Ville du som mann gitt en dame med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse en sjanse?

[AnonymBruker]

Kan egentlig svare på dette som dame også. Jeg er dame selv med den diagnosen, men har venner og jobb og fungerer ganske greit i hverdagen sånn overfladisk sett. Er litt redd for å date fordi jeg føler at alt er galt med meg, som i at jeg ikke passer inn i samfunnets menneskemal. Det tar litt tid å komme innpå meg, tenkte jeg skulle utfordre meg selv litt i år, men føler ofte at jeg ikke får tid til å "blomstre" før menn forsvinner igjen.

Anonymkode: 6afcc...7f0

[AnonymBruker]

Fins det noen behandling? 

Anonymkode: 66c05...b4a

[tasmus82]

Om vi har kjemi så har det ingen betydning hva slags vansker og diagnoser har med seg, men jeg tenker jo at det ville vært veldig viktig å ta det rolig og utvikle et godt vennskap først sånn at den som sliter får tid til å bli trygg. 

[AnonymBruker]

Nei. Jeg er ikke interessert i å være hobbypsykolog og støttekontakt for et skada menneske. Hvis jeg ikke får mer positivt ut av en relasjon enn negativt så er det like så greit å ikke være i en relasjon i det hele tatt.

Det er ikke menns oppgave å "redde" ødelagte kvinner.

Anonymkode: 6b0d3...027

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Fins det noen behandling? 

Anonymkode: 66c05...b4a

Ja, det gjør vel egentlig det

Anonymkode: 6afcc...7f0

[AnonymBruker]

Jeg er ikke mann, men har unnvikende pf selv og er gift og har 2 barn med en mann. 

K 33

Anonymkode: 13325...5f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ja, det gjør vel egentlig det

Anonymkode: 6afcc...7f0

Da bør du benytte deg av det for din egen del:) 

Anonymkode: 66c05...b4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da bør du benytte deg av det for din egen del:) 

Anonymkode: 66c05...b4a

Takk for tips

Anonymkode: 6afcc...7f0

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne og har det selv. Synes det er rart at folk tror at siden man har en psykisk diagnose så ønsker man å bruke partner som psykolog. Jeg går til psykolog så jeg har ikke behov for å bruke partner til det, men greit å kunne si at man har en dårlig dag eller at man ikke orker ditt og datt en dag.

Utenom det så fungerer jeg greit og klarer meg selv, men sliter jo med diverse og det kan man merke om man er i en nær relasjon med meg. Så noen ting må en partner ta en hensyn til, men jeg tror slike ting hadde gått fint om han er litt selvstendig og forståelsesfull.

Jeg tror ikke at det er for alle, men så er det nok av såkalt normale som har sine greier eller folk som ikke vil gå til psykolog sånn at det i seg selv er belastende fordi de kanskje bare blir dårligere og dårligere. Vil nå påstå at det er bedre om man faktisk jobber med det man sliter med.

Det jeg tror er viktig for noen som sliter med unnvikende pf er at en potensiell partner har litt tålmodighet og ikke presser og maser. Ting kan kanskje ikke gå så fort, men det bør jo ikke være noe problem sånn egentlig.

Selv har jeg to langvarige forhold bak meg og det var jeg som gjorde det slutt i begge, så det er mulig å finne menn som godtar den typen skavanker også.

Anonymkode: 8e6c8...f74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan egentlig svare på dette som dame også. Jeg er dame selv med den diagnosen, men har venner og jobb og fungerer ganske greit i hverdagen sånn overfladisk sett. Er litt redd for å date fordi jeg føler at alt er galt med meg, som i at jeg ikke passer inn i samfunnets menneskemal. Det tar litt tid å komme innpå meg, tenkte jeg skulle utfordre meg selv litt i år, men føler ofte at jeg ikke får tid til å "blomstre" før menn forsvinner igjen.

Anonymkode: 6afcc...7f0

Ja, det er jo veldig vanlig. Det kommer an på hvor ille det er selvfølgelig, men "normal grad" ingen problem...

Vær glad du ikke har borderline

Anonymkode: dfb7d...09d

[AnonymBruker]

Du er ikke bare diagnosen din ❤️

Anonymkode: f9df4...3c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei. Jeg er ikke interessert i å være hobbypsykolog og støttekontakt for et skada menneske. Hvis jeg ikke får mer positivt ut av en relasjon enn negativt så er det like så greit å ikke være i en relasjon i det hele tatt.

Det er ikke menns oppgave å "redde" ødelagte kvinner.

Anonymkode: 6b0d3...027

Virkelig flott svar, så klapp på skulderen til deg. Antar en "sjarmør" som deg er singel. 

Anonymkode: bb427...186

[Hannah80]

Diagnosen i seg selv, sier veldig lite egentlig. Enorme forskjeller når det gjelder funksjonsnivået på de som sliter med dette. Fra de som klarer å være i jobb og ha et noenlunde greit nettverk rundt seg, til de som er nærmest fullstendig invalidiserte pga diagnosen. Mange har svært liten livskvalitet. Angst og depresjoner følger ofte også med. 

Var kjæreste et par år med ei som hadde unnvikende personlighetsforstyrrelse. Var ikke pga diagnosen det ble slutt, for å si det sånn😝

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Synes det er rart at folk tror at siden man har en psykisk diagnose så ønsker man å bruke partner som psykolog. Jeg går til psykolog så jeg har ikke behov for å bruke partner til det, men greit å kunne si at man har en dårlig dag eller at man ikke orker ditt og datt en dag.

Det er helt umulig at diagnosen ikke skal gå ut over en partner. Så får den enkelte vurdere om denne belastningen veies opp av positive sider eller ikke. Som sagt det er ingens oppgave å "redde" noen andre ved å bli sammen med dem. Akkurat som at hvis en venn gir deg mer negativt enn positivt så bør man forlate dem og heller finne seg noen andre venner så er det bare selvdestruktivt å bli sammen med en person som gir deg mer negativt enn positivt. Og når det gjelder partner så spiller jo også hvor mye andre alternativer man har inn hvor man selvfølgelig burde velge den som kan gi en mest på den positive siden i forhold til alternativene.

Anonymkode: 6b0d3...027

[AnonymBruker]

jeg har Asperger som har lignende symptomer som unnvikende personlighetsforstyrrelse og jeg hadde gitt deg en sjanse. 
 

men det er vel kjent at kvinner ikke gir Aspergere en sjanse. 

Anonymkode: 82bea...cd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er helt umulig at diagnosen ikke skal gå ut over en partner. Så får den enkelte vurdere om denne belastningen veies opp av positive sider eller ikke. Som sagt det er ingens oppgave å "redde" noen andre ved å bli sammen med dem. Akkurat som at hvis en venn gir deg mer negativt enn positivt så bør man forlate dem og heller finne seg noen andre venner så er det bare selvdestruktivt å bli sammen med en person som gir deg mer negativt enn positivt. Og når det gjelder partner så spiller jo også hvor mye andre alternativer man har inn hvor man selvfølgelig burde velge den som kan gi en mest på den positive siden i forhold til alternativene.

Anonymkode: 6b0d3...027

Litt rart at du tror man ønsker å bli reddet. Jeg ønsker ikke det. Jeg ønsker meg en partner fordi jeg ønsker å dele livet med noen, så mine ønsker for en partner er ikke noe annerledes enn for andre.

Selvfølgelig blir man påvirket, men det er ikke sånn at man må sitte der og være psykolog. I tillegg er det stor forskjell på hvordan en diagnose påvirker hver enkelt, men man er jo fritt frem til å ikke ønske psykisk sykdom hos en partner. Jeg er bare uenig i påstandene dine om hva man ønsker seg i en partner når man har en slik diagnose.

Anonymkode: 8e6c8...f74

[AnonymBruker]

Jeg har gått i terapi sammen med personer med denne type diagnose. 
De er verdensmestere i å unngå konfrontasjoner og det å ta nødvendige grep i  enkelte situasjoner. 
Dee virker for meg som det tar relativt lang tid å få de med unnvikende personlighetsforstyrrelse til å forandre handle og tenkemåte. 
Nå er sikkert noen «hardere» angrepet enn andre.
Jeg opplevde bare det at de gjorde alt for å unngå å måtte fronte seg sjøl 

Anonymkode: ee73c...c22

[AnonymBruker]

Men bør du ikke heller begynne i behandling før du tenker på forhold?

Anonymkode: fc3ba...52f

[AnonymBruker]

Nei, 

 

Anonymkode: 8dc7a...18f

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne og har unnvikende personlighetsforstyrrelse selv. Er gift og har barn. Jeg tenker at der nok kommer an på hvordan personlighetsforstyrrelsen påvirker deg og andre, noen lever ok med det, mens andre sliter stort. Og det endrer seg ofte gjennom livet. 

For å si det sånn:

Bli sammen med -

Meg i 20-årene? No way. 

Meg i 30-årene? Joda, det funker. 

Meg i 40-årene? Absolutt! No problem.

Anonymkode: 8f669...b94