hadde tenkt mye på de fire gangene vi hadde vært der, der det ikke gikk så bra den siste gangen.

Siden den siste timen, som var i august, har vi hatt det veldig bra igjen. Jeg har sagt unnskyld for alt sammen, og at jeg bare glemte meg litt oppi alt sammen, at jeg forstår, og at jeg skulle ønske at det aldri hadde skjedd. Hun var veldig glad for det, og fortalte mye hun kunne gjort anderledes også.

Nå har vi jo det veldig fint igjen, men jeg tenker jo mye på alt sammen. Spesielt om vi skal ha barn og etablere oss. Jeg kan ikke gå inn i det, og bare improvisere alt mens hun er helt uvitende. Hva skjer om hun finner ut av dette på egenhånd om ti år? I verstefall kan det ende i en lang identitetskrise for henne. Jeg har jo allerede fått smake på det. Hva vil hun dessuten tenke om meg? Kan hun komme over det faktum at jeg har vist dette omtrent siden vi ble sammen?

Jeg aner ikke veien videre. Må jeg bare sette meg ned med henne å si rett ut hvorfor jeg tror at hun har det slik som hun har det?

Når er en god tid for noe sånt? Vil det være nok å gi henne masse kjærlighet mens jeg forteller, og at jeg ikke mener det truende eller som at det er noe galt med henne? Hun er jo helt fantastisk, og det er ingenting galt med henne. Jeg bare ser på det som at hun er skrudd sammen litt anderledes, akkurat som jeg er, og at hun ville fått det bedre om hun innså det, istedenfor å gå resten av livet å tenke at det er henne det er noe galt med. Det føles som et svik å ikke gjøre henne oppmerksom på det. Vi er begge veldig ærlige og åpne mennesker ellers, og det burde jo gjelde for dette også. Hun er veldig inkluderende med alle rundt seg, dømmer aldri eller ser ned på noen. Hun burde jo gi seg selv det samme.

Samtidig ser jeg at det kan gå veldig galt. Om hun går i fornektelse, og bare nekter konsekvent å noen gang snakke om det igjen. Da har jeg jo ikke så mange andre valg enn å gå fra hu.

Jeg har tenkt mye på foreldrene også. Men jeg er veldig usikker. Det kan slå begge veier å snakke med de. Dessuten er vi voksne, og det er ingenting de egentlig kan gjøre uansett hva de tenker.  Jeg tror ikke de aner noe som helst, for de er fine folk, og jeg ser ikke for meg at de kan ha ignorert dette om de var klar over det. Men det må jo ha vært noen situasjoner der ting gikk galt på "rare måter"? Jeg kan ikke forstå noe annet, med tanke på de voldsomme reaksjonene hun har til tider. Det må jo ha skjedd i barndommen og i ungdomstia? Har hun vært så flink til å skjule det? Det er vel mulig, for hun har en god venn som er psykolog, og som jobber med barn og ungdom med disse tilstandene. Han snakker til min samboer på måter jeg vet hun ikke forstår under feks middager. Jeg tror ikke han ville gjort det om han visste om det, eller hadde en mistanke om det. Jeg har aldri snakket med han om det, og føler det blir å gå over streken selvom jeg kjenner han greit. Ingen av hennes venner har sagt noe noen gang, og vi er ofte sosial. Hun elsker faktisk å være sosial, tross at hun ofte blir flau og lei seg etterpå. Noen av hennes venner har jeg jeg også blitt godt kjent med, og kan være med de uten at samboer nødvendigvis er med. Ingen har sagt noe noen gang.

Blant mine venner derimot er det flere som har spurt rett ut. En kompis som jobber med barn som har disse diagnosene, var helt sikker etter 10 minutter første gang de møttes. Likevel tok det han tre år å fortelle meg.

Jeg står ganske fast i dette, og det er svært få jeg kan snakke med om det, tross at vi har gode liv, mange venner og store familier.

Tar imot alt av forslag med stor takknemlighet. 

[AnonymBruker]

Jeg har Aspergers og er godt oppe i årene før jeg skjønte tegningen. Jeg leste alt jeg kunne om mennesker og relasjoner for jeg visste at dette var jeg dårlig på. Jeg ble flink til å maskere og skjule hva jeg slet med og jeg ble etterhvert flinkere til å lese msk enn snittet. Poenget er at mye av mine feil og mangler har blitt til styrker og en del av min identitet fordi jeg har erkjent meg selv med all det innebærer. Man må filosofere og tørre å stille spørsmål- se seg i speilet og elske det man ser, utfordre sine blind spots og lytte til hva verden gir av signaler om ens atferd og måte å være i verden på.

Dette har vært viktig når jeg selv ble mor og skulle guide mine egne barn, gi dem selvfølelse og identitet. Uten dette har de blitt enstøinger, usikre og sinna tror jeg. Jeg har jobbet med meg selv og jeg er blitt en god partner på grunn av dette- mannen og jeg er et team og vi kjenner hverandre inn og ut- og gir hverandre ubetinget kjærlighet og alltid en mulighet for å vokse.

Det handler ikke om Asperger dette, men at det blir umulig å kunne ha et fint forhold og oppdra sunne og robuste barn med identitetskriser, krangling og manglende samarbeid for å håndtere de utfordringene som måtte komme.
 

Du vil ha en partner du kan vokse med! Og det krever en partner som ikke er redd for å finne ut av sannheten og lytter til dine kloke innspill. Det er så ensomt å leve i et slikt parforhold du beskriver- du trenger ikke bære hele byrden nå og i all fremtid. Du har er behov for forståelse, vekst og samarbeid - og dama di står på stedet hvil. Du gjorde det du kunne- leser jo det. Men det er ikke Asperger som gjør dette- å leve i fornektelse av virkeligheten.. det er hun som velger dette og det et dårlig tegn for en lykkelig fremtid for dere begge. 
 

Hun MÅ være en som vil sette sannheten først for det er jo kjærlighet. Den som elsker seg selv forstår seg selv og kan elske deg også. Hvis ikke hun skjønner det må du gi slipp for din egen skyld. Ellers blir det et tøft og ensomt liv for deg

Anonymkode: 92ee5...288

[ekstate2]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har Aspergers og er godt oppe i årene før jeg skjønte tegningen. Jeg leste alt jeg kunne om mennesker og relasjoner for jeg visste at dette var jeg dårlig på. Jeg ble flink til å maskere og skjule hva jeg slet med og jeg ble etterhvert flinkere til å lese msk enn snittet. Poenget er at mye av mine feil og mangler har blitt til styrker og en del av min identitet fordi jeg har erkjent meg selv med all det innebærer. Man må filosofere og tørre å stille spørsmål- se seg i speilet og elske det man ser, utfordre sine blind spots og lytte til hva verden gir av signaler om ens atferd og måte å være i verden på.

Dette har vært viktig når jeg selv ble mor og skulle guide mine egne barn, gi dem selvfølelse og identitet. Uten dette har de blitt enstøinger, usikre og sinna tror jeg. Jeg har jobbet med meg selv og jeg er blitt en god partner på grunn av dette- mannen og jeg er et team og vi kjenner hverandre inn og ut- og gir hverandre ubetinget kjærlighet og alltid en mulighet for å vokse.

Det handler ikke om Asperger dette, men at det blir umulig å kunne ha et fint forhold og oppdra sunne og robuste barn med identitetskriser, krangling og manglende samarbeid for å håndtere de utfordringene som måtte komme.
 

Du vil ha en partner du kan vokse med! Og det krever en partner som ikke er redd for å finne ut av sannheten og lytter til dine kloke innspill. Det er så ensomt å leve i et slikt parforhold du beskriver- du trenger ikke bære hele byrden nå og i all fremtid. Du har er behov for forståelse, vekst og samarbeid - og dama di står på stedet hvil. Du gjorde det du kunne- leser jo det. Men det er ikke Asperger som gjør dette- å leve i fornektelse av virkeligheten.. det er hun som velger dette og det et dårlig tegn for en lykkelig fremtid for dere begge. 
 

Hun MÅ være en som vil sette sannheten først for det er jo kjærlighet. Den som elsker seg selv forstår seg selv og kan elske deg også. Hvis ikke hun skjønner det må du gi slipp for din egen skyld. Ellers blir det et tøft og ensomt liv for deg

Anonymkode: 92ee5...288

Jeg er enig i hva du sier, og hun har absolutt en stahet som man ikke finner hos mange andre. Det må man kanskje ha for å komme dit hun har kommet i livet med tanke på karriere og omgangskrets. Samtidig har hun en stor skam knyttet til dette, og det er noe hun virkelig sliter med når det kommer til seg selv. Likevel ble hun med til både terapaut og psykolog. Hun flyttet også til en ny by for meg.

Jeg vet ikke hva som stopper henne. Jeg vet ikke hva hun kan ha opplevd tidligere. Det stopper helt opp for henne. 

Ensomheten du beskriver kan jeg absolutt kjenne meg igjen i. Men jeg har ADHD, og empati (som i å lese folk), har jeg aldri vært spesielt god på selv. Vi er flinke til å vise at vi er glad i hverandre på andre måter. Sånn sett fungerer det fint.

Men jeg savner virkelig samtalene som går innover. Her har jeg bare møtt en vegg hittil. 

Jeg har aldri satt meg ned å fortalt henne rett ut at jeg tror at hun har det. Det er vel det som må gjøres, og reagerer hun på det med fornektelse, eller skulle ta det ut på meg, uten å ta det opp igjen på eget intiativ innen rimelig tid, så er det vel bare å komme seg ut av forholdet, ja.

Endret 3. januar 2023 av ekstate2

[AnonymBruker]

Ble nesten satt ut over hvor fin og reflektert du er! Hun er heldig som har en som deg i livet sitt. Jeg tenker du må be henne bli utredet. Gjør henne trygg på at om hun har det, vil det gjøre det lettere for deg å forstå henne, og har hun det ikke vil du slutte å tenke i de baner. Jeg forstår at hun ikke vil utredes pga skam og fordommer, din jobb blir da å trygge henne på at du elsker henne uansett utfall. 

Anonymkode: 59992...cdf

[AnonymBruker]

Det høres ihvertfall ut som du er veldig glad i henne. Du har brukt veldig mye energi på å tenke på dette, og det virker også som dere har skapt et rom sammen hvor hun føler seg trygg nok til å "slippe maska". 

Jeg tror på å ta en ærlig samtale. Ut i fra kjærlighet, og med mye bekreftelse på at du er glad i henne. Og fortell hvorfor du gjør det, fortell at det er fordi du føler at du ser noe som hun ikke ser selv, og du vil gjerne hjelpe henne. Fortell at en av oppgavene vi har i et forhold, er å være hverandres speil. Hjelpe hverandre å se hverandre, rettlede hverandre og bytte på å vise vei når den andre ikke ser. Det handler om å tolke verden sammen, og noen ganger er den ene mer klarsynt enn den andre, og så endrer det seg på andre punkter i livet. Neste gang hjelper hun deg med å se noe annet.

Vær tydelig på at det er et samarbeid, og akkurat denne gangen er det din tur til å lede henne. 

Og hva er så neste steg? Jo, det er at hun leser seg opp på diagnosen, fordi det kanskje vil hjelpe henne å forstå seg selv. Og hvis hun har behov for det, kan hun oppsøke legen, få henvisning til DPS og be om å bli utredet. Men bare hvis hun føler at det er viktig for hennes egen del. 

Si tydelig at du kommer til å være der hele veien og støtte henne, hvis hun velger å utforske dette mer. Og si at du tenker at det vil hjelpe henne i forhold til sosial interaksjon, både nå og senere, i forhold til å være den beste rettlederen og veiviseren for deres framtidige barn. Fortell henne at du ønsker å vokse sammen med henne, og at du tror dette er riktig vei å gå akkurat nå. 

Anonymkode: f5f02...238

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke at du skal være så opptatt av å analysere henne. Det kan gjøre henne veldig usikker, og ikke bidra positivt i forholdet dere. Det er ikke du som skal stille diagnose, hun må i tilfelle utredes av spesialister.

Hvorfor ikke bare godta henne slik hun er, uten å analysere og problematisere. Så er du der for henne når hun har vanskelige perioder, og er en støtte uten å lage så mye styr ut av det.

Hun må være høytfungerende for å ha klart seg såpass bra, hun har en utdannelse og er i jobb. Hvis hun ønsker det selv, kan hun ta kontakt med fastlege for å sendt til utredning, men det bør ikke skje på grunn av press fra deg.

Uansett om hun får noen diagnose eller ikke, vil hun være den samme kvinnen. Det er ikke en trylleformel som gjør at hun blir "frisk" selv om hun får en diagnose. Lær dere heller å leve godt sammen med hver deres feil og mangler, og gjør det beste ut fra den livssituasjonen dere er i. Slutt å studere henne, og gjøre henne usikker.

 

Anonymkode: a7a5a...b95

[ekstate2]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg synes ikke at du skal være så opptatt av å analysere henne. Det kan gjøre henne veldig usikker, og ikke bidra positivt i forholdet dere. Det er ikke du som skal stille diagnose, hun må i tilfelle utredes av spesialister.

Hvorfor ikke bare godta henne slik hun er, uten å analysere og problematisere. Så er du der for henne når hun har vanskelige perioder, og er en støtte uten å lage så mye styr ut av det.

Hun må være høytfungerende for å ha klart seg såpass bra, hun har en utdannelse og er i jobb. Hvis hun ønsker det selv, kan hun ta kontakt med fastlege for å sendt til utredning, men det bør ikke skje på grunn av press fra deg.

Uansett om hun får noen diagnose eller ikke, vil hun være den samme kvinnen. Det er ikke en trylleformel som gjør at hun blir "frisk" selv om hun får en diagnose. Lær dere heller å leve godt sammen med hver deres feil og mangler, og gjør det beste ut fra den livssituasjonen dere er i. Slutt å studere henne, og gjøre henne usikker.

 

Anonymkode: a7a5a...b95

Studere henne? Analysere? 

Jeg har vært sammen med henne snart et halvt tiår. Det er ikke sånn at jeg sitter med et mikroskrop der jeg studerer henne ned til hver minste detalj. Det første jeg skriver i den opprinnelige posten er at jeg ikke har noe interesse av å sette noe merkelapp på henne. Likevel ser det man ser, og man må forholde seg til virkeligheten.

Jeg forstår heller ikke hvorfor du bruker ordet "frisk", og kan ikke se noe annet enn at du bidrar til problemet. Verken ADHD eller Asbergers er definert som sykdommer idag. Det er tilstander der man fungerer på en annen måte enn hva som er "vanlig", og kan være veldig nyttig å være klar over, og noe man absolutt må kunne prate om i et forhold om man bestemmer seg for å få barn.

Jeg vil si at det er du som er uansvarlig, som mener at jeg bare skal late som ingenting, og kanskje få unger med en person som kan være en potensiell bombe den dagen hun finner ut at hun har prøvd å være noe hele livet hun ikke har forutsetningene til å klare, og bygd hele sin identitet rundt det. 

Endret 3. januar 2023 av ekstate2

[AnonymBruker]

ekstate2 skrev (20 minutter siden):

Jeg er enig i hva du sier, og hun har absolutt en stahet som man ikke finner hos mange andre. Det må man kanskje ha for å komme dit hun har kommet i livet med tanke på karriere og omgangskrets. Samtidig har hun en stor skam knyttet til dette, og det er noe hun virkelig sliter med når det kommer til seg selv. Likevel ble hun med til både terapaut og psykolog. Hun flyttet også til en ny by for meg.

Jeg vet ikke hva som stopper henne. Jeg vet ikke hva hun kan ha opplevd tidligere. Det stopper helt opp for henne. 

Ensomheten du beskriver kan jeg absolutt kjenne meg igjen i. Men jeg har ADHD, og empati (som i å lese folk), har jeg aldri vært spesielt god på selv. Vi er flinke til å vise at vi er glad i hverandre på andre måter. Sånn sett fungerer det fint.

Men jeg savner virkelig samtalene som går innover. Her har jeg bare møtt en vegg hittil. 

Jeg har aldri satt meg ned å fortalt henne rett ut at jeg tror at hun har det. Det er vel bare det som må gjøres, og reagerer hun på det med fornektelse, eller skulle ta det ut på meg, uten å ta det opp igjen på eget intiativ innen rimelig tid, så er det vel bare å komme seg ut av forholdet, ja.

Synd, for vi har det utrolig fint, men det er et stort hull som mangler.

Når man har ADHD og hele livet har følt seg litt utenfor, blitt fortalt at man er litt for mye av det gode og blitt misforstått mer enn sunt er, så er det noe å finne en partner som forstår dette fullt ut og setter pris på refleksjoner og humor rundt det. Er man nevrodivergent så hører det jo nesten med at man filosoferer over denne annerledesheten og har noen å prate med det om.

Her prater vi ofte om det og har mye humor og ideer rundt det, det er på en måte vi to mot verden og ingen andre forstår meg bedre enn han, og jeg elsker at han gjør det. Hans evne til å forstå og vise tålmodighet er ekte kjærlighet. Og skulle jeg påført han noe vondt og fått han til å føle seg alene, så ville jeg gjort alt for å fikse det! Svelgt stoltheten og følt skam tilmed! 
 

Kan jo hende dama di ikke er klar rett og slett. Hun må tre ut av sin falske selvbilde og bygge seg opp på nytt, og sånt et ikke for alle. Synd for hun har jo den perfekte karen å gjøre det med. Overflate, titler og andres meninger er perifere ting sammenlignet med sannhet og ekte tilknytning til sin kjære. The real deal er det beste i verden og jeg ville aldri kunne levd foruten det. Å ha asperger er ingen hindring- snarere tvertimot. Mange mennesker derute er mer opptatt av overfladiske ting, men det kan bli kjedelig i lengden. Spesielt for en med adhd- må ha varisjon, overraskelse, fremgang og vekst. Ikke være stuck i evig tid
 

 

Anonymkode: 92ee5...288

[AnonymBruker]

ekstate2 skrev (5 minutter siden):

Studere henne? Analysere? 

Jeg har vært sammen med henne snart et halvt tiår. Det er ikke sånn at jeg sitter med et mikroskrop der jeg studerer henne ned til hver minste detalj. Det første jeg skriver i den opprinnelige posten er at jeg ikke har noe interesse av å sette noe merkelapp på henne. Likevel ser det man ser, og man må forholde seg til virkeligheten.

Jeg vil si at det er du som er uansvarlig, som mener at jeg bare skal late som ingenting, og kanskje få unger med en person som kan være en potensiell bombe den dagen hun finner ut at hun har prøvd å være noe hele livet hun ikke har forutsetningene til å klare, og bygd hele sin identitet rundt det. 

 

 

 

 

 

 

Hva tror du endrer seg om hun får diagnosen?

Betyr en diagnose som sier at hun har Asperger at du vil gå fra henne?

Ja, jeg tror du gjør henne usikker. Og det er ikke bra. Hun kan bli elsket for den hun er, med eller uten diagnose.

Hvis en utredning er noe HUN ønsker, så går hun til fastlegen og prater om det, og får en utredning. Men, hun vil aldri bli en annen person, en nevrotypisk, hun vil forbli den hun er, og hun vil fortsatt streve med ulike ting.

 

 

Anonymkode: a7a5a...b95

[AnonymBruker]

Jeg har ei med AsD som maskerer som dagen er lang og sliter masse når hun er hjemme over kravene i hverdagen. Nå som hun er eldre enda mer, når presset på på være sosial er høyt . 

Jeg ville helt klart visst det selv, fordi hun kanskje da kan lære forstå reaksjonene sine bedre og lettere jobbe igjennom ting. 

 

*Vil bare gi en stor stor klem * dette fikser du. 

Anonymkode: da973...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva tror du endrer seg om hun får diagnosen?

Betyr en diagnose som sier at hun har Asperger at du vil gå fra henne?

Ja, jeg tror du gjør henne usikker. Og det er ikke bra. Hun kan bli elsket for den hun er, med eller uten diagnose.

Hvis en utredning er noe HUN ønsker, så går hun til fastlegen og prater om det, og får en utredning. Men, hun vil aldri bli en annen person, en nevrotypisk, hun vil forbli den hun er, og hun vil fortsatt streve med ulike ting.

 

 

Anonymkode: a7a5a...b95

Han er ikke opptatt av diagnosen, men at hun tar inn over seg at hun har asperger og må navigere verden på nytt. Dette vil bety at hun slipper mye lidelse og grubling, og faktisk se hvor fantastisk hun egentlig er. Noe som igjen kan bringe dem nærmere hverandre og gjøre den i stand til å samarbeide (på en langt bedre måte) og takle ethvert problem som måtte oppstå!

Jeg antar dette er noe «vanlige» folk ikke skjønner- de fokuserer på maktkamper, følelser og merkelapper. Men i slike tilfeller som dette handler det om en fyr som elsker dama si og vil hun skal slippe å ha det vondt unødvendig- noe parforholdet lider av. Kan man noen gang være lykkelig med noen som ikke elsker seg selv eller jobber for å gjøre det?

Anonymkode: 92ee5...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han er ikke opptatt av diagnosen, men at hun tar inn over seg at hun har asperger og må navigere verden på nytt. Dette vil bety at hun slipper mye lidelse og grubling, og faktisk se hvor fantastisk hun egentlig er. Noe som igjen kan bringe dem nærmere hverandre og gjøre den i stand til å samarbeide (på en langt bedre måte) og takle ethvert problem som måtte oppstå!

Jeg antar dette er noe «vanlige» folk ikke skjønner- de fokuserer på maktkamper, følelser og merkelapper. Men i slike tilfeller som dette handler det om en fyr som elsker dama si og vil hun skal slippe å ha det vondt unødvendig- noe parforholdet lider av. Kan man noen gang være lykkelig med noen som ikke elsker seg selv eller jobber for å gjøre det?

Anonymkode: 92ee5...288

Dette høres jo fantastisk og fint ut, men jeg er mer opptatt av realitetene.

Jeg kjenner folk som har blitt utredet, men hverdagen er stort sett den samme, med masse ulike utfordringer, og det selv om de er bevisste på at de har diagnosen. Det blir ikke plutselig kjempelett med spontan small talk fordi man har fått en diagnose, eller man stråler opp på jobbintervjuet, - hverdagen blir ganske lik som den var tidligere. Ja, man kan få hjelp til en viss grad, men en voksen person med Asperger vil måtte stå på egne ben i stor grad.

Det er ingen trylleformel som åpenbarer seg fordi man har snakket med en psykologspesialist. Det er tøffe tak likevel, og det må han lære seg å forholde seg til om han ønsker å fortsette forholdet med henne.

 

Anonymkode: a7a5a...b95

[Silva Pluvialis]

Du sier at du også har vært inne på tanken om at hun kan ha opplevd noe. Husk at mennesker som har opplevd traumer kan ha lignende symptomer som de som har Asperger. Det er ikke sikkert hun er født slik. Kanskje hun har blitt sånn etter opplevelser i barndom og oppvekst? Ville holdt alle muligheter åpne.

[AnonymBruker]

Ikke få barn! Asperger-foreldre funker sjeldent bra for nevrotiske barn.

Anonymkode: 4f656...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette høres jo fantastisk og fint ut, men jeg er mer opptatt av realitetene.

Jeg kjenner folk som har blitt utredet, men hverdagen er stort sett den samme, med masse ulike utfordringer, og det selv om de er bevisste på at de har diagnosen. Det blir ikke plutselig kjempelett med spontan small talk fordi man har fått en diagnose, eller man stråler opp på jobbintervjuet, - hverdagen blir ganske lik som den var tidligere. Ja, man kan få hjelp til en viss grad, men en voksen person med Asperger vil måtte stå på egne ben i stor grad.

Det er ingen trylleformel som åpenbarer seg fordi man har snakket med en psykologspesialist. Det er tøffe tak likevel, og det må han lære seg å forholde seg til om han ønsker å fortsette forholdet med henne.

 

Anonymkode: 

 

 

Asperger et ikke bare en diagnose- det er faktisk snakk om noe så grunnleggende som identitet. Udiagnostiserte Aspergerjenter er i høy risiko for selvskading, angst, depresjoner, spiseforstyrrelser og falle utenfor samfunnet- fordi de ikke skjønte hvem de var og hvorfor de føler seg annerledes. Noe alle ville sagt ville vært: hadde jeg bare visst det tidligere..

Jeg kan signere på dette siden jeg har det selv. Men hvis man er så opptatt av å maskere og benekte, så kan det ende med narsissisme også. Man lever livet i en vrangforestilling og man blir rasende på enhver som utfordrer denne- det vil bety et angrep på identiteten. Skjer det noe er det alle andres feil! Og motsatt man kan gi seg selv skylden for alt som skjer en i livet og bli selvutslettende og unødvendig grublende. Uansett vil en diagnose bety det første skrittet mot å bli seg selv, og det er det beste som kan skje en som har vært fortapt hele sitt liv..

Anonymkode: 92ee5...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ikke få barn! Asperger-foreldre funker sjeldent bra for nevrotiske barn.

Anonymkode: 4f656...6d8

Her må du utdype.. lol 

Anonymkode: 92ee5...288

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke få barn! Asperger-foreldre funker sjeldent bra for nevrotiske barn.

Anonymkode: 4f656...6d8

nevrotypiske,  skulle det stått.

Anonymkode: 4f656...6d8

[AnonymBruker]

ekstate2 skrev (2 timer siden):

Hei. 

Er mann, men leser mye bra på disse sidene, så velger å skrive her. 

Jeg er 30 år, kjæresten er 28 år. Vi har vært sammen i snart 5 år og har vært samboere i 4.5 år. Jeg er utrolig glad i henne, og vi har det veldig fint sammen. Hun er den snilleste og fineste personen jeg har møtt noen gang, samtidig så intellegent og skarp.

Vi er begge høyt utdannet, jobber fulltid, har mye venner og gode familier. Bor i nord. Vi har ikke barn eller leilighet sammen enda, men har leiligheter som vi leier ut, og leier der vi bor nå.

Hvorfor trenger jeg å gjøre noe om det meste fungerer? Er det så farlig?

Både ja og nei. Det forandrer ingenting om hva jeg føler for henne. Jeg er ikke interessert i å sette noe "merkelapp" på henne, annet enn at jeg ser det jeg ser, og at det er som det er.

Men så er det hva som skjer når man kommer hjem, og man tar av seg masken.

Jeg ser hvor vanskelig hun har det med seg selv til tider, og noen ganger har hun identitetskriser der hun omtrent ikke vet hvem hun er. De kan vare alt fra 10 minutter til flere timer.

Hun er ofte lei seg etter vi har vært sosiale, eller om hun står fast på jobb. Det starter ofte med at hun tenker så det knaker mens vi er på vei hjem, eller sitter hjemme i sofaen. Når hun maserer haka, da vet jeg at hun står helt fast, og at et sammenbrudd kan komme når som helst. Jeg spør alltid hva det er hun tenker på, men hun sier bare "vet ikke". Ofte svarer jeg bare at hun trenger ikke å si noe om hun ikke vil. Jeg skjønner jo likevel litt hva som foregår, og noen ganger forteller hun litt mer, at hun tenker på noe hun ikke forstår uten at hun klarer å sette noe ord på det. Jeg kan jo ikke vite helt sikkert, men jeg har mine tanker om hva som foregår. Jeg tror hun går gjennom samtaler hun har hatt, eller en samtale hun skal ha. Analyserer alle scenarioer, finner ut hva hun har sagt eller hva hun skal si, hva slags situasjoner hun kan komme i som er utrygt, hvordan folk kan reagere, hvordan hun kan redde seg inn igjen etc etc. Om det foregår med ord, eller om det foregår på en eller annen abstrakt måte bare hun forstår. Jeg aner ikke.

Andre ganger åpner hun seg litt mer. Hun sier selv at hun ikke vet hvem hun er til tider, at hun føler seg helt alene, utilstrekkelig, at hun prøver så hardt, men klarer aldri å føle at hun er nok. Hun klarer aldri å sette ord på akkurat hva det er hun ikke forstår. Men det er noe med "vanlige" mennesker som bare ikke gir mening for henne, en kode hun kanskje har prøvd å knekke helt siden hun var veldig ung, men aldri har fått til helt. Det er opp og nedturer.

Etter nedturer har hun ofte en runde med 'Friends' eller 'How I Met Your Mother'. Aldri hørt hun le av disse seriene, og hadde jeg bare gått forbi henne i farta uten å ha kjent henne, skulle man sikkert trodd at hun sitter å studerer. Er vel akkurat det hun gjør også.

De siste månedene har jeg prøvd å ta opp litt forskjellig ting, ideer, uten at det blir for personlig. Med en gang hun forstår at en samtale går mot hva hun føler om noe, vrir hun seg unna på alle mulige måter. Jeg er helt facinert over hvordan hun gjør dette, både ute blant andre, og mellom oss. 

Men litt klarer jeg jo.

Noen ganger snakker jeg om min egen diagnose som er ADHD, og forteller om hvordan jeg kamuflerer mine "mangler", slik at ingen skal legge merke til det. Noen ganger spør jeg om hun kjenner seg igjen i de tingene jeg gjør, og om kan tenke på noen måter hun selv gjør dette på. Noen ganger spør hun meg med stor nyskjerrig om jeg tror at hun kan ha ADHD, andre ganger starter hun å gråte eller blir bare veldig stille.

Jeg har også fortalt henne at jeg ser at hun til tider misforstår hva som blir sagt når vi er sosiale. Det kan være ironi, sarkasme, overdrivelser. Egentlig alt som blir sagt, men der måten det blir sagt på, avgjør betydningen. Jeg har fortalt henne at hun ikke trenger å skamme seg eller være flau over det, og om det er noe jeg kan hjelpe henne med, så er jeg alltid her for henne. Det er sjeldent jeg tar dette opp ut av det blå, men gjør det i forbindelse med at noe har gått galt for henne.

Ofte klarer hun ikke å si noe, andre ganger snakker hun seg vekk, andre ganger gir hun meg "dådyr" øynene. Det er blikket når hun har savnet meg eller når jeg har gjort noe fint eller hyggelig. Når hun snakker seg vekk derimot, kan hun si ting som at "noen ganger bare synes jeg det er gøy å ta ting bokstavelig". Jeg forstår jo at det ikke er sant, fordi hun blir veldig flau når det skjer, selvom hun alltid redder seg fort inn igjen.

Vi hadde også en periode på ca 4 måneder der vi ikke hadde det så veldig bra. Vi kranglet mye. Grunnen var at jeg trodde at hun hadde asbergers, men fortalte meg det bare ikke, noe jeg syntes var dårlig gjort etter å ha vært sammen så lenge. Jeg kunne ikke skjønne at hun ikke var klar over det, for i en periode ble det bare så åpenbart av årsaker som skjedde utenfor forholdet, som førte til mye stress for henne. Det var da jeg virkelig starta å forstå, og har ikke klart å legge det fra meg siden. Så jeg starta å behandle henne som en 'vanlig' person, og kommuniserte med henne slik jeg gjør med venner og familie som forstår de tingene hun ikke forstår. Det gikk jo overhodet ikke bra, og jeg glemte meg nok litt midt oppi dette, og startet også å få andre tanker om at hun var ekstremt manipulerende og egoistisk. Jeg må nok ha satt henne i en del situasjoner jeg forstår nå i ettertid må ha vært helt forferdelig. Feks at jeg tok henne med til en terapaut fordi vi kranglet, men der kom vi jo ingen vei fordi jeg tok opp ting hun ikke hadde noen forutsetninger for å forstå, klare å snakke om, eller løse. Hun satt bare å skammet seg, og det var vel også etter det at jeg forsto at hun overhode ikke er klar over hvorfor hun er som hun er. 

Jeg har snakket med terapauten i etterkant, og forklarte hva som var bakgrunnen, og at jeg ikke var et bra sted heller. Terapauten var rimelig sjokkert husker jeg, og hun må jo ha sett en del for hun var godt oppi åra? Når jeg forklarte litt, bekreftet jeg egentlig bare hva hun mistenkte, for hun hadde tenkt mye på de fire gangene vi hadde vært der, der det ikke gikk så bra den siste gangen.

Siden den siste timen, som var i august, har vi hatt det veldig bra igjen. Jeg har sagt unnskyld for alt sammen, og at jeg bare glemte meg litt oppi alt sammen, at jeg forstår, og at jeg skulle ønske at det aldri hadde skjedd. Hun var veldig glad for det, og fortalte mye hun kunne gjort anderledes også.

Nå har vi jo det veldig fint igjen, men jeg tenker jo mye på alt sammen. Spesielt om vi skal ha barn og etablere oss. Jeg kan ikke gå inn i det, og bare improvisere alt mens hun er helt uvitende. Hva skjer om hun finner ut av dette på egenhånd om ti år? I verstefall kan det ende i en lang identitetskrise for henne. Jeg har jo allerede fått smake på det. Hva vil hun dessuten tenke om meg? Kan hun komme over det faktum at jeg har vist dette omtrent siden vi ble sammen?

Jeg aner ikke veien videre. Må jeg bare sette meg ned med henne å si rett ut hvorfor jeg tror at hun har det slik som hun har det?

Når er en god tid for noe sånt? Vil det være nok å gi henne masse kjærlighet mens jeg forteller, og at jeg ikke mener det truende eller som at det er noe galt med henne? Hun er jo helt fantastisk, og det er ingenting galt med henne. Jeg bare ser på det som at hun er skrudd sammen litt anderledes, akkurat som jeg er, og at hun ville fått det bedre om hun innså det, istedenfor å gå resten av livet å tenke at det er henne det er noe galt med. Det føles som et svik å ikke gjøre henne oppmerksom på det. Vi er begge veldig ærlige og åpne mennesker ellers, og det burde jo gjelde for dette også. Hun er veldig inkluderende med alle rundt seg, dømmer aldri eller ser ned på noen. Hun burde jo gi seg selv det samme.

Samtidig ser jeg at det kan gå veldig galt. Om hun går i fornektelse, og bare nekter konsekvent å noen gang snakke om det igjen. Da har jeg jo ikke så mange andre valg enn å gå fra hu.

Jeg har tenkt mye på foreldrene også. Men jeg er veldig usikker. Det kan slå begge veier å snakke med de. Dessuten er vi voksne, og det er ingenting de egentlig kan gjøre uansett hva de tenker.  Jeg tror ikke de aner noe som helst, for de er fine folk, og jeg ser ikke for meg at de kan ha ignorert dette om de var klar over det. Men det må jo ha vært noen situasjoner der ting gikk galt på "rare måter"? Jeg kan ikke forstå noe annet, med tanke på de voldsomme reaksjonene hun har til tider. Det må jo ha skjedd i barndommen og i ungdomstia? Har hun vært så flink til å skjule det? Det er vel mulig, for hun har en god venn som er psykolog, og som jobber med barn og ungdom med disse tilstandene. Han snakker til min samboer på måter jeg vet hun ikke forstår under feks middager. Jeg tror ikke han ville gjort det om han visste om det, eller hadde en mistanke om det. Jeg har aldri snakket med han om det, og føler det blir å gå over streken selvom jeg kjenner han greit. Ingen av hennes venner har sagt noe noen gang, og vi er ofte sosial. Hun elsker faktisk å være sosial, tross at hun ofte blir flau og lei seg etterpå. Noen av hennes venner har jeg jeg også blitt godt kjent med, og kan være med de uten at samboer nødvendigvis er med. Ingen har sagt noe noen gang.

Blant mine venner derimot er det flere som har spurt rett ut. En kompis som jobber med barn som har disse diagnosene, var helt sikker etter 10 minutter første gang de møttes. Likevel tok det han tre år å fortelle meg.

Jeg står ganske fast i dette, og det er svært få jeg kan snakke med om det, tross at vi har gode liv, mange venner og store familier.

Tar imot alt av forslag med stor takknemlighet. 

La henne eldes. Tankene roer seg med alderen ofte. Det sosiale kan man være dårlig på uten at det har noe med Aspergers å gjøre også. 
 

Anonymkode: ced00...06d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

nevrotypiske,  skulle det stått.

Anonymkode: 4f656...6d8

De fleste skjønte nok det. Den største utfordringen er antagelig ikke å få nevrotypiske barn, men at Asperger-diagnosen er arvelig, slik at man kan få barn som også har utfordringer i hverdagen. Det er veldig ulik funksjonsevne, slik at noen har virkelig store problemer med funksjonsevne.

 

Anonymkode: a7a5a...b95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

nevrotypiske,  skulle det stått.

Anonymkode: 4f656...6d8

Har du kilder på dette? Hva med kombinerte foreldre- Asperger/ nevrotypisk og Asperger/ Adhd? Hvordan har man målt utfallet- livsutfall, skoleresultater..mental helse hva? Vis gjerne til evidensbasert forskning og formuler påstanden din mer presist, fordi ellers kan jeg ledes til å tro at du sprer generaliserte fordommer.

Er det slik at foreldre med ADHD gjør en dårlig jobb her også og at de ikke burde få lov til å formere seg? Hva med overvektige? De som tror på alt som står i MSM og de som har bikka 40… Ja, man skjønner plutselig tegninga. :’-D 

Det handler ikke om utfordringene i seg selv (for det er det mange som har), men hvordan vi velger å møte disse- alene og sammen med andre. 

Anonymkode: 92ee5...288