Hvordan er det å få barn når man ikke har særlig kontakt med øvrig familie?

[AnonymBruker]

Både jeg og mannen vokste opp med omsorgssvikt. Altså dette er mennesker som ikke er noe "vondt" i. De bare er ikke helt "på plass". Ingen vold, ingen rus. Men mer unnlatelsessynd. Forstår ikke hva barn trenger av emosjonell og sosial oppfølging. 

I dag er vi fungerende mennesker, med stabilt sosialt liv, gode jobber, fast selveid bolig osv (for de av dere som vil begynne å avspore om at vi ikke egner oss som foreldre). 

Vi har begge gått vår andel i terapi, vi er godt avklart med hvordan vår egen oppvekst var, hva som ikke var tolererbart for barn, og hva vi vil gjøre annerledes. Vi sliter ikke med traumer, og har overkommet det vi manglet med tanke på sosial kompetanse, og emosjonell kompetanse. Så vi har det å gi til barna våres. 

MEN, den øvrige familien er jo som den er. For å beskytte oss selv har vi valgt å avgrense kontakten med familien. Det blir noen telefonsamtaler ca. en gang i måneden, og vi besøker dem kanskje 2 ganger i året hver. (Jeg har noen venninner som er adskillig mer med sin opphavsfamilie, men kanskje egentlig dette er helt normalt?) Det går greit når vi er på besøk. Vi ignorerer det som minner om barndommen, og lar det gå, rister det av oss når vi drar derfra og tenker det er godt vi ikke skal dit på en stund. 

Men hvordan blir dette med barn? Leser jo mye her inne at folk får hjelp av svigerfamilie og egen familie med barna, og er mye sammen. Tar barn skade av å ikke ha delaktige besteforeldre? Eller at besteforeldrene er enkle? Jeg tenker jo for øvrig at det nok er enklere for foreldrene våres å være besteforeldre enn selv å være foreldre. 

Noen som har erfaringer? Går det bra å få barn uten at de har noe særlig øvrig familie? 

Anonymkode: b9607...36c

[Eva-Lena]

Selvfølgelig går det bra. Det er mange som har slektninger langt avgårde og ser de kanskje 2-3 ganger i året. Finnes jo de som av forskjellige årsaker ikke har kontakt med egen slekt. Dere har vel venner dere omgåes som barnet kan få være sosial med også.

Jeg tenker dette vil dere klare fint og ved å ha kontakt med besteforeldre innimellom med dere tilstede, så går dette bra.

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (1 minutt siden):

Selvfølgelig går det bra. Det er mange som har slektninger langt avgårde og ser de kanskje 2-3 ganger i året. Finnes jo de som av forskjellige årsaker ikke har kontakt med egen slekt. Dere har vel venner dere omgåes som barnet kan få være sosial med også.

Jeg tenker dette vil dere klare fint og ved å ha kontakt med besteforeldre innimellom med dere tilstede, så går dette bra.

❤️ Ja, vi har venner som kan være litt med dem, som voksenpersoner. I tillegg får de jo venner på skole og barnehage. Og vi vil jo selvsagt skape en fin familie. 

Jeg vet jo at mange har det sånn. Men jeg lurer på om hvilke konsekvenser det får. En ting er at mange i Norges land får det til, men det er jo mulig folk sitter med den opplevelsen av at barna synes det selv er vondt med en bestemor og bestefar som er "rar" som ikke greier å snakke med dem osv. 

Jeg vil bare ikke at mine fremtidige barn skal få noe av den følelsen jeg har hatt med min familie. 

TS

Anonymkode: b9607...36c

[Eva-Lena]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

❤️ Ja, vi har venner som kan være litt med dem, som voksenpersoner. I tillegg får de jo venner på skole og barnehage. Og vi vil jo selvsagt skape en fin familie. 

Jeg vet jo at mange har det sånn. Men jeg lurer på om hvilke konsekvenser det får. En ting er at mange i Norges land får det til, men det er jo mulig folk sitter med den opplevelsen av at barna synes det selv er vondt med en bestemor og bestefar som er "rar" som ikke greier å snakke med dem osv. 

Jeg vil bare ikke at mine fremtidige barn skal få noe av den følelsen jeg har hatt med min familie. 

TS

Anonymkode: b9607...36c

Jeg trur det er mange rundt omkring i landet som har «rare» besteforeldre og de barnebarna blir vant med det. Når de blir eldre kan de bli forklart hvorfor besteforeldrene er som de er.

Tviler på at de får noen konsekvenser, de trur jo det bare er sånn med deres besteforeldre. Ikke bekymre deg unødig for dette.

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (48 minutter siden):

Jeg trur det er mange rundt omkring i landet som har «rare» besteforeldre og de barnebarna blir vant med det. Når de blir eldre kan de bli forklart hvorfor besteforeldrene er som de er.

Tviler på at de får noen konsekvenser, de trur jo det bare er sånn med deres besteforeldre. Ikke bekymre deg unødig for dette.

Takk! Så hyggelig du er. 

Jeg tror det handler om at det var jo veldig vondt å være barn av disse foreldrene. Og jeg vil ikke føre det videre. Men ja, kanskje det er noe helt totalt annet å ha "rare" besteforeldre, enn å vokse opp med selve omsorgssvikten. 

TS

Anonymkode: b9607...36c

[AnonymBruker]

Jeg tenker dere må være forberedt på å kompensere litt. Dere må legge realistiske forventninger for hva barna kan forvente av besteforeldrene sine og da er jobben gjort tenker jeg. Dette er et kontinuerlig arbeid da.

Anonymkode: caee6...fd6

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det er bedre for barna å bare ikke ha noe øvrig familie heller? 

TS

Anonymkode: b9607...36c

[AnonymBruker]

Det går helt greit det. Litt sårt iblant, men man kan skape en familie rundt seg bestående av venner. 

Anonymkode: 357a3...e3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Både jeg og mannen vokste opp med omsorgssvikt. Altså dette er mennesker som ikke er noe "vondt" i. De bare er ikke helt "på plass". Ingen vold, ingen rus. Men mer unnlatelsessynd. Forstår ikke hva barn trenger av emosjonell og sosial oppfølging. 

I dag er vi fungerende mennesker, med stabilt sosialt liv, gode jobber, fast selveid bolig osv (for de av dere som vil begynne å avspore om at vi ikke egner oss som foreldre). 

Vi har begge gått vår andel i terapi, vi er godt avklart med hvordan vår egen oppvekst var, hva som ikke var tolererbart for barn, og hva vi vil gjøre annerledes. Vi sliter ikke med traumer, og har overkommet det vi manglet med tanke på sosial kompetanse, og emosjonell kompetanse. Så vi har det å gi til barna våres. 

MEN, den øvrige familien er jo som den er. For å beskytte oss selv har vi valgt å avgrense kontakten med familien. Det blir noen telefonsamtaler ca. en gang i måneden, og vi besøker dem kanskje 2 ganger i året hver. (Jeg har noen venninner som er adskillig mer med sin opphavsfamilie, men kanskje egentlig dette er helt normalt?) Det går greit når vi er på besøk. Vi ignorerer det som minner om barndommen, og lar det gå, rister det av oss når vi drar derfra og tenker det er godt vi ikke skal dit på en stund. 

Men hvordan blir dette med barn? Leser jo mye her inne at folk får hjelp av svigerfamilie og egen familie med barna, og er mye sammen. Tar barn skade av å ikke ha delaktige besteforeldre? Eller at besteforeldrene er enkle? Jeg tenker jo for øvrig at det nok er enklere for foreldrene våres å være besteforeldre enn selv å være foreldre. 

Noen som har erfaringer? Går det bra å få barn uten at de har noe særlig øvrig familie? 

Anonymkode: b9607...36c

Vi har dårlig med familie. Å utsette barna for ustabile koko mennesker det gjør vi ikke. Da er det bedre med litt mindre familie. Dere kan lage deres egen familie med nære venner? Blod er ikke alltid tykkere enn vann!

Anonymkode: 3aacf...bdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Vi har dårlig med familie. Å utsette barna for ustabile koko mennesker det gjør vi ikke. Da er det bedre med litt mindre familie. Dere kan lage deres egen familie med nære venner? Blod er ikke alltid tykkere enn vann!

Anonymkode: 3aacf...bdc

Ustabile og koko er de ikke. Men ikke "helt der". 

Men ja, liker tanken på at man lager egen familie med nære venner. Føler litt det er sånn med noen av mine venninner. 

TS

Anonymkode: b9607...36c

[AnonymBruker]

Selvsagt er det ideelt å vokse opp med en herlig storfamilie, men livet er ikke alltid ideelt. Om dere ønsker barn skal dere selvsagt kjøre på, dere kan ikke la deres egen dårlige oppvekst hindre dere i noe så viktig. Jeg har også lite kontakt med foreldre grunnet omsorgssvikt, og det å få egne barn har hjulpet mentalt. Man tvinges til å vende blikket framover. Det er noe befriende ved at en ny generasjon er født, man har klart å bryte mønsteret og skapt lys og kjærlighet rundt seg. 

Mannen min har fine foreldre, men de er gamle og syke. Vi har fokusert ganske hardt på vennskap, både venner med og uten barn. I småbarnsfasen er det lett å gå helt inn i kjernefamiliebobla og miste kontakten med folk, men det bør man unngå når man lever uten hjelp fra familie. Man trenger nettverk, både i krisesituasjoner og for å gi barna stimuli og nære relasjoner. Her har vi engasjert oss i det ene og det andre av fritidsaktiviteter. Det koster jo energi, men vi har fått flere gode vennefamilier som vi feirer 17. mai med og lignende.

Anonymkode: 35e90...aae

[Elineia]

Er selv i samme situasjon som poster her at både jeg og samboer har opplevd hver vår versjon av "unnlatelsessynd". 
Samtidig i min situasjon så har jeg besteforeldre hvor man kan si at det samme har skjedd på forskjellig nivå - hos begge parene med besteforeldre.

Dette har gjort at jeg har vokst opp med mangel på kontakt med besteforeldre og slektninger. Og det jeg sitter igjen med som kan være til nytte her er at jeg savner å vite om familien. Har ikke kjent på noen trang til å møte dem, men jeg har foreldre som ikke vil snakke om slektninger sine - i ene tilfelle fordi jeg har en stebestefar som man er redd for å såre følelsene til. Men de vil ikke spørre eller snakke med han om det. Så jeg har en del av familien jeg ikke kan finne mer ut om fordi jeg blir nektet å snakke om det og å finne mer ut om det.

I mitt tilfelle så skulle jeg bare ønske at mine foreldre kunne snakke om det i det minste, så vær forberedt på at ungen har lyst til å vite og snakke om slektningene - mest sannsynligvis etter hvert når ungen blir litt eldre.

Jeg følte det var veldig... nesten kvelende.. å ikke kunne stille spørsmål eller snakke om det deler av familien og hva de slet med eller holdt på med. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Selvsagt er det ideelt å vokse opp med en herlig storfamilie, men livet er ikke alltid ideelt. Om dere ønsker barn skal dere selvsagt kjøre på, dere kan ikke la deres egen dårlige oppvekst hindre dere i noe så viktig. Jeg har også lite kontakt med foreldre grunnet omsorgssvikt, og det å få egne barn har hjulpet mentalt. Man tvinges til å vende blikket framover. Det er noe befriende ved at en ny generasjon er født, man har klart å bryte mønsteret og skapt lys og kjærlighet rundt seg. 

Mannen min har fine foreldre, men de er gamle og syke. Vi har fokusert ganske hardt på vennskap, både venner med og uten barn. I småbarnsfasen er det lett å gå helt inn i kjernefamiliebobla og miste kontakten med folk, men det bør man unngå når man lever uten hjelp fra familie. Man trenger nettverk, både i krisesituasjoner og for å gi barna stimuli og nære relasjoner. Her har vi engasjert oss i det ene og det andre av fritidsaktiviteter. Det koster jo energi, men vi har fått flere gode vennefamilier som vi feirer 17. mai med og lignende.

Anonymkode: 35e90...aae

Tusen takk for et så fint svar, der du forteller hvordan dere har gjort det. 

Drømmen vår er jo naturligvis barn og egen familie, skape egne tradisjoner. Men så har jeg en gnagende følelse av at kanskje det er litt vel egoistisk å skape barn inn i dette. Men som du sier det kan også skapes noe helt nytt her, som ikke innsnevres av slekta. 

Og veldig fint å høre alt du har fått til ❤️ 

TS

Anonymkode: b9607...36c

[AnonymBruker]

Elineia skrev (9 minutter siden):

Er selv i samme situasjon som poster her at både jeg og samboer har opplevd hver vår versjon av "unnlatelsessynd". 
Samtidig i min situasjon så har jeg besteforeldre hvor man kan si at det samme har skjedd på forskjellig nivå - hos begge parene med besteforeldre.

Dette har gjort at jeg har vokst opp med mangel på kontakt med besteforeldre og slektninger. Og det jeg sitter igjen med som kan være til nytte her er at jeg savner å vite om familien. Har ikke kjent på noen trang til å møte dem, men jeg har foreldre som ikke vil snakke om slektninger sine - i ene tilfelle fordi jeg har en stebestefar som man er redd for å såre følelsene til. Men de vil ikke spørre eller snakke med han om det. Så jeg har en del av familien jeg ikke kan finne mer ut om fordi jeg blir nektet å snakke om det og å finne mer ut om det.

I mitt tilfelle så skulle jeg bare ønske at mine foreldre kunne snakke om det i det minste, så vær forberedt på at ungen har lyst til å vite og snakke om slektningene - mest sannsynligvis etter hvert når ungen blir litt eldre.

Jeg følte det var veldig... nesten kvelende.. å ikke kunne stille spørsmål eller snakke om det deler av familien og hva de slet med eller holdt på med. 

Tusen takk for dette innspillet. Det er så lærerikt for meg. 🙏

Jeg tenker som deg at det vil være viktig at vi har et avklart forhold til våre foreldre, og at vi kan snakke med barna fra de er små om bestemor og bestefar og merkelige onkel osv. Tilpasset deres nivå. Og hvis de ønsker. 

TS

Anonymkode: b9607...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Både jeg og mannen vokste opp med omsorgssvikt. Altså dette er mennesker som ikke er noe "vondt" i. De bare er ikke helt "på plass". Ingen vold, ingen rus. Men mer unnlatelsessynd. Forstår ikke hva barn trenger av emosjonell og sosial oppfølging. 

I dag er vi fungerende mennesker, med stabilt sosialt liv, gode jobber, fast selveid bolig osv (for de av dere som vil begynne å avspore om at vi ikke egner oss som foreldre). 

Vi har begge gått vår andel i terapi, vi er godt avklart med hvordan vår egen oppvekst var, hva som ikke var tolererbart for barn, og hva vi vil gjøre annerledes. Vi sliter ikke med traumer, og har overkommet det vi manglet med tanke på sosial kompetanse, og emosjonell kompetanse. Så vi har det å gi til barna våres. 

MEN, den øvrige familien er jo som den er. For å beskytte oss selv har vi valgt å avgrense kontakten med familien. Det blir noen telefonsamtaler ca. en gang i måneden, og vi besøker dem kanskje 2 ganger i året hver. (Jeg har noen venninner som er adskillig mer med sin opphavsfamilie, men kanskje egentlig dette er helt normalt?) Det går greit når vi er på besøk. Vi ignorerer det som minner om barndommen, og lar det gå, rister det av oss når vi drar derfra og tenker det er godt vi ikke skal dit på en stund. 

Men hvordan blir dette med barn? Leser jo mye her inne at folk får hjelp av svigerfamilie og egen familie med barna, og er mye sammen. Tar barn skade av å ikke ha delaktige besteforeldre? Eller at besteforeldrene er enkle? Jeg tenker jo for øvrig at det nok er enklere for foreldrene våres å være besteforeldre enn selv å være foreldre. 

Noen som har erfaringer? Går det bra å få barn uten at de har noe særlig øvrig familie? 

Anonymkode: b9607...36c

Så flinke dere har vært som har fått «ryddet opp», og jeg tror dere blir supre foreldre❤️ 

Det er dere som blir barnas viktigste og nærmeste personer. Så tenker det går fint om besteforeldrene ikke har alt «på plass». Så lenge de er snille mens dere er der, så går det nok greit. 

Jeg tror at hvis barnas venner har nær kontakt med sine besteforeldre, så blir det kanskje et savn for deres barn hvis de ikke har det. Men da kan dere jo forklare hvorfor det er sånn hos dere (selvsagt når tiden er moden). 

Hadde dere kontakt med deres besteforeldre da? 

Mht barnepass kan det være en god ting å alliere seg med foreldrene til barnas venner. Vi har gjort det slik og det fungerer helt supert. 

Våre barn har mest kontakt med farmor da hun er den som er engasjert. 

Anonymkode: 9f38a...41f

[AnonymBruker]

Vi har begge vokst opp med omsorgsvikt. Vi begrenser jo kontakten til en viss grad med våre foreldre. Min mor får ikke ha ansvar for barna alene. Min manns mor kan ha ansvar men på grunn av en samboer som ikke er ok så får ikke barna være der alene. Dette er noe som ble avgjort etter at hans barnebarn på åtte gav uttrykk for at hun ikke ville være hos dem. Det er misstanke om at hun er utsatt for overgrep. Vi har derfor valgt å ikke utsette våre barn for risiko ved å være hos dem alene. Ikke kan vi stole på at hans mor vil se alvoret og passe på dem. 

Hun lot sin eks slå min mann da han var ungdom. Hele slekten hennes boikottet henne den gang og den dag i dag så forsvarer hun det at hun ikke kastet typen på dør men heller lot min mann flykte til sin far. 

Min manns søster som er datter av han som slo ( hun var ikke født den gang), kom med kommentaren om at min mann var jo så frekk når vi pratet om dette for en tid tilbake.. Denne holdningen vitner om at hun ikke er egnet for å ha ansvar for våre barn..

Så vi har lite kontakt..

 

Anonymkode: 952a3...c4b

[fru Alving]

Jeg tenker det er bra for eventuelle barn å kjenne resten av familien, for å kunne se hvor de kommer fra og fordi det som du sier er noe annet å være besteforeldre. Kanskje har og foreldrene deres mer å tilby i en slik rolle hvor de ikke har noe ansvar.

Det er nok mange rare og enkle familiemedlemmer rundt om kring, barn tar gjerne den virkeligheten som presenteres for dem. Og siden du og mannen din er oppegående og kan møte barnets behov, så er det viktigste i orden. Men fokuser på venner og gi barnet ditt et nettverk med folk dere trives med.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp uten å ha god kontakt med besteforeldre, mine egne foreldre slet med forholdet til sine egne foreldre. Jeg har savnet å ha besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn hvor vi hadde god kontakt. Sånn personlig så har det ikke påvirket livet mitt i stor grad.

Jeg har nå en mor som er giftig og jeg ikke takler å omgås eller ha kontakt med. Det vil være vanskelig for meg å opprettholde kontakt kun fordi jeg har et barn. For barnets del er det nok viktigere at jeg har en god mental helse og kan leve uten å bli nedbrutt av moren min. Tiden vil vise hvor mye kontakt det blir.

Mannen min har heldigvis en fin familie men de bor langt unna. Så det blir jo mest oss.

Anonymkode: d687a...8a3

[AnonymBruker]

Hvis dere er sosialt velfungerende klarer dere å danne en ny flokk. Vi har måttet gjøre det her. Hans familie er kald og fjern. Min familie er gærne. Har litt kontakt med en tante typ sees 1 gang i året. Også må man bearbeide søvn som kan dukke opp hos ungen.... "Hvorfor har vi ikke slekt, mamma?", og sånne spørsmål kommer til å dukke opp.. 

Anonymkode: b4968...912

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Så flinke dere har vært som har fått «ryddet opp», og jeg tror dere blir supre foreldre❤️ 

Det er dere som blir barnas viktigste og nærmeste personer. Så tenker det går fint om besteforeldrene ikke har alt «på plass». Så lenge de er snille mens dere er der, så går det nok greit. 

Jeg tror at hvis barnas venner har nær kontakt med sine besteforeldre, så blir det kanskje et savn for deres barn hvis de ikke har det. Men da kan dere jo forklare hvorfor det er sånn hos dere (selvsagt når tiden er moden). 

Hadde dere kontakt med deres besteforeldre da? 

Mht barnepass kan det være en god ting å alliere seg med foreldrene til barnas venner. Vi har gjort det slik og det fungerer helt supert. 

Våre barn har mest kontakt med farmor da hun er den som er engasjert. 

Anonymkode: 9f38a...41f

Takk. ❤️

Jeg hadde kontakt med mine. De var snille og fine besteforeldre, men fant ut at de var monster mot mine egne foreldre, og derfor foreldrene mine er som de er. Mannen sine likedan, bare at de var ikke hyggelige besteforeldre heller. 

Jeg tror egentlig når jeg har tenkt meg om at disse kan være bedre besteforeldre enn foreldre. For det er ikke noe vondt i de. Kanskje det kan være enklere å gjøre hyggelige ting for små barn nå, enn det som manglet i en fullstendig oppdragelse der man har alt ansvar selv. 

Og det var lurt det med allianser med andre foreldre. 🙏

TS

Anonymkode: b9607...36c