Mannen taklet ikke å få barn, hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Har en snill mann som ikke mener noe vondt, men etter vi fikk et ønsket barn har det vist seg å være litt for mye for mannen. Han fungerer svært dårlig om han ikke får søvnen sine så jeg har tatt alle kvelder netter og morgener hvor han sover på eget rom i huset. Når han har vært på jobb og jeg i perm har jeg hatt barnet også i helger og ferier med mating, legging, bleieskift osv, føler jeg har alt ansvar og ham bare "passer" det litt her og der for at jeg skal få dusje, lage middag og rydde. Til tross for dette snakker han stadig om hvor sliten han er og hvor krevende og mye det er. Mannen har trent, møt venner noen få ganger, sett film og lest bøker etter fødselen, det har ikke jeg, jeg har heller ikke fått vært utenfor døren uten baby før jeg startet i jobb igjen, er det normalt? Mannen er alltid for sliten til å passe barnet og synes han får for lite tid til å koble helt ut. 

Det var virkelig ikke slik jeg så for meg familielivet og vet ikke hva jeg skal gjøre, han er jo en god og snill mann ellers, men det at han er veldig sensitiv på ting gjør at han blir fort sliten og har nok med et "prosjekt" om gangen og sånn er jo gjerne ikke livet, spesielt ikke med barn. Jeg ønsker meg et barn til, det gjør han også, men det går jo ikke med han da jeg må ta "alt", noe som gjør ganske vondt da jeg lett kunne fått det med en mann som tok litt mer av ansvaret. Kan ikke vente mange år heller da den biologiske klokken tikker fort i min alder.

Noen som kjenner seg igjen eller har råd?

Anonymkode: 6f1da...62e

[AnonymBruker]

Be ham om å lese dette :

Hvis du sier ofte nok at du er sliten, så blir du også det, sier Finn Skårderud, og oppfordrer nordmenn til å formulere seg mer presist.

https://www.an.no/finn-har-innfort-karantene-pa-ordet-sliten-det-er-smittsomt/s/5-4-1104902

 

 

Anonymkode: e86a9...f66

[AnonymBruker]

Få han til å gå til legen for å sjekke om han mangler noe.

Men i slike forhold kan en like gjerne være aleneforeldre, det er nesten enklere. Har en bror som høres ut som typen din og der blir dama overbelastet (og ender nok snart som ufør siden kroppen streiker) siden han sniker seg unna med en gang han får anledning mens hun er fast i hjemmet med barna. Hvordan hun holder ut forstår i hvertfall ikke jeg..

Anonymkode: 5d2b4...062

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen, men her er det pga mannen har en diagnose som gjør babygråt, lukter og uforutsigbarhet vanskelig. Noe som gjør at han kun har ansvar for han når han er mett og ren og helst sover. Slik at jeg kan dusje i fred eller ta en kjapp tur på nærbutikken feks. Og gi en flaske en gang i blant.

Vi visste ikke at det ville bli slik før fødsel, og hadde også planer om flere barn. Men her kan jeg ikke be mannen ta seg sammen om vi skal ha flere barn. Eneste løsningen må være at han enten takler eldre barn bedre eller at barnet blir så stort at det klarer seg selv med veiledning, så jeg orker fullt ansvar for det og en baby til…

Det som hjelper meg er jo definitivt at det er en diagnose i bånn, men jeg kan føle meg fryktelig alene i blant. Han har heldigvis vett til å vise takknemlighet stort sett. Hvis din mann ikke har en «gyldig grunn» må du rett og slett ta en alvorsprat. For min del, om jeg var deg hadde ikke den handlet om «skjerp deg eller blir det bare med dette ene barnet», det hadde vært «skjerp deg eller lev alene».

Anonymkode: a4c8e...3db

[AnonymBruker]

Han gidder ikke ta ansvar. Barn er slitsomt for alle men da prioriterer man energien på barnet og ikke på trening og venner. Skaff deg en bedre mann og ikke en som trodde at å få barn var som å få katt han kan leke med når han gidder 

Anonymkode: 8ae22...662

[AnonymBruker]

Samme her. Jeg tror mange menn er sånn, dessverre. Derfor mange brudd i småbarnstiden. Mange som overlever får kanskje mye hjelp fra foreldre og omgivelser, så det ikke blir så synlig at far melder seg mye ut. Noen kvinner holder bare munn , vil ikke bryte opp familien og tar belastningen. ( ofte er konsekvensen sykemelding i liten eller stor grad). 
 

Det finnes noen unntak. Men inntrykket mitt er at veldig mange menn ikke klarer den delen med å sette barnet foran egne behov i like stor grad som kvinner. Vet ikke om det ligger i naturen og at samfunnet har laget noen forventninger som mange menn ikke kan innfri. Virker sånn. Og vi kvinner forventer det også, og det blir ofte ikke sånn. Har sett dette overalt, mannen smyger seg unna og jobben, hobbyene og vennene hans er ofte så mye viktigere. Jeg tror det er lurt å gå på familievernkontor. Snakke om det der med en tredjepart. 

Anonymkode: 8e446...6c4

[AnonymBruker]

Det var sånn her og. Jeg dro, det var ikke noe vits i å ta ansvar for begge to når jeg kunne velge å bare ha ansvar for én av dem istedet. 

Jeg fikk ikke hjelp fra familien heller, så det var veldig tydelig fra begynnelsen. Men jeg gikk og håpet på endring som aldri kom.

Anonymkode: 1f97e...b83

[Tone83]

Enten får han stille opp eller så må han dra til legen og finne ut hvorfor han er mer trøtt enn andre fedre!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det var sånn her og. Jeg dro, det var ikke noe vits i å ta ansvar for begge to når jeg kunne velge å bare ha ansvar for én av dem istedet. 

Jeg fikk ikke hjelp fra familien heller, så det var veldig tydelig fra begynnelsen. Men jeg gikk og håpet på endring som aldri kom.

Anonymkode: 1f97e...b83

Ja med sånne menn er faktisk alt lettere alene. Jeg håper alltid at han blir på jobb til etter barnet har lagt seg, for alt er lettere uten han. Slipper irritere meg over alt han må mens jeg må ordne alt med barnet. Må dusje, må spise, må ditt, må datt. Akkurat de samme behovene som meg, men jeg må vente til barnet har lagt seg. Så skal han slappe av da. Høres det kjent ut? 

Anonymkode: 8e446...6c4

[AnonymBruker]

Han er ikke snill,han er egoistisk.

Anonymkode: 64a36...3d8

[AnonymBruker]

Det er ikke normalt. Hvorfor ønsker han seg et barn til når han ikke orker, gidder eller tar ansvar for sitt første barn? Hva gir barn han egentlig? Her har mannen tatt barnet tredje dagen og natten på rad for jeg er blitt syk. Han gjør det av egen vilje, og hensyn til meg. Jeg ser han blir sliten, selvfølgelig, men han vil jeg skal bli frisk. Så.. det handler om å faktisk gidde ta ansvar. Man har ikke egentlig et «jeg er sliten» kort når man har barn. Jeg er glad jeg har en likeverdig partner, hvor vi er rause med hverandre, og tar hånd om hverandre også. For ved at han ikke gidder å stille opp med barnet, bryr han seg indirekte også ikke om deg og hvor sliten du er. 

Anonymkode: e7500...063

[tøydokka]

For meg høres det bare ut som han er egoistisk og setter egne behov foran dine og barnets. Da er han ikke snill. En snill mann ville ikke holdt på sånn.At man blir sliten med baby i hus er helt normalt og noe han burde vært forberedt på. Går ikke an å gå og gjemme seg på eget rom og la deg ta alt ansvaret. Jeg ville sagt at han får steppe opp, ellers har du det bedre alene. 

[AnonymBruker]

Vi hadde prøvd i fem år. Min mann taklet det ikke i det hele tatt. Han sa det bare var kaos, han ville ha kontroll over livet sitt igjen. Han savnet nærheten mellom oss og. 

Så da barnet var et par måneder fant han seg en ny dame med eldre barn. 

Jeg tror helt seriøst at han fikk en fødselsdepresjon eller noe, men det gikk alt for langt. 

Anonymkode: d7ae4...9ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Har en snill mann som ikke mener noe vondt, men etter vi fikk et ønsket barn har det vist seg å være litt for mye for mannen. Han fungerer svært dårlig om han ikke får søvnen sine så jeg har tatt alle kvelder netter og morgener hvor han sover på eget rom i huset. Når han har vært på jobb og jeg i perm har jeg hatt barnet også i helger og ferier med mating, legging, bleieskift osv, føler jeg har alt ansvar og ham bare "passer" det litt her og der for at jeg skal få dusje, lage middag og rydde. Til tross for dette snakker han stadig om hvor sliten han er og hvor krevende og mye det er. Mannen har trent, møt venner noen få ganger, sett film og lest bøker etter fødselen, det har ikke jeg, jeg har heller ikke fått vært utenfor døren uten baby før jeg startet i jobb igjen, er det normalt? Mannen er alltid for sliten til å passe barnet og synes han får for lite tid til å koble helt ut. 

Det var virkelig ikke slik jeg så for meg familielivet og vet ikke hva jeg skal gjøre, han er jo en god og snill mann ellers, men det at han er veldig sensitiv på ting gjør at han blir fort sliten og har nok med et "prosjekt" om gangen og sånn er jo gjerne ikke livet, spesielt ikke med barn. Jeg ønsker meg et barn til, det gjør han også, men det går jo ikke med han da jeg må ta "alt", noe som gjør ganske vondt da jeg lett kunne fått det med en mann som tok litt mer av ansvaret. Kan ikke vente mange år heller da den biologiske klokken tikker fort i min alder.

Noen som kjenner seg igjen eller har råd?

Anonymkode: 6f1da...62e

Men du er jo også sliten, trenger søvn, får for lite tid til å koble helt ut og ønsker å holde på med bare ett «prosjekt» om gangen?

Jeg tror dere bør ta en prat med uavhengig tredjepart, gjerne helsesykepleier som er mindre skummelt enn familievernkontoret.

Og han må bli mer involvert. Dere kan legge baby annenhver kveld. I helgen står dere opp tidlig en dag hver. Når begge er hjemme bytter dere bleie annenhver gang. Dere spiser sikkert stort sett sammen, og da kan han ha ansvar for mating halvparten av måltidene.

Hvis han er «for sliten til å passe» kan du foreslå at han legger seg på gulvet sammen med ungen og uten telefonen sin. Barn elsker å krabbe og klatre på foreldre, og rommet er forhåpentlig barnesikret nok til at barnet ikke skader seg alvorlig hvis far sovner.

Anonymkode: c1a63...aac

[AnonymBruker]

Han høres alt annet enn snill ut, og han ønsker da verken deg, barnet eller familien noe godt. Verken du eller han kan da på noe plan ønske dere et barn til? 
Han fungerer jo overhodet ikke som far eller partner (eller voksen)? 
 

Anonymkode: 2f5f7...f44

[AnonymBruker]

Virker ikke som han er en god og snill man som du beskriver gode og snille menn! Tar ansvar det å ha barn er ikke en deltidsjobb men en plikt som far.

Min eks var sånn. Gikk ifra han, fant en ordentlig snill mann! Som tar seg bedre av hans datter, enn han selv. 

Anonymkode: f9571...42d

[Anonymburker]

Altfor mange menn får barn selv om de egentlig ikke vil.

[AnonymBruker]

Var akkurat samme greia for oss. Barnefar taklet ikke å være far, og jeg ble gal av å føle at jeg hadde to barn når vi egentlig hadde ett. Å ta hensyn til at han trengte barnefri, ro og å kunne "gjøre sine ting" hele tiden, mens jeg ikke hadde friheten til det samme fordi han ikke taklet å ta vare på barnet alene over lengre tid, ble altfor utmattende både fysisk og psykisk. 

Her valgte vi å gå fra hverandre rett og slett. Og det er det beste valget jeg har tatt. Barnet bor fast hos meg. Vi reiser jevnlig på besøk til far. Far setter mer pris på å se barnet og de har det mye hyggeligere sammen nå.

Jeg føler at ansvaret er lettere når jeg ikke forventer eller håper på hjelp fra en partner som ikke er interessert i å hjelpe. Det er en ro i å vite at man må gjøre ting selv. Også kan jeg lage rutiner i hverdagen som passer for meg og barnet uten å måtte vurdere hva han orker eller ikke. Og når jeg trenger barnepass så spør jeg folk som jeg vet at vil takle det, da spør jeg som regel besteforeldre som syns det er hyggelig med besøk. 

Anonymkode: 2010a...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har en snill mann som ikke mener noe vondt, men etter vi fikk et ønsket barn har det vist seg å være litt for mye for mannen. Han fungerer svært dårlig om han ikke får søvnen sine så jeg har tatt alle kvelder netter og morgener hvor han sover på eget rom i huset. Når han har vært på jobb og jeg i perm har jeg hatt barnet også i helger og ferier med mating, legging, bleieskift osv, føler jeg har alt ansvar og ham bare "passer" det litt her og der for at jeg skal få dusje, lage middag og rydde. Til tross for dette snakker han stadig om hvor sliten han er og hvor krevende og mye det er. Mannen har trent, møt venner noen få ganger, sett film og lest bøker etter fødselen, det har ikke jeg, jeg har heller ikke fått vært utenfor døren uten baby før jeg startet i jobb igjen, er det normalt? Mannen er alltid for sliten til å passe barnet og synes han får for lite tid til å koble helt ut. 

Det var virkelig ikke slik jeg så for meg familielivet og vet ikke hva jeg skal gjøre, han er jo en god og snill mann ellers, men det at han er veldig sensitiv på ting gjør at han blir fort sliten og har nok med et "prosjekt" om gangen og sånn er jo gjerne ikke livet, spesielt ikke med barn. Jeg ønsker meg et barn til, det gjør han også, men det går jo ikke med han da jeg må ta "alt", noe som gjør ganske vondt da jeg lett kunne fått det med en mann som tok litt mer av ansvaret. Kan ikke vente mange år heller da den biologiske klokken tikker fort i min alder.

Noen som kjenner seg igjen eller har råd?

Anonymkode: 6f1da...62e

Jeg hadde veldig likt, derfor droppet jeg tanken om andre barn. Et barn til - det hadde vært katastrofe.

6 år senere - vi er fortsatt sammen, vi fungerer greit som familie. Men jeg har aldri angret at det ble ikke en til.

Anonymkode: 404e2...7cd

[AnonymBruker]

IKKE få ett barn til med denne mannen.

Anonymkode: 3bc03...558