Hvordan styrke selvfølelse og selvstendighet hos 7 åring?

[AnonymBruker]

Vi har en veldig skjønn gutt, som er veldig forsiktig av seg. Tør for eksempel ikke å gå ned til postkassen alene, og den er 15 meter unna huset.. Jobber foreløpig med å få han til å gå alene til skolen, men går bare halvveis så langt.
 

Han er også ganske hard mot seg selv og kaller seg både dum, teit, stygg osv når han ikke får til noe. Har roet seg en del etter han startet på skolen, men sykling f.eks har han lagt ifra seg fordi han blir så sint på seg selv og alle rundt seg når han ikke får det til.

Hittil har vi hatt mulighet til å følge han (halvveis) til skolen, men på grunn av endringer på jobb, må han snart gå hele veien alene. Noe han har slått seg vrang på og nesten begynte å gråte bare når vi snakket om det… Er redd han kommer til å snu og sette seg utenfor huset når vi foreldrene er ute av syne…

Er det noen som har gått gjennom noe lignende og har noen råd? Føler jo ikke selv at vi foreldre har gjort noe feil, men altså, en kan jo se seg litt blind på seg selv. 🤷🏻‍♀️ Vi roser innsats like mye som resultat, og det er sjeldent noen av oss kritiserer andre og hva de gjør. Føler heller ikke at vi hverken maser eller er for «laid back».

Anonymkode: 63727...f7c

[AnonymBruker]

Fortsett å skryte, og vær konkret. Ta han i det han gjør bra, og kommenter det. Hent fram de sterke sidene hans (er han god til å organisere, brette håndklær, passe på lillesøster). 

I tillegg ville jeg ha snakket om ting du ikke får til selv eller synes er vanskelige, slik at det blir normalisert. Kanskje til og med snakke om noe som kan være skummelt, gjerne noe han ikke synes er skummelt (edderkopper, veps, høyder?) 

Jeg ville også ha lest bøker om emnet sammen med ham. Det finnes massevis av bøker om slike situasjoner. 

Og til slutt, selvsagt: Vær sikker på at ingen plager ham, og det inkluderer å sammenligne ham med andre. Hadde snakket litt om det også. 

Anonymkode: a6ee3...6c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Fortsett å skryte, og vær konkret. Ta han i det han gjør bra, og kommenter det. Hent fram de sterke sidene hans (er han god til å organisere, brette håndklær, passe på lillesøster). 

I tillegg ville jeg ha snakket om ting du ikke får til selv eller synes er vanskelige, slik at det blir normalisert. Kanskje til og med snakke om noe som kan være skummelt, gjerne noe han ikke synes er skummelt (edderkopper, veps, høyder?) 

Jeg ville også ha lest bøker om emnet sammen med ham. Det finnes massevis av bøker om slike situasjoner. 

Og til slutt, selvsagt: Vær sikker på at ingen plager ham, og det inkluderer å sammenligne ham med andre. Hadde snakket litt om det også. 

Anonymkode: a6ee3...6c7

Føler vi har gjort, og gjør, alt det her og enda mer til. 

Anonymkode: 63727...f7c

[AnonymBruker]

Gutten burde selvfølgelig føle selv også at man har gjort noe bra, og er flink. Hvis gutten ikke har denne følelsen, så spiller det vel ingen rolle hvor mye foreldrene forsøker å skryte heller. 

For eksempel hvis man holder på med en idrett som man egentlig ikke er særlig flink til. Så kommer noen voksne og påstår at "oj, det gikk jo nesten" eller at "dette var ett veldig bra skudd" liksom. Selv om de aller fleste skuddene man forsøker seg på var kraftige bomskudd. Selv om barna er ganske unge, så skal det vel ikke så forbanna mye til før dem forstår at foreldrene skryter bare for å skryte - ikke fordi man genuint er flink til noe. I så fall ender man kanskje opp med at foreldrene synes at de selv er utrolig flinke som skryter av barna. Samtidig som barna føler seg temmelig rævva og dårlige, fordi de ikke synes at de selv gjorde noen særlig "god jobb" i det hele tatt. 

Anonymkode: 67c3c...148

[AnonymBruker]

Har han trygg tilknytning til dere foreldre? Gav du han mye om sorg og nærhet som baby? Anerkjenner følelsene han selv da han var bitte liten?

Anonymkode: 27798...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Gutten burde selvfølgelig føle selv også at man har gjort noe bra, og er flink. Hvis gutten ikke har denne følelsen, så spiller det vel ingen rolle hvor mye foreldrene forsøker å skryte heller. 

For eksempel hvis man holder på med en idrett som man egentlig ikke er særlig flink til. Så kommer noen voksne og påstår at "oj, det gikk jo nesten" eller at "dette var ett veldig bra skudd" liksom. Selv om de aller fleste skuddene man forsøker seg på var kraftige bomskudd. Selv om barna er ganske unge, så skal det vel ikke så forbanna mye til før dem forstår at foreldrene skryter bare for å skryte - ikke fordi man genuint er flink til noe. I så fall ender man kanskje opp med at foreldrene synes at de selv er utrolig flinke som skryter av barna. Samtidig som barna føler seg temmelig rævva og dårlige, fordi de ikke synes at de selv gjorde noen særlig "god jobb" i det hele tatt. 

Anonymkode: 67c3c...148

Ja, vi «tilpasser» jo skrytingen sånn sett. Vi vet jo hva han er flink på og har interesse av å være god på, og vi sier at det er helt okei å ikke være flink på ting også - for det er mye vi foreldrene ikke er gode på også. Så det er ikke snakk om overdøsing av skryt heller. 

Men for å ta dette med sykling som et eksempel, for det er jo noe han må lære uansett. De kommer tross alt til å dra på sykkelturer på skolen etter hvert, og vi bor i sykkelavstand til både skole og venner, så det hadde vært fint å få han til å «holde ut» læringen. Nå blir han sint og at han er dum som ikke kan osv.. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har han trygg tilknytning til dere foreldre? Gav du han mye om sorg og nærhet som baby? Anerkjenner følelsene han selv da han var bitte liten?

Anonymkode: 27798...4dd

Jada, vi har et supert bånd og kan snakke om alt mulig sammen.

Anonymkode: 63727...f7c

[AnonymBruker]

Anbefaler denne:

Anonymkode: ff1b7...117

[AnonymBruker]

Mitt barn er også sånn. Må ha følge til skolen (sfo - pga jobb må han være der tidligere). Kaller seg dum for minste ting som ikke går som planlagt. Skoleflink men litt håpløs med idrett (løper ikke så fort, ikke så interessert i ball etc). Vi både skryter samtidig som vi utfordrer og veldig åpne om at vi kan faktisk ikke være gode i alt... man ønsker seg jo robuste barn. Jeg tenker at barnet bare bruker litt mer tid enn andre i omgangskretsen og så lenge barnet er trygt så får det heller bruke litt ekstra tid. Men er jo selvsagt vondt å høre barnet mitt prate seg selv ned, er så sårbar og kanskje hva andre vil sagt  "litt puslete"...

 

Du sier barnet må gå alene til skolen, har dere mulighet til å ha sfo før skolestart slik at dere kan følge en stund ? Snakk evt med arbeidsgiver,  dere bør vel ha noen form tilrettelegging slik at barnet får følge på veien? 

Anonymkode: 85b60...045

[AnonymBruker]

Hva med å snakke om alt han ikke fikk til før, som han får til nå? 

- Da han lærte seg å gå, falt og falt, men jammen klarte han det

- Og tenk, da du var mindre kunne du ikke si R. Men da du ble fem år, greide du det.

Det trenger ikke være så spesielle ting, men d eks lære å spise med gaffel, skrive navnet sitt, slutte med bleie, tegne en sau, pusse tenner selv… En lang seiersrekke som gjør ham stolt! 

Anonymkode: f28d8...239

[AnonymBruker]

Ungene lærer av oss. 

Om dere snakker dere selv ned så snakker han seg ned. Kritiserer dere kroppen deres kritiserer han sin. 

Forøvrig synes jeg det er galemattias at en umoden 7 åring går alene til skolen. Han sliter jo tydeligvis med seperasjonsangst og synes verden er skummel. Tenk deg selv hvor vondt det er å være livredd. Og så tenker du på hvordan det føles å bli tvunget til å gjøre noe du er livredd for av det tryggeste du har. Det gir alt annet enn trygge barn. 

Dere må jo bare nødt å finne en annen løsning med å alliere dere med noen. Stakkars unge. 

Hilsen barnehagelærer 

Anonymkode: 0f509...560

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Mitt barn er også sånn. Må ha følge til skolen (sfo - pga jobb må han være der tidligere). Kaller seg dum for minste ting som ikke går som planlagt. Skoleflink men litt håpløs med idrett (løper ikke så fort, ikke så interessert i ball etc). Vi både skryter samtidig som vi utfordrer og veldig åpne om at vi kan faktisk ikke være gode i alt... man ønsker seg jo robuste barn. Jeg tenker at barnet bare bruker litt mer tid enn andre i omgangskretsen og så lenge barnet er trygt så får det heller bruke litt ekstra tid. Men er jo selvsagt vondt å høre barnet mitt prate seg selv ned, er så sårbar og kanskje hva andre vil sagt  "litt puslete"...

 

Du sier barnet må gå alene til skolen, har dere mulighet til å ha sfo før skolestart slik at dere kan følge en stund ? Snakk evt med arbeidsgiver,  dere bør vel ha noen form tilrettelegging slik at barnet får følge på veien? 

Anonymkode: 85b60...045

Ja, vi stresser jo ikke, men enkelte ganger går ikke «hverdagskabalen» opp, og da er det fint om han klarer å gå alene. Men sfo på morgenen hadde jeg helt glemt var en ting! Takk! 🙂
 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hva med å snakke om alt han ikke fikk til før, som han får til nå? 

- Da han lærte seg å gå, falt og falt, men jammen klarte han det

- Og tenk, da du var mindre kunne du ikke si R. Men da du ble fem år, greide du det.

Det trenger ikke være så spesielle ting, men d eks lære å spise med gaffel, skrive navnet sitt, slutte med bleie, tegne en sau, pusse tenner selv… En lang seiersrekke som gjør ham stolt! 

Anonymkode: f28d8...239

Vi prater mye om det også. Han skryter mye av seg selv når han får til noe nytt/bra også! Han snakker kjempefint om seg selv til vanlig, men det er når han feiler på noe - spesielt noe feks bestekompisen kan, da er han teit og dum. Enda han selv også fint kan snakke om at han kan noe bestekompisen ikke kan feks. 🤷🏻‍♀️

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ungene lærer av oss. 

Om dere snakker dere selv ned så snakker han seg ned. Kritiserer dere kroppen deres kritiserer han sin. 

Forøvrig synes jeg det er galemattias at en umoden 7 åring går alene til skolen. Han sliter jo tydeligvis med seperasjonsangst og synes verden er skummel. Tenk deg selv hvor vondt det er å være livredd. Og så tenker du på hvordan det føles å bli tvunget til å gjøre noe du er livredd for av det tryggeste du har. Det gir alt annet enn trygge barn. 

Dere må jo bare nødt å finne en annen løsning med å alliere dere med noen. Stakkars unge. 

Hilsen barnehagelærer 

Anonymkode: 0f509...560

Hoho, stakkars unge faktisk. Unger lærer av oss, men vi snakker ikke ned om oss selv. Her i hjemmet er vi helt ok med at man ikke får til alt, at alle ser ulike ut, og hele japla der, og han har ikke separasjonsangst. Men takk for en uhjelpelig kommentar?

Anonymkode: 63727...f7c

[AnonymBruker]

Vi gikk gjennom dette, sånn ca i den alderen det var verst for vår.

Vår gutt er nokså smart - jada, vet det ikke er politisk korrekt å skryte av egne unger - men for hans del skjønte vi etterhvert at det var mye av opphavet til at ting kunne bli trøblete for ham.

Han var vant til å ta ting fort, å skjønne, forstå og mestre uten særlig innsats.

Etterhvert som han ble større og møtte arenaer og aktiviteter han ikke umiddelbart fikk til, og aller helst helt perfekt, så hadde han ikke erfaring med det. Og ble også usikker av å ikke ha full oversikt over enhver situasjon.

Vi skjønte etterhvert at å rose når han fikk til noe, eller prøvde på noe som var skummelt, det forsterka bare det som var vanskelig.

Begynte heller å fokusere på at det er helt normalt å ikke få til ting på første forsøk. At alle synes nye ting og situasjoner er litt skummelt. Så begynte det etterhvert å løsne.

Vi allierte oss også med voksenpersoner rundt, som gutten hadde et veldig godt forhold til og så opp til. Å spille Mario med en onkel var et kjempepuff. Eller, først holdt han på å få helt sammenbrudd av å ‘dø’ gang på gang - halve morroa i spillet er å ‘dø’ på absurde og morsomme måter. At det kunne være gøy å tabbe seg ut i spillet, det var en enorm øyeåpner for ham. Snakker om det ennå, et par år senere - ‘i Mario, der er det MENINGEN å tabbe seg ut!?!!’.

Normaliser at ting ikke må være perfekt. At godt nok er godt nok. Og alle er litt redde, det går bra for det.

 

Anonymkode: 3804f...201