Svigerforeldrene mine bryr seg ikke om at vi mistet barnet vårt

[AnonymBruker]

I fjor høst døde sønnen vår. Det skjedde helt uventet og han ble bare 16 år. Vi forsøkte alt, vi utførte førstehjelp, men vi klarte ikke å redde han. Han var vakker, klok og morsom, og så ble han bare borte. Jeg aner ikke hvordan vi kom oss gjennom den første jula, jeg husker nesten ingen ting. Men en ting har festet seg hos både mannen min og meg, det var en samtale med svigerforeldrene mine en uke etter at sønnen vår døde. Vi var knust og trengte hjelp, men svigermor sa at de ventet besøk, så det passet litt dårlig. Sønnen vår var ikke engang begravet. Standarduttrykket etter dette er at livet går videre. Jeg aksepterer at vi sørger forskjellig, men hun burde forstå at vi ikke bare kan bestemme oss for at livet går videre.

Vi hadde et godt forhold til svigerforeldrene mine før dette. De er litt enkle, men vi har vært mye sammen. Nå nevner aldri de sønnen vår. Hvis jeg nevner han skifter de raskt samtaleemne. I det siste har de vært veldig opptatt av svigerfars helse. Han har kols og det har blitt veldig begrenset hva han kan gjøre. Svigermor har fibromyalgi og orker heller ikke så mye. Så vi prøver å hjelpe dem så godt vi kan, med snømåking, bære ved, klippe plen osv. Vi var ikke spesielt i julestemning i år heller, men vi tok oss sammen fordi det var viktig for svigerforeldrene mine. Vi lagde mat, serverte og ryddet, mens svigers pratet om egne plager. Det nye nå er at svigermor har diagnostisert seg og svigerfar med en depresjon. Ikke fordi de mistet et barnebarn, men fordi de måtte selge hytta si for tre år siden. Jeg lurte på om hytta var en slags metafor for barnebarnet deres, men hun mener det virkelig. De har kjørt opp der to ganger bare for å se på den. De nye eierne gjør selvfølgelig ting med den de ikke bifaller...

Nå har hun lagt ut en lang status på Facebook, hvor hun innleder med at førjulstiden har vært ekstra hard i år. Hun tenker mye på det hun har mistet og som hun savner så inderlig. Og "det" er den jævla hytta. At det kun er andre julen uten barnebarnet nevnes ikke med et ord. Det går ikke innpå meg, egentlig, jeg er vant til det nå. Men for mannen min var det dråpen. Han sier at han ikke gidder å hjelpe dem lenger, siden både hjelp og omsorg kun går en vei. Vi har snakket om å flytte til et nytt sted, men vi har ikke gjort det pga svigers. Men nå sier han at vi kan flytte uten dårlig samvittighet.

Jeg har lyst til å flytte, så for meg er dette en kjempemulighet. Jeg er enig i at mannen må begynne å sette sin egen mentale helse først. Samtidig vil flytting sannsynligvis skape splid. Så jeg lurer på om jeg burde ta et alvorsord med svigermor? Forklare henne hvordan oppførselen hennes fremstår og at hun er i ferd med å miste sønnen sin også. Jeg har aldri hatt en dypere samtale med henne, det er kun overfladisk og hyggelig, men ett eller annet sted der inne må det jo være et snev at fornuft? Mannen min sier det er poengløst og at hun sannsynligvis blir sur på meg, men er det ikke verdt et forsøk?

Anonymkode: 5d511...64b

[Nymerïa]

I og med at dette gjelder svigerfamilien din så har mannen din det avgjørende ordet. Han kjenner dem best og det er verst for han. Hadde det vært din familie så hadde det vært din avgjørelse.

Jeg hadde støtta mannen min her 100% og aldri i livet gjort noe han ikke ønska.

[AnonymBruker]

Først og fremst, så leit at dere har mistet sønnen deres. Det er det verste et menneske kan oppleve ❤️ 

Sorg og krise tar ulik form hos oss mennesker. Hvorfor dine svigerforeldre reagerer på den måten de gjør er vanskelig for andre å bedømme. Det kan være at de ikke har tatt det inn, latt sorgen ta plass, det kan være ulike psykologiske grunner til det og det kan også være, at de er så grunne at de ikke forstår rekkevidden av det. Uansett hva det er, så gjør det svært vondt hos dere, som har mistet det kjæreste dere har. 

Jeg syns, før dere tar det valget å flytter vekk. Snakk med svigermor. La sønnen gjøre det. Det vil alltid bli stående uoppgjort, om han ikke gjør det. Selv om han kanskje ikke får ønsket reaksjon nå, kanskje aldri. Så mener jeg det er viktig for deres videre prosess, å få satt deres ord på dette. 

Beklager så mye i sorgen ❤️ 

Anonymkode: 2791b...8fb

[AnonymBruker]

Dette var ganske sykt. Uavhengig av at det er svigers, i min familie hadde det vært helt hinsides oppførsel. Jeg vet at dette hadde blitt kraftig konfrontert uavhengig av relasjon her. 

Jeg hadde nok stilt noen kritiske spørsmål og driti om hun ble sur, særlig om dere uansett skal flytte. 

Anonymkode: 14d1d...a07

[AnonymBruker]

Klem ❤️Dette er helt syk oppførsel, la mannen fortelle dem hva dere tenker og føler og flytt og føl dere fri. Slike folk hadde jeg ikke orket å stå på pinne for. 

Anonymkode: 2ffa9...d31

[AnonymBruker]

Kondolerer ❤️ Jeg tror dessverre ikke det er så mye og hente hos svigers. Det høres ikke ut som de er helt på stasjonen og de takler dette veldig dårlig. Det høres ikke ut som de ANER hvordan de kan eller bør gi dere emosjonell støtte eller forholde seg til egne følelser. Om mannen vil flytte så flytt. Dere kan jo selvsagt si fra til svigers men gjør det da for egen del, for å få det ut. Tror dessverre ikke dere kan forvente så mye mer fra dem.

Anonymkode: 2c256...e42

[AnonymBruker]

Alle sørger på sin måte og alle må få velge hva de velger å dele i plenum. Jeg skjønner ikke helt hvorfor dere blir sint på dem🤷🏼‍♀️ 

Anonymkode: aa8d3...63e

[Tatja]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

I fjor høst døde sønnen vår. Det skjedde helt uventet og han ble bare 16 år. Vi forsøkte alt, vi utførte førstehjelp, men vi klarte ikke å redde han. Han var vakker, klok og morsom, og så ble han bare borte. Jeg aner ikke hvordan vi kom oss gjennom den første jula, jeg husker nesten ingen ting. Men en ting har festet seg hos både mannen min og meg, det var en samtale med svigerforeldrene mine en uke etter at sønnen vår døde. Vi var knust og trengte hjelp, men svigermor sa at de ventet besøk, så det passet litt dårlig. Sønnen vår var ikke engang begravet. Standarduttrykket etter dette er at livet går videre. Jeg aksepterer at vi sørger forskjellig, men hun burde forstå at vi ikke bare kan bestemme oss for at livet går videre.

Vi hadde et godt forhold til svigerforeldrene mine før dette. De er litt enkle, men vi har vært mye sammen. Nå nevner aldri de sønnen vår. Hvis jeg nevner han skifter de raskt samtaleemne. I det siste har de vært veldig opptatt av svigerfars helse. Han har kols og det har blitt veldig begrenset hva han kan gjøre. Svigermor har fibromyalgi og orker heller ikke så mye. Så vi prøver å hjelpe dem så godt vi kan, med snømåking, bære ved, klippe plen osv. Vi var ikke spesielt i julestemning i år heller, men vi tok oss sammen fordi det var viktig for svigerforeldrene mine. Vi lagde mat, serverte og ryddet, mens svigers pratet om egne plager. Det nye nå er at svigermor har diagnostisert seg og svigerfar med en depresjon. Ikke fordi de mistet et barnebarn, men fordi de måtte selge hytta si for tre år siden. Jeg lurte på om hytta var en slags metafor for barnebarnet deres, men hun mener det virkelig. De har kjørt opp der to ganger bare for å se på den. De nye eierne gjør selvfølgelig ting med den de ikke bifaller...

Nå har hun lagt ut en lang status på Facebook, hvor hun innleder med at førjulstiden har vært ekstra hard i år. Hun tenker mye på det hun har mistet og som hun savner så inderlig. Og "det" er den jævla hytta. At det kun er andre julen uten barnebarnet nevnes ikke med et ord. Det går ikke innpå meg, egentlig, jeg er vant til det nå. Men for mannen min var det dråpen. Han sier at han ikke gidder å hjelpe dem lenger, siden både hjelp og omsorg kun går en vei. Vi har snakket om å flytte til et nytt sted, men vi har ikke gjort det pga svigers. Men nå sier han at vi kan flytte uten dårlig samvittighet.

Jeg har lyst til å flytte, så for meg er dette en kjempemulighet. Jeg er enig i at mannen må begynne å sette sin egen mentale helse først. Samtidig vil flytting sannsynligvis skape splid. Så jeg lurer på om jeg burde ta et alvorsord med svigermor? Forklare henne hvordan oppførselen hennes fremstår og at hun er i ferd med å miste sønnen sin også. Jeg har aldri hatt en dypere samtale med henne, det er kun overfladisk og hyggelig, men ett eller annet sted der inne må det jo være et snev at fornuft? Mannen min sier det er poengløst og at hun sannsynligvis blir sur på meg, men er det ikke verdt et forsøk?

Anonymkode: 5d511...64b

Blir helt paff. Sorg arter seg veldig forskjellig, det vet alle, men dette tok virkelig kaka! Svigerforeldrene dine må være meget, meget, spesielle. 

[AnonymBruker]

Kondolerer 😭 det er de vanskeligste og alle verste man går gjennom og miste sitt barn. 

Flytt! Sammen med mannen gamlingene klarer seg nok i eldrehjemmet, blir nok forsatte snakk om den jævla hytta!

Anonymkode: cc76a...2b0

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye❤️ Det er sjokkerende å lese hvor mye dere har gjort for svigerforeldrene deres midt i deres egen sorg og hvor lite medfølelse de har for dere. Er enig med en over her at mannen bør snakke med foreldrene sine. Ikke for at de skal få en oppvåkning eller noe, for slik de beskrives, så tror jeg ikke de klarer å se seg selv. Men mannen din får ihvertfall sagt sitt før dere flytter. Disse mennesker trenger dere ikke å ha nær. Tror det vil være godt å få de på avstand og at dere får sørget over den fine gutten deres slik dere trenger❤️

Anonymkode: eacd1...36d

[Gjest vilkåret]

Det er ikke alle mennesker som har normal fornuft, dessverre. Om mannen din mener det ikke vil endre noe å snakke med dem, så har han nok rett. Han har kjent dem hele livet, og han har sikkert følt for å gi opp før men ikke klart det. Men nå ser han tydelig at de virkelig er så ille og at de aldri vil endre seg. Han er ferdig med dem. Det er over, for å si det sånn

[AnonymBruker]

Føler med dere ❤️ Gjør det som føles riktig for deg og mannen ❤️

Anonymkode: 4057c...27b

[AprilLudgate]

❤️❤️❤️
 

Jeg synes dere skal flytte, og igrunnen aldri snakke med dem igjen.

De høres grusomt uempatiske ut, jeg har virkelig aldri hørt noe liknende.

Hadde ikke brydd meg det minste om deres følelser rundt dette, og vært helt ærlige om det.

 

 

[AnonymBruker]

Ikke snakk med de. Flytt. Noen mangler ting som er vanskelig å forstå for normale folk.

Anonymkode: 09fc4...eb6

[AnonymBruker]

Nei, fy faen altså. 

Hvorfor ta et alvorsord med dem, de har skapt dette selv, og det fordi de mangler alt vett i hodet. At dere har stått på for dem i år, det hadde jeg aldri giddet. Jeg hadde brutt lenge før. 

Snakk om å være enkel, men dette er jo faen meg helt på tur! 

Den spliden hadde jeg tatt i mot med glede. 

Hva er det i deg TS som gjør at du vil nekte dem i være jævla nek, har ikke du også det bedre uten disse menneskene i livet ditt? ❤️ 

Anonymkode: be4d9...8ee

[AnonymBruker]

Takk for all omtanke❤️ 

Å miste et barn er virkelig det verste som kan skje. Man skulle tro det var ganske traumatisk å miste et barnebarn også. I begynnelsen trodde jeg de var i sjokk. Eller at de ikke ville plage oss med sin sorg. Jeg har forsøkt å legge til rette for samtale. Jeg har sagt at vi godt kan fokusere på sønnen vår da han levde, ikke alt det triste. Jeg skaffet dem time hos kommunens lavterskeltilbud, men de møtte aldri opp. Nå har jeg bare gitt opp. Hele julaften gikk uten at noen sa navnet til sønnen min en eneste gang.

Jeg vil bare presisere at det er helt greit at svigermor fokuserte på hytta og ikke barnebarnet på Facebook. Det første året kom det flere tåredryppende innlegg om han. Hun høstet mange hjerter og likes, som jeg antar var hensikten. Det var mildt sagt spesielt å se diskrepansen mellom hva hun skrev og hvordan hun var. Men "livet går videre", så hun tenker vel at hun må komme opp med en ny tragedie for å få samme respons. Men facebookstatusen var altså bare dråpen som fikk begeret til å renne over, ikke selve årsaken til at vi gir opp

TS

Anonymkode: 5d511...64b

[Handful]

 Kondolerer, dette er forferdelig vondt bare å høre om. 😰

 

Mannen din sier det er poengløst, men hvis det likevel er greit for han at du prøver, syntes jeg du bør ta den samtalen med svigermor. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for all omtanke❤️ 

Å miste et barn er virkelig det verste som kan skje. Man skulle tro det var ganske traumatisk å miste et barnebarn også. I begynnelsen trodde jeg de var i sjokk. Eller at de ikke ville plage oss med sin sorg. Jeg har forsøkt å legge til rette for samtale. Jeg har sagt at vi godt kan fokusere på sønnen vår da han levde, ikke alt det triste. Jeg skaffet dem time hos kommunens lavterskeltilbud, men de møtte aldri opp. Nå har jeg bare gitt opp. Hele julaften gikk uten at noen sa navnet til sønnen min en eneste gang.

Jeg vil bare presisere at det er helt greit at svigermor fokuserte på hytta og ikke barnebarnet på Facebook. Det første året kom det flere tåredryppende innlegg om han. Hun høstet mange hjerter og likes, som jeg antar var hensikten. Det var mildt sagt spesielt å se diskrepansen mellom hva hun skrev og hvordan hun var. Men "livet går videre", så hun tenker vel at hun må komme opp med en ny tragedie for å få samme respons. Men facebookstatusen var altså bare dråpen som fikk begeret til å renne over, ikke selve årsaken til at vi gir opp

TS

Anonymkode: 5d511...64b

Ingen grunn til å forsvare at dere gir opp. 

Det her er helt blåst. 

Anonymkode: be4d9...8ee

[Snuffa99]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I fjor høst døde sønnen vår. Det skjedde helt uventet og han ble bare 16 år. Vi forsøkte alt, vi utførte førstehjelp, men vi klarte ikke å redde han. Han var vakker, klok og morsom, og så ble han bare borte. Jeg aner ikke hvordan vi kom oss gjennom den første jula, jeg husker nesten ingen ting. Men en ting har festet seg hos både mannen min og meg, det var en samtale med svigerforeldrene mine en uke etter at sønnen vår døde. Vi var knust og trengte hjelp, men svigermor sa at de ventet besøk, så det passet litt dårlig. Sønnen vår var ikke engang begravet. Standarduttrykket etter dette er at livet går videre. Jeg aksepterer at vi sørger forskjellig, men hun burde forstå at vi ikke bare kan bestemme oss for at livet går videre.

Vi hadde et godt forhold til svigerforeldrene mine før dette. De er litt enkle, men vi har vært mye sammen. Nå nevner aldri de sønnen vår. Hvis jeg nevner han skifter de raskt samtaleemne. I det siste har de vært veldig opptatt av svigerfars helse. Han har kols og det har blitt veldig begrenset hva han kan gjøre. Svigermor har fibromyalgi og orker heller ikke så mye. Så vi prøver å hjelpe dem så godt vi kan, med snømåking, bære ved, klippe plen osv. Vi var ikke spesielt i julestemning i år heller, men vi tok oss sammen fordi det var viktig for svigerforeldrene mine. Vi lagde mat, serverte og ryddet, mens svigers pratet om egne plager. Det nye nå er at svigermor har diagnostisert seg og svigerfar med en depresjon. Ikke fordi de mistet et barnebarn, men fordi de måtte selge hytta si for tre år siden. Jeg lurte på om hytta var en slags metafor for barnebarnet deres, men hun mener det virkelig. De har kjørt opp der to ganger bare for å se på den. De nye eierne gjør selvfølgelig ting med den de ikke bifaller...

Nå har hun lagt ut en lang status på Facebook, hvor hun innleder med at førjulstiden har vært ekstra hard i år. Hun tenker mye på det hun har mistet og som hun savner så inderlig. Og "det" er den jævla hytta. At det kun er andre julen uten barnebarnet nevnes ikke med et ord. Det går ikke innpå meg, egentlig, jeg er vant til det nå. Men for mannen min var det dråpen. Han sier at han ikke gidder å hjelpe dem lenger, siden både hjelp og omsorg kun går en vei. Vi har snakket om å flytte til et nytt sted, men vi har ikke gjort det pga svigers. Men nå sier han at vi kan flytte uten dårlig samvittighet.

Jeg har lyst til å flytte, så for meg er dette en kjempemulighet. Jeg er enig i at mannen må begynne å sette sin egen mentale helse først. Samtidig vil flytting sannsynligvis skape splid. Så jeg lurer på om jeg burde ta et alvorsord med svigermor? Forklare henne hvordan oppførselen hennes fremstår og at hun er i ferd med å miste sønnen sin også. Jeg har aldri hatt en dypere samtale med henne, det er kun overfladisk og hyggelig, men ett eller annet sted der inne må det jo være et snev at fornuft? Mannen min sier det er poengløst og at hun sannsynligvis blir sur på meg, men er det ikke verdt et forsøk?

Anonymkode: 5d511...64b

❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, fy faen altså. 

Hvorfor ta et alvorsord med dem, de har skapt dette selv, og det fordi de mangler alt vett i hodet. At dere har stått på for dem i år, det hadde jeg aldri giddet. Jeg hadde brutt lenge før. 

Snakk om å være enkel, men dette er jo faen meg helt på tur! 

Den spliden hadde jeg tatt i mot med glede. 

Hva er det i deg TS som gjør at du vil nekte dem i være jævla nek, har ikke du også det bedre uten disse menneskene i livet ditt? ❤️ 

Anonymkode: be4d9...8ee

Tja, si det... Jeg har alltid ønsket meg stor familie, men så ble det ikke sånn. Den ene forelderen min er død og den andre er dement, så jeg har ingen andre. Jeg har aldri hatt noe til felles med svigers, men vi har hatt det hyggelig. Da vi var i etableringsfasen fikk vi en del hjelp, og det er jeg takknemlig for. Og så har de laget det fineste mennesket jeg kjenner, mannen min. Jeg er glad i dem, og det har jeg vært i 20 år.

Jeg forventet aldri at de skulle minske sorgen, eller være spesielt givende samtalepartnere. Men siden vi har så liten familie, hadde jeg trodd at de skulle være med å bære minnet om sønnen min videre. Hvis ikke hans egen familie husker han, hvem skal huske han da? Det er som om han aldri har eksistert.

Det ironiske er at svigermoren min jobber med mennesker. Hun skryter hele tiden av at hun hjelper folk, at hun får mye ros for at hun er forståelsesfull og fin og prate med. Og så er det bare et tomt skall når jeg prøver. Mannen min hadde et nært forhold til faren sin før. Men nå virker han fullstendig dominert av henne. Han er ganske redusert helsemessig, så han orker kanskje ikke...

TS

Anonymkode: 5d511...64b