Ensom selv om jeg har folk som bryr seg om meg..

[Avstand]

I dag dro jeg hjem til meg selv fordi jeg skal på jobb igjen. Det er alltid litt trist å dra fra barndomshjemmet selv om jeg aldri kunne tenke meg å flytte tilbake. Ikke savner jeg det heller. Jeg har nesten hele familien der (morside) og så kjæresten da. 
 

Selv om disse bryr seg om meg og alltid synes det er trist at jeg skal reise og ofte synes jeg blir for kort så er det liksom ikke nok for meg. Jeg har en følelse av «hvor hører jeg til?» konstant. Jeg er altså litt ensom selv om jeg er med de. For bare 2 år siden var kjæresten min alt jeg tenkte på (altså før vi ble sammen). Nå er jeg litt rastløs selv om jeg er i samme sofa som han. 
 

Så er det jobben min. Jeg trives. Men jeg jobber mest mulig, mye overtid og stiller på fridagene mine fordi jeg kun vil tjene penger så jeg har i tilfelle jeg mister jobben/det skjer en krise eller jeg plutselig finner ut jeg vil noe som er dyrt. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg vil med livet mitt. Jeg vet noenlunde, men ikke alt her i livet kan planlegges og mye kan gå på flaks. Man må liksom ha en plan B, C og kanskje D. Men så er det meg.. jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Jeg sliter med å slå meg til ro der jeg er og det har jeg gjort hele livet. Skulle vel tro at en 31 åring var litt mer stabil enn hva jeg er.

Noen fler som har det sånn? Er det normalt? Å føle seg litt ensom, selv sammen med de som bryr seg om en.. 

[Gjest Wrightandrong]

Det du beskriver er nok ikke så uvanlig. Mange sliter med følelsen av å stå helt eller delvis utenfor fellesskapet. Selv føler jeg meg også ensom til tider. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det en del sånn før. 

Det var fordi jeg ikke var "meg selv". Altså alt i mitt liv handlet på et vis om å gjøre andre glad. Jeg var jo "glad" selv, men jeg våget egentlig ikke å vise noen mitt egentlige selv. Ikke en gang da jeg var alene. Jeg hadde mye angst og uro. Nå jobber jeg med å finne ut hva jeg liker, og ønsker fra livet mitt. Og når jeg gjør det så føler jeg meg mindre og mindre alene. Jeg viser dette til andre, jeg setter grenser, jeg har sluttet å ta ansvar for andres liv og følelser, og tar nå ansvar for meg. 

Jeg tror alle trenger å løsrive seg fra "familien", og bli seg selv. Høres ikke helt ut som du har gjort det, og blitt deg selv. utforsket hvem du er rett og slett. 

For meg hjalp i alle fall det, men ikke sikkert det er det som gjelder deg. 

Anonymkode: 6d36b...24d

[Avstand]

Wrightandrong skrev (3 minutter siden):

Det du beskriver er nok ikke så uvanlig. Mange sliter med følelsen av å stå helt eller delvis utenfor fellesskapet. Selv føler jeg meg også ensom til tider. 

Jeg føler meg ikke utenfor fellesskapet. Altså jeg har ikke fulgt den normen med å få barn og det der, men føler meg ikke annereldes av den grunn på en vond måte.

Er mer det at jeg føler det er noe mer som venter der ute et sted. Men om dette er noe som faktisk eksisterer, vet jeg ikke. 

[Avstand]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde det en del sånn før. 

Det var fordi jeg ikke var "meg selv". Altså alt i mitt liv handlet på et vis om å gjøre andre glad. Jeg var jo "glad" selv, men jeg våget egentlig ikke å vise noen mitt egentlige selv. Ikke en gang da jeg var alene. Jeg hadde mye angst og uro. Nå jobber jeg med å finne ut hva jeg liker, og ønsker fra livet mitt. Og når jeg gjør det så føler jeg meg mindre og mindre alene. Jeg viser dette til andre, jeg setter grenser, jeg har sluttet å ta ansvar for andres liv og følelser, og tar nå ansvar for meg. 

Jeg tror alle trenger å løsrive seg fra "familien", og bli seg selv. Høres ikke helt ut som du har gjort det, og blitt deg selv. utforsket hvem du er rett og slett. 

For meg hjalp i alle fall det, men ikke sikkert det er det som gjelder deg. 

Anonymkode: 6d36b...24d

Takk for svar. Men jeg er ganske sikker på at det ikke ligger der. Jeg har løsrevet meg. Jeg lever et helt annet liv. De liker et mer rolig og stabilt liv, med familie og ett sted. Jeg vil utforske alt jeg ikke har erfart(til mammas bekymring). 
Har vært i gang i mange år, men jeg blir ikke ferdig…

[AnonymBruker]

Avstand skrev (1 minutt siden):

Takk for svar. Men jeg er ganske sikker på at det ikke ligger der. Jeg har løsrevet meg. Jeg lever et helt annet liv. De liker et mer rolig og stabilt liv, med familie og ett sted. Jeg vil utforske alt jeg ikke har erfart(til mammas bekymring). 
Har vært i gang i mange år, men jeg blir ikke ferdig…

Hm, jaja. 

Likevel beskriver du i HI at du jobber for mye, hvorfor det? For å flykte fra deg selv? 

Du beskriver en rekke angstsymptomer, at du må ha en plan A, B, C ... du virker ikke trygg på deg selv. Og du skriver jo rett ut at du ikke vet hva du vil... Og i tillegg til at den konstante "hvor hører jeg til" høres ut som angst og uro. Da høres du i alle fall fryktstyrt og som at du ikke føler trygghet i deg selv. 

Anonymkode: 6d36b...24d

[Gjest Wrightandrong]

Avstand skrev (14 minutter siden):

Jeg føler meg ikke utenfor fellesskapet. Altså jeg har ikke fulgt den normen med å få barn og det der, men føler meg ikke annereldes av den grunn på en vond måte.

Er mer det at jeg føler det er noe mer som venter der ute et sted. Men om dette er noe som faktisk eksisterer, vet jeg ikke. 

Det er godt at du ikke sliter på en slik måte, men ensomhet vide grenser. Som du også er inne på, føler du deg litt alene i din situasjon. Og det er god nok grunn til å vie litt ettertanke. 

Tenker at livet kan ta mange ulike vendinger, og veien blir til mens man går. Noen ting blir kanskje bare et stikkord ute i evigheten, mens andre ting blir en realitet etter hvert. 

For din del tror jeg det kan være lurt at setter deg ned, og tenker mer over hva du har rundt deg i dag, samt hva slags behov du har i nåtiden. Det tror jeg kan være en fin start. 

[AnonymBruker]

Tror de fleste er ensomme i seg selv, i større og mindre grad. Tror også man er mest ensom i seg selv dersom man ikke er ærlig og ekte, men spiller en rolle etter de forventninger man har til seg selv, og som man tror andre har. Jeg ble iallefall mindre ensom i meg selv når jeg sluttet med å prøve å leve opp til forventninger, og var mer ærlig meg selv. Da blir jo også andre kjent med det ekte deg.

Anonymkode: 94f0b...3e8

[Gjest vilkåret]

Det er en form for stressymptom. Det er noe i livet ditt som plager deg og du får denne ensomhetsfølelsen som reaksjon. Kroppen reagerer på at du er utilfreds med noe. Nøkkelen blir da å finne ut hva du egentlig vil. Hva var det du ville ha ut av livet ditt da du var yngre? Hva er forskjellen mellom hvordan du så for deg livet ditt, og hva det har blitt? Kanskje det er et hint der.

Skal sies at for noen, så handler det om å innse at man allerede har det bra, selv om livet ble annerledes enn man ønskte. Å lære sette mer pris på det livet er, istedetfor å konstant søke noe nytt utad. Å innse at man søker etter noe man ikke egentlig trenger eller som ikke egentlig gjør en mer glad

Endret 28. desember 2022 av vilkåret

[Jytte]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hm, jaja. 

Likevel beskriver du i HI at du jobber for mye, hvorfor det? For å flykte fra deg selv? 

Du beskriver en rekke angstsymptomer, at du må ha en plan A, B, C ... du virker ikke trygg på deg selv. Og du skriver jo rett ut at du ikke vet hva du vil... Og i tillegg til at den konstante "hvor hører jeg til" høres ut som angst og uro. Da høres du i alle fall fryktstyrt og som at du ikke føler trygghet i deg selv. 

Anonymkode: 6d36b...24d

Jeg føler også at jeg "ikke hører til", det vil si at jeg er rotløs. Mange flyttinger når jeg var tenåring. Når jeg var ung ville jeg reise jorda rundt. Den drømmen ble det ingenting av, og den er ikke der mer selv om jeg merker det når jeg ser film fra land jeg aldri har opplevd. 

vilkåret skrev (4 timer siden):

Det er en form for stressymptom. Det er noe i livet ditt som plager deg og du får denne ensomhetsfølelsen som reaksjon. Kroppen reagerer på at du er utilfreds med noe. Nøkkelen blir da å finne ut hva du egentlig vil. Hva var det du ville ha ut av livet ditt da du var yngre? Hva er forskjellen mellom hvordan du så for deg livet ditt, og hva det har blitt? Kanskje det er et hint der.

Skal sies at for noen, så handler det om å innse at man allerede har det bra, selv om livet ble annerledes enn man ønskte. Å lære sette mer pris på det livet er, istedetfor å konstant søke noe nytt utad. Å innse at man søker etter noe man ikke egentlig trenger eller som ikke egentlig gjør en mer glad

Hva man ville ha ut av livet sitt når man var yngre kan bli skuffende som voksen... men riktig å innse at man allerede har det bra. 

Jeg har alltid vært på søk, nye steder, opplevelser, men det kan også ha sine negative sider. Ikke minst økonomisk. Blir visst aldri helt voksen, har hørt at jeg kan ha adhd, men legen nekter å henvise meg videre. Men alt i alt er vi alle ensomme... på hver vår måte. 

[AnonymBruker]

Jytte skrev (1 time siden):

Jeg føler også at jeg "ikke hører til", det vil si at jeg er rotløs. Mange flyttinger når jeg var tenåring. Når jeg var ung ville jeg reise jorda rundt. Den drømmen ble det ingenting av, og den er ikke der mer selv om jeg merker det når jeg ser film fra land jeg aldri har opplevd. 

Hva man ville ha ut av livet sitt når man var yngre kan bli skuffende som voksen... men riktig å innse at man allerede har det bra. 

Jeg har alltid vært på søk, nye steder, opplevelser, men det kan også ha sine negative sider. Ikke minst økonomisk. Blir visst aldri helt voksen, har hørt at jeg kan ha adhd, men legen nekter å henvise meg videre. Men alt i alt er vi alle ensomme... på hver vår måte. 

Jeg synes dette høres ut som angst. 

Anonymkode: 6d36b...24d

[Jytte]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg synes dette høres ut som angst. 

Anonymkode: 6d36b...24d

Jo, jeg sliter til tider med angst også, men den har jeg lært meg å leve med. 

Og tror alle sliter med tomhet og en slags ensomhetsfølelse av og til, noen mer og andre mindre. Jeg har alltid vært impulsiv, tror jeg, gikk glatt gjennom skolen og studier for har /hadde klisterhjerne. 

Og jeg tror ikke lykke er et mål, det er noe som dukker opp av seg selv uten forvarsel. Sånn bortsett fra når man er nyforelsket og han er det samme.