Hva og når fikk deg til å føle at "nå eg jeg voksen" (og selvstendig)?

[AnonymBruker]

Jeg er den damen som har levd et helt liv som medavhengig med sine foreldre. De har blandet seg enormt i mitt liv, og jeg har tenkt at det skulle være sånn. Ikke greid å ta ansvar for eget liv, ringer alltid til mamma eller pappa for å spør dem om hvordan jeg skal gjøre det med ett og hitt. Alltid reist på ferie med dem hver sommer (på hytta) og alltid reist hjem til jul og andre ferier. 

I år som 35-åring feirte jeg jul uten mine foreldre, og jeg kjenner brått at jeg føler meg litt mer voksen. 

Det jeg innser er at jo, det har nok vært fint å være tett knyttet, men jeg tror alle barn og ungdom har godt av å bryte navlestrengen. Jeg har blitt oppfostret på at jeg trenger deres hjelp, og jeg føler meg så innmari hjelpeløs og uselvstendig. Det er ikke noe moro. Og det jeg ser nå er at selvsagt har dette gått utover mine romantiske relasjoner og muligheten til å få til noe med en mann.

Jeg er 35 år, om jeg skal ha mann og barn må jeg ta grep. 2023 skal bli året der jeg, kvinne 35, blir voksen på skikkelig! Jeg drømmer om å føle meg sterk og selvstendig. Er drittlei av å føle meg usikker og hjelpeløs. Joda, fint med mamma og pappa som "bestevenner", men jeg må få meg et liv, kjære mann! 

Så hva skjedde da du følte at "oi, nå er jeg voksen"? Hva gir deg selvstendighetsfølelse, og voksenpoeng, og hva mener du alle voksne burde greie på egen hånd? 

Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. 

Anonymkode: 83247...546

[TBM]

Det skjedde nok gradvis fra 10-12-årdalderen og utover, ikke noe aha-opplevelse.

 

E vanlig oppegående voksent menneske bør være i stand til

• Møte opp på jobben
• Holde orden i hjemmet sitt
• Betale regningene sine i tide
• Forstå det grunnleggende med skattekort og skattemeldingen
• Ordne sin egen transport

Endret 28. desember 2022 av TBM

[AnonymBruker]

Små og store milepæler. Da jeg tok førerkort, da jeg flyttet til en annen by, da jeg fikk min første ordentlige jobb.

Men må bare si til deg at jeg misunner deg det du har. Jeg hadde gjort lye for foreldre som var tilstede i livet litt og brydde seg.

Anonymkode: 4ee15...848

[AnonymBruker]

TBM skrev (Akkurat nå):

Det skjedde nok gradvis fra 10-12-årdalderen og utover, ikke noe aha-opplevelse.

Hvorfor svarer du på overskriften uten å lese HI? Det er ikke å være voksen i alle fall.  Så tror du også har noe å jobbe med der. 

TS

Anonymkode: 83247...546

[TBM]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor svarer du på overskriften uten å lese HI? Det er ikke å være voksen i alle fall.  Så tror du også har noe å jobbe med der. 

TS

Anonymkode: 83247...546

Fordi det var spørsmålet i overskriften.

[tægane]

TBM skrev (1 minutt siden):

Fordi det var spørsmålet i overskriften.

Unødvendig

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Små og store milepæler. Da jeg tok førerkort, da jeg flyttet til en annen by, da jeg fikk min første ordentlige jobb.

Men må bare si til deg at jeg misunner deg det du har. Jeg hadde gjort lye for foreldre som var tilstede i livet litt og brydde seg.

Anonymkode: 4ee15...848

❤️ Hvert sitt. 

Jeg tror det beste er sunne foreldre jeg da. Overinvolverte foreldre er skadelig det også, men leit å høre du har hatt foreldre du følte ikke brydde seg. Det er jo ikke akkurat at foreldrene bryr seg når de oppfører seg som om en 35 år gammel kvinne ikke greier å betale husleia i tide, eller ta ansvar for helsa si selv, eller blander seg i kjæresteforhold eller sier at han daten bare er interessert i deg for å ligge med deg osv. Medavhengighet er usunt, og skadelig og kommer fordi en av partene har en usunn og destruktiv atferd. 

Men håper vi kan la være å avspore tråden videre.  

TS

Anonymkode: 83247...546

[AnonymBruker]

Følte det da jeg kjøpte hus med daværende samboer, da vi giftet oss og fikk barn. 

Følte det da jeg fikk førerkort og da jeg var ferdig utdannet. 

Men jeg trenger min mor innimellom og ser ikke noe nederlag i det. Hun er en klok kvinne som gjør meg godt. Vi snakker ofte på tlf, og hender jeg kan spørre om oppskrifter til masse ting jeg sikkert burde kunne. Masse gode råd når det gjelder barn osv. Om hun tråkker over streken så setter jeg bare foten ned. Eksempel: Hun var ikke helt fornøyd med navnevalget til barn nr 2. Kom med et forslag. Da sa jeg bare: det er det faktisk jeg og mannen som bestemmer. Så var saken ute av verden. 

Til gjengjeld hjelper jeg henne med ting hun ikke kan som f.eks å bytte passord på f.b når hun ble hacket osv. 

Du må ikke se på det som et nederlag å trenge foreldre. De er der for oss i tykt og tynt:) 

Skjønner det kan bli litt vel mye ut fra hva du skriver, men sett bare litt grenser, også trenger du jo heller ikke fortelle de alt. 

Anonymkode: 35417...f6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Følte det da jeg kjøpte hus med daværende samboer, da vi giftet oss og fikk barn. 

Følte det da jeg fikk førerkort og da jeg var ferdig utdannet. 

Men jeg trenger min mor innimellom og ser ikke noe nederlag i det. Hun er en klok kvinne som gjør meg godt. Vi snakker ofte på tlf, og hender jeg kan spørre om oppskrifter til masse ting jeg sikkert burde kunne. Masse gode råd når det gjelder barn osv. Om hun tråkker over streken så setter jeg bare foten ned. Eksempel: Hun var ikke helt fornøyd med navnevalget til barn nr 2. Kom med et forslag. Da sa jeg bare: det er det faktisk jeg og mannen som bestemmer. Så var saken ute av verden. 

Til gjengjeld hjelper jeg henne med ting hun ikke kan som f.eks å bytte passord på f.b når hun ble hacket osv. 

Du må ikke se på det som et nederlag å trenge foreldre. De er der for oss i tykt og tynt:) 

Skjønner det kan bli litt vel mye ut fra hva du skriver, men sett bare litt grenser, også trenger du jo heller ikke fortelle de alt. 

Anonymkode: 35417...f6d

Tusen takk! 

Jeg er enig med deg i at det ikke er et nederlag å trenge dem for noen ting, men det er liksom som om de er livet mitt. Og jeg forteller dem alt. Ingenting er "mitt". Om jeg dro på tur alene så ville de blitt helt skremt og skuffet over at jeg ikke sa fra. Om jeg skulle på date og ikke ville si det, gravde og spurte de om jeg ikke sa noe. Og det var "forhør" hver gang etterpå. Jeg kjenner at jeg vil egentlig ikke at min mor skal være min nærmeste alltid.  

Jeg har førerkort og utdannelse. 💪 Men alt som har med bo og hus og praktisk og bil det går jeg til min far for. Sukk. Hehe, jeg skal la meg inspireres. Håper jeg får flere innspill. 

TS

Anonymkode: 83247...546

[AnonymBruker]

Jeg klarer alt selv, er 40 år og har barn, men føler meg uansett ikke voksen.

Anonymkode: 80bb3...8d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg klarer alt selv, er 40 år og har barn, men føler meg uansett ikke voksen.

Anonymkode: 80bb3...8d2

På en god måte, eller negativ måte? (Liksom, å føle seg barnlig kan jo være en god ting) Og hvis negativ, hva tror du gjør til det? Hva er det som mangler. 

Ser en over her ramser opp ting. Jeg går til mine forpliktelser, betaler mine regninger, kjører bil, men samtidig føler jeg meg jo ikke voksen eller selvstendig. 

TS

Anonymkode: 83247...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tusen takk! 

Jeg er enig med deg i at det ikke er et nederlag å trenge dem for noen ting, men det er liksom som om de er livet mitt. Og jeg forteller dem alt. Ingenting er "mitt". Om jeg dro på tur alene så ville de blitt helt skremt og skuffet over at jeg ikke sa fra. Om jeg skulle på date og ikke ville si det, gravde og spurte de om jeg ikke sa noe. Og det var "forhør" hver gang etterpå. Jeg kjenner at jeg vil egentlig ikke at min mor skal være min nærmeste alltid.  

Jeg har førerkort og utdannelse. 💪 Men alt som har med bo og hus og praktisk og bil det går jeg til min far for. Sukk. Hehe, jeg skal la meg inspireres. Håper jeg får flere innspill. 

TS

Anonymkode: 83247...546

Fortell de bare litt mindre, så kan de ikke blande seg så mye inn:) 

 

Anonymkode: 35417...f6d

[Sententia]

Du må gjøre sånn kjedelige ting, tror jeg. Bytte forsikringsselskap, skifte hjul på bilen, ringe en elektriker fordi noe er galt i leiligheten. Sånne ting.

Jeg er gift, har barn, høyere utdanning og sikker jobb. Lappen, to biler, hus og leietager. 
Stadig vekk lurer jeg på når jeg skal bli voksen. Kanskje i morgen. 

[AnonymBruker]

Først da jeg flyttet hjemmefra for å studere. Da jeg fikk min første jobb som ferdigutdannet. Da jeg kjøpte egen bolig.

Du får be faren din om å lære deg ting, og ikke bare gjøre dem for deg. 

Anonymkode: 8c786...39c

[AnonymBruker]

Når eg bestod førerprøven. 

Anonymkode: 3b23b...cad

[AnonymBruker]

Den dagen jeg vasket klær kun fordi det var godt tørkevær ute. DA følte jeg meg voksen. Og litt gammel;)

Var 21/22 

Anonymkode: 087e8...40d

[AnonymBruker]

Hadde aldri vært singel som voksen så jeg følte meg veldig selvstendig da jeg ble skilt og måtte ordne alt selv. Måtte fikse sikringsskapet, rense sluket og kjøpe verktøy. Det er sunt med litt distanse til foreldrene, det må til for at man skal bli selvstendig voksen. Og bra å være singel i begynnelsen av Voksenårene tenker jeg. Da ville jeg nok kanskje kjent bedre på det forholdet jeg var i og kanskje ikke gått inn i, blitt og endt skilt. 
 

Heier på deg og nyttårsforsettet ditt. 🙌

Du kan begynne med å tenke deg om du virkelig trenger å be foreldrene om hjelp og råd eller om du kan fikse ting selv. Og du behøver ikke fortelle om livet ditt i detalj til dem hver dag på telefon (hvis du gjør det)

Anonymkode: a2e31...a58

[AnonymBruker]

Godt spørsmål TS. Jeg vet ikke jeg, for jeg har alltid følt meg voksen. Voksenpoeng og slike lignende utsagn har jeg alltid sett på som litt teit, man er jo voksen. Nå har vi helt ulik oppvekst for jeg ble altfor tidlig selvstendig og tok ansvar fra tidlig alder. Kanskje jeg burde lære meg å bli litt mer barnslig?

Hvis du føler deg uselvstendig så kanskje du må øve på å sette grenser, og kanskje også lære deg nye ting. 

Anonymkode: 59133...690

[AnonymBruker]

Da jeg ble gravid. Flytta rett fra foreldrene mine til å bo alene med baby. 

Anonymkode: 0ffd2...d88

[AnonymBruker]

Flere tilfeller, på forskjellige måter 🙂.

1. Da jeg var 18,5 år, fylte bilen min med det nødvendige, og flyttet 12 mil her i nord for å studere 

2. Da jeg flyttet til Oslo og startet i min første "ordentlige" jobb 

3. Da jeg ble samboer, og kjøpte første leilighet. 27 år.

4. Da jeg fikk barn, og følte et enormt ansvar. 29 år.

 

 

 

 

Anonymkode: e53fa...12a