Er du fornøyd med A4-livet ditt?

[AnonymBruker]

Trives du med A4-livet med den alminnelige uspennende partneren din, som du har det stort sett helt greit med? De alminnelige barna, som er litt masete og blir syke hele tiden, men som også er litt søte innimellom. Det greie hjemmet, den ok vanlige jobben med noen gode dager og noen ræva dager. Er du lykkelig med det?

Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg. Har en unge og plutselig en unge til på vei. Vi skal gifte oss, leve resten av livet sammen. Jeg føler at jeg sitter fast, det er ingen vei tilbake nå. Vi har det greit sammen, hvorfor er ikke det bra nok? Jeg som har sagt at jeg vil gifte meg, hvorfor føler jeg sånn her da? 

Anonymkode: b8ba7...2d6

[AnonymBruker]

Jeg trives, men skjønner veldig godt tankene dine. Men vi har alle våre unike A4-liv. Så lenge vi får dyrket interessene våre og oss selv, tror jeg er gode forutsetninger for å trives. Og krydre det litt innimellom med weekendturer med kjæresten/familien, venninneturer, litt lengre ferieturer. Gjerne teltturer sammen med barna. Mye man kan gjøre for å koble av! Bare gjør det beste ut av det, og ikke glem deg selv og partneren i den hektiske hverdagen 

Anonymkode: b8941...f94

[Trolltunge]

Ja, men jeg synes ikke min partner eller barna mine er lite spennende. Innimellom er de nesten for spennende. Det er iallefall aldri mulig å puste ut og tenke at her er det ro og fred over hele fjøla. Hjemmet er ikke kjedelig det heller. Alltid noe å endre på og gjøre bedre. 

Nå er også barna store, så mye frihet fremover, og spennende å følge deres liv og utfordringer. Jeg og mannen trenger ikke flere utfordringer egentlig. 😅

[Raven.Writingdesk]

Enig med det som skrives over her. Å se barn vokse opp og å få lov til å ta vare på dem er aldri «kjedelig», i min verden. I ekteskapet mitt har vi utviklet oss og utforsket hverandre på ny og på ny, så det er heller ikke kjedelig. I arbeidslivet har jeg jobbet hardt for å bygge karriere og er særdeles tilfreds med der jeg er. Jeg har også videreutdannet meg fortløpende gjennom både jobb, baby, småbarnstid, ekteskap og familieliv.

Skulle jeg noensinne kjede meg finnes det mange måter å unngå det på, uten at det skal gå på bekostning av barn, ekteskap, arbeid osv.

Personlig utvikling er vel nøkkelordet her. 

[AnonymBruker]

Nei. Men det er fordi jeg føler meg fanget i en tilværelse jeg ikke trives med. Jeg elsker barna mine, og skulle ønske jeg kunne gi dem mer tid og opplevelser med meg. Hverdagene spises opp av tidsklemma!

Anonymkode: 14eef...560

[AnonymBruker]

Synes ikke partneren min er uspennende. Jeg synes han er en fantastisk person og vi hører sammen. Har "levd livet" med reising alene i mange land og vært singel og hatt sommerflørter med både en milliardærsønn og en heit dykkeinstruktør blant annet, og har gjort veldig mye ymse spennende. Selvsagt er det veldig gøy å tenke på livet jeg hadde da og det er litt rart nesten, men Gud så mye jeg elsker livet jeg har nå med mannen i mitt liv og setter stor pris på hverdagslivet. Jeg er en sånn person som finner stor glede i små ting i hverdagen, og jeg tror det er viktig at man lærer seg det for å ha et bra liv

 

Anonymkode: 86a40...317

[AnonymBruker]

Skjønner godt både tankene og følelsene dine! Det er nok ganske vanlig å ha det sånn. Fins det noe du kan gjøre for å endre på det, tror du?
 

Jeg og mannen er relativt nygifte, og venter barn nr 2. Når jeg en sjelden gang får slike tanker som du har, minner jeg meg selv på at det var akkurat det som jeg har akkurat nå, i en alder av 31, som jeg drømte om hele 20-årene. Jeg var riktignok singel store deler av 20-årene. Jeg får virkelige blaff av lykke når jeg ser på mannen og guttungen og husker på at disse to er mine❤️ 
Det har også skjedd enormt mye med selvfølelsen min etter at jeg giftet meg og fikk barn. Nå er jeg jo uerstattelig for noen. Det er stort å kjenne på. 

Anonymkode: 66265...614

[AnonymBruker]

Ja og nei til spørsmålet om jeg trives. Vi har komplett a4 liv. Hus, to biler, tre barn, hund og katt. Vi jobber begge, har barn som er relativt veloppdragne og hår på hver sin sosialt akseptable fritidsaktivitet. 
Jeg kjeder meg litt i livet mitt, men tenker at mye av dette gjør jeg for at barna skal få en trygg og stabil oppvekst. Jeg reiste og festet heldigvis mye før jeg fikk barn og ble gift så fikk rast mye fra meg da. Og så tenker jeg nok det blir en del reising når barna flytter for seg selv. Mannen min har adhd, så kjedelig er ikke en del av pakka der😉 men i perioder har vi vært mer gode kollegaer i familien a/s enn kjærlighetspartnere. Og det er greit det og så lenge man finner tilbake til hverandre og lysten etterhvert. 

Anonymkode: e87ed...061

[AnonymBruker]

Jeg er svært fornøyd med mitt A4-liv. Men så valgte jeg også bort barn, for å ha mer tid, energi og penger til å gjøre det jeg har lyst til.

Anonymkode: 2725b...94b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Trives du med A4-livet med den alminnelige uspennende partneren din, som du har det stort sett helt greit med? De alminnelige barna, som er litt masete og blir syke hele tiden, men som også er litt søte innimellom. Det greie hjemmet, den ok vanlige jobben med noen gode dager og noen ræva dager. Er du lykkelig med det?

Anonymkode: b8ba7...2d6

Ja, og nei. Livet er vanlig- med islett av kjedelig- men samtidig så fint. Jeg tenker ikke på min kjære som uspennende, jeg synes han er fin, morsom og spennende. Barna har jeg ikke fått ennå, men har en masete og søt hund som er myk og god. Hjemmet mitt er et sted jeg stort sett trives, jobben er jeg takknemlig for minst 9 av 10 dager, jeg har fått en sweet deal hvor jeg får gjøre ting jeg liker mot penger. Jeg har noen hobbier som gir mye glede og folk jeg er glad i. Noen verv som bidrar til samfunnet. Jeg ler hver dag. Har noen drømmer jeg prøver å nå. 

Anonymkode: d87e5...cfd

[Heln]

Jeg er veldig misfornøyd med mitt a4 liv. Det eneste jeg gjør er å jobbe, gjøre husarbeid eller passe unger. Så er det ikke flere timer i døgnet rett og slett. Høydepunktet i uka er når vi i helgene går en tur, thats it. 
 

Men så tror jeg jo det går an å få det bedre. Det må det. Når barna mine ikke er babyer mer og det blir mer tid til å dyrke interesser. Jeg tar nå opp fag for å komme inn på studier, drømmer om å ta med barna og flytte langt vekk fra alt og alle for å studere i noen år til drømmejobben. Om jeg tør å sette egne behov fremfor standard «bo i samme hjem hele barnas liv ellers blir de totalt ødelagte mennesker», det vet jeg ikke enda, men drømmen om å en dag kunne få mer enn en «helt ok» jobb er stor.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Skjønner godt både tankene og følelsene dine! Det er nok ganske vanlig å ha det sånn. Fins det noe du kan gjøre for å endre på det, tror du?
 

Jeg og mannen er relativt nygifte, og venter barn nr 2. Når jeg en sjelden gang får slike tanker som du har, minner jeg meg selv på at det var akkurat det som jeg har akkurat nå, i en alder av 31, som jeg drømte om hele 20-årene. Jeg var riktignok singel store deler av 20-årene. Jeg får virkelige blaff av lykke når jeg ser på mannen og guttungen og husker på at disse to er mine❤️ 
Det har også skjedd enormt mye med selvfølelsen min etter at jeg giftet meg og fikk barn. Nå er jeg jo uerstattelig for noen. Det er stort å kjenne på. 

Anonymkode: 66265...614

Det er nok en liten eksistensiell krise på grunn av svangerskapet kanskje? Føler man blir så konfrontert med livets gang, at tida går så fort og at jeg straks er halvveis i livet. At jeg skal dø relativt snart i det store bildet, et øyeblikk i evigheten. Sikkert også på grunn av graviditeten at jeg krisemaksimerer og tenker "herregud, skal jeg gifte meg med en mann som jeg ikke er 100% enig med i ett og alt"😅 Huff. Ja, jeg må minne meg selv om at det er ganske fint innimellom og at jeg har en fin liten familie. Og ta disse tankene med en klype salt...

Ts

Anonymkode: b8ba7...2d6

[Jocelynn]

Jeg var fornøyd med A4 livet mitt den gangen jeg var gift. 😌

[Snok1]

Jeg klarte ikke A4-livet, men det var valget av partner -ikke valget av livsstil- som var feil.

Nå har jeg det som plommen i egget med ikke-helt-A4-livet mitt.

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg A4 livet, men jeg jobber for å få det. Skjønner at enkelte kan være misfornøyd med A4-livet. Men tror man må huske at alternativet til en "ordinær partner, barn, bolig, jobb, osv" kan være at man ikke har partner, barn, bolig, jobb, osv.  Og man kan sitte like fast når man ikke har A4-livet. 

Anonymkode: 6926c...aa9

[AnonymBruker]

Fordi
#1 Du har gjort et valg du ikke er fornøyd med. Hva føles galt? Kanskje det føltes riktig ut da, men det har endret seg?

#2 Du tror gresset er grønnere på den andre siden. Mennskelig natur med mye vil ha mer.

Anonymkode: ddc2e...b6f

[AnonymBruker]

Lever A4-livet. Det er fantastisk fint, jeg elsker det og vil aldri gi det opp for noe.  Jeg har i noen år kjent en brennende lengsel etter et helt annet liv, så sterkt at det føles som om jeg ikke kan puste i lange perioder. En skal aldri lytte til slike følelser. De er den sikre veien til å bli ulykkelig. Bli i det du har og forandre tankesettet, ikke livet.

Anonymkode: a2ece...622

[AprilLudgate]

Ja, jeg vokste opp veldig ustabilt og liker derfor også godt privilegiet det er å ha Hverdagen AS.

Men samtidig har jeg en personlighet som kjedes lett, og melankoli som er litt sånn Townes Van Zandt «waiting around to die».

Så litt variasjon er det jo 😅😆

I yngre år var jeg veldig motivert av «den kule jobben jeg kan ha etter studier» osv - gira på karriere og alt med seg.

Nå synes jeg mye viste seg å være litt bullshit på den fronten. Ikke at man mistrives av den grunn, men herregud som helt ordinære ting hauses opp. 

[AnonymBruker]

Jeg trives med rutiner og en A4-hverdag. Synes ikke mann og barn og jobben er kjedelig av den grunn. Hadde ikke kunnet leve hver dag med å reise verden rundt og aldri vite hva som skjedde neste dag. Vi krydrer jo hverdagen med å reise på ferie om sommeren, og å finne på ting nå og da. Og så er det godt med den trygge basen i hverdagen hvor vi kan lade opp.

Anonymkode: 809ca...b09

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Trives du med A4-livet med den alminnelige uspennende partneren din, som du har det stort sett helt greit med? De alminnelige barna, som er litt masete og blir syke hele tiden, men som også er litt søte innimellom. Det greie hjemmet, den ok vanlige jobben med noen gode dager og noen ræva dager. Er du lykkelig med det?

Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg. Har en unge og plutselig en unge til på vei. Vi skal gifte oss, leve resten av livet sammen. Jeg føler at jeg sitter fast, det er ingen vei tilbake nå. Vi har det greit sammen, hvorfor er ikke det bra nok? Jeg som har sagt at jeg vil gifte meg, hvorfor føler jeg sånn her da? 

Anonymkode: b8ba7...2d6

Ja, fornøyd i bunn og grunn.