Trenger motivasjon angående samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Er det noen som har noen gode motivasjonsord angående å takle utfordringene i et samlivsbrudd? Min mann gjennom 8 år har valgt å avslutte forholdet, akkurat nå når jeg er gravid i 7. måned med vårt 2. barn.. Jeg er knust, sint pga. tidspunketet han valgte å gjøre det på og føler jeg har mistet all glede jeg hadde rundt dette etterlengtede barnet. Jeg forstår hans grunn til å avslutte forholdet, og jeg vet godt hvilke utfordringer vi har hatt og at dette er for barnas beste. Jeg ønsker heller ikke å være sammen med en som ikke elsker meg. Har også smått begynt å se frem til egen leilighet osv. Men jeg sliter med tanken om at familielivet jeg så frem til ikke kommer til å bli noe av.. Trilleturene jeg gledet meg til, gleden av å se han som nybakt far igjen og følelsen av å gjøre dette sammen. Nå har jeg en mann som ikke elsker meg ved siden av meg når barnet blir født og alt rundt barnet blir bare et samarbeid for å få logistikken til å gå rundt. 

Jeg er også veldig redd for den dagen han enten finner en ny kjæreste eller bare har sex med en annen. Jeg er redd jeg kommer til å lete etter tegn på at han er gått videre og at jeg blir sykelig opptatt av hva han driver med og at jeg derfor kommer til å forhaste meg inn i et nytt forhold for å ha en følelse av å «være først». Kjempeteit og barnslig, jeg vet. Det er ingen konkurranse, men jeg innbiller meg at det beskytter mine egne følelser, for jeg tror ikke jeg kommer til å takle at han finner seg ei ny dame. 
 

Tenker også mye på min egen fremtid angående å finne kjærligheten på ny. Akkurat nå føles det håpløst ut og jeg klarer ikke å se for meg at noen kommer til å se på meg som attraktiv som singel tobarnsmor hvor det ene barnet er bare en baby.. Jeg er et forholds- og familiemenneske og har et veldig behov for å ha en nær meg og kjenne på kjærlighet.
Er det noen som har datet samtidig som de har en baby? 

Anonymkode: 7c2fa...a03

[AnonymBruker]

Du er på god vei allerede ved å ha akseptert bruddet og ser at det er til det beste! Brudd er vondt men værre når man ikke aksepterer det. Det du nå legge fra deg er fantasiene du har hatt om fremtiden sammen, for det har bare vært fantasier. Jeg vet at dette ofte er det såreste med brudd, at ting ikke ble som man hadde sett for seg og fantasert om.. 

I tillegg så må du slutte å tenke så langt frem i tid som nye dater og kjærester på dere begge. Nå må du ta en uke av gangen og leve her og nå. Du er ikke noe dårligere kjæresteemne selvom du har en baby, men det er myyyye healing som du må gjennom før du er klar for å date igjen så kanskje babyen er fem når den tid kommer. Bruk tiden på deg selv nå, det at du allerede tenker på å date med baby indikerer at du er redd for å være alene og i en sånn posisjon velger man da den mannen man får og ikke den som er best match. For din egen del bør du heller vente med å date til du er kommet dit hvor du faktisk ikke trenger en mann, men hvor det bare hadde vært en bonus om den rette dukket opp. Hvis jeg tar feil og du allerede nå føler deg følelsesmessig klar for å date så ikke la baby stoppe deg fra det

Sorgen kommer du deg gjennom! 

Anonymkode: 73cb2...804

[AnonymBruker]

Gode klemmer til deg 🥰 

jeg er i litt lignende situasjon som deg. Litt forskjell ved at jeg valgte å gå fra, fordi det gikk opp et lys for meg at jeg ikke hadde det bra, og at jeg hadde funnet meg i veldig mye de siste årene som jeg ikke klarte å legge fra meg. 2 uker senere fant jeg ut at jeg var gravid. Men jeg ønsket ikke å fortsette samlivet fordi jeg allerede da så at det var mye bedre for meg og barna. Gravditeten har jeg ikke klart å glede meg over (dette pga tidligere mista jeg ei jente rett etter fødsel). Men han klarte ikke å glede seg pga situasjonen mellom oss. Han var sint for at jeg ikke ville prøve og han mente jeg bare ga meg så fort det ble tøft. 
 

Jenta er nå 3 mnd gammel snart - og jeg og de 3 barna klarer oss godt. Pappan er her når han ønsker/ikke har bedre ting å gjøre. Men vi har kommet oss litt forbi «sint-stadiet» heldigvis. Feiret både jul og nyttårsaften sammen. Jeg tror han sakte men sikkert klarer å se glede i minste jenta.

ang dating- så har jeg truffet en fantastisk fyr- som til tross for baby, elsker å tilbringe tid med oss. Så jeg koser meg med det, før jeg evt senere introduserer for de andre barna. Ofte tenker jeg «herregud jeg skjønner ikke at han gidder dette babymaset» men han et her ennå 🤷🏼‍♀️🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 829cd...378