Engstelig og unnvikende pf, hvordan har du det?

[AnonymBruker]

Jeg er selv diagnostisert med diagnosen men siden det er så lite informasjon rundt diagnosen så føler jeg meg så usynlig og at diagnosen egentlig bare er «tullete». Føler også at symptomene mine er så ekstreme at jeg trenger mer enn den diagnosen. Så vil veldig gjerne høre hvordan dere opplever å ha engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse❤️

Anonymkode: 8a558...29c

[AnonymBruker]

Jeg har et nokså innsnevra liv, med noen få, men nære venner, mann og barn. Funker svært dårlig i settinger med flere enn 1-2 mennesker. Er godt utdanna,  men ikke lenger i jobb.

Anonymkode: a7c42...4d4

[AnonymBruker]

Relativt miserabelt. Ufør, enslig, barnløs, fattig og uten fremtidsutsikter. Da jeg ble ufør forsvant behandlingstilbudet, men på den annen side hadde jeg ikke fått mye ut av det uansett. Er ikke suicidal akkurat, men livet har heller ingen verdi slik det er nå.

Anonymkode: dff21...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Relativt miserabelt. Ufør, enslig, barnløs, fattig og uten fremtidsutsikter. Da jeg ble ufør forsvant behandlingstilbudet, men på den annen side hadde jeg ikke fått mye ut av det uansett. Er ikke suicidal akkurat, men livet har heller ingen verdi slik det er nå.

Anonymkode: dff21...f79

Dette var trist å lese om. Men altså, forsvant behandlingstilbudet da du ble ufør? Det høres bare helt utrolig feil ut. Sender deg varme klemmer❤️

Anonymkode: c551a...2dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er selv diagnostisert med diagnosen men siden det er så lite informasjon rundt diagnosen så føler jeg meg så usynlig og at diagnosen egentlig bare er «tullete». Føler også at symptomene mine er så ekstreme at jeg trenger mer enn den diagnosen. Så vil veldig gjerne høre hvordan dere opplever å ha engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse❤️

Anonymkode: 8a558...29c

Håper du får tak i mer informasjon og at du blir bedre❤️

Anonymkode: c551a...2dc

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Relativt miserabelt. Ufør, enslig, barnløs, fattig og uten fremtidsutsikter. Da jeg ble ufør forsvant behandlingstilbudet, men på den annen side hadde jeg ikke fått mye ut av det uansett. Er ikke suicidal akkurat, men livet har heller ingen verdi slik det er nå.

Anonymkode: dff21...f79

Kjenner meg igjen. 

Anonymkode: 46b6c...d40

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg har dette men har aldri oppsøkt hjelp for det. Det kan arte seg ved at jeg unngår sosiale treff med folk jeg ikke kjenner så godt om jeg ikke vet nøyaktig hvem som kommer, hvordan lokalet ser ut osv. Jeg har også brukt mye energi på å unngå et nyansattkurs på jobben der jeg vet alle må starte med å presentere seg selv. Jeg klarer ikke ta ordet i forsamlinger og snakke foran masse folk fordi jeg ble utsatt for mobbing av en lærer i barndommen. 

Som sagt vet jeg ikke om jeg har denne diagnosen, men jeg har ihvertfall ting jeg unngår alt jeg kan.

 

Anonymkode: 93699...de5

[AnonymBruker]

Dere som har gått i behandling..hvordan klarer dere å åpne dere på den måten i den settingen?

Jeg har ikke diagnosen, men er tatt inn på DPS ifm depresjon..har lest mye om dette, og det er 100% gjenkjennbart. Men mitt største problem er at jeg strever sånn med å snakke om meg selv, veldig mye skam.. Så uavhengig av diagnose, så tenkte jeg at kanskje noen av dere har det litt på samme måte og har noen tips 😕

Anonymkode: d74ce...c29

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Dere som har gått i behandling..hvordan klarer dere å åpne dere på den måten i den settingen?

Jeg har ikke diagnosen, men er tatt inn på DPS ifm depresjon..har lest mye om dette, og det er 100% gjenkjennbart. Men mitt største problem er at jeg strever sånn med å snakke om meg selv, veldig mye skam.. Så uavhengig av diagnose, så tenkte jeg at kanskje noen av dere har det litt på samme måte og har noen tips 😕

Anonymkode: d74ce...c29

Jeg løser det ganske ubevisst med at jeg rett og slett ikke ser på behandler som et menneske, egentlig. Psykologen er psykolog, og hvem hen er som menneske angår ikke meg. Det høres jo kaldt og ekkelt ut å skrive det slik, men det er sånn jeg måtte forholde meg for å klare å snakke om de vanskeligste greiene. Samme med fastlegen. Han er bare fastlege. 

TS, i mitt tilfelle går det faktisk oppover for tiden. for et år siden kunne jeg underskrevet innlegget til Anonymkode: dff21...f79, men nå har jeg fått et nytt behandlingstilbud (som jeg ikke ennå vet så mye om), og jeg har fått meg (en helt ekte!!) kjæreste. Hadde IKKE troa på at jeg skulle få til noe som helst, men jeg ser nå at jeg klarer i alle fall litt. 

Kanskje jeg til og med kan klare å få en deltidsjobb i fremtiden.

Anonymkode: f887d...481

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som har gått i behandling..hvordan klarer dere å åpne dere på den måten i den settingen?

Jeg har ikke diagnosen, men er tatt inn på DPS ifm depresjon..har lest mye om dette, og det er 100% gjenkjennbart. Men mitt største problem er at jeg strever sånn med å snakke om meg selv, veldig mye skam.. Så uavhengig av diagnose, så tenkte jeg at kanskje noen av dere har det litt på samme måte og har noen tips 😕

Anonymkode: d74ce...c29

Ts her. Føler veldig med deg! Etter at legen fant ut at jeg hadde skadet meg selv henviste han meg til DPS, jeg hadde alvorlige selvmordstanker på den tiden men jeg klarte å snakke meg ut av det hos en psykolog og fikk ikke mer hjelp. Det tror jeg er ganske typisk diagnosen også, at vi er flinke til å late som at alt er bra, våre problemer er ikke viktige nok til at vi vil dele de og vi skammer oss for hvordan vi fungerer.

Senere gjorde jeg en mild grad av s-forsøk, ble lagt inn og dermed «tvunget» til å snakke om hvordan jeg hadde det. Det var faktisk ganske godt! Gråt masse og fikk ut mye som jeg hadde inni meg. Det som hjalp meg er å tenke at dette er mennesker du ikke har noe forhold til. De dømmer deg ikke, de prøver bare å hjelpe og finne ut hva som kan jobbes med. De er der når du trenger det uten at du trenger å opprettholde noe gode relasjoner. Så absolutt prøv ditt beste! Det er også viktig å være ærlig da de vurderer deg ift diagnoser.

Men selvfølgelig, som alt mulig annet så endte jeg opp med å ikke møte opp til timer hos DPS. Men gjerne kom med tips hvordan det fungerte for deg❤️

Anonymkode: 8a558...29c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg løser det ganske ubevisst med at jeg rett og slett ikke ser på behandler som et menneske, egentlig. Psykologen er psykolog, og hvem hen er som menneske angår ikke meg. Det høres jo kaldt og ekkelt ut å skrive det slik, men det er sånn jeg måtte forholde meg for å klare å snakke om de vanskeligste greiene. Samme med fastlegen. Han er bare fastlege. 

TS, i mitt tilfelle går det faktisk oppover for tiden. for et år siden kunne jeg underskrevet innlegget til Anonymkode: dff21...f79, men nå har jeg fått et nytt behandlingstilbud (som jeg ikke ennå vet så mye om), og jeg har fått meg (en helt ekte!!) kjæreste. Hadde IKKE troa på at jeg skulle få til noe som helst, men jeg ser nå at jeg klarer i alle fall litt. 

Kanskje jeg til og med kan klare å få en deltidsjobb i fremtiden.

Anonymkode: f887d...481

Hvordan vil du si at diagnosen går utover arbeidslivet ditt? Jeg jobber 100% nå for første gang og jeg kjenner at jeg er helt utslitt. Vil gjerne høre hvordan du har det❤️

Anonymkode: 8a558...29c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg løser det ganske ubevisst med at jeg rett og slett ikke ser på behandler som et menneske, egentlig. Psykologen er psykolog, og hvem hen er som menneske angår ikke meg. Det høres jo kaldt og ekkelt ut å skrive det slik, men det er sånn jeg måtte forholde meg for å klare å snakke om de vanskeligste greiene. Samme med fastlegen. Han er bare fastlege. 

Takk for svar begge to ❤️ Jeg bare forstår ikke helt hvordan man klarer å tenke på den måten heller..men skal prøve. Tror litt av problemet er at jeg ikke helt klarer å svare på en del ting for meg selv heller (vanskelig å skulle si ting høyt når man prøver å unngå å tenke svar-tankene ferdig inni eget hode..🙈).

Lykke til TS! Hva skjedde egentlig når du ikke møtte opp forresten? (Det var legen sin bekymring i forkant, at jeg skulle droppe timen eller bare si at det går fint, slik at de trodde på det og avslutta alt før det var begynt..men jeg står i det så godt jeg kan, er ikke et alternativ å ikke møte, men er livredd for at de bare sier at det ikke er noe å gjøre etter kartleggingen). Håper det er ok at jeg spør, selv om det er litt utenfor trådens tema - om ikke annet så holder det tråden litt i gang så den ikke forsvinner.

Anonymkode: d74ce...c29

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre fysisk sykdom som har gjort meg ufør, men føler at unnvikende personlighet er meg. Og ting har blitt verre etter at jeg ble ufør. Før greide jeg å sette bedre grenser. Nå propper jeg meg med smertestillende for å stille opp på det jeg lover. Har mange ganger vurdert å flytte vekk, da jeg har et dysfunksjonelt vanskelig forhold til en del familie. Opplever en ro og bedre mental tilstand de to gangene i året jeg får låne en hytte sånn ca 10 t unna hjemstedet mitt. Jeg vet jo at den berømte nissen er med på lasset, men i dag vurderer jeg å flytte for å få litt mer ro i livet. Noe som er skikkelig ille, da jeg har mine beste venner her. Angst og unnvikenhet er noe jævlig dritt🥹

Anonymkode: 4a769...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Dere som har kjæreste med denne diagnosen, hvordan fikk dere det egentlig til? Jeg klarer å være i jobb, men kjæreste har jeg aldri klart. Det er mye vanskelige å inngå i et forhold eller å i det hele tatt føle seg verdt noen syns jeg enn å ha en jobb. 

Anonymkode: ebad6...9d7

Har "alltid" hatt kjæreste, og er av typen som har hoppet fra ene forholdet til det andre siden jeg var tenåring. Sosialt samvær med samme kjønn derimot, det har jeg ikke fått til. Så å ha en kjæreste har dekket det sosiale behovet når jeg ikke har fått til dette med venninner. I arbeidspraksis har jeg falt utenfor det sosiale, trukket meg unna i matpauser etc fordi å skulle omgås de andre ansatte var veldig angst- og stressfremkallende.

Anonymkode: 9860a...e7d

[AnonymBruker]

Jeg har også den diagnosen og fikk den først i fjor som 40-åring. Har fra før sosial angst, men tenkte lenge at det var noe mer siden jeg opplevde det som det var noe mer. 

Vet ikke helt om jeg opplever det som så ille som mange andre beskriver her. Jeg har ikke noe særlig problemer med å åpne meg for en behandler eller kanskje litt i begynnelsen, men tenker at vedkommende er der for å hjelpe meg og jeg har behov for å prate med noen om det som plager meg. Jeg får jo heller ikke skikkelig hjelp ved å ikke formidle det som plager meg. 

Jeg er nå på AAP på grunn av de psykiske problemene, men før det har jeg alltid vært i jobb og studert. Sliter mest i sosiale settinger. Der blir jeg veldig stille og har mye angst. Allikevel så har jeg alltid vært med i lunsjpause på jobb og prøvd å være med på sosiale ting. Jeg liker det egentlig, men det er kjipt at jeg får så mye angst og stress rundt det. Blir ofte helt utslitt av å være sosial. 

Så jeg har få venner og ikke kjæreste for øyeblikket. Tidligere har jeg vært i to forhold og av en eller annen grunn så har det vært enklere å få seg kjæreste enn venner, men jeg har alltid trengt endel tid og tålmodighet. Det er også viktig at mannen er åpen og ærlig om sine følelser og tanker. Er han ikke det så trekker jeg meg lett unna han. Det er nok en stor del av hvorfor det har blitt slutt siden jeg ikke følte meg trygg på dem lenger. 

Men jeg har alltid vært glad i dyr. De er litt enklere å forholde seg til, så jeg har en katt og er også frivillig hos dyrebeskyttelsen. 

Jeg har allikevel troen på at jeg skal bli bedre og jeg ønsker å komme meg tilbake i arbeidslivet. Jeg har vært i arbeidsutprøving og skal videre i nytt tiltak nå. 

Anonymkode: ec522...7ba

[Hannah80]

"Personlighetsmysteriet" en (gratis) podcast har en episode som handler om unnvikende personlighetsforstyrrelse. Er bl.a en psykiater som har forsket nettopp på denne personlighetsforstyrrelsen. Hørte den nettopp, anbefaler den virkelig 👍

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har "alltid" hatt kjæreste, og er av typen som har hoppet fra ene forholdet til det andre siden jeg var tenåring. Sosialt samvær med samme kjønn derimot, det har jeg ikke fått til. Så å ha en kjæreste har dekket det sosiale behovet når jeg ikke har fått til dette med venninner. I arbeidspraksis har jeg falt utenfor det sosiale, trukket meg unna i matpauser etc fordi å skulle omgås de andre ansatte var veldig angst- og stressfremkallende.

Anonymkode: 9860a...e7d

Samme her! Alltid hatt kjæreste og ser på meg selv som kjærestejente. Men har ikke sjans til å få nye venninner. Tror alltid at alle jenter hater meg. HVIS jeg på en eller annen måte får god kontakt med ei jente så ender det bare opp med at jeg aldri tar kontakt eller at jeg ikke svarer de så ofte. Og da slutter de å ta kontakt etterhvert selvfølgelig.

Anonymkode: 8a558...29c

[AnonymBruker]

On 1/2/2023 at 7:16 PM, AnonymBruker said:

Jeg er selv diagnostisert med diagnosen men siden det er så lite informasjon rundt diagnosen så føler jeg meg så usynlig og at diagnosen egentlig bare er «tullete». Føler også at symptomene mine er så ekstreme at jeg trenger mer enn den diagnosen. Så vil veldig gjerne høre hvordan dere opplever å ha engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse❤️

Anonymkode: 8a558...29c

Jeg begynner endelig å få kontakt med følelsene mine nå som jeg er under utredning. Jeg har nesten møtt veggen og samtidig kjenner jeg på et vendepunkt akkurat nå hvor jeg kommer i kontakt med følelsene mine igjen. Jeg skjønner at jeg er full av angst. Det som var flimring foran øynene, en hardt klump i magen, trykk i brystet som klemmer til nedover magen så jeg puster rart.. Høye skuldre og fikling.. At det var angst som gjør meg så forknytt hadde aldri falt meg inn. Det var ikke slik jeg hadde erfart angst tidligere. 

Jeg har på grunn av grov omsorgssvikt med fysisk vold og psykisk tortur (ja, faktisk torturmetoder) i hele oppveksten, samt mobbing pga vi var fattige, og at jeg absorberte en del foreldreansvar for småsøsken fra jeg var rundt 5-6 år.. Så har jeg mistet all tillit til at folk vil meg vel. Sviktet av lærere, ambulansepersonell som stadig besøkte oss (og som ikke ble bekymret), sviktet av barnevern som ikke undersøkte hos oss. Sviktet av familie som bare så en annen vei. 

Til tross for dette så har jeg hatt en ganske fin men ambivalent tid som ung voksen. Tatt meg fler utdannelser (fordi jeg ikke har spisse nok albuer, selvforakt og lav tro på at jeg er verdifull i jobben, selv om jeg også vet at jeg kan da vitnemålene bare er toppkarakterer). Jeg har hatt mange vennskap, men svært få som er virkelig nære. Jeg levde et ganske utsvevende liv i studietiden, fikk mange kamerater siden jeg kommer best overens med gutta. Vi er på en måte mer ulike, slik at jeg tenker mindre på hvordan de sammenligner eller dømmer meg, og det blir ikke for tett på følelsesmessig (snakker mindreom følelser), det har vært mer rett frem i å tolke signalene deres (rett fra levra) og jeg slipper å lure på om jeg egentlig var til bry og hvis jeg dummer meg ut så er det fort glemt. Men det ble dessverre flere som ønsket mer enn vennskap og da taklet jeg ikke å være en som avviste, så jeg trakk meg unna og vennskapene forduftet. Jeg har alltid ønsket meg mange venninner, og gjort et realt forsøk, men føler alltid at jeg mislykkes, og at jeg bare er en person som er vanskelig å like. 

Jeg sliter mye med tunge tanker, og selvmordstanker som har fulgt meg siden barndommen, men siden jeg har barn selv som er avhengige av meg så følte jeg det var på tide å ta et tak i hva som feilte meg. Jeg er forknytt, jeg bryr meg for mye om hva andre tenker som hemmer meg i å være kreativ, dele drømmer og ambisjoner, sette de ut i live.. Jeg engster meg for at øvrig familie ikke egentlig er glad i meg, og jeg ser på de gjennom lupe for å finne tegn til at de skal skuffe eller svikte meg. Jeg tviler på mine kunnskaper så mye at jeg føler meg dement, og bruker mye ressurser på å søke opp svar på ting jeg kan i jobben min. 

Jeg har klart å skaffe meg et par skikkelig fine venninner. Ei jeg kan snakke skikkelig dypt med, traff henne på studiet. Ei som jeg kan le høyt med og dra på tur med som jeg ble kjent med i 18 årsalderen på fest. Og ei som jeg kan lytte til og hjelpe, som jeg traff som voksen. Nå savner jeg derimot kamerater, fordi det ligger og lurker i bakgrunnen at jeg nok ikke er god nok venninne for disse heller, og at det blir for nært og sårbart. 

Hmm, ja, så her har du en avhandling om mine struggles. Men jeg skal ærlig innrømme at det var litt godt å vite hva som er årsaken til hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør, at det ikke er min feil, at det kan fikses og at jeg ikke er håpløs ❤️☺️

 

Anonymkode: 52f05...09e

[AnonymBruker]

Aldri hatt kjæreste (eller sex), ingen venner, tør ikke ta offentlig transport, tør ikke bruke nærbutikken. Jobber 20 % resten av tiden sitter jeg stort sett inne for meg selv 

Anonymkode: 473b0...0f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2023 den 22.11):

Jeg begynner endelig å få kontakt med følelsene mine nå som jeg er under utredning. Jeg har nesten møtt veggen og samtidig kjenner jeg på et vendepunkt akkurat nå hvor jeg kommer i kontakt med følelsene mine igjen. Jeg skjønner at jeg er full av angst. Det som var flimring foran øynene, en hardt klump i magen, trykk i brystet som klemmer til nedover magen så jeg puster rart.. Høye skuldre og fikling.. At det var angst som gjør meg så forknytt hadde aldri falt meg inn. Det var ikke slik jeg hadde erfart angst tidligere. 

Jeg har på grunn av grov omsorgssvikt med fysisk vold og psykisk tortur (ja, faktisk torturmetoder) i hele oppveksten, samt mobbing pga vi var fattige, og at jeg absorberte en del foreldreansvar for småsøsken fra jeg var rundt 5-6 år.. Så har jeg mistet all tillit til at folk vil meg vel. Sviktet av lærere, ambulansepersonell som stadig besøkte oss (og som ikke ble bekymret), sviktet av barnevern som ikke undersøkte hos oss. Sviktet av familie som bare så en annen vei. 

Til tross for dette så har jeg hatt en ganske fin men ambivalent tid som ung voksen. Tatt meg fler utdannelser (fordi jeg ikke har spisse nok albuer, selvforakt og lav tro på at jeg er verdifull i jobben, selv om jeg også vet at jeg kan da vitnemålene bare er toppkarakterer). Jeg har hatt mange vennskap, men svært få som er virkelig nære. Jeg levde et ganske utsvevende liv i studietiden, fikk mange kamerater siden jeg kommer best overens med gutta. Vi er på en måte mer ulike, slik at jeg tenker mindre på hvordan de sammenligner eller dømmer meg, og det blir ikke for tett på følelsesmessig (snakker mindreom følelser), det har vært mer rett frem i å tolke signalene deres (rett fra levra) og jeg slipper å lure på om jeg egentlig var til bry og hvis jeg dummer meg ut så er det fort glemt. Men det ble dessverre flere som ønsket mer enn vennskap og da taklet jeg ikke å være en som avviste, så jeg trakk meg unna og vennskapene forduftet. Jeg har alltid ønsket meg mange venninner, og gjort et realt forsøk, men føler alltid at jeg mislykkes, og at jeg bare er en person som er vanskelig å like. 

Jeg sliter mye med tunge tanker, og selvmordstanker som har fulgt meg siden barndommen, men siden jeg har barn selv som er avhengige av meg så følte jeg det var på tide å ta et tak i hva som feilte meg. Jeg er forknytt, jeg bryr meg for mye om hva andre tenker som hemmer meg i å være kreativ, dele drømmer og ambisjoner, sette de ut i live.. Jeg engster meg for at øvrig familie ikke egentlig er glad i meg, og jeg ser på de gjennom lupe for å finne tegn til at de skal skuffe eller svikte meg. Jeg tviler på mine kunnskaper så mye at jeg føler meg dement, og bruker mye ressurser på å søke opp svar på ting jeg kan i jobben min. 

Jeg har klart å skaffe meg et par skikkelig fine venninner. Ei jeg kan snakke skikkelig dypt med, traff henne på studiet. Ei som jeg kan le høyt med og dra på tur med som jeg ble kjent med i 18 årsalderen på fest. Og ei som jeg kan lytte til og hjelpe, som jeg traff som voksen. Nå savner jeg derimot kamerater, fordi det ligger og lurker i bakgrunnen at jeg nok ikke er god nok venninne for disse heller, og at det blir for nært og sårbart. 

Hmm, ja, så her har du en avhandling om mine struggles. Men jeg skal ærlig innrømme at det var litt godt å vite hva som er årsaken til hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør, at det ikke er min feil, at det kan fikses og at jeg ikke er håpløs ❤️☺️

 

Anonymkode: 52f05...09e

Hvordan ble det til at du fikk denne diagnosen? Altså..hva var veien inn til utredning og hva satte dem på sporet liksom? 😊

Anonymkode: d74ce...c29