Mulig samlivsbrudd, graviditet +, rotete innlegg

[AnonymBruker]

Jeg er så fortvilet, stresset og redd. 

Jeg sitter her med en to åring og er syv uker på veg med nytt barn, og jeg klarer ikke tanken på å være sammen med samboeren gjennom syv år en dag lenger.

Denne graviditeten var langt i fra planlagt, hadde sex en gang på 4 måneder med kondom, men nå sitter jeg her gravid.

Hvorfor jeg vil gå fra samboer? Jo, nå skal jeg spy eder og galle;

Da jeg gikk gravid gjorde han ingenting for meg, hjemmet eller hundene. Da babyen kom bidro han ingenting, og han bidrar fremdeles svært, SVÆRT lite.

Han gjør ingenting, sover til langt utpå dag, jeg må ta alle sykt barndager, sover heller 18 timer i døgnet enn å se barnet sitt. Har jeg jobb helg, bruker jeg en hel dag på at huset står riktig igjen, skittentøyskurven ikke flyter osv. 

Han kan fint klage på at han ikke har rene klær/truser, men vaske? Nei, det kan han ikke.

Så jeg har egentlig to barn nå, og gravid med det tredje.

Denne "mannen" har brutt meg så ned over så mange år nå, at jeg vet ikke opp og ned, hva som er normalt og ikke etc.

Jeg vurderer nå å ta abort, for jeg synes det er strevsomt slik livet mitt er idag. Klarer jeg to barn alene? Klarer jeg å dele oppmerksomheten min mellom de to?

Samtidig synes jeg det er helt forferdelig å ta abort bare fordi samboeren min er en egoistisk idiot som har slitt med totalt ut. De fleste klarer to barn, tilogmed fler, på egenhånd, så jeg burde det jeg også.

Han har tidligere sagt at jeg aldri klarer meg uten han, og skulle vi gå fra hverandre skal han ta meg for retten å kreve 100%, og at han ville vinne da jeg jobber skiftarbeid......

Dette ble voldsomt kaotisk for andre tenker jeg, men jeg måtte bare få det ut en plass. Lei av å gråte i det skjulte uten å kunne si noe. Nå har jeg fått sagt noe, en plass hvertfall..

Anonymkode: 6cab6...8b5

[Sofakona]

Har du snakket med han..satt han på plass? Min mann var slik når vi var sammen ( hadde vært sammen 7 år når vi fikk baby nr 1) og jeg holdt på gå fra han...men jeg gav meg ikke...jeg fortalte han hver dag hva han måtte gjøre...jeg gråt og kjeftet..ja det tok tid før han ble bedre..men nå har vi 2 barn..gift i 15 år og han har blitt mye bedre.

Dette var jo oss...kan sefølglig ikke sammenligne oss...men slutt å vask hans klær..slutt 0 vær hans mor...bli sint...vis at du mener alvor. Eventuelt gå i terapi sammen.

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (35 minutter siden):

Har du snakket med han..satt han på plass? Min mann var slik når vi var sammen ( hadde vært sammen 7 år når vi fikk baby nr 1) og jeg holdt på gå fra han...men jeg gav meg ikke...jeg fortalte han hver dag hva han måtte gjøre...jeg gråt og kjeftet..ja det tok tid før han ble bedre..men nå har vi 2 barn..gift i 15 år og han har blitt mye bedre.

Dette var jo oss...kan sefølglig ikke sammenligne oss...men slutt å vask hans klær..slutt 0 vær hans mor...bli sint...vis at du mener alvor. Eventuelt gå i terapi sammen.

Ja, jeg har snakket, gråt, kjeftet, forklart og alt. Han ser ikke problemet selv og mener han gjør mer enn nok. Hver gang det er noe så sier jeg hvordan jeg opplever det, men blir bare avfeid med at det er meg det er noe galt med eller at jeg er overfølsom, har tvangstanker +++.

Vi startet i parterapi i høst, etter ett årsmasing fra meg, men han nektet å være med etter to ganger, da synes han det var nok parterapi for oss.

Jeg vasker ikke klærne hans like ofte, problemet er bare det at han lar vaskerommet og sin side av sengen bli fylt av skittentøy om jeg ikke vasker det. Og jeg takler ikke å la det ligge slik å ukes-og månedsvis..

Kuttet  ut å skifte på hans side av sengen for noen måneder siden, skifter kun min side + laken, siden har ikke hans side blitt skiftet på. Han begynner å trasse, og da skal han hvertfall ikke gjøre det, jeg har jo "alltid" gjort det.

 

Men ja... tusen takk for svaret ditt, godt å se det løste seg for dere. Tror dessverre løpet er helt kjørt hos oss.. 

Anonymkode: 6cab6...8b5

[AnonymBruker]

Kjenner det der godt igjen, alt var min feil, spurte jeg om hjelp til husarbeid var jeg alltid sur å jævlig å ikkje faen om han ville hjelpe til da osv osv 

Når jeg leser ditt, så kunne en nesten tro det var samme mann 

Jeg gikk, hadde samme tankegang som deg, barn nr 2 kom å det ble ikkje noe bedre. Eneste angeren min er at jeg ikkje gikk tidligere, alt ble nye lettere, hverdagen osv osv 10kg ble løftet av skuldrene, du vil klare hverdagen mye lettere enn du gjør nå. 

Ser du prøver desperat, å selfølgelig kan det hende dere klarer å snu på det, har du troa så fortsett å prøv, parterapi ellers drar jeg ultimatumet, eller forsøk å bo fra hverandre litt å se om det kan gjøre noe. 

Anonymkode: b2f02...64c

[AnonymBruker]

GÅ! Nå. Du bil nok få mer overskudd selv som alenemor.. uten en voksen mannebaby som drar deg ned. 
Kjenner meg så godt igjen, og jeg fikk et nytt liv da jeg gikk.

Anonymkode: b1ad8...85f

[AnonymBruker]

Høyrest ut som om du må gå frå han uansett abort eller ikkje. Ellers kjem du til å gå til grunne. ❤️

Og sjølvsagt klarer du deg utan han, du er ei kvinne det er skikkelig tak i

Anonymkode: 997ff...722

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er så fortvilet, stresset og redd. 

Jeg sitter her med en to åring og er syv uker på veg med nytt barn, og jeg klarer ikke tanken på å være sammen med samboeren gjennom syv år en dag lenger.

Denne graviditeten var langt i fra planlagt, hadde sex en gang på 4 måneder med kondom, men nå sitter jeg her gravid.

Hvorfor jeg vil gå fra samboer? Jo, nå skal jeg spy eder og galle;

Da jeg gikk gravid gjorde han ingenting for meg, hjemmet eller hundene. Da babyen kom bidro han ingenting, og han bidrar fremdeles svært, SVÆRT lite.

Han gjør ingenting, sover til langt utpå dag, jeg må ta alle sykt barndager, sover heller 18 timer i døgnet enn å se barnet sitt. Har jeg jobb helg, bruker jeg en hel dag på at huset står riktig igjen, skittentøyskurven ikke flyter osv. 

Han kan fint klage på at han ikke har rene klær/truser, men vaske? Nei, det kan han ikke.

Så jeg har egentlig to barn nå, og gravid med det tredje.

Denne "mannen" har brutt meg så ned over så mange år nå, at jeg vet ikke opp og ned, hva som er normalt og ikke etc.

Jeg vurderer nå å ta abort, for jeg synes det er strevsomt slik livet mitt er idag. Klarer jeg to barn alene? Klarer jeg å dele oppmerksomheten min mellom de to?

Samtidig synes jeg det er helt forferdelig å ta abort bare fordi samboeren min er en egoistisk idiot som har slitt med totalt ut. De fleste klarer to barn, tilogmed fler, på egenhånd, så jeg burde det jeg også.

Han har tidligere sagt at jeg aldri klarer meg uten han, og skulle vi gå fra hverandre skal han ta meg for retten å kreve 100%, og at han ville vinne da jeg jobber skiftarbeid......

Dette ble voldsomt kaotisk for andre tenker jeg, men jeg måtte bare få det ut en plass. Lei av å gråte i det skjulte uten å kunne si noe. Nå har jeg fått sagt noe, en plass hvertfall..

Anonymkode: 6cab6...8b5

Kvitt deg med det største barnet og så beholder du de to minste.

Begynn å dokumenter hvem som gjør hva allerede nå slik at du har skyts til en potensiell sak. Spør ham også om hvem som i det hele tatt har bevitnet det at han gjør noe med barna eller i hjemmet..

Livet blir myyyyye bedre uten eldstemann!

Anonymkode: d4214...002

[Jocelynn]

Valget om å beholde barnet eller ei, er og blir ditt. Jeg håper du finner ut av det. ❤️

 

Jeg hadde nok gått fra en sånn mann. Men kjenner igjen trusler om at jeg ikke ville klare meg selv, eller å ta ting for retten. I vårt tilfelle var det bare skremmeskudd -hvilket jeg tenker at det er i de fleste tilfellene. 

[AnonymBruker]

Du trenger en exit-strategi. Om du beholder barnet eller ei, bør du ta en avgjørelsen på så snart som mulig. 
 

Hva trenger du for å forlate han? Har du møbler? Penger til depositum på leie eller kjøpe noe? 

Du trenger også å kalle inn til mekling. Det er obligatorisk ved felles barn under 16 år. Du kan flytte før timen, og ta med barnet selv om andre vil si at du kidnapper barnet osv. Der er ingen sanksjonsmuligheter og det virker som det er temmelig klart at barnet blir boende fast hos deg. Ikke la andre si noe annet. Du vil trenge hans underskrift på flyttingen av barnet, men du kan melde flyttingen når du flytter. Om han nekter å signere, vil skatteetaten da selv etter 6 mnd fatte vedtak ang barnets bostedsadresse. Han vil få en mulighet til å uttale seg om hvorfor barnet ikke skal stå din adresse. Om dere har en samværsavtale, så er saken langt enklere. Men la all kommunikasjon gå skriftlig, for der kan komme indirekte innrømmelser at barnet faktisk bor hos deg, som er avgjørende.

 

Det er også disse faktiske forhold (hva som skjer i praktisk, ikke hva som står i dokumenter)  som nav skal bruke for å få i gang utvidet barnetrygd, overgangsstødnad og barnebidrag. 
Ang meklingen, trenger ikke han å være enig i innkallingen og ei heller møte opp. Kun de som møter opp, får meklingsattest uavhengig av utfallet. Om han vil ta saken til retten, MÅ han ha meklingsattest. 

Anonymkode: 0cb77...ea5

[AnonymBruker]

Jeg vil råde deg til å ta bilde av hvordan det ser ut på hans side av sengen. Dokumenter det du kan, så har du klare bevis om han virkelig drar deg for retten. Om du flytter så krev all kommunikasjon skriftlig så du har ting svart på hvitt.

Anonymkode: 1f2bb...c26

[AnonymBruker]

Jeg kjøpte en advokatforsikring da jeg gikk fra min eks som var av samme ulla. Den hadde 6 mnd. karantenetid, men det var godt å ha den tryggheten dersom rettsak skulle bli nødvendig. Det tar jo tid før slike ting er i gang å etter et brudd. Kostet 5000 kr. Sannsynligvis så er det bare tomme trusler for å holde på deg. Det er vel tvilsomt at en som er slik skal orke å ha ansvaret for et barn på to år. Du kan likevel dokumentere hvordan han er nå når du har sjansen og før han lukter lunta. Jeg anbefaler deg uansett å gå fra han da du vil få det bedre. Det er mye lettere å være alene og vite hva en har å forholde seg til, enn å bo med en egoistisk drittsekk som ikke bidrar. 

Når der gjelder fosteret i magen, er det bare du som kan avgjøre hva som er riktig og hva du klarer. 

Anonymkode: f9ecf...75c