Dere som har vokst opp uten en far, hvordan var barndommen deres?

[AnonymBruker]

Dere som har vokst opp uten en far, enten at far ikke ville ha noe kontakt, donor, eller andre årsaker. 

Hvordan var deres situasjon, og hvordan var det for dere å vokse opp uten en far?

Forklarte mor godt hvorfor far ikke var inne i bildet? Var det vanskelig å forstå dette, eller var det greit? Har dere hatt en god barndom? Har dere kjent på et savn etter far? skulle dere ønske at far var til stede i barndommen? Tok noen andre farsrollen? 

Vil gjerne høre deres erfaringer  

Anonymkode: e15a0...493

[AnonymBruker]

Jeg hadde en god barndom.  Moren min var kjempeflink til å skape et godt hjem og jeg har mange gode minner.  Vi hadde også en storfamilie som vi var mye sammen med. 

Savnet nok å ha en farsfigur i livet mitt, men moren min var flink til å fortelle mye om han og vise mange bilder. Han pleide å sende masse gaver som jeg ble veldig glad for. Han bodde i utlandet, så vi hadde bare sporadisk kontakt. 

Da jeg var 10 år, traff mamma en ny mann som etterhvert ble min stefar. Nå er jeg over 30 år, og ser på min stefar som far. 

Anonymkode: c594f...dfd

[AnonymBruker]

Mor som var voldelig. Skulle ønske far vant omsorgen. Men mor nektet han å treffe oss.

Anonymkode: de491...e5e

[AnonymBruker]

Har vokst opp hos mor, hatt en super barndom. Far var ikke noe tema, og det var aldri noe jeg savnet heller for jeg hadde jo aldri opplevd å ha en far. Har litt sporadisk kontakt med han nå i voksen alder, og det er egentlig mest bare slitsomt.

Anonymkode: 7247f...7c8

[AnonymBruker]

Hadde det veldig fint. Min biologiske far var kun en donor, så jeg har jo aldri opplevd noe traume med å ikke være ønsket, eller å bli forlatt av en far. 

Anonymkode: 0f5af...253

[AnonymBruker]

En mor med alkoholproblemer, ingen annen familie rundt, voldelig stefar som gjorde forskjell, og konstant måtte ta ansvar for to små søsken fra man selv var barn.

Hvis jeg hadde hatt en pappa i livet mitt tror jeg at han hadde forsvart meg og beskyttet meg fra min mor, gjort meg tøffere og sterkere og pushet meg til å nå mine mål her i livet. I stedet må jeg nå som voksen bygge meg selv opp etter årevis med lav selvtillitt, selvverd, depresjon, pakikkanfall, nervesammenbrudd osv.

Jeg har nok vært maks uheldig med familien min, men har alltid tenkt at personligheten min ville vært tøffere hvis jeg hadde hatt en pappa i ryggen som backet meg og fulgte meg opp.. Det er viktig å ha begge foreldrene sine.

Anonymkode: 243c9...5dc

[Anonymburker]

Hadde pappa i livet de første elleve årene av livet mitt. Har savnet en farsfigur siden da, og har gjort fatale feilvalg som jeg ikke ville gjort med pappa tilstede. Er glad for å ha hatt mamma, men det er visse ting hun ikke kunne bidra med på samme måte.

[AnonymBruker]

Veldig fin barndom❤️ Mamma og min biologiske far gikk fra hverandre da jeg var 3 måneder. Det vil si: Far banket mamma og heiv oss ut rett før jul. Farmor har bekreftet dette og henne hadde jeg mye kontakt med i barndommen. Møtte aldri far. 
Han sendte en sms for 1 år siden. Nå er han gammel og syk, og vil ha kontakt. Nei, takk! Jeg hadde en super barndom og jeg har min familie. Har ikke behov for flere❤️

Anonymkode: 16272...020

[AnonymBruker]

Min mamma gjorde alt hun kunne ut i fra soi historie og tiden hun fikk meg. For en tøff kvinne!

Det betyr ikke at min oppvekst var god. Hun med sin historie, min far som døde da jeg var nyfødt. En kamp for tilværelsen og alenemamma med etter hvert full jobb. Her var det snakk om overlevelse.

Tenkte aldri på at faren min var død. Det jeg savnet var nær familie som var en del av livet vårt. 

 

Anonymkode: 574a6...655

[AnonymBruker]

Pappa døde av kreft da jeg var baby.

Har hatt en god barndom, selv om jeg visstnok som barn var periodevis mye lei meg. Savnet en pappa som hentet i barnehagen slik de andre hadde. Sånt kan man ikke unngå, det var leit for mamma også.

Fikk en stefar etter hvert. Han har ingen barn fra før og fikk heller ingen med mamma - mamma valgte at vi ikke skulle få ste- eller halvsøsken, og at vi skulle være de eneste barna i familien. Det var veldig raust av henne, og jeg innser dette mer og mer i voksen alder. Hun ønsket at vi skulle slippe en "mine dine våre"-situasjon, og være eneste barna i familien.

Stefar var nok ikke vant til barn og har vært ganske autoritær. Det var til tider vanskelig, men har hatt noen gevinster også. Jeg ble nok ganske tidlig voksen.

Anonymkode: ec49f...036

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp uten en mamma, med kun faren min. Moren min begynte med rus og valgte å fortsette med det. Hun glemte oss totalt gjennom hele barndommen min. 

Jeg savnet moren min de gangene jeg møtte mødrene til venninner. Bare enkle ting som da mødrene fortalte om sine ting fra de var små jenter. Den type råd man bare kunne få av en mamma. Da venninner sa at de sølte råd eller trøst fra mamma for pappa var så vanskelig og han forsto ikke sånt. 

Jeg savnet mamma da jeg ble dumpet av min første kjæreste og da det var jentedrama på skolen. Jeg savnet mamma da jeg skulle bli samboer for første gang. Alle gangene jeg har lurt på matoppskrifter så har jeg tenkt på mamma. I stedet har jeg brukt ei tante til å spørre om oppskrifter, håndarbeid, hvordan vaske hvilke klær og slikt. 

Da jeg ble gravid så var ei venninne gravid likt som meg. Hun fikk så mange fine råd og god støtte fra moren sin, mens jeg sto uten noe sånt. Pappa har hatt sine utfordringer han også, så jeg har vært veldig alene med alle mine ting. 

Farmor lærte meg å vaske klær og holde hus i orden, så jeg kunne gjøre det hjemme med pappa. Venninnes far lærte meg å steike kjøtt riktig. Så jeg hentet støtte og råd der jeg kunne, men jeg savnet en mamma. 

Med tiden så tenker jeg mer på, hva skal jeg med en mamma? Hvorfor savner jeg noe jeg aldri har hatt? Jeg finner jo ut av det meste. 

Barna mine har en trygg og god oppvekst med far som er tilstedet i livet deres. Så jeg har jo gjort mye bra selv med savnet og mangelen på en egen mamma. 

Moren min har fremdeles samme type liv som den gangen. Barna spør etter hvem som er min mamma i blant. Jeg forklarer så godt jeg kan, på en veldig barnevennlig måte. Faren min var veldig direkte å sa alt for mye på en voksen måte til meg. Det var mye mer enn et barn burde få vite om. 

Anonymkode: 341c5...d59

[AnonymBruker]

Vokste opp uten far hos voldelig og psykisk syk mor. Håpte hver dag pappa skulle komme å redde meg. Gråt hver kveld pga savn etter noe jeg aldri hadde hatt. Jeg var også den eneste jeg visste om med bare én forelder.

Anonymkode: 053a2...fa2

[AnonymBruker]

Har vært sporadisk hos min far, eller rettere sagt hos min stemor. Far var omtrent aldri der og når han var der var han ikke tilstedet. 

De fikk meg i altfor ung alder. 
Jeg aner ikke noe om hvorfor der ikke var mer samvær. De gangene det var samvær, fikk jeg beskjed like før samvær at jeg skulle dit. Ble sendt rett på overnatting da jeg var 7 år, aldri truffet verken mannen, hans da samboer og deres barn. 

Har aldri kjent på et savn etter en far eller farsfigur. Men har savnet å ha en skikkelig mor. 

Har ikke kontakt med noen av de nå. 
Jeg er 40 år. 

Anonymkode: 96175...8fc