Pappaen min er komt på sykehjem

[Gjest Anonymous]

Hei,

Min far er ufør og pleietrengende. Han har vært hjemme inntil nylig.Da var det nok for mamma.Hun er i 100 % arbeid,og er helt utslitt. Han bare "måtte" på sykehjem. Mamma har stått på, ordnet hjemmhjelp osv. ,men siden han nå må ha folk hos seg HELE tiden pga. mat ,toalettbesøk,og at han plutselig kan ramle ut av stolen osv. ,så mamma det bare nødt til å få han på sykehjem.

Synes det er helt FORFERDELIG. Han er bare 53 år. Mamma er 49.

Vi er to barn, meg selv på 26 og en bror på 23.

Synes bare SÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ utrolig synd i pappa'en min.

Han har MS og det har forverret seg mye de siste par årene.Han går ikke,sitter i rullestol.Han kan "føte" seg,men bare noen meter...

Han har blitt veldig glemsk,og sist jeg var på besøk trodde han at han var på butikken.

Han vil IKKE være på sykehjemmet,enig med han,men han bare må....(desverre).Han kan jo ikke være alene hjemme.Når jeg er der vil han ALLTID hjem og sier han kjeder seg osv. Synes det er trist når jeg omtrent bare ser senile gamle mennesker som bor der med han.

Griner hver gang jeg er der.

Uff..alt er så vondt.Jeg har det bra,men vondt på min pappas vegne. Han har ikke hatt et skikkelig liv på 15 år. Ms'en har tatt knekken på han.

Jeg bor ikke hjemme,flyttet ut da jeg var 19 pga. samboer.Min bror bor heller ikke hjemme. Det sier seg selv da at mamma har hatt det utrolig slitsomt.

Jeg vil så gjerne være der for han...reise på turer,besøke han MER,men er ikke alltid så lett. Kan ikke reise på tur med han alene.Han må løftes osv. og trenger hjelp,så jeg er avhengig av hjelp til å hjelpe.

Han har jo bare familien,så vi må jo bare prøve å holde sammen. Han har mistet kontakten med sine 2 brødre,noe som jeg HATER dem for.De er for "fine" til å ha en syk bror. HATER HATER HATER DEM!

Tårenen mine triller nå,er så utrolig lei meg på hans vegne. Syns så innmari synd i pappaen MIN.

Måtte bare skrive disse ord..

Sigrid

[Gjest Lea]

Huff!

Har en venninne med en far som har MS.

Han bor alene sammen med sønnen sin på noen og tjue og har hjelp til alt. Han har pusteproblemer og kan ikke snakke skikklig heller.

De har hjemmehjelper som er der hele døgnet. Men det er kanskje litt lettere å få støtte til sånt når man bor alene.

Det er ikke lett å se foreldre og andre man er glad i bli så nedsatte og uselvstendige.

Stoooor trøsteklem!

[Gjest Hilde]

Vet hvordan du har det - min far havnet også på sykehjem for omtrent to år siden etter han hadde et slag. Han er 20-30 år yngre enn de andre som ligger på avdelingen - og gir tydelig uttrykk for at han vil hjem og at han ikke trives.

Mor døde for syv år siden, og far har ingen sjanse til å klare seg selv hjemme - selv med maks hjemmehjelp.

Idag har vi vært på besøk og feiret fødselsdagen hans - ikke noe kjekt i det hele tatt.

Vi har fått klar beskjed fra leger og sykepleiere at vi ikke må ha dårlig samvittighet og at vi må fortsette og leve våre egne liv. Så selvom det er fryktelig vondt - så klarer jeg på en måte å distansere meg fra det hele - for jeg vet at han får den hjelpen han trenger, og det er den eneste måten jeg selv kan komme videre på.

Ta ekstra vare på din mor i denne perioden - men tenk for all del også på deg selv - ingen er tjent med at du sliter deg ut med sykebesøk og dårlig samvittighet.

[Linemor]

Skjønner godt at du synes dette er trist, MS er ingen morsom sykdom og dessverre virker det ikke som om det finnes noen særlige gode tiltak for mennesker som har vært "normale" og så for en sykdom som gradvis spiser de opp.

Moren min er sjef på et sted der de har brukere med veldig ulike sykdommer, bl annet MS, og parkinson, men de blir vel lagt ned nå om ikke så lenge. Og jeg vet det finnes andre med samme diagnose som din pappa som blir sendt på sykehjem, det burde finnes et annet tilbud. han er ikke alene om den sykdommen, og de pleier jo og forstå veldig godt det som skjer, og de vet at de blir pleietrengende, men syke eller gamlehjem er nedverdigene. det gir ikke akkurat motivasjon til og prøve og oppleve mest ulig før det til slutt ikke går lenger.

Skjønner også at moren din ikke orker mer, det er helt mennesklig, men det er sikkert ikke lett for henne heller og sende mannen sin til sykehjem.

[anett2]

Hei SIgrid

Så trist å lese historien din! Sykehjem er ikke sted for unge mennesker og din far er jo en ung mann i forhold til beboere på sykehjem. desverre er det ikke så mange alternativ her i Norge. Din mor har hatt han hjemme i 15 år, hun har stelt han, hjulpet han med alt og tenk deg hvor sliten hun må være ikke minst psykisk. Men så kommer det til et punkt der man ikke klarer lenger og da må man gjøre noe annet. Bor din far på enerom? Hvis ikke¨, så kom med ønske om det.. Gjør det så hjemmekoselig for hans om mulig..Ta med kjære ting han hadde hjemme. Reis ofte på besøk og prøv å venne dere til det livet hans på sykehjem. Betal litt penger og bli med og spis middag sammen med han , ev da faste dager i uka.. Forklar på posten der han bor hvordan dere har det og føler det, spør om når dere er der sammen med han om dere kan være der litt mer privat, at dere kan f.eks sitte på tvstua o,.l ved et eget bord der dere kan ha familiemiddag i fred og ro. skjermet fra de andre. Prøv å ta han med ut på kortere turer, da at familien gjør dette sammen.. Hva med å ordne en familiehobby en gang i uka der dere er sammen?

Det er tøft psykisk når det ender slik, verst i startfasen, gjør det beste ut av det kjære deg, til tross for at han er sykehjem. Få et godt forhold til de ansatte, de kan berike dere enormt bare dere selv kommer med ønsker..

For din far sin del, hva med å pusse opp rommet slik han ønsker å ha det? Med nye egne gardiner.. Enkel lenestol han hadde hjemme som kan være til de som er på besøk osv? Man har lov til å gjøre det..

Lykke til da