Hvor langt skal man strekke seg?

[AnonymBruker]

Har vært en vanskelig høst der mannen min har vært deprimert og jeg har vært alene om det meste med barna (3 og 9 år). Vært sammen i 15 år og er veldig glad i han selv om jeg nok alltid har fungert som en «tilrettelegger» der jeg har stått for mye av det praktiske i hverdagen, sørget for at det ikke ble for mye for mannen min slik at han skulle bli deprimert (da kommer gjerne også sjalusi mer til syne selv om har vært til stede hele forhold), lagt til rette for at han kan gjøre det som han tenker er viktig i jobbsammenheng mtp karriere m.m. Føler meg nå nedbrutt etter å ha vært det som kjennes som en søppelkasse i flere måneder og synes jeg har blitt en dårlig versjon av meg selv. Han ber ofte om bekreftelser og klarer ikke lenger være like tålmodig, merker at jeg selv svarer mer spydig, klarer ikke lenger se det beste. Er redd jeg begynner å miste følelsene mine for han eller at jeg allerede har gjort det.. Sliter med dårlig samvittighet for barna pga krangling men samtidig også for hvordan det skulle bli om jeg avslutter forholdet og oppløser familien vår.. Lurer på hvor langt jeg skal la det gå.. bør jeg ta meg sammen og være mer tålmodig? 

Anonymkode: d7cbf...098

[Japp]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Har vært en vanskelig høst der mannen min har vært deprimert og jeg har vært alene om det meste med barna (3 og 9 år). Vært sammen i 15 år og er veldig glad i han selv om jeg nok alltid har fungert som en «tilrettelegger» der jeg har stått for mye av det praktiske i hverdagen, sørget for at det ikke ble for mye for mannen min slik at han skulle bli deprimert (da kommer gjerne også sjalusi mer til syne selv om har vært til stede hele forhold), lagt til rette for at han kan gjøre det som han tenker er viktig i jobbsammenheng mtp karriere m.m. Føler meg nå nedbrutt etter å ha vært det som kjennes som en søppelkasse i flere måneder og synes jeg har blitt en dårlig versjon av meg selv. Han ber ofte om bekreftelser og klarer ikke lenger være like tålmodig, merker at jeg selv svarer mer spydig, klarer ikke lenger se det beste. Er redd jeg begynner å miste følelsene mine for han eller at jeg allerede har gjort det.. Sliter med dårlig samvittighet for barna pga krangling men samtidig også for hvordan det skulle bli om jeg avslutter forholdet og oppløser familien vår.. Lurer på hvor langt jeg skal la det gå.. bør jeg ta meg sammen og være mer tålmodig? 

Anonymkode: d7cbf...098

Hva med å oppsøke hjelpe, så du får en profesjonell part til å komme med sine synspunkter? ❤️

[AnonymBruker]

Har vært til to samtaler alene på familievernkontor. Er veldig usikker på om en vil komme noen vei med parterapi selv om jeg i utgangspunktet ønsker å gjøre alt jeg kan for familien.. Familieterapeuten sa imidlertid at det ikke er slik at en alltid en må gjennom parterapi for at en skal ha gjort alt.. Som jeg skrev har mannen min alltid vært sjalu og jeg har tilpasset meg etter han for at familien skulle ha det best mulig. Han har nå når han har vært deprimert satt mange grenser for hva det er greit at jeg gjør mtp arbeidsoppgaver, hvem jeg omgås o.l. Han har slitt med dårlig selvfølelse siden før vi møtte hverandre og tenker at det ikke er noen quick fix.. Føler meg lite sett og verdsatt og møter lite forståelse generelt sett. Han prøver nok det han kan i perioder, men synes det er vanskelig å ikke vite hvordan neste dag er.. Terapeuten sa videre at det jo i parterapi er slik at en skal stille seg sårbar for hverandre. Jeg tror dessverre ikke at jeg vil bli møtt ordentlig for det jeg kommer med og at jeg vil bli konfrontert med det jeg evt skulle komme med så snart vi hadde kommet ut.. Jeg har unngått å fortelle hele sannheten til han flere ganger ift arbeidsoppgaver da han blir misunnelig og blåser ting opp. Dette for at situasjonen ikke skal eskalere mtp barna våre, men også for selv å unngå ubehag (han kan bli veldig sint, har slått meg noen ganger tidligere, senest for 4 mnd siden).

Ts

 

Anonymkode: d7cbf...098

[AnonymBruker]

Siden han slår deg og er sjalu, så tenker jeg at du allerede har strukket deg lenger enn det som kan forventes… 

Anonymkode: 56783...2cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Siden han slår deg og er sjalu, så tenker jeg at du allerede har strukket deg lenger enn det som kan forventes… 

Anonymkode: 56783...2cd

Hvor står det at hun blir slått?

Anonymkode: 282bc...f00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor står det at hun blir slått?

Anonymkode: 282bc...f00

Helt nederst…🙂

Anonymkode: 56783...2cd

[AnonymBruker]

Jeg skrev i det siste innlegget at han har slått meg, var to ganger tidlig i høst, har ellers gjort det en håndfull ganger over de årene vi har vært sammen. Vet det er feil å si, men synes det verste er at han er så misunnelig og sjalu og ikke ønsker at jeg skal være «bedre» eller mer «vellykket» på noen områder, om det er sosialt, i jobbsammenheng el.l..

Anonymkode: d7cbf...098

[AnonymBruker]

Var jeg som skrev det siste innlegget..

Ts

Anonymkode: d7cbf...098

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Helt nederst…🙂

Anonymkode: 56783...2cd

Oki takk, jeg så ikke det enda jeg leste over 2 ganger😅🙈

Ts,det var fælt da💔 man skal ikke finne seg i å bli slått noen gang, av noen!

Anonymkode: 282bc...f00

[AnonymBruker]

Føler dessverre at jeg blir en dårlig versjon av meg, der jeg etter å ha følt meg presset selv har kommet med utsagn om at jeg ville slå han, jeg har aldri vært i nærheten av å gjøre det, men han sier selv at han ble usikker og engstelig av det noe som gir meg dårlig samvittighet og at jeg føler meg som en dårlig person..

Anonymkode: d7cbf...098

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Har vært en vanskelig høst der mannen min har vært deprimert og jeg har vært alene om det meste med barna (3 og 9 år). Vært sammen i 15 år og er veldig glad i han selv om jeg nok alltid har fungert som en «tilrettelegger» der jeg har stått for mye av det praktiske i hverdagen, sørget for at det ikke ble for mye for mannen min slik at han skulle bli deprimert (da kommer gjerne også sjalusi mer til syne selv om har vært til stede hele forhold), lagt til rette for at han kan gjøre det som han tenker er viktig i jobbsammenheng mtp karriere m.m. Føler meg nå nedbrutt etter å ha vært det som kjennes som en søppelkasse i flere måneder og synes jeg har blitt en dårlig versjon av meg selv. Han ber ofte om bekreftelser og klarer ikke lenger være like tålmodig, merker at jeg selv svarer mer spydig, klarer ikke lenger se det beste. Er redd jeg begynner å miste følelsene mine for han eller at jeg allerede har gjort det.. Sliter med dårlig samvittighet for barna pga krangling men samtidig også for hvordan det skulle bli om jeg avslutter forholdet og oppløser familien vår.. Lurer på hvor langt jeg skal la det gå.. bør jeg ta meg sammen og være mer tålmodig? 

Anonymkode: d7cbf...098

Har uthevet der jeg mener problemene ligger. Du har gjort deg selv til krykker for ham. Du er langt over streken når du skal verne en mann fra å bli deprimert eller passe på at alt praktisk blir gjort. Jeg skjønner du har ment det godt, men du har også hindret ham i å lære å klare seg selv, finne løsninger og sine grenser. Det du gjør kalles medavhengighet. Du sier selv at du ikke klarer å la være å være spydig nesten, du brenner deg ut helt, og du lar frustrasjonen for det gå utover han, enda DU ene og alene har tatt dette valget! 

Du må jo komme deg ut av intimsonen hans og la ham bygge seg opp og vise at han kan klare dette. Ikke rart han er sur og ekkel, han råtner på rot og du kommer og fikser alle problemene. Ikke skill deg, få deg et eget liv og la ham leve og erfare hans. 

Anonymkode: be2d6...daf

[AnonymBruker]

Nei forresten problemet er at 

 

han slår deg!!!! Stikk!!! 

Anonymkode: be2d6...daf

[AnonymBruker]

Ehm. Han er jo psykisk og fysisk voldelig. Synes ikke det er noe du skal strekke deg særlig langt for, nei. Ikke ødelegg deg selv! 

Anonymkode: 3f93b...e81

[AnonymBruker]

Det er ikke bra for deg å leve med en slik mann.   Du har gjort mer enn nok. 
 

Han bør gå i terapi og finne ut hvorfor han er så sjalu og hvorfor han slår, hva er det som trigger ham og hvorfor klarer han ikke å prestere selv eller være fornøyd med seg selv. 

Anonymkode: 56783...2cd

[AnonymBruker]

To ting du bør ta hensyn til her;

- deg selv - du blir utsatt for psykisk og fysisk vold. Det er skadelig både på kort og lang sikt, det vil ødelegge psyken din og selvtilliten din.

- ungene - ikke tro at ungene ikke merker dette. Unger som lever i slike familier (uansett om de ikke blir utsatt for fysisk vold) blir sterkt preget av stemningen og «lærer» et sammivsmønster som de tar med seg inn i voksenlivet.

Vet at beslutningen er ekstremt tøff og ta, men du vet nok også innerst inne hva du må gjøre..

ønsker deg masse lykke til!

Anonymkode: 312cd...a45

[AnonymBruker]

Høres jo ut som et helt normalt forhold bare at her er kjønnene reversert, og da blir det plutselig et problem 😂

Anonymkode: 1ef41...f56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Høres jo ut som et helt normalt forhold bare at her er kjønnene reversert, og da blir det plutselig et problem 😂

Anonymkode: 1ef41...f56

Når ble vold en del av et helt normalt forhold?

Anonymkode: ecf7c...47f

[AnonymBruker]

Du blir brutt ned av dette forholdet, sjalusien, volden og depresjonen hans. Og ungene merker at moren deres sakte men sikkert forsvinner i et dypt hull. Nå må du klatre opp og komme deg ut mens det fortsatt er mer igjen av deg. Mannen din får oppsøke hjelp når han ikke lenger har deg som søppelbøtte.

Anonymkode: 2ab6c...44c

[PM75]

Han er rett og slett slem mot deg. Ønsker deg ikke noe godt og setter ikke pris på alt du gjør for familien. En depresjonsdiagnose kan IKKE unnskylde en slik atferd! 
 

Beklager å si det, men du får det bedre alene. Sender gode klemmer ❤️

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle støttende ord! ❤️Jeg synes det er en veldig vanskelig situasjon da jeg skjønner at barna får med seg mye og at det ikke er bra for dem, samtidig som jeg kvier meg veldig for å ødelegge familien for dem.. Har gått og tenkt på dette noen uker nå og merker at jeg kjenner på en stor sorg, men så var det hvordan det kommer til å bli om jeg biter i meg det som har vært.. Veldig vanskelig kjenner jeg..

Ts

Anonymkode: d7cbf...098