Følelser av tomhet når barna blir eldre. Normale følelser?

[AnonymBruker]

Nå i jula har jeg slitt med vanskelige følelser. Fikk barn i midten/ slutten av tjueårene. Nå er jeg i slutten av 30-årene og barna trenger meg mindre. De er i tillegg gutter, så jeg føler muligens at gapet er større enn ved jenter. 
 

Jeg føler meg bare så tom, det er lite å se frem til. Hva er neste milepæl? Jeg har ingen giftemål, ingen nyfødte eller ingenting å se frem til føler jeg.

Føler meg litt utakknemlig, men jeg føler meg deppa og på tomhet. 
 

Jeg kunne også tenkt med et barn til, men mannen ønsker ikke… 

Noen som har kjent på det samme? Misunner nesten venninnene mine som begynner å få barn nå, for de har levd livet i 20-årene og skal oppleve det magiske med barn nå… 

Anonymkode: c9124...e89

[AnonymBruker]

Jeg føler det motsatte. Har tenåringer nå og elsker den tiden jeg kan bruke på meg selv. Har fibromyalgi og trenger mye hvile, så tiden med småbarn var tung. Men vi et forskjellige. Men skjønner at du føler det sånn. 

Anonymkode: c5f0a...5a5

[svartkatt]

Svarer selv om jeg er barnløs. Tenker det du føler er veldig vanlig. Du har brukt mye tid på barna i mange år. Kanskje mistet deg selv litt. Nå må du finne tilbake til deg selv, nye interesser og gjøremål. Jeg tror det ofte er i denne situasjonen endel får attpåklatt. Eller dyr. Kan på en måte skjønne at man vil få en til, men er personlig imot det. 

Denne tomheten er noe lignende den som  kan oppstå av å bli single, arbeidsledig eller pensjonist. Det er en stor omstilling. Det er naturlig at det går innpå deg. Etterhvert vil jo også barna flytte ut. Det er en form for sorg. 

Som utenforstående kan jeg bare merke et snev av dette i forhold til barn. Har tantebarn. Har ikke hatt så mye kontakt opp igjennom, og da blir endringene for hver gang større. Får en til å ønske en satte bedre pris på de gangene man møttes. 

[Gjest theTitanic]

Høres ut som du er i oppstartsfasen på et empty nest syndrom. De bor fremdeles hjemme men trenger deg nesten ikke. 

[AnonymBruker]

Det er vel det som kalles Empty Nest Syndrome. Det viser viktigheten av at man ikke bare er en Mor eller en Kone, men også tar vare på seg selv som egen person med egne interesser, hobbyer og rom for utvikling. Slik at hele livet ikke bare dreier seg om Familien AS og man blir stående igjen som tom når det ikke lenger er relevant.

Anonymkode: b6895...951

[Trolltunge]

Nei jeg føler på en stor frihet nå som barna er store, og føler mye på forventninger om hva årene fremover vil føre med seg. Har så mange drømmer og planer for meg, og for meg og mannen, og gleder meg også til å følge barna inn i voksenlivet. Å se dem finne sin vei, finne kjærligheten, gifte seg, få barn, være støtte i tøffe tider og glede meg med dem i gode tider. 

Jeg og mannen har mange reiseplaner fremover, og mange planer generelt. Vi kommer definitivt ikke til å kjede oss. Jeg ble mamma som 20 åring, og yngste er nå 18 år, så det at barna trenger meg mindre fremover er nesten som at verden plutselig står åpen for meg etter 27 år som ganske begrenset for hva jeg ønsker uten å ta hensyn til barna. Så nei, ingen sorg eller tomhet i meg, mer frydefull forventning. 😊

[AnonymBruker]

Det der kunne jeg skrevet selv 🙋‍♀️
Kjenner på akkurat det samme! Gleder meg bare til det kommer barnebarn, og det blir (forhåpentligvis) noen år til 😏

Anonymkode: 439db...435

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, TS. Satt og snakket med mannen min nå i jula om hvor rart det vil være når barna flytter ut, som er sånn ca fem til syv år til. Jeg har ingen karriere å snakke om, er barna som har vært hovedprioriteten min. Fikk også dem tidlig, så jeg har venninner som er i babyfasen nå. Er rart at jeg er empty nester innen jeg er 45... 

Min trøst ble en liten hund. Hun er i ekstase når jeg kommer hjem, elsker å kose, dingler rundt beina mine her hjemme❤ Akkurat nå ligger hun og sover klint inntil ene beinet mitt😅 For meg er hun baby nr tre, og hun gjør at det ikke føles så melankolsk når barna nå er større. Forhåpentligvis har jeg henne fortsatt når barna flytter ut, for det er nok da jeg trenger henne aller mest. 

Skal også sies at jeg har fått et par hobbyer som jeg ikke kunne ha da barna var små, og det er litt deilig å kunne gjøre sånne ting. Trodde aldri jeg skulle drive med fjellklatring eller paragliding, men det gjør jeg nå😄 Så det er om å gjøre å finne gleder som man kan drive med på egenhånd, ellers tror jeg det blir fryktelig tomt i livet når barna flytter. 

Anonymkode: d5eb6...a80

[AnonymBruker]

Dette er konsekvensen av å leve ditt liv gjennom barna. Hadde du hatt et eget liv, itillegg til barna, hadde du hatt det bedre. Typisk supermammaer. Jeg gleder meg til barna myndig og utflyttet, da er det meg 100%👏🏻

Anonymkode: 03e28...a43

[AnonymBruker]

Det er normalt, og ikke så rart etter årevis hvor alt har handlet om å følge opp små barn og få hverdagen til å gå rundt. I denne perioden har man ikke hatt tid til å reflektere så mye over egen identitet. Så står man der plutselig tomhendt og vet ikke hvem man er. Det å ha barn er en ganske utakknemlig jobb fra naturens side, man gir dem alt av energi i mange år, og så boom er de ungdommer og vil bare sitte på rommet, deretter voksne og man ser dem til jul og påske. 

Men sorgen er en overgangsfase, og det vil bli bedre. Gradvis vil du finne glede i å prioritere eget liv, små og store prosjekter. Du er i en prosess hvor du lærer deg selv å kjenne, etter mange år hvor du hovedsakelig har levd for noen andre. Bare aksepter følelsene som kommer og stol på at det vil gå seg til. 

Anonymkode: 2e20f...8e7

[AnonymBruker]

Tenker det du føler på er helt naturlig TS. 

Ikke alle føler det sånn, som noen beskriver så føler de på frihetsfølelse. Men for deg har dette vært livet ditt, og noe du har likt. Noen er mer familieorienterte og har det som mål og retning. 

Det er synd at mannen ikke ønsker et barn til, siden det kunne gitt deg mye glede. 

Aksepter følelsene dine. Etter hvert kan du begynne å reorientere deg. Du er veldig ung. Hva ønsker du å bruke livet ditt på fremover. 

Klem til deg, dette er tungt det! 

Anonymkode: 7612a...651

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig normalt, for jeg føler meg nesten unormal som ikke kan vente til ungene blir store. Kanskje blir det annerledes når de blir enda eldre, for de er bare 10-18 år, men jeg og mannen snakker ganske mye om hvor godt det er å ha litt tid til seg selv, og vi gleder oss til enda mer frihet. Vi var 23 da vi fikk første og hadde da vært sammen i 5 år uten barn. Jeg tror det er viktig å finne egne interesser og egenverdi.

Anonymkode: 801b7...b8d

[AnonymBruker]

Ikke så unormalt, føler det litt sånn selv. Vi fikk en attpåklatt (ser en her skriver at hun er i mot det 🤣) og en liten hund. 
 

Jeg gleder meg til å bruke penger på ferie til bare meg selv jeg. Og mannen da, han kan få bli med. 

Anonymkode: 1617b...a80

[AnonymBruker]

Få en attpåklatt eller to. Det har jeg, det er fantastisk:) 

Anonymkode: 29411...611