Fascinert over mennesker som greier å ta livet med ro til tross for krevende omstendigheter

[AnonymBruker]

Jeg beundrer mennesker som greier å ta livet som det kommer og leve et positivt liv til tross for at livet deres byr på mange krevende omstendigheter. Her snakker jeg om folk som får barn som har diagnoser, går gjennom samlivsbrudd med barn, mister foreldre i ung alder, eller blir rammet av sykdom som medfører dårlig økonomi og redusert livsstil. Jeg ser opp til de menneskene som greier å komme gjennom det med hevet hode og psyken i behold. Hvis noen av dere er på KG, kan dere dele hvordan dere greier det? 
 

Selv befinner jeg meg i motstand ende av skalaen. Livet mitt har vært forholdsvis enkelt så langt. Vokst opp i ett ressurssterkt hjem med gode foreldre som har vært veldig gode støttespillere hele veien, har lett for å lære, fikk meg god jobb og lang utdannelse. Møtte mannen i mitt liv, giftet meg og fikk ett barn. Har hatt god økonomi hele veien, god helse og alt på stell. Har aldri vært langtidssykemeldt, på leiemarkedet, hatt «dårlig råd» eller vært utenfor arbeidslivet noen gang. 

Det siste året har jeg møtt på mye motbør, både på jobb og privat. Oppdaget for 1 måned tilbake at jeg har en kronisk lidelse (somatisk), som jeg må leve med hele livet og som kommer til å by på utfordringer og begrense meg på mange måter. Jeg sitter her med en klump i magen, vet at jeg går 2023 i møte med stor usikkerhet, både når det gjelder økonomi, helse og samliv. Vet egentlig ikke hvordan ting blir, og hvordan jeg vil takle det. Samtidig vet jeg at jeg ikke har noen ekstraordinære utfordringer, folk får kroniske sykdommer, går gjennom samlivsbrudd osv stadig vekk, og kommer helskinnet ut av det. Med både humør, livsglede og psykisk helse i behold. 

Er det slik at noen  er bedre «skikket» til å takle utfordringer enn andre? Eller er jeg bare veldig «bortskjemt»? Hvordan takler alle andre sånne ting så bra? 
 

Anonymkode: f2282...e23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg beundrer mennesker som greier å ta livet som det kommer og leve et positivt liv til tross for at livet deres byr på mange krevende omstendigheter. Her snakker jeg om folk som får barn som har diagnoser, går gjennom samlivsbrudd med barn, mister foreldre i ung alder, eller blir rammet av sykdom som medfører dårlig økonomi og redusert livsstil. Jeg ser opp til de menneskene som greier å komme gjennom det med hevet hode og psyken i behold. Hvis noen av dere er på KG, kan dere dele hvordan dere greier det? 
 

Selv befinner jeg meg i motstand ende av skalaen. Livet mitt har vært forholdsvis enkelt så langt. Vokst opp i ett ressurssterkt hjem med gode foreldre som har vært veldig gode støttespillere hele veien, har lett for å lære, fikk meg god jobb og lang utdannelse. Møtte mannen i mitt liv, giftet meg og fikk ett barn. Har hatt god økonomi hele veien, god helse og alt på stell. Har aldri vært langtidssykemeldt, på leiemarkedet, hatt «dårlig råd» eller vært utenfor arbeidslivet noen gang. 

Det siste året har jeg møtt på mye motbør, både på jobb og privat. Oppdaget for 1 måned tilbake at jeg har en kronisk lidelse (somatisk), som jeg må leve med hele livet og som kommer til å by på utfordringer og begrense meg på mange måter. Jeg sitter her med en klump i magen, vet at jeg går 2023 i møte med stor usikkerhet, både når det gjelder økonomi, helse og samliv. Vet egentlig ikke hvordan ting blir, og hvordan jeg vil takle det. Samtidig vet jeg at jeg ikke har noen ekstraordinære utfordringer, folk får kroniske sykdommer, går gjennom samlivsbrudd osv stadig vekk, og kommer helskinnet ut av det. Med både humør, livsglede og psykisk helse i behold. 

Er det slik at noen  er bedre «skikket» til å takle utfordringer enn andre? Eller er jeg bare veldig «bortskjemt»? Hvordan takler alle andre sånne ting så bra? 
 

Anonymkode: f2282...e23

Du må huske på at slik det ser ut utad kan være noe helt annet enn inni dem og innenfor husets fire vegger. DU ser ikke alt. Det vet jeg faktisk mye om ; jeg kan smile og tulle og være normal ute med folk, vel hjemme så kommer tårene. Ofte hver eneste dag. 

Anonymkode: f25b6...9a1

[AnonymBruker]

Jeg mister begge foreldrene mine og en bror veldig ung, var bare barnet selv når mor og bror døde. Blitt lurt av kjæreste og fått barn og vært samboer med mann som viste seg å ha store psykopatiske trekk. Vært gjennom et helvete med han og i tillegg torpederte han min privatøkonomi. Hva kan jeg si; jeg er en evig optimist på at ting blir bra til slutt og at man selv må brette opp ermene. Ingenting fikser seg av seg selv. Jeg nekter å gi opp håpet og forsvinne ned i selvdestruktive tanker. Og så prøver jeg å skyve vekk utad og heller takle det jeg må for meg selv. Så evner jeg å glede meg over de små ting i livet. Min bestemor sa alltid; det kommer ikke an på hvordan du har det men hvordan du tar det ❤️

Anonymkode: b4e8d...6db

[AnonymBruker]

En venninne jeg betrodde meg til om alt utbrøt en gang at hun lurte på hvordan jeg ikke hadde endt opp som ufør narkoman. Uten å gå i detaljer kan jeg nevne vold, overgrep, omsorgsvikt, dødsfall av omsorgspersoner barndom og tenårene, og livslang somatisk sykdom. 

Til tross for utfordringer har jeg mastergrad, eier bolig, flott jobb. 

Jeg tror ikke noen er bedre rustet til å takle motgang nødvendigvis, men at man velger ulike løsninger. Jeg tror mer og mer på uttrykket at det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. Hvordan man velger å forholde seg til problemer har noe å si. 

Selv om det utad virker som folk tar alt på strak arm kan det være en fasade. Hvor mange timer med krampgråt kan folk ha bak lukkede dører? 

Anonymkode: ea5dc...1c3

[AnonymBruker]

De tingene du ramser opp er jo sjeldent noe man gjør frivillig. Man må bare prøve å takle det man får og gjøre det beste ut av det. man er sterkere enn det man tror og hadde nok taklet det utad hvis man måtte. 

Anonymkode: 284e1...6ab

[AnonymBruker]

Man blir vant altså. Det viktigste er å akseptere sin egen situasjon, finne store og små gleder i hverdagen samt sette pris på det man har. Noen er selvfølgelig bedre rustet til å takle vanskelige ting, men jeg ville ikke puttet meg selv i den boksen. Livet for meg nå er veldig lysbetont så det er mulig for de fleste tror jeg. Å øve på positivitet har vært en viktig del av reisen min når det kommer til å akseptere min situasjon. Det og takknemlighet. 

Anonymkode: 4ba73...dcd

[AnonymBruker]

Jeg hadde også et nokså greit liv. Ikke spesielt populær, men ble ikke mobbet. Sånn passe skoleflink, og fikk en skikkelig oppsving utseendemessig fra 20-30. Men nå, når jeg har passert 40, så ser jeg på de siste 5-6 årene med total avmakt. Ett av barna har blitt diagnostisert med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser og sorgen over dette er så katastrofalt stor. Forholdet mellom min mann og meg har heller ikke vært særlig bra de siste 4-5 årene, vi blir mer og mer lei hverandre da jeg er lei av hans evinnelige rot, kaos og ansvarsfraskrivelser, mens han blir sur av at jeg er utslitt og lei meg. Vi jobber begge altfor mye og tidsklemma er kvelende med tre barn, hvorav en som tar helt knekken på oss.

Jeg kjenner at jeg blir stadig mer angstfylt, stadig mer skjør ovenfor stress og ikke minst så er jeg rasende sikkert et dusin ganger hver eneste dag, oftest på barna. 

Samtidig så vet jeg jo løsningene. Jeg må ta én dag av gangen. Finne glede i de små tingene. Unngå raserianfall. Legge vekk telefonen. Og om vi hadde hatt råd så burde jeg ha gått ned i stilling, men det har vi jo ikke.

Jeg tenker at personligheten man har,  får man ikke gjort så mye med. Min søster er lik min far; alt ordner seg, ingenting trenger å deles ved, sånn er det bare osv. Det ser så ufattelig deilig ut å ha det slik. Jeg har dessverre fått utdelt altfor mye i forhold til hva jeg kan tåle, over mange år, noe som gjør meg til en tidvis forferdelig person. 

Anonymkode: de2c5...3ff

[AnonymBruker]

Har hatt en trygg og god oppvekst så har gode forutsetninger for å takle ting. Alltid fått høre at jeg er sterk og ikke lar meg knekke. Har et familiemedlem som er stikk motsatt av meg. Så har vel med at vi er ulikt rustet da. 

Men vet jeg har en forsvarsmekanisme der jeg fortrenger ting eller raskt legger det fra meg, kommer ingen vei med å dvele ved ting. Kan jo være det biter meg i ræva en gang for alt jeg vet. 

Anonymkode: ee6db...94f

[AnonymBruker]

Åh, godt spørsmål egentlig. Jeg har vært kronisk syk i 13 år og stått utenfor utdanning og arbeidsliv like lenge. De første par årene var jeg mye trist, sørget over alt jeg gikk glipp av og at livet ikke ble som jeg trodde. Gikk i samtaleterapi for å bearbeide det med noen utenforstående. 

Når jeg kom meg gjennom den første sorgen så våknet jeg en dag og tenkte at "Okei, så ble det ikke som jeg trodde og ønsket, men vettu hva? Jeg kan lage meg et fint liv likevel." Og siden har det vært tanken, at jeg må aktivt velge å ha et fint liv. Jeg må velge takknemligheten der det er lett å falle for bitterhet og sorg, jeg må se på de tingene jeg får til som store ting selv om de er bittesmå for funksjonsfriske. Jeg spiller på galgenhumor og forsøker etter beste evne å være et positivt menneske folk ønsker å omgås. Jeg tillater meg ikke å grave meg ned i dritten. Innimellom må jeg stå litt i følelsene, tar små bølger med sorg her og der, over det som ikke ble. Men jeg lar meg ikke bli i det for lenge, for det er så innmari lett å bli sittende fast i tristheten. Det er så mye som er fint i livet mitt selv om helsen min er veldig dårlig. Det er overbringe floskler, men det handler om å fokusere på de små gledene og velge aktivt å være takknemlig for det man har.

Anonymkode: 3ee62...f2f

[AnonymBruker]

Jeg viser iallefall ikke alt utad til alle jeg møter. 

har hatt mye motstand i livet med syke foreldre fra jeg var liten, dødsfall i nær familie, rus i nær familie, fattigdom. Sykdom er noe som har fulgt familien min alltid. Er ikke en alvorlig syk så er det en annen. Har vært alt for mange ganger innom på sykehusbesøk med beskjed om at det nok er siste gang. 
 

Tror ikke jeg takler det bedre, men jeg har måttet taklet mye hele veien som kanskje gjør at jeg ikke faller til bunn med en gang? Når noe negativt skjer så tenker jeg mer «jaja, da skal vi gå gjennom denne tingen også. Det går som det går, og det er alltid en ende». 
 

som regel går det meste seg til. Enten at ting går over eller ting en faktisk lærer seg å leve greit med. 

Anonymkode: cee5a...780

[AnonymBruker]

Jeg synes jeg har en krevende hverdag. Alvorlig syk ektefelle, et halvstort barn med slitsom diagnose, og to friske, heldigvis. Mistet et søsken og to gode venner i fjor. Klart jeg er lei meg, og klart det tærer. Men jeg har en jobb jeg trives i, som gir " friminutt " fra alt det som er vanskelig. Jeg har noen gode mennesker rundt meg, og jeg prøver å ha litt tid til egenpleie innimellom. Jeg blir glad av å møte positive folk, de gir påfyll. Og jeg er nok velsignet med en sterk psyke. 

Anonymkode: 18a6c...87a

[tægane]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg beundrer mennesker som greier å ta livet som det kommer og leve et positivt liv til tross for at livet deres byr på mange krevende omstendigheter. Her snakker jeg om folk som får barn som har diagnoser, går gjennom samlivsbrudd med barn, mister foreldre i ung alder, eller blir rammet av sykdom som medfører dårlig økonomi og redusert livsstil. Jeg ser opp til de menneskene som greier å komme gjennom det med hevet hode og psyken i behold. Hvis noen av dere er på KG, kan dere dele hvordan dere greier det? 
 

Selv befinner jeg meg i motstand ende av skalaen. Livet mitt har vært forholdsvis enkelt så langt. Vokst opp i ett ressurssterkt hjem med gode foreldre som har vært veldig gode støttespillere hele veien, har lett for å lære, fikk meg god jobb og lang utdannelse. Møtte mannen i mitt liv, giftet meg og fikk ett barn. Har hatt god økonomi hele veien, god helse og alt på stell. Har aldri vært langtidssykemeldt, på leiemarkedet, hatt «dårlig råd» eller vært utenfor arbeidslivet noen gang. 

Det siste året har jeg møtt på mye motbør, både på jobb og privat. Oppdaget for 1 måned tilbake at jeg har en kronisk lidelse (somatisk), som jeg må leve med hele livet og som kommer til å by på utfordringer og begrense meg på mange måter. Jeg sitter her med en klump i magen, vet at jeg går 2023 i møte med stor usikkerhet, både når det gjelder økonomi, helse og samliv. Vet egentlig ikke hvordan ting blir, og hvordan jeg vil takle det. Samtidig vet jeg at jeg ikke har noen ekstraordinære utfordringer, folk får kroniske sykdommer, går gjennom samlivsbrudd osv stadig vekk, og kommer helskinnet ut av det. Med både humør, livsglede og psykisk helse i behold. 

Er det slik at noen  er bedre «skikket» til å takle utfordringer enn andre? Eller er jeg bare veldig «bortskjemt»? Hvordan takler alle andre sånne ting så bra? 
 

Anonymkode: f2282...e23

Du er mye sterkere enn du tror. 

Det vil du først finne ut noe om når, å være sterk er det eneste valget du har.

[AnonymBruker]

Samlivsbrudd med barn er jo ikke noe tungt

Anonymkode: f2fbf...9f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Er det slik at noen  er bedre «skikket» til å takle utfordringer enn andre? Eller er jeg bare veldig «bortskjemt»? Hvordan takler alle andre sånne ting så bra? 
 

Anonymkode: f2282...e23

Tja. Vi har nok alle litt ulike forutsetninger for hvordan takle krevende livssituasjoner.

Selv har jeg en «mental knapp» som jeg kan switche om.

Når det kreves, så angriper jeg situasjoner som en jobb eller oppgave som må løses, uten å bli følelsesmessig involvert. Da er det ikke rom for å føle på alt mulig. Eneste som betyr noe er «oppgaven.

Anonymkode: 9f441...848

[AnonymBruker]

Her må en bare takle det en får når det ikke er andre til å gjøre jobben. En gjør det en må gjøre, føle får en gjøre senere. Her har jeg egentlig en ganske positiv innstilling, alt ordner seg tilslutt.

Selv om min kjære datter har slitt med funksjonsfall og det stadig dukker opp noe. En må bare stå i det som skjer. Vi har hatt en fin desember heldigvis.

Anonymkode: 80015...daf

[AnonymBruker]

tægane skrev (40 minutter siden):

Du er mye sterkere enn du tror. 

Det vil du først finne ut noe om når, å være sterk er det eneste valget du har.

Det finnes mer enn nok av tragedier til å bevise at det utsagnet der ikke er sant. Selvmord, mishandling, vold, omsorgsovertakelser  alkoholisme, drap osv. Det er mange som får utdelt mye større byrder i livet enn de klarer å bære.

Anonymkode: de2c5...3ff

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med to foreldre som fortalte meg at de ikke ønsket flere barn. Jeg var 13. Jeg ble utsatt for incest av min egen bestefar, og hverken min mor eller far gjorde noe for å stoppe det, enda jeg sa i fra. Sykelig sjalu eks son brøt meg psykisk ned. Voldtektsforsøk fra kollega ut av det blå - jeg sminket meg på samme bad som han tisset, og han mente det var en god løsning å prøve å tvinge seg til sex. Konflikter med venninner fordi menn de liker/er sammen med, prøver seg på meg enda jeg viser null interesse. Var med i en ulykke da jeg var 25. Mange døde, veldig traumatisk. Min egen datter har blitt så påvirket av min mor, at hun meldte meg til barnevernet. Sak henlagt.. To prolapser uten sykemelding, pga tilrettelegging hos arbeidsgiver (jeg har seng på jobb). 
 

Etter å ha vært sint i mange år og havnet i utallige konflikter, fant jeg roen. Jeg driver med yoga og meditasjon. Jeg får traumeterapi  og takler å være sammen med en nydelig mann uten å sabotere det fordi jeg er redd han vil forlate meg en dag. Jeg har en god utdanning, ordna økonomi og i ferd med å skape meg et bedre nettverk enn jeg hadde. Utseendemessig har også livet fart godt med meg, jeg har lite rynker og bruker lite tid på utseendet. Selv om ting har blitt dyrere, klare jeg meg bra økonomisk og kan unne meg litt i hverdagen. 

Anonymkode: f8ce6...81d

[AnonymBruker]

Jeg tror svarene på det er komplekse. 

En bit av det, er at vi er født med ulik tilbøyelighet til å kjenne på ulike følelser. Jeg er ikke noen ekspert på det, men i tillegg til anekdotiske bevis fra eget liv, vet jeg at det er fagpersoner som er enige. F.eks. sier Big Five (som er den mest anerkjente modellen for personlighet, selv om den ikke er ansett som perfekt) at det er forskjeller i hvor stor grad vi opplever både positive og negative følelser, fra naturens side. 

Så spiller nok ulike erfaringer inn. Noen har opplevd mye fælt, og for noen har det ført til knekt selvfølelse, lite tillit til seg selv og andre og en forventning om at det alltid venter noe vondt rundt neste sving. Andre kan ha opplevd mye fælt, men kommet seg gjennom noe av det, og har beholdt håp og en oppfatning av at det kan gå bra. Noen har opplevd lite motgang, og har ikke bygget opp noen tro på at det kan gå bra. Noen har hatt mye, og opplever dermed å ha mye å tape, mens andre har hatt lite og vet at de har hatt det bra nok likevel. 

Nettverk og sosial støtte mener mange er viktig. Jeg vet meg meg selv at jeg takler motgang bedre sammen med andre enn alene. Og om vi generelt har noe annet i livet som er så viktig og kjært for oss at det overskygger det vonde litt, eller motsatt om motgangen treffer rett på noe som er veldig viktig for oss. Jeg er "født optimist", og var ufrivillig barnløs i mange år. Det opplevde jeg ikke som veldig ille, og jeg kom meg gjennom IVF-forsøk og aborter med "humøret i behold" selv om jeg var veldig fortvilet og trist til tider også. For jeg mistet ikke håpet. Men hadde vi måttet gi opp, tror jeg at jeg hadde gått noe så voldsomt på en knekk. Jeg har ei venninne som måtte gi opp, og syns det er helt ok nå etter hvert, hun har et rikt liv uten barn. Jeg mistenker at jeg kunne blitt bitter i hennes sko. 

Men dette er enda mye mer komplekst en jeg er i stand til å sette ord på. Noen nevner jo f.eks. dette med at en ikke vet hvordan andre har det på innsiden heller. 

Anonymkode: d12e9...2a4

[AnonymBruker]

Hmmm. Det er sant at noen takler slikt bedre enn andre men igjen så blir man jævlig herdet etter årevis med slit. Jeg har vokst opp i ekstremt turbulent kaotisk hjem med to narkomane dealere, stjal, mye kriminalitet, mye slitne folk i huset, mye vitne til vold. De hadde ræva psyke, helse og økonomi. Jeg har blitt parentified hele mitt liv og tok såklart skade av det. Jeg har kptsd, insomni, angst, depresjon som kommer i bølger, spiseforstyrrelse, fibromyalgi,lavt stoffskifte, mm. 

 

Jeg har tatt veldig skade av stresset. Både psykisk og fysisk men uansett hvor jævel man har det går hverdagen videre. Jeg ble ufør i ung alder og jobber med meg selv hele tiden. Mamma døde da jeg var ungdom og jeg ble hjemløs. Altså nevn et problem så kan du banne på at jeg har hatt det. 

 

Folk har alltid påpekt at jeg er så sterk men helvete så jævlig jeg har hatt det. Jeg har prøvd å komme meg igjennom livet men på et punkt for noen år siden så følte jeg at det var en dårlig dag unna psykose. Jeg var så nedbrutt. 

 

Men jeg har alltid vært positiv, realistisk, løsningsorientert, hatt håp og prøvd å lage et bedre liv for meg selv. Ble ufør som sagt men prøver hver dag å utvikle meg, bli bedre,friskere med det psykiske, og kanskje en dag klare å jobbe igjen. Hvem vet. Men poenget mitt er. Noen er hardføre. Men vi får også problemer ut av alt som skjer, men prøver virkelig å ikke la det ødelegge meg

Anonymkode: 588fb...e2c

[AnonymBruker]

Ja, har alltid hatt det tøft i livet, både som liten, tenåring og godt voksen. 

Det som skjedde i barndommen var at det kom en sykdom som jeg sliter med den dag i dag. 

Som 23 åring blir det fatalt verre, blir veldig dårlig og inn på hospitalet med nyreprbl.  Senere ballet det på seg av operasjoner i forbindelse med denne. 

Ellers lever jeg opp til det legen min en gang sa: Ja, vil du leve livet og rote i myra eller lære deg å se etter hvor du kan få fotfeste hen og gå videre i livet? Det var hun som åpnet øynene mine og skjønte da at en må bare ta dag for dag. Og en må ta ansvar for seg og sitt eget liv, sammen med  familien. Dvs. hjelpe hverandre når det trengs. 

Anonymkode: 4d349...4c0