Påvirker en dårlig svigerfamilie ditt relasjon til samboer? Hvordan forholde seg?

[AnonymBruker]

Jeg virkelig misliker familien til samboeren min. Det synes jeg er usympatisk av meg. Men det føles ikke godt å være rundt dem. Og jeg forstår ikke hvordan han har kommet fra dem. Og det er ikke bare sånn "vi er forskjellig", de sliter veldig sosialt og er kjempeslitsomme å være rundt. 

Nå er jeg der at enten så satser vi og får barn eller så må vi gå hvert til vårt. Og i denne prosessen så påvirker faktisk svigers meg. Dette er jo mennesker jeg skal leve med resten av livet, som vi og barna skal ha en relasjon til. Og så kan noen si "men du gifter deg med mannen og ikke med svigers" og det er så sant, og jeg elsker mannen og vil ikke være med noen andre enn ham. Men jo, svigers har noe å si. Jeg har mistet mine foreldre selv, så jeg håpte jo kanskje på en god relasjon til dem. 

Hva gjør dere andre som ikke liker så godt svigerfamilien? Noen som har noen erfaringer på godt og vondt? Der svigerfamilien har ødelagt mye? Eller det har gått bra? Triks for å få det til å bli bra... 

Anonymkode: 5f347...a07

[AnonymBruker]

Null problem hvis partneren er enig. Kriseproblem hvis partneren liker familien sin, mens du ikke liker dem. Da er det bare å gi opp. 

Anonymkode: 2ab38...1a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg virkelig misliker familien til samboeren min. Det synes jeg er usympatisk av meg. Men det føles ikke godt å være rundt dem. Og jeg forstår ikke hvordan han har kommet fra dem. Og det er ikke bare sånn "vi er forskjellig", de sliter veldig sosialt og er kjempeslitsomme å være rundt. 

Nå er jeg der at enten så satser vi og får barn eller så må vi gå hvert til vårt. Og i denne prosessen så påvirker faktisk svigers meg. Dette er jo mennesker jeg skal leve med resten av livet, som vi og barna skal ha en relasjon til. Og så kan noen si "men du gifter deg med mannen og ikke med svigers" og det er så sant, og jeg elsker mannen og vil ikke være med noen andre enn ham. Men jo, svigers har noe å si. Jeg har mistet mine foreldre selv, så jeg håpte jo kanskje på en god relasjon til dem. 

Hva gjør dere andre som ikke liker så godt svigerfamilien? Noen som har noen erfaringer på godt og vondt? Der svigerfamilien har ødelagt mye? Eller det har gått bra? Triks for å få det til å bli bra... 

Anonymkode: 5f347...a07

Hadde samme problem. Svigermonster finnes...... De kan dra seg til helvete.... 

Glad jeg er kvitt mann (var en f*en han også) og svigers. 😊

Anonymkode: a4f55...8bb

[AnonymBruker]

Men er det sånn at de prøver, men er så usosiale og usikre at det blir kleint? Eller er de uinteressert, så de er på grensen til frekke? Hvor ofte treffer du dem, og hvor stor del av hverdagen deres vil de ha når dere får barn (avstand)?

Anonymkode: ba999...e1b

[Nymerïa]

Jeg misliker på ingen måte svigerfamilien min, men jeg har ikke så mye med dem å gjøre. Om jeg mislikte dem så hadde jeg holdt ut et par besøk i året uansett.

Hva slags forhold har samboeren din til familien sin? Ser han for seg felles ferier og hytteturer og blir han skuffet hvis du holder deg hjemme?

[AnonymBruker]

Huff, svigerfamilie kan være tragiske.

Hadde jeg brukt vett så hadde jeg aldri fortsatt forholdet med mannen min og hvertfall ikke fått barn med ham. Svigermor er et forferdelig menneske, og hun kommer nok alltid til å være det, dette står utenfor vår makt å kunne gjøre noe med. Og mannen min, selv om han er fullstendig klar over det at hun er som hun er, han kommer nok alltid til å forsvare henne på et vis. Han er jo et produkt av det han også.

Det verste er at barna våre også påvirkes av det. 

Jeg har kommet frem til at jeg skjermer barna så godt jeg kan, og skulle noe skje med mannen min så bryter vi kontakten med farmor og tante så godt det lar seg gjøre. For det drar ingenting godt med seg å opprettholde den.

Anonymkode: f290f...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg virkelig misliker familien til samboeren min. Det synes jeg er usympatisk av meg. Men det føles ikke godt å være rundt dem. Og jeg forstår ikke hvordan han har kommet fra dem. Og det er ikke bare sånn "vi er forskjellig", de sliter veldig sosialt og er kjempeslitsomme å være rundt. 

Nå er jeg der at enten så satser vi og får barn eller så må vi gå hvert til vårt. Og i denne prosessen så påvirker faktisk svigers meg. Dette er jo mennesker jeg skal leve med resten av livet, som vi og barna skal ha en relasjon til. Og så kan noen si "men du gifter deg med mannen og ikke med svigers" og det er så sant, og jeg elsker mannen og vil ikke være med noen andre enn ham. Men jo, svigers har noe å si. Jeg har mistet mine foreldre selv, så jeg håpte jo kanskje på en god relasjon til dem. 

Hva gjør dere andre som ikke liker så godt svigerfamilien? Noen som har noen erfaringer på godt og vondt? Der svigerfamilien har ødelagt mye? Eller det har gått bra? Triks for å få det til å bli bra... 

Anonymkode: 5f347...a07

Her kuttet vi de ut. Mannens eget ønske!

Anonymkode: b7741...285

[AnonymBruker]

Det gjorde nok det med eksen. Svigers og særlig svigermor var forferdelige. Alle uenigheter med dem var skikkelig bisarre, sånne krangler som barn har med andre. De kunne være hyggeligere også, men de skulle micro manage alt mulig og tålte ingen uenighet. Selv det at jeg foretrakk Dagbladet framfor VG var et stort problem for dem, og sånne "konflikter" ble faktisk verre med tida. Det fine med at eksen slo opp, var å bli kvitt svigers. 

Anonymkode: 722c8...b2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Null problem hvis partneren er enig. Kriseproblem hvis partneren liker familien sin, mens du ikke liker dem. Da er det bare å gi opp. 

Anonymkode: 2ab38...1a0

Han er for så vidt enig, men han er vant med dem, og tar dem som de er og er naturligvis glad i dem. 

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Det gjorde nok det med eksen. Svigers og særlig svigermor var forferdelige. Alle uenigheter med dem var skikkelig bisarre, sånne krangler som barn har med andre. De kunne være hyggeligere også, men de skulle micro manage alt mulig og tålte ingen uenighet. Selv det at jeg foretrakk Dagbladet framfor VG var et stort problem for dem, og sånne "konflikter" ble faktisk verre med tida. Det fine med at eksen slo opp, var å bli kvitt svigers. 

Anonymkode: 722c8...b2d

Aiaiai, dette høres jo helt krise ut! 

TS

Anonymkode: 5f347...a07

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (1 time siden):

Jeg misliker på ingen måte svigerfamilien min, men jeg har ikke så mye med dem å gjøre. Om jeg mislikte dem så hadde jeg holdt ut et par besøk i året uansett.

Hva slags forhold har samboeren din til familien sin? Ser han for seg felles ferier og hytteturer og blir han skuffet hvis du holder deg hjemme?

Ja, det er det, man kan jo tåle en del. Han reagerer på det samme han også altså. Jeg tror ikke han blir skuffet fordi jeg ikke liker dem så godt, men han blir nok trist. Trist for at ting er som de er. Og jeg tror han ser for seg og ønsker at vi skal besøke dem 2-3 ganger i året i alle fall. 

Jeg har ikke hatt seriøs kjæreste før, siden jeg var tenåring, så vet ikke hva folk forventer av kontakt med svigerfamilien. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men er det sånn at de prøver, men er så usosiale og usikre at det blir kleint? Eller er de uinteressert, så de er på grensen til frekke? Hvor ofte treffer du dem, og hvor stor del av hverdagen deres vil de ha når dere får barn (avstand)?

Anonymkode: ba999...e1b

Jeg tror de prøver, men det blir så kleint. Det er så mye dysfunksjon, jeg blir provosert av å se på og å tenke at disse har fått barn. Jeg vil også si at svigerfar er totalt uinteressert, nesten mannssjåvinist kan det virke som. De er veldig hyggelige, ikke noe sinte stemmer, ikke noe vold, ikke noe sånt. Men ikke ett spørsmål min vei når vi er der. Det synes jeg blir slitsomt. Vi bor halvannen time unna. 

TS

Anonymkode: 5f347...a07

[Turtellure12]

Det er utrolig vanskelig, men jeg har opplevd mye dritt fra svigerfar. Kan sikkert være noe jeg gjør også, men mitt største problem er vanvittig stygt ordbruk rundt barna og mye alkohol fra hans side.

Med andre ord, vi kommer virkelig ikke overens.

Rådet jeg kan gi deg er å distansere deg så mye som mulig, men vær ærlig ovenfor partner om hvorfor du gjør det. Si at du ønsker at han skal pleie forholdet til sine foreldre og at du ønsker dem alt godt. Vær positiv når han ønsker å besøke dem, og oppfordre han til å gjøre det. Møt han også halvveis og godta at du ser svigers i høytider, bursdag og kanskje en gang på sommeren. Vær forberedt på å takle de få gangene, og gjør det så hyggelig som mulig selv om det svir innvendig. Vær også veldig klar på at de "obligatoriske" besøkene er mer enn nok og at samboer er inneforstått med det. Besøk ellers i året kan han gjøre selv.

Endret 28. desember 2022 av Turtellure12

[AnonymBruker]

Mannen har skilte foreldre, og bonusmor er skikkelig allright. Svigerfar også. Biologisk mor og hennes samboer klarer jeg ikke like helt. Hovedsakelig henne. Svigerfar støttet meg de første par årene når hun begynte med nykkene sine, men fikk klar beskjed om å la det være og har måttet slutte for å bevare husfreden. Mannen er enebarn, og mener at det ikke har noe for seg å sette grenser. 

Noen eksempler på hvordan besøkene er. Forteller stadig barnet mitt, som jeg har vært alene med store deler av barnets liv hvor streng og kjip jeg er, ber jeg barnet om å hjelpe til med eks. Å dekke på bordet får h*n beskjed om å ikke høre etter for h*n er ikke slave i huset. Barnet er tenåring, forresten. Sitter og forteller om hvor fine barn mannen kunne fått med eksen. Vi kan ikke få barn sammen. Snoker i skapene våre når de er på besøk, kaster ting hun mener vi ikke trenger. Være seg mat eller ting. Vil ikke ha leggetid for barnet når h*n er på besøk fordi det er vi som skal være de kjipe. Ungen har adhd og trenger gode søvnrutiner. Selvfølgelig gjør ikke det noe om det blir senere noen dager, men det er måten det gjøres på. Spør ut mannen om min økonomi, ikke vår. Min. Forventer årlig tur til utlandet med oss, hvor tingene beskrevet over da skjer daglig. Klarer to dager. Lista er mye lenger.. Min mor sier også mye rart, men jeg står opp for mannen, da han faktisk er mannen min. Men for å forsvare egen manglende evne til å backe meg mener han jeg ikke trenger å forsvare han heller…

Heldigvis er det ikke oftere enn en gang i mnd, men vi krangler alltid når besøkene er over fordi mannen mener jeg bør svelge flere kameler. Hadde jeg visst det ikke ville bli bedre, og at jeg aldri vil bli tatt i forsvar av mannen uansett hva som kommer så vet jeg ikke om jeg hadde gått all in her.

Anonymkode: b28ad...cd7

[AnonymBruker]

Skal nevnes at svigermor klarer å la andres privatliv være og oppfører seg når hun er full. Burde drikke oftere.

Anonymkode: b28ad...cd7

[AnonymBruker]

Turtellure12 skrev (37 minutter siden):

Det er utrolig vanskelig, men jeg har opplevd mye dritt fra svigerfar. Kan sikkert være noe jeg gjør også, men mitt største problem er vanvittig stygt ordbruk rundt barna og mye alkohol fra hans side.

Med andre ord, vi kommer virkelig ikke overens.

Rådet jeg kan gi deg er å distansere deg så mye som mulig, men vær ærlig ovenfor partner om hvorfor du gjør det. Si at du ønsker at han skal pleie forholdet til sine foreldre og at du ønsker dem alt godt. Vær positiv når han ønsker å besøke dem, og oppfordre han til å gjøre det. Møt han også halvveis og godta at du ser svigers i høytider, bursdag og kanskje en gang på sommeren. Vær forberedt på å takle de få gangene, og gjør det så hyggelig som mulig selv om det svir innvendig. Vær også veldig klar på at de "obligatoriske" besøkene er mer enn nok og at samboer er inneforstått med det. Besøk ellers i året kan han gjøre selv.

Dette var fine praktiske tips. 

Jeg tror det bare svir sånn veldig ekstra siden mine foreldre ikke er her mer, og jeg mistet dem tidlig. Inni meg har jeg fremdeles et håp om å finne en svigerfamilie som vi kan ha familie med i mange år fremover. I stedet for har jeg denne svigerfamilien som jeg ikke tåler. 

TS

Anonymkode: 5f347...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Mannen har skilte foreldre, og bonusmor er skikkelig allright. Svigerfar også. Biologisk mor og hennes samboer klarer jeg ikke like helt. Hovedsakelig henne. Svigerfar støttet meg de første par årene når hun begynte med nykkene sine, men fikk klar beskjed om å la det være og har måttet slutte for å bevare husfreden. Mannen er enebarn, og mener at det ikke har noe for seg å sette grenser. 

Noen eksempler på hvordan besøkene er. Forteller stadig barnet mitt, som jeg har vært alene med store deler av barnets liv hvor streng og kjip jeg er, ber jeg barnet om å hjelpe til med eks. Å dekke på bordet får h*n beskjed om å ikke høre etter for h*n er ikke slave i huset. Barnet er tenåring, forresten. Sitter og forteller om hvor fine barn mannen kunne fått med eksen. Vi kan ikke få barn sammen. Snoker i skapene våre når de er på besøk, kaster ting hun mener vi ikke trenger. Være seg mat eller ting. Vil ikke ha leggetid for barnet når h*n er på besøk fordi det er vi som skal være de kjipe. Ungen har adhd og trenger gode søvnrutiner. Selvfølgelig gjør ikke det noe om det blir senere noen dager, men det er måten det gjøres på. Spør ut mannen om min økonomi, ikke vår. Min. Forventer årlig tur til utlandet med oss, hvor tingene beskrevet over da skjer daglig. Klarer to dager. Lista er mye lenger.. Min mor sier også mye rart, men jeg står opp for mannen, da han faktisk er mannen min. Men for å forsvare egen manglende evne til å backe meg mener han jeg ikke trenger å forsvare han heller…

Heldigvis er det ikke oftere enn en gang i mnd, men vi krangler alltid når besøkene er over fordi mannen mener jeg bør svelge flere kameler. Hadde jeg visst det ikke ville bli bedre, og at jeg aldri vil bli tatt i forsvar av mannen uansett hva som kommer så vet jeg ikke om jeg hadde gått all in her.

Anonymkode: b28ad...cd7

Dette er jo langt over streken! Dette kan du ikke finne deg i. Og dere kan da ikke dra dit en gang i måneden. Her er jo problemet at mannen din ikke evner grenser. 

Du fortjener tusen ganger bedre! 

TS

Anonymkode: 5f347...a07

[AnonymBruker]

Jeg svelger kameler på høykant for mannen min sin del. Dette er hans familie og han er glad i de. Det er temmelig håpløst av meg og dømme dem nord og ned bare fordi er annerledes enn min familie. For tross alt er jo ikke min familie noe fasit på hva som er riktig. 

Anonymkode: f0ab4...a78

[AnonymBruker]

For noen svigerfamilier 😱 Jeg har vært kjempeheldig med svigerfamilie. Vi var 22 da vi ble sammen, og de tok i mot meg med åpne armer. Godt er det, for vi har hatt mye tid sammen, med overnatting da de bor litt unna sånn at de/vi må overnatte, men likevel ikke så langt ifra, så det er ikke så langt i fra besøkene. Samme med min familie. Pappa er gjerne litt sær, men hyggelig og grei, og mannen er likevel glad i han og liker han sånn som han er. Hvis han hadde villet at jeg skulle distansere meg fra min familie, så hadde jeg rett og slett blitt så skuffet at det hadde blitt slutt om han ikke endret mening. Familien min er ikke perfekt. Men de er ganske normale. Og de er noe av det mest dyrebare jeg har. Røttene mine.

Anonymkode: 54c11...8e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er så mye dysfunksjon, jeg blir provosert av å se på og å tenke at disse har fått barn. Jeg vil også si at svigerfar er totalt uinteressert, nesten mannssjåvinist kan det virke som. De er veldig hyggelige, ikke noe sinte stemmer, ikke noe vold, ikke noe sånt. Men ikke ett spørsmål min vei når vi er der. Det synes jeg blir slitsomt. Vi bor halvannen time unna. 

TS

Anonymkode: 5f347...a07

Sånn var eks-svigerfaren min også. Aldri høye stemmer og stygge ord, men inkluderte meg ikke helt, og han kunne finne på å si at x hadde jeg virkelig neppe peiling på, enda jeg har relevant utdanning...

Anonymkode: 722c8...b2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg svelger kameler på høykant for mannen min sin del. Dette er hans familie og han er glad i de. Det er temmelig håpløst av meg og dømme dem nord og ned bare fordi er annerledes enn min familie. For tross alt er jo ikke min familie noe fasit på hva som er riktig. 

Anonymkode: f0ab4...a78

Eksens familie så på seg selv som fasit på hva som var riktig. I absolutt alt. De mente jeg ikke hadde oppdragelse fordi jeg ville vaske hendene på kjøkkenet når jeg kom inn døra. Men å vaske hendene på badet istedetfor var også et problem, fordi der var de hele tida (gamle og dårlige blærer). Men jeg måtte vaske hendene, wipes telte ikke. Sånne rare konflikter var det hele tida. Det var ikke jeg som var vanskelig... 

Anonymkode: 722c8...b2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg virkelig misliker familien til samboeren min. Det synes jeg er usympatisk av meg. Men det føles ikke godt å være rundt dem. Og jeg forstår ikke hvordan han har kommet fra dem. Og det er ikke bare sånn "vi er forskjellig", de sliter veldig sosialt og er kjempeslitsomme å være rundt. 

Nå er jeg der at enten så satser vi og får barn eller så må vi gå hvert til vårt. Og i denne prosessen så påvirker faktisk svigers meg. Dette er jo mennesker jeg skal leve med resten av livet, som vi og barna skal ha en relasjon til. Og så kan noen si "men du gifter deg med mannen og ikke med svigers" og det er så sant, og jeg elsker mannen og vil ikke være med noen andre enn ham. Men jo, svigers har noe å si. Jeg har mistet mine foreldre selv, så jeg håpte jo kanskje på en god relasjon til dem. 

Hva gjør dere andre som ikke liker så godt svigerfamilien? Noen som har noen erfaringer på godt og vondt? Der svigerfamilien har ødelagt mye? Eller det har gått bra? Triks for å få det til å bli bra... 

Anonymkode: 5f347...a07

Ja, svigers er så dramatiske og den minste ting kan bety så mye. Om noen egentlig har en dårlig dag så blir det snakket så i detaljer til alle andre. Så er de sure mot denne personen neste gang man møtes og tilslutt en ond sirkel. Alle er aldri venner på likt, det er alltid noen som er mislikt og alltid noe drama.

Overhodet for å sette i gang drama er svigermor. Bare man nikker i en samtale der man ikke ønsker å være enig eller uenig (for det betyr drama) så blir man likevel dratt inn i noe. Jeg nikket en gang og da ble det sagt etterpå at jeg hadde vært såå enig. Så fikk jeg masse drama mot meg etterpå.

Og flesteparten av de er slik. Så når jeg klarer å ta alt av følelser ut av ting og holde en overfladisk god relasjon for barna så blir til og med det en greie. Samboers søster tåler ikke moren sin, så hun har null tillit til de som omgås moren. Broren til samboer er god venn med moren sin, så om jeg ikke går overens med moren så snakker ikke han med meg.

Uansett hva jeg gjør så havner jeg i midten av noe. 

Så jeg bare gjør det som føles rett for meg. Bryr meg lite om deres greier. Når dramaet kommer frem så ringer jeg den det gjelder å sier hvordan det egentlig ligger an. De hater at jeg er så direkte, jeg tror det skremmer de. 

Anonymkode: a6a63...4b8