Hvordan ta vare på seg selv som pårørende?

[AnonymBruker]

Er mor til en psykisk syk ungdom. Imøte med helsevesenet sier ofte psykologer til oss foreldre at det viktig at vi tar vare på oss selv også, da vi er ikke til hjelp for vår ungdom vis vi blir psyk selv/er utslitt.

Men hvordan gjør en det? 

Bruker så mye tid direkte på ungdommen eller med å bekymre meg for ungdommen at jeg føler at jeg må gjøre noe om dette skal gå i lengden. . 

Anonymkode: 91efd...cf3

[AnonymBruker]

Kanskje det er fint å ha noen selv å snakke med? Ikke minst ta pauser fra det kjipe og tunge hjemme. Jeg jobber med ungdommer som sliter psykisk, og det er mange foreldre som ikke bryr seg i det hele tatt, men så ser man ofte at de som bryr seg - bryr seg med hele seg, og det sliter både dem og ungdommen ut. Da vil det kanskje ende med at ungdommen må ta vare på foreldrene og passe på hva de deler. Prøv å bare vær en forelder, og ikke alt det andre som hjelpeapperatet skal gjøre. Vær som du hadde vært uten de psykiske plagene. Ungdommen trenger å bli sett for hvem de er, og hjemme er det større rom for det enn det er i hjelpeapperatet (da fokuset der er lidelsen/plagen). ❤️ Heier på deg og ditt barn. 

Anonymkode: 63f43...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Kanskje det er fint å ha noen selv å snakke med? Ikke minst ta pauser fra det kjipe og tunge hjemme. Jeg jobber med ungdommer som sliter psykisk, og det er mange foreldre som ikke bryr seg i det hele tatt, men så ser man ofte at de som bryr seg - bryr seg med hele seg, og det sliter både dem og ungdommen ut. Da vil det kanskje ende med at ungdommen må ta vare på foreldrene og passe på hva de deler. Prøv å bare vær en forelder, og ikke alt det andre som hjelpeapperatet skal gjøre. Vær som du hadde vært uten de psykiske plagene. Ungdommen trenger å bli sett for hvem de er, og hjemme er det større rom for det enn det er i hjelpeapperatet (da fokuset der er lidelsen/plagen). ❤️ Heier på deg og ditt barn. 

Anonymkode: 63f43...514

Takk for svar, er nok sistnevnte kategori ja som bryr meg med hele meg. 

Noen å snakke med ja, venner og familie da, eller profesjonelle?  

Må nok bli flinkere til pauser ja, men synes det er vanskelig å planlegge. Tror julebord var eneste ordentlig pause jeg har hatt på mnd. Føler jeg tenker, bekymrer meg over eller er med ungdommen alle våkne timer. Å i tillegg prøver jeg å ta vare på søsken og stille opp så godt jeg kan for de også, være glad og holde masken. 

Ts

Anonymkode: 91efd...cf3

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke, hører det stadig vekk selv. Jeg evner tydeligvis ikke, det er alltid en telefon å ta, noe å kontrollere at følges opp, noen å få tak i, min egen sorg, andres sorg, drømmer om det om natten, tenker og bekymrer meg hele dagen. 

Jeg tror de noen gang glemmer at pårørende=svært nærme og svært glad i den syke. 

Anonymkode: 68921...69e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk for svar, er nok sistnevnte kategori ja som bryr meg med hele meg. 

Noen å snakke med ja, venner og familie da, eller profesjonelle?  

Må nok bli flinkere til pauser ja, men synes det er vanskelig å planlegge. Tror julebord var eneste ordentlig pause jeg har hatt på mnd. Føler jeg tenker, bekymrer meg over eller er med ungdommen alle våkne timer. Å i tillegg prøver jeg å ta vare på søsken og stille opp så godt jeg kan for de også, være glad og holde masken. 

Ts

Anonymkode: 91efd...cf3

Kanskje du kan starte lite? Med 20 minuttar kvar dag der du gjer noko godt for deg sjølv? Yoga, meditasjon, pianospeling, ein liten tur?  

Anonymkode: db6de...822

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg aner ikke, hører det stadig vekk selv. Jeg evner tydeligvis ikke, det er alltid en telefon å ta, noe å kontrollere at følges opp, noen å få tak i, min egen sorg, andres sorg, drømmer om det om natten, tenker og bekymrer meg hele dagen. 

Jeg tror de noen gang glemmer at pårørende=svært nærme og svært glad i den syke. 

Anonymkode: 68921...69e

Litt trøst, dog en fattig trøst, å høre at det ikke bare er meg.  Kanskje de som har disse rådene skulle vært mer konkret, si noe om hvordan, jeg må huske å spørre neste gang. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kanskje du kan starte lite? Med 20 minuttar kvar dag der du gjer noko godt for deg sjølv? Yoga, meditasjon, pianospeling, ein liten tur?  

Anonymkode: db6de...822

Ja, må prøve. Aldri prøvd yoga, men kanskje jeg skulle melde meg på et kurs. Å får jeg ikke gått hver gang får det bare være. Livet med denne ungdommen er uforsigbart, plutselig må en være der og passe på. 

Tur og lydbok kunne jeg også prøvd. Vanlig tur alene er akkurat nå er bare tungt, for tankekjøret starte og så går jeg der lang veien å griner... 😛 

Har også vurdert om jeg skulle prøvd løping, men aldri gjort det heller og er i veldig dårlig form. Men vil tro at det er vanskelig å bli tatt av tankekjøret når en løper og må holde et annet fokus/blir fysisk sliten?

Ts

Anonymkode: 91efd...cf3

[AnonymBruker]

Jeg vet så godt hvordan du har det ❤

Litt vanskelig for meg å gi konkrete råd uten å vite litt mer om hvordan hverdagenene og helgene deres er. Jobber du fulltid? Bor du sammen med faren? Liker du å lese bøker eller høre lydbøker? Har du grei økonomi? (Det siste spør jeg om fordi det er ikke alle typer egenpleie som er gratis 😉)

Vil du fortelle litt mer om barnet ditt og hva hen sliter med?

Får hen vært på skole eller blir det mange dager hjemme?

Er det slik at barnet er åpen med deg og derfor har mye behov for tid og samtaler?

Blir det senere kvelder hvor tiden går til barnet? 

Jeg har selv en datter på 14 som slet i flere år med skolevegring, angst, depresjon og kroppsdysmorfobi. Hun fikk ofte angstanfall hver morgen og endte med å stå i døra og riste og gråte, for bare tanken om skole ødela henne fullstendig. Kom hun seg først på skolen så fikk hun som regel angstanfall der også, men skjulte det for andre og kom da hjem fullstendig knekt og utslitt.... Hun gikk på bup hver uke, men jeg måtte hjelpe henne hver gang og finne på hva hun kunne si om noen på skolen spurte hvor hun hadde vært, for hun var livredd for å fortelle noen som helst hva hun slet med. Det ble en kamp for å få skolen til å gjøre sin del av jobben, så jeg brukte også masse tid på telefoner og møter både med lærere, helsesøster, fastlege og bup....Siden jeg er alenemor med 3 barn, ble det veldig lett å glemme helt mine egne behov i alt kaoset, og jeg er akkurat som deg og bryr meg med hele meg. Søvn ble det lite av pga bekymring, grubling, og ikke minst gråting - siden det måtte jeg gjøre når ingen så meg... Hun var også mye hjemme fra skolen, og i tillegg kom hun til meg stort sett hver kveld og gråt og var fortvilet over dette vanskelige livet, så da ble det flere timer hver kveld med trøst, klemmer og samtaler. 

Om du har lyst å dele litt mer om dere, så kan jeg prøve å gi noen råd ❤

Anonymkode: fce1e...470

[AnonymBruker]

Det går an å lære seg å bekymre seg mindre, tenker at det kunne vært til hjelp for deg. ❤️ Rett og slett snakke med noen profesjonelle og lære seg teknikker slik at ikke tankekverna går hele døgnet og sliter deg ut mer enn nødvendig.

Anonymkode: 0d12e...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Det går an å lære seg å bekymre seg mindre, tenker at det kunne vært til hjelp for deg. ❤️ Rett og slett snakke med noen profesjonelle og lære seg teknikker slik at ikke tankekverna går hele døgnet og sliter deg ut mer enn nødvendig.

Anonymkode: 0d12e...27d

Er dessverre ikke alle som er koblet slik at dette nødvendigvis er så fort gjort eller enkelt å lære seg 😕

Videre må hun sikkert vente i månedsvis på å få denne typen hjelp med de helsekøene som er for tiden, særlig i psykiatrien.... Og ut fra det TS skriver vil jeg anta at det er NÅ hun trenger å finne en måte å ta vare på seg selv.

Da er det evt om hun har det greit økonomisk og kan ta seg råd til f.eks coaching eller privat psykolog 😏

Ikke meningen å kritisere ditt forslag altså, men jeg snakker dessverre av erfaring, med eget barn som slet psykisk i flere år ❤

 

Anonymkode: fce1e...470

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Er dessverre ikke alle som er koblet slik at dette nødvendigvis er så fort gjort eller enkelt å lære seg 😕

Videre må hun sikkert vente i månedsvis på å få denne typen hjelp med de helsekøene som er for tiden, særlig i psykiatrien.... Og ut fra det TS skriver vil jeg anta at det er NÅ hun trenger å finne en måte å ta vare på seg selv.

Da er det evt om hun har det greit økonomisk og kan ta seg råd til f.eks coaching eller privat psykolog 😏

Ikke meningen å kritisere ditt forslag altså, men jeg snakker dessverre av erfaring, med eget barn som slet psykisk i flere år ❤

 

Anonymkode: fce1e...470

Ja, jeg snakker av erfaring selv også.

Man skal så klart ikke la være å oppsøke hjelp fordi det er en sjanse for at det kanskje ikke virker.

Ja, TS trenger hjelp nå, og om en måned, og om et halvt år. Ventetid er ikke noen grunn til å ikke oppsøke hjelp, det heller. Selv fikk jeg hjelp i kommunen i løpet av en uke. 

Anonymkode: 0d12e...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg vet så godt hvordan du har det ❤

Litt vanskelig for meg å gi konkrete råd uten å vite litt mer om hvordan hverdagenene og helgene deres er. Jobber du fulltid? Bor du sammen med faren? Liker du å lese bøker eller høre lydbøker? Har du grei økonomi? (Det siste spør jeg om fordi det er ikke alle typer egenpleie som er gratis 😉)

Vil du fortelle litt mer om barnet ditt og hva hen sliter med?

Får hen vært på skole eller blir det mange dager hjemme?

Er det slik at barnet er åpen med deg og derfor har mye behov for tid og samtaler?

Blir det senere kvelder hvor tiden går til barnet? 

Jeg har selv en datter på 14 som slet i flere år med skolevegring, angst, depresjon og kroppsdysmorfobi. Hun fikk ofte angstanfall hver morgen og endte med å stå i døra og riste og gråte, for bare tanken om skole ødela henne fullstendig. Kom hun seg først på skolen så fikk hun som regel angstanfall der også, men skjulte det for andre og kom da hjem fullstendig knekt og utslitt.... Hun gikk på bup hver uke, men jeg måtte hjelpe henne hver gang og finne på hva hun kunne si om noen på skolen spurte hvor hun hadde vært, for hun var livredd for å fortelle noen som helst hva hun slet med. Det ble en kamp for å få skolen til å gjøre sin del av jobben, så jeg brukte også masse tid på telefoner og møter både med lærere, helsesøster, fastlege og bup....Siden jeg er alenemor med 3 barn, ble det veldig lett å glemme helt mine egne behov i alt kaoset, og jeg er akkurat som deg og bryr meg med hele meg. Søvn ble det lite av pga bekymring, grubling, og ikke minst gråting - siden det måtte jeg gjøre når ingen så meg... Hun var også mye hjemme fra skolen, og i tillegg kom hun til meg stort sett hver kveld og gråt og var fortvilet over dette vanskelige livet, så da ble det flere timer hver kveld med trøst, klemmer og samtaler. 

Om du har lyst å dele litt mer om dere, så kan jeg prøve å gi noen råd ❤

Anonymkode: fce1e...470

Bor med far, grei økonomi. Begge jobber 100%

Liker å lese, strever med å holde fokus for tiden. Lydbok går litt lettere.  

Utfordringer hos ungdommen: Selvskading, selvmordsforsøk, og omentrent sluttet å spise. Mye sinne, men også gråt. Lukket, vanskelig å nå inn til. Vil være alene på rommet hele tiden. Av og på med skolevegring. Egentlig er hele greia av og på, med voldsomme kontraster. Står i kø hos Bup, vært på noen samtaler bare for å holde ut, får litt opplevelse av at jeg er hysterisk. Og ta vare på deg selv oppi dette nå er gjerne tilbakemelding.. 

Bruker nok mer tid på å bekymre meg enn dirkete på ungdommen. Men bruker tid på å få opp om morgen, prøve å motivere/friste til å spise, til å opprettholde hygiene, når det er krise brukes tid for å forhindre nye selvmordsforsøk/rop om hjelp. Har hatt en del våknenetter der jeg ser til regelmessig. Og dager med ulønnet permisjon der jeg følger opp etter avtale med legevakt at ungdommen trenger tilsyn. Også vært med når det har vært så alvorlig forsøk at det har vært nødvendig med innleggelser på sykehus for å fikse det medisinske/fysiske. 

Så er sliten og er mye bekymret. Føler meg som en zombie ofte. 🙂 

Må nok sette inn noen tiltak for å klare å stå i dette i lengden, men synes det er vanskelig å vite hva/hvordan. 

 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det går an å lære seg å bekymre seg mindre, tenker at det kunne vært til hjelp for deg. ❤️ Rett og slett snakke med noen profesjonelle og lære seg teknikker slik at ikke tankekverna går hele døgnet og sliter deg ut mer enn nødvendig.

Anonymkode: 0d12e...27d

Tror nok jeg kunne hatt nytte av dette ja, tar meg ofte i å krisemaksimere før jeg vet hva situasjonen er, men er jo pga tidligere erfaringer... Å så blir jeg så fort følelsesmessig opprørt, særlig når jeg er alene, om jeg for eksempel ikke får kontakt per tlf med ungdommen. 

Var det gjennom slik "rask psykisk helsehjelp" i kommunen du fikk hjelp? Vurdert å ringe de iallefall, men usikker om jeg har sak nok liksom. At det er andre som trenger mer enn meg, jeg er jo bare bekymret liksom.. 

 

Ts

Anonymkode: 91efd...cf3

[AnonymBruker]

Er ungdommen glad i dyr? Hvis ja, ta med mer til å møte dyr. Hesteterapi er veldig bra til ungdom med psykiske plager

Anonymkode: 2223e...4a8

[AnonymBruker]

Er ungdommen glad i dyr? Hvis ja, ta med mer til å møte dyr. Hesteterapi er veldig bra til ungdom med psykiske plager

Anonymkode: 2223e...4a8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Kunne man laget en egen tråd/gruppe hvor vi kunne løfte hverandre opp og ikke føle oss så alene?:)

Anonymkode: a8de9...001

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Er dessverre ikke alle som er koblet slik at dette nødvendigvis er så fort gjort eller enkelt å lære seg 😕

Videre må hun sikkert vente i månedsvis på å få denne typen hjelp med de helsekøene som er for tiden, særlig i psykiatrien.... Og ut fra det TS skriver vil jeg anta at det er NÅ hun trenger å finne en måte å ta vare på seg selv.

Da er det evt om hun har det greit økonomisk og kan ta seg råd til f.eks coaching eller privat psykolog 😏

Ikke meningen å kritisere ditt forslag altså, men jeg snakker dessverre av erfaring, med eget barn som slet psykisk i flere år ❤

 

Anonymkode: fce1e...470

Det er mulig, og selv om det ikke er enkelt eller fort gjort så er det veldig nyttig både for TS og ungdommen. Overdreven bekymring tærer på både mottaker og avsender og kan utvikle seg om man ikke får hjelp.

Ts, du kan enten kontakte lavterskeltilbudet i din kommune, eller spørre lege om henvisning til avtalespesialist (psykolog). Begge deler er veldig nyttig. Det kan også hjelpe å høre med lege om det finnes noen pårørendekurs eller grupper i nærheten ❤️. 

Anonymkode: e7f2d...e8c

[AnonymBruker]

Jeg sliter selv psykisk og får hjelp.

Noe av det som har vært viktig for meg er at også mine pårørende skal få hjelp. Nå sliter jeg med angst og depresjon, så ikke så alvorlige psykiske lidelser. Men når jeg møter hjelpeapparatet, så forhører jeg meg med dem om hva som finnes av hjelp til mine pårørende. Og faktisk er det mye der ute! Overraskende mye. 

Mye av den hjelpen til pårørende er vanskelig å finne selv via Google, men ved kontakt med alt fra lavterskel tilbud til mer omfattende hjelpetiltak så sitter disse med mye informasjon. 

For meg er det faktisk meget viktig at også mine pårørende skal bli ivaretatt. Jeg vet at det er tungt og sikkert frustrerende for dem å leve med meg.

Anonymkode: bc44c...434

[AnonymBruker]

Kjenner det begynner å gå ut over ekteskapet også nå. Så neste spørsmål er, hvordan ta vare på ekteskapet når en har psykiske syk ungdom? 

Ts

Anonymkode: 91efd...cf3

[AnonymBruker]

On 1/3/2023 at 6:47 PM, AnonymBruker said:

Tror nok jeg kunne hatt nytte av dette ja, tar meg ofte i å krisemaksimere før jeg vet hva situasjonen er, men er jo pga tidligere erfaringer... Å så blir jeg så fort følelsesmessig opprørt, særlig når jeg er alene, om jeg for eksempel ikke får kontakt per tlf med ungdommen.

Var det gjennom slik "rask psykisk helsehjelp" i kommunen du fikk hjelp? Vurdert å ringe de iallefall, men usikker om jeg har sak nok liksom. At det er andre som trenger mer enn meg, jeg er jo bare bekymret liksom.. 

 

Ts

Anonymkode: 91efd...cf3

Du behøver ikke være sikker på om du er "syk nok" før du ringer. Ingen forventer at du som pasient eller bruker skal kunne vurdere det selv.

Noen snakker med fastlegen sin, noen får henvisning til DPS eller avtalespesialist, noen får hjelp på lavterskeltilbudet i kommunen, noen kommuner tilbyr ulike kurs f.eks. stressmestrings- eller pårørendekurs o.l.

Anonymkode: 0d12e...27d