Indre konflikt. Følelser om ny tilværelse og en slags sorg/sinne

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg med mange tanker. Håper noen kjenner seg igjen eller kan berolige meg litt.

Først av alt er jeg veldig glad for å bli mor for første gang. Vi har strevd, og jeg føler mest glede. Men nå i siste del av svangerskapet, merker jeg endringer fra de rundt meg og synet på- og forventingene knyttet til morsrollen, en skrekkblandet fryd. Jeg er redd for å bli en selvutslettende slave som tas for gitt, som eldes fort og behandles som dritt av samfunnet, kort fortalt.

Andre kvinner og menn kommer til å dømme meg som mor uansett hva jeg gjør, slik min mor og min far dømte andre mødre i oppveksten.  Det var de hjemmene der karriere var viktigere enn barna ( dårlig mor), og de hjemmene der mor var for lite gjestfri ( kald mor). Får fortsatt høre om de barna det var synd på da jeg var liten fordi mødrene dyrket seg selv( dårlige mødre). De verste var mødrene som drev dank. Fedrene ble aldri dømt som fedre, men tok en mann litt ansvar hjemme, da var han enestående! Og i dag går det i det samme på kafeer osv.

Jeg er ganske bevisst rundt kjønnsroller, skjult diskriminering i arbeidslivet og ulike " kampsaker" for å fremme likestilling/ en fordeling av samfunnets ressurser som er mer rettferdig. Feks. noe så banalt som lik lønn for likt arbeid, få kvinner inn i roller som tar beslutninger osv. Kvinner bør eie halve huset og ikke leie av mannen. Det må tilrettelegges og vedlikeholdes. 

Med barn kan det virke som om mye rakner, og jeg ser for eksempel hvordan mannen trekker seg unna og har en holdning som skuffer. Han er en moderne mann, men når det gjelder barnet, er alt opp til meg. Spør jeg om han gleder seg, svarer han at han egentlig er ganske ubetydelig det første året uansett. Å kjøpe barneting har vært min jobb 100%. Han gjør bare det han får beskjed om, og det gjør meg veldig trist. Han har alltid hatt en mening om alt hva gjelder hus og hjem og tatt ansvar, så hadde trodd han skulle være mer engasjert i den lille. Han forguder hunden. Barnet engasjerer han seg lite i. 

Til jul fikk jeg babyting av damer i familien og av venninner. Alle kvinnene i familien gir babyting til meg, som om jeg skal drikke av en tåteflaske? Deretter forventes det at jeg tar takkerunden dersom svigerfamilien har gitt oss barneting. Mannen har knapt takket noen og fått mest gaver til seg selv.

På jobb har jeg gått glipp av muligheter pga. en lang prøveprosess med sykemeldinger. Jeg fikk avslag internt etter at nyheten var lagt på bordet, men også av leder vedr. en nyoprettet stilling etter en spontanabort og flere infeksjoner. Jeg har ikke utrettet noe av det jeg ønsket meg på jobb og fritid i året som var, men barnet betyr mest nå, jeg vet det. Kroppen min har fått gjennomgå, og i skrivende stund har jeg prolaps og er redd jeg kroppens utsatte deler under et svangerskap blir ødelagte for alltid. Aldri følt meg mindre attraktiv. Men er det ok å føle på nå som mor?

Mannens lønn stiger mens jeg står på stedet hvil. Jeg ville først at vi tok ut like mye permisjon, men svigermor og egen mor var raske til å fraråde meg dette. Div.forum også. Mannen ville helst ikke ha for lang permisjon og ser på det litt som lediggang som ikke vil gjøre han godt. Han sier at bioligiske forskjeller gjør at jeg bør være mest hjemme. Jeg kjenner på trang til å være mye med barnet, gi omsorg, amme. Jeg tar derfor mer permisjon. Dette har igjen medført flere stengte dører, og jeg føler at jeg svikter meg selv. Jeg føler alt blir et dilemma.

Mentalt er jeg på'en hele tiden. Har vi husket julegaver til de og de barna?  Hva mangler til jul? Har mor og far det bra? Har barnet i magen det bra? Har jeg husket alt? Jeg legger meg og står opp med en lang sjekkliste i hodet. Jobb er det siste jeg tenker på, men alt annet relatert til forsikringer, barnehage, riktig vogn til barnet, riktig bilsete, bursdager, alt rotet på boden, bytting av gaver, returer av pakker, svangerskapskontroll, prøveresultater, vanning av juletre, raketter og hunden som får angst, brannslukningsaparatet som ikke virker som mannen skal bytte batteri i, men som ikke skjer og som jeg kommer til å ordne selv. Problemene med huset vi kjøpte og tvisten med de vi kjøpte av. Ny strømavtale, foreldrepenger, vitamintilskudd og knipeøvelser.  Mannen bekymrer seg ikke for annet enn bilen, noe jeg er glad jeg slipper. Jeg dealer klær og ting  for å få penger inn. Jeg kjøper brukt. Alt for å klargjøre oss. Han utsetter, og vi har flotte interiørting han skal selge " senere". Jeg kjøper alt av egen lomme som gjelder barnet med mindre det er dyrt, da spleiser vi. Denne separate økonomien vi fører fungerer dårligere.

Jeg er bare mentalt sliten med alt som skal skje fremover og hvordan livet blir. Det toppet seg da jeg til jul fikk babydyne av han og en vase vi kunne ha på bordet. I tillegg har det gått i sport på tv mens jeg har påtatt meg ekstra skift for å få mer penger inn fordi jeg  jeg er lønnstaper på hjemmebane. 

Jeg vil gjerne bli mor, men jeg er også nervøs.

En stilling jeg søkte på internt ble gitt til en mann, og jeg ser hvor lenge det forventes at han jobber, hver dag. Han har to små barn. Jeg kunne ikke hatt den jobben. Han kan, for kona gjør sikkert mest hjemme. Men så er de vel også gift. 

Jeg er ikke så opptatt av karriere som det høres ut, men samtidig..hvorfor unnskylder jeg meg? Jeg vil jo ha uttelling for studiene og en interessant jobb jeg også. Jeg vil også tjene godt. Får også høre at jeg ikke kan få i pose og sekk.

Forstår selv " feil" jeg har begått. Skal jeg kontakte familie for å planlegge noe, kontakter jeg konsekvent konene. Det er de som må svare på hva barna ønsker seg til jul, når vi skal komme på besøk osv.

Dette ble mange tanker og refleksjoner. Begynte å gråte i dag fordi dette har bygd seg opp over tid. Har aldri følt så på kjønnsroller som nå. 

Anonymkode: 561ed...8f8

[AnonymBruker]

Her var det mange tanker ja. Og... dessverre har du jo rett i mange av dem. Det ER forskjeller på hvordan menn og kvinner behandles og forskjellige forventninger. Men det har også litt med hvilken mann man velger og hva slags bakgrunn han har (holdninger i hans familie), og ens egen. Ingen i min eller min manns familie hadde funnet på å gi meg babyting i julegave og min mann et eller annet som han faktisk liker. Vi fikk babyting sammen. 

Det kan hende at din skjerper seg og blir mer interessert når babyen er kommet. At han fatter at det er mye han kan bidra med til tross for at han ikke lakterer. Min satt mange, mange timer med sovende baby på brystet, det er viktig og det kan far gjøre like fint som mor.

Og det med jobb... det er jo ikke lov å diskriminere pga. kjønn og graviditet, men det forekommer jo absolutt. Jeg er gravid igjen og gruer meg til å fortelle det til min leder. Selv om vedkommende er opptatt av at jeg skal få muligheter så vet jeg at det fort blir så man blir forbigått og glemt. Veldig dumt.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er redd for å bli en selvutslettende slave som tas for gitt, som eldes fort og behandles som dritt av samfunnet, kort fortalt.

Dette er det dessverre en del som opplever, f.eks er det ofte tydelig i oppfølgingen av mor og barn etter fødsel. Eller mangel på da, når babyen er ute så er det ikke så nøye med mor lenger.

Anonymkode: d9990...a10

[AnonymBruker]

Føler med deg altså! Jeg tenkte mye om det samme da jeg var gravid første gang. Jeg har ikke noe svar, men du burde vise partneren din det du har skrvet i dette innlegget slik at dere kan ha en god prat om hvordan du har det nå. Skulle pnske jeg hadde det FØR første ble født.

Anonymkode: 0f4e8...fcc

[AnonymBruker]

Stemmer for det de over skriver om å vise mannen det du har skrevet og ta en god prat om det. Hadde en del lignende tanker som deg og pratet med mannen om det men følte ikke helt han forsto meg. Mer sånn «det løser vi», «vi vet ikke hvordan ting blir vi tar det som det kommer».

Jeg tror det er viktig at du er tydelig ovenfor mannen din, hva du forventer av han. Og hvertfall det med at «det er ingenting han kan gjøre det første året» for jo, det er masse! 
Og ta din plass og krev. Jeg avtalte f.eks fast treningsdag hver onsdag når mannen kom hjem fra jobb fra baby var 2 mnd fordi det var viktig for meg. Det å bare gå ut av huset alene og vite at baby ikke var mitt ansvar, var for meg helt nydelig. 
 

Har ikke noen gode råd egentlig. Men ønsker deg lykke til. Og det med gaver osv, så ville jeg faktisk sagt noe jeg. Jeg selv ville nok spøkt litt om det, men likevel nevnt det. Har ikke opplevd det samme med gaver selv. Men f.eks at svigermor ringer meg om hva vi trenger hjelp med/ønsker oss/ til dåpen til barnet og ikke hennes egen sønn. Eller spør meg hva barna ønsker seg. Ingenting vondt med henne, men det er vel litt typisk at vi kvinner har mer kontroll på de tingene.. hva vet jeg.

 

 

Anonymkode: 2eb2b...e55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Her var det mange tanker ja. Og... dessverre har du jo rett i mange av dem. Det ER forskjeller på hvordan menn og kvinner behandles og forskjellige forventninger. Men det har også litt med hvilken mann man velger og hva slags bakgrunn han har (holdninger i hans familie), og ens egen. Ingen i min eller min manns familie hadde funnet på å gi meg babyting i julegave og min mann et eller annet som han faktisk liker. Vi fikk babyting sammen. 

Det kan hende at din skjerper seg og blir mer interessert når babyen er kommet. At han fatter at det er mye han kan bidra med til tross for at han ikke lakterer. Min satt mange, mange timer med sovende baby på brystet, det er viktig og det kan far gjøre like fint som mor.

Og det med jobb... det er jo ikke lov å diskriminere pga. kjønn og graviditet, men det forekommer jo absolutt. Jeg er gravid igjen og gruer meg til å fortelle det til min leder. Selv om vedkommende er opptatt av at jeg skal få muligheter så vet jeg at det fort blir så man blir forbigått og glemt. Veldig dumt.

Dette er det dessverre en del som opplever, f.eks er det ofte tydelig i oppfølgingen av mor og barn etter fødsel. Eller mangel på da, når babyen er ute så er det ikke så nøye med mor lenger.

Anonymkode: d9990...a10

Takk for at svarte. Ja, det er lite oppløftende, men glad du bekrefter at det er mye sant i det jeg skriver. Livet blir jo helt annerledes. Så mange motsigelser mellom det som liksom gjelder og det som i realiteten praktiseres. Så mye åpenbar diskriminering samtidig som jeg blir hyllet og smilt til. Kom til å tenke på en venninne som nylig slettet en annen venninne som venn på sosiale medier fordi hun drev med pole som mor. Før barnet kom, var det greit, men ikke etter. Samtidig forventes det jo at hun holder seg i form og ikke forfaller. 

Får vondt av moren min når jeg tenker på hvor pappadalt jeg til tider har vært. Han var jo så morsom å være sammen med, selveste helten min. Han tok ikke mye ansvar. Mamma gjorde absolutt alt og unnet seg aldri noe som helst. Fikk i tillegg kritkk for å være sur. 

Rart de har holdt sammen.

Igjen, takk for svar

 

 

 

Anonymkode: 561ed...8f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Føler med deg altså! Jeg tenkte mye om det samme da jeg var gravid første gang. Jeg har ikke noe svar, men du burde vise partneren din det du har skrvet i dette innlegget slik at dere kan ha en god prat om hvordan du har det nå. Skulle pnske jeg hadde det FØR første ble født.

Anonymkode: 0f4e8...fcc

Takk. Jeg har vært veldig humørsyk og sur pga. disse tankene. 

Anonymkode: 561ed...8f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Stemmer for det de over skriver om å vise mannen det du har skrevet og ta en god prat om det. Hadde en del lignende tanker som deg og pratet med mannen om det men følte ikke helt han forsto meg. Mer sånn «det løser vi», «vi vet ikke hvordan ting blir vi tar det som det kommer».

Jeg tror det er viktig at du er tydelig ovenfor mannen din, hva du forventer av han. Og hvertfall det med at «det er ingenting han kan gjøre det første året» for jo, det er masse! 
Og ta din plass og krev. Jeg avtalte f.eks fast treningsdag hver onsdag når mannen kom hjem fra jobb fra baby var 2 mnd fordi det var viktig for meg. Det å bare gå ut av huset alene og vite at baby ikke var mitt ansvar, var for meg helt nydelig. 
 

Har ikke noen gode råd egentlig. Men ønsker deg lykke til. Og det med gaver osv, så ville jeg faktisk sagt noe jeg. Jeg selv ville nok spøkt litt om det, men likevel nevnt det. Har ikke opplevd det samme med gaver selv. Men f.eks at svigermor ringer meg om hva vi trenger hjelp med/ønsker oss/ til dåpen til barnet og ikke hennes egen sønn. Eller spør meg hva barna ønsker seg. Ingenting vondt med henne, men det er vel litt typisk at vi kvinner har mer kontroll på de tingene.. hva vet jeg.

 

 

Anonymkode: 2eb2b...e55

Takk for råd. Fint bare det å se at flere opplever manglende forståelse. Jeg har ikke fortalt alt dette til min mann, men sagt mange ganger at jeg er mentalt sliten av å huske alt hele tiden. Det er ikke like slitsomt å utføre, men det å huske " nytt batteri", " hente på rens", " husk strøsand", "svare på e-post vedr. foreldrepenger", " takke for gavene", "hente på posten innen den 4. jan", " de kommer fra finn kl ett", " vaske dyner pga. flekker før besøk kommer", " veterinær hund" osv. osv. Det er det der som sliter meg helt ut. Lar jeg han ta ansvaret, skjer det ikke noe og da risikerer vi at hunden går med urinveisinfeksjon, ikke får medisin og at vi brenner inne uten forsikringer. Det er faktisk mer å gjøre hjemme enn på jobb, og det er ubetalt.

Vi skal pusse opp, men jeg tror vi bør flytte til en lettstelt leilighet, for jeg har mentalt ikke kapasitet

Skal få han til å forstå hvor viktig han er som far også første året.

Takk:)

 

 

Anonymkode: 561ed...8f8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg slapp å få babyting i gaver og kommentarer om god/dårlig mor, men ellers var mye likt de første barneårene.
 

Mannen min kom heldigvis mer på banen etter hvert som han ble kjent med baby og i dag er han veldig engasjert. Men ingen tvil om at det har vært en rekke frustrasjoner underveis hvor jeg til tider har følt meg alene om omsorgsansvaret.

Jeg og min mann er mer likestilt enn det mine foreldre og svigerforeldre var. Hva gjelder likestilling i arbeidslivet har jo dette vært en kamp i flere år og som på ingen måte er slutt. Noen typer arbeidsplasser er flinkere/dårligere på dette enn andre. I løpet av mine svangerskap skjedd en bedring på min daværende arbeidsplass, men det er ingen tvil om at dette skjedde delvis pga myndighetenes tvang om at far skal ta så og så mye pappaperm og delvis fordi driftige damer sto på kravene og at dette ikke ble motarbeidet av ledelsen. 
 

Barna våre er større i dag og karrieremessig har ting ordnet seg. Når jeg ser tilbake er jeg derfor glad for at jeg satt karrieren litt på vent. Dvs jeg har alltid jobbet 100%, men har i perioder sagt nei til de mest krevende oppgavene. Underveis så jeg at mannen min bygget sin karriere og at han raste forbi meg lønnsmessig. Og jeg hadde mange tanker om dette underveis. Han tjener fremdeles mye mer enn meg, men jeg har i dag en lederstilling som er godt betalt. Vi jobber i dag like mange timer og er like engasjert i barna og familielivet. Men har vaskehjelp. 
 

Krysser fingrene for at du får snakket med mannen din og at det går opp et par lys for ham. Ellers synes jeg det var en god idé å avtale ettermiddager hvor du kan trene/lufte hodet litt som noen andre nevnte her. 
 

Når det gjelder kvinnehelse etter fødsel er min erfaring at jeg måtte finne ut av ting selv. Ble såpass skadet etter første fødsel at kniping var nyttesløst. Det var det ingen som fortalte meg, og det var heller ingen god informasjon å finne på nettet. Jeg gikk derfor flere år før jeg fikk hjelp. En operasjon måtte til og den var heldigvis vellykket. 

 

 

Anonymkode: b7130...dfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Beklager langt innlegg med mange tanker. Håper noen kjenner seg igjen eller kan berolige meg litt.

Først av alt er jeg veldig glad for å bli mor for første gang. Vi har strevd, og jeg føler mest glede. Men nå i siste del av svangerskapet, merker jeg endringer fra de rundt meg og synet på- og forventingene knyttet til morsrollen, en skrekkblandet fryd. Jeg er redd for å bli en selvutslettende slave som tas for gitt, som eldes fort og behandles som dritt av samfunnet, kort fortalt.

Andre kvinner og menn kommer til å dømme meg som mor uansett hva jeg gjør, slik min mor og min far dømte andre mødre i oppveksten.  Det var de hjemmene der karriere var viktigere enn barna ( dårlig mor), og de hjemmene der mor var for lite gjestfri ( kald mor). Får fortsatt høre om de barna det var synd på da jeg var liten fordi mødrene dyrket seg selv( dårlige mødre). De verste var mødrene som drev dank. Fedrene ble aldri dømt som fedre, men tok en mann litt ansvar hjemme, da var han enestående! Og i dag går det i det samme på kafeer osv.

Jeg er ganske bevisst rundt kjønnsroller, skjult diskriminering i arbeidslivet og ulike " kampsaker" for å fremme likestilling/ en fordeling av samfunnets ressurser som er mer rettferdig. Feks. noe så banalt som lik lønn for likt arbeid, få kvinner inn i roller som tar beslutninger osv. Kvinner bør eie halve huset og ikke leie av mannen. Det må tilrettelegges og vedlikeholdes. 

Med barn kan det virke som om mye rakner, og jeg ser for eksempel hvordan mannen trekker seg unna og har en holdning som skuffer. Han er en moderne mann, men når det gjelder barnet, er alt opp til meg. Spør jeg om han gleder seg, svarer han at han egentlig er ganske ubetydelig det første året uansett. Å kjøpe barneting har vært min jobb 100%. Han gjør bare det han får beskjed om, og det gjør meg veldig trist. Han har alltid hatt en mening om alt hva gjelder hus og hjem og tatt ansvar, så hadde trodd han skulle være mer engasjert i den lille. Han forguder hunden. Barnet engasjerer han seg lite i. 

Til jul fikk jeg babyting av damer i familien og av venninner. Alle kvinnene i familien gir babyting til meg, som om jeg skal drikke av en tåteflaske? Deretter forventes det at jeg tar takkerunden dersom svigerfamilien har gitt oss barneting. Mannen har knapt takket noen og fått mest gaver til seg selv.

På jobb har jeg gått glipp av muligheter pga. en lang prøveprosess med sykemeldinger. Jeg fikk avslag internt etter at nyheten var lagt på bordet, men også av leder vedr. en nyoprettet stilling etter en spontanabort og flere infeksjoner. Jeg har ikke utrettet noe av det jeg ønsket meg på jobb og fritid i året som var, men barnet betyr mest nå, jeg vet det. Kroppen min har fått gjennomgå, og i skrivende stund har jeg prolaps og er redd jeg kroppens utsatte deler under et svangerskap blir ødelagte for alltid. Aldri følt meg mindre attraktiv. Men er det ok å føle på nå som mor?

Mannens lønn stiger mens jeg står på stedet hvil. Jeg ville først at vi tok ut like mye permisjon, men svigermor og egen mor var raske til å fraråde meg dette. Div.forum også. Mannen ville helst ikke ha for lang permisjon og ser på det litt som lediggang som ikke vil gjøre han godt. Han sier at bioligiske forskjeller gjør at jeg bør være mest hjemme. Jeg kjenner på trang til å være mye med barnet, gi omsorg, amme. Jeg tar derfor mer permisjon. Dette har igjen medført flere stengte dører, og jeg føler at jeg svikter meg selv. Jeg føler alt blir et dilemma.

Mentalt er jeg på'en hele tiden. Har vi husket julegaver til de og de barna?  Hva mangler til jul? Har mor og far det bra? Har barnet i magen det bra? Har jeg husket alt? Jeg legger meg og står opp med en lang sjekkliste i hodet. Jobb er det siste jeg tenker på, men alt annet relatert til forsikringer, barnehage, riktig vogn til barnet, riktig bilsete, bursdager, alt rotet på boden, bytting av gaver, returer av pakker, svangerskapskontroll, prøveresultater, vanning av juletre, raketter og hunden som får angst, brannslukningsaparatet som ikke virker som mannen skal bytte batteri i, men som ikke skjer og som jeg kommer til å ordne selv. Problemene med huset vi kjøpte og tvisten med de vi kjøpte av. Ny strømavtale, foreldrepenger, vitamintilskudd og knipeøvelser.  Mannen bekymrer seg ikke for annet enn bilen, noe jeg er glad jeg slipper. Jeg dealer klær og ting  for å få penger inn. Jeg kjøper brukt. Alt for å klargjøre oss. Han utsetter, og vi har flotte interiørting han skal selge " senere". Jeg kjøper alt av egen lomme som gjelder barnet med mindre det er dyrt, da spleiser vi. Denne separate økonomien vi fører fungerer dårligere.

Jeg er bare mentalt sliten med alt som skal skje fremover og hvordan livet blir. Det toppet seg da jeg til jul fikk babydyne av han og en vase vi kunne ha på bordet. I tillegg har det gått i sport på tv mens jeg har påtatt meg ekstra skift for å få mer penger inn fordi jeg  jeg er lønnstaper på hjemmebane. 

Jeg vil gjerne bli mor, men jeg er også nervøs.

En stilling jeg søkte på internt ble gitt til en mann, og jeg ser hvor lenge det forventes at han jobber, hver dag. Han har to små barn. Jeg kunne ikke hatt den jobben. Han kan, for kona gjør sikkert mest hjemme. Men så er de vel også gift. 

Jeg er ikke så opptatt av karriere som det høres ut, men samtidig..hvorfor unnskylder jeg meg? Jeg vil jo ha uttelling for studiene og en interessant jobb jeg også. Jeg vil også tjene godt. Får også høre at jeg ikke kan få i pose og sekk.

Forstår selv " feil" jeg har begått. Skal jeg kontakte familie for å planlegge noe, kontakter jeg konsekvent konene. Det er de som må svare på hva barna ønsker seg til jul, når vi skal komme på besøk osv.

Dette ble mange tanker og refleksjoner. Begynte å gråte i dag fordi dette har bygd seg opp over tid. Har aldri følt så på kjønnsroller som nå. 

Anonymkode: 561ed...8f8

Oj, her var det veldig mye spesielt - ikke fra deg, men fra mannen din, familien din og omgangskretsen din!

Har aldri hørt om noen som gir babyutstyr til en gravid kvinne i julegave, får man noe før fødsel har det vært de som har babyshower. Ekstremt sært at de gir babyting til deg og personlige gaver til mannen din. Jeg hadde følt meg som en ubetydelig fødemaskin om det var meg! 

Også rsrt at mannen din er så uengasjert. Min mann var helt i hundre, snakket med babyen gjennom magen hver dag, tullet med at jeg måtte ha på headsett for denne samtalen var mellom ham og baby etc. Engasjerte seg i farger, bilder, møbler og leker til barnerommet og koste seg med å gjøre det klart, kjøpte klær og sånn på egenhånd etc. Eneste jeg gjorde alene var å lære å strikke og strikke babyteppe og noen små plagg.

Rundt jobb har jeg litt mer problem med å forstå - personlig tenker jeg at man må velge om man vil være karriere-menneske eller god forelder, og ja dette gjelder også fedre, jeg anser ikke en som jobber 60 pluss timer i uka som en god far heller. Eller problem med å forstå er feil - det å ønske i pose og sekk er veldig forståelig men lite realistisk.

Ønsket han dette barnet like mye som deg? Det høres jo ikke sånn ut… Og hvorfor gjør han ikke mer hjemme, av de tingene som ikke handler om barnet? Han må jo ta ansvar for å kjøpe alle gaver til sin side av familien, og takk dem, og hvorfor er tvist rundt huskjøp, forsikringer, strømavtale etc kun ditt ansvar? Var han like tafatt her før du ble gravid? 

Anonymkode: 2e61b...425

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Får vondt av moren min når jeg tenker på hvor pappadalt jeg til tider har vært. Han var jo så morsom å være sammen med, selveste helten min. Han tok ikke mye ansvar. Mamma gjorde absolutt alt og unnet seg aldri noe som helst. Fikk i tillegg kritkk for å være sur. 

 

Anonymkode: 561ed...8f8

Huff, dette har jeg også dårlig samvittighet for. Kule morsomme pappa og kjipe slitne mamma liksom 😔

Anonymkode: 2e61b...425

[AnonymBruker]

Det med å være redd for å bli tatt for gitt og eldes og bli behandlet som dritt av samfunnet, ja jeg er redd for det jeg og. Nå bidrar mannen min mye i hjemmet så jeg har lite der å klage på. Men jeg har satt min egen karriere i dass på mange måter. Og det er min egen feil og dumskap. Og det begynte lenge før jeg fikk barn. Men det handler faktisk veldig mye om dårlig likestilling hjemme hos oss og ekstremt dårlig veiledning av mine foreldre til meg, som ung. Min mor sa til meg at jeg ikke burde jobbe så mye og heller finne meg en mann med god jobb 🙄 kjenner jeg er så forbanna over de ekstremt dårlige rådene hun ga meg.

Jeg skjønner godt at unge damer ikke vil ha barn og jeg vil ikke råde noen til det heller, med mindre de har ekstremt lyst selv. 

Nå må jeg bare få hodet over vannet og lande en stabil og udramatisk jobb, så skal jeg være fornøyd. Ungene er heldigvis begynt å bli store så kan fokusere mer på meg selv og de klarer seg selv mer og mer. 
Jeg er så glad jeg ikke lenger har små barn at jeg kan ikke få sagt det!

Anonymkode: 8108d...d58

[AnonymBruker]

En del av disse tankene er det lett å kjenne seg igjen i. Som kvinne skal man jo klare alt, jobbe som om man ikke hadde barn og ha barn som om man ikke hadde jobb. Men det går ikke. Vi kan være så likestilte vi vil, menn og kvinner, men det er nå en gang kvinner som går gravide og ammer. Har man flaks kan man jobbe hele svangerskapet. Er man meg, så spyr man fra dag én, og får så lavt blodtrykk at jeg bare svimler rundt og har konstant hodepine. Så jeg er først sykemeldt i 9-10 måneder, og så permisjon. Hva gjør det for karrieren liksom? Mens mannen lever som før, sutrer litt for at han plutselig må både levere og hente i barnehagen, men ellers er alt som før for ham. 

Det som redder oss er at vi for det første har fellesøkonomi. Jada han går mer opp i lønn og jeg ligger på sofaen som et slakt, men pengene går i samme kasse. Vi sparer sammen, betaler regninger sammen, eier sammen. Vi har budsjetter og forskjellige kontoer med autotrekk, så det økonomiske går av seg selv. Jeg har og en liten ekstra innbetaling til privat pensjonssparing for å veie opp for at jeg må ta denne «byrden» med å bære fram et barn. 

Deretter har man jevnlige husmøter. Gjerne hver søndag. Planlegg uka, skriv opp hva som skal skje og når, fordel ansvaret. Gi ham mer og mer ansvar, og la ham måtte fikse det selv. 

Og snakk med ham. Han kan ikke vite alt du tenker på. Forklar ham hva du syns om å få babyting til jul. Fortell hvordan du opplever hans engasjement rundt babyen, og forklar ham hvor mye han faktisk kan og skal bidra med babyen. 

Vi er nok mange som har hatt en «morsom pappa og en kjip og sliten mamma», i et hjem hvor mamma faktisk organiserte alt. Men det trenger ikke være sånn. Når du skal tilbake i arbeid vil du merke at det er helt, helt avgjørende at far tar sin del. Og det begynner i dag. 

Anonymkode: 0680e...7f7