Nyfødt baby og engstelig ny mamma

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle reagere sånn på å få en baby, men tanken på å ta med babyen ut på ting gjør meg skikkelig nervøs og engstelig. Som om noe kommer til å skje om jeg tar henne med på butikken eller kafé. Hun får flaske, så jeg føler at jeg må ta med så mye mat fordi jeg er redd for at det skal gå tomt på den lille turen. Jeg er redd for at hun skal skrike utrøstelig. Jeg er redd for at hun skal bli syk. Lista er lang.
 

Nå har jeg heldigvis time med helsesykepleier neste uke så jeg tenkte å ta det opp med henne, men er det flere her som har hatt det sånn? Hva gjorde du for å bedre det? Jeg liker ikke å føle meg sånn, for jeg føler at det hemmer meg sånn når jeg heller vil la henne være hjemme med samboer for å slippe å ta henne i bilen. 
 

(dere som kommer bare for å være spydige og kalle meg hysterisk og det som er, gå vekk, jeg er ikke sånn med vilje). 

Anonymkode: 6e92f...443

[Lineaaa]

Helt naturlig å beskytte babyen sin, men dette var litt voldsomt. Etter 4 uker, når du kjenner babyen din og dens behov, så anbefaler jeg deg å pushe deg ut på tur sammen med baby, en tur i vogna eller besøk til noen du kjenner. Helt uviktig å dra på cafe med baby. Er babyen mindre enn 4 uker - slapp av i joggebuksa hjemme og nyt den lille og kom til hektene selv. 

[AnonymBruker]

Lineaaa skrev (Akkurat nå):

Helt naturlig å beskytte babyen sin, men dette var litt voldsomt. Etter 4 uker, når du kjenner babyen din og dens behov, så anbefaler jeg deg å pushe deg ut på tur sammen med baby, en tur i vogna eller besøk til noen du kjenner. Helt uviktig å dra på cafe med baby. Er babyen mindre enn 4 uker - slapp av i joggebuksa hjemme og nyt den lille og kom til hektene selv. 

Hun er nesten 3 uker. Det med kafé var bare et eksempel, jeg er ikke et kafémenneske så der kommer vi ikke til å være mye akkurat. Jeg vet det er voldsomt, det er derfor jeg prøver å finne ut hva jeg kan gjøre som kan hjelpe, og skal snakke med helsesykepleier. Vi går tur med vogn da, det går helt fint. 

Anonymkode: 6e92f...443

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen! Jeg var i tillegg redd for å amme utenfor huset. Slet sånn med ammingen. 

Baby er bare 3 uker da, jeg brukte lenger tid enn det før jeg ble komfortabel med å dra avgårde uten å være nervøs og tenke på alt som kunne skje. Jeg var nok mest redd for at baby skulle gråte da og at jeg ikke skulle få til å trøste (hun var vanskelig å trøste, om hun først gråt så var det nesten bare mat eller søvn som hjalp, og amming var som sagt vanskelig men hun tok heldigvis flaske)

Det som  hjalp var en kombinasjon av å øve forsiktig med korte turer og så lenger og lenger unna hjemme + om mulig ha med seg noen så jeg ikke var alene (mamma, søster, venninne, mannen osv) og passe på at jeg var litt forberedt på tur ut. Altså hadde med bleier, skift ekstra mat osv. Så jeg iallfall var trygg på det  Prøvde også å time at baby var passe trøtt (hadde vært våken litt) og mett (matet rett før vi dro ut) så hun kunne sovne når vi var ute. 

Jeg var også litt treig til å forstå at jeg burde ha med smokk i vogna... Vi brukte det bare litt om natta i starten så tenkte ikke på at det var god trøst til man kom et sted hun kunne få mat, hvis hun ble akutt sulten.

Ang. å ha med mat så kan du ha 2-3 sånne små NAN-kartonger i stelleveska, da vet du at du alltid har nok  Så lenge de er uåpnet kan de oppbevares i romtemperatur. 

Gradvis ble jeg mer og mer komfortabel når jeg så at det nesten alltid gikk bra! 

Anonymkode: 2360a...397

[AnonymBruker]

Nå er baby 10 mnd og jeg hater fremdeles å kjøre bil alene med henne men har blitt veldig god på kollektivtransport så vi tar buss/trikk/tbane overalt

Anonymkode: 2360a...397

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Kjenner meg veldig igjen! Jeg var i tillegg redd for å amme utenfor huset. Slet sånn med ammingen. 

Baby er bare 3 uker da, jeg brukte lenger tid enn det før jeg ble komfortabel med å dra avgårde uten å være nervøs og tenke på alt som kunne skje. Jeg var nok mest redd for at baby skulle gråte da og at jeg ikke skulle få til å trøste (hun var vanskelig å trøste, om hun først gråt så var det nesten bare mat eller søvn som hjalp, og amming var som sagt vanskelig men hun tok heldigvis flaske)

Det som  hjalp var en kombinasjon av å øve forsiktig med korte turer og så lenger og lenger unna hjemme + om mulig ha med seg noen så jeg ikke var alene (mamma, søster, venninne, mannen osv) og passe på at jeg var litt forberedt på tur ut. Altså hadde med bleier, skift ekstra mat osv. Så jeg iallfall var trygg på det  Prøvde også å time at baby var passe trøtt (hadde vært våken litt) og mett (matet rett før vi dro ut) så hun kunne sovne når vi var ute. 

Jeg var også litt treig til å forstå at jeg burde ha med smokk i vogna... Vi brukte det bare litt om natta i starten så tenkte ikke på at det var god trøst til man kom et sted hun kunne få mat, hvis hun ble akutt sulten.

Ang. å ha med mat så kan du ha 2-3 sånne små NAN-kartonger i stelleveska, da vet du at du alltid har nok  Så lenge de er uåpnet kan de oppbevares i romtemperatur. 

Gradvis ble jeg mer og mer komfortabel når jeg så at det nesten alltid gikk bra! 

Anonymkode: 2360a...397

Ja jeg må nok bare begynne i det små. Vi har et stykke å kjøre til butikker osv (25 min en vei) så nesten så jeg vurderer å kjøre dit, trille en tur (så jeg slipper å forholde meg til andre innendørs) og dra hjem 😶 har alltid ferdig NAN stående sånn i tilfelle. Så kommer til å bruke det når vi skal ut på noe. 

Anonymkode: 6e92f...443

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle reagere sånn på å få en baby, men tanken på å ta med babyen ut på ting gjør meg skikkelig nervøs og engstelig. Som om noe kommer til å skje om jeg tar henne med på butikken eller kafé. Hun får flaske, så jeg føler at jeg må ta med så mye mat fordi jeg er redd for at det skal gå tomt på den lille turen. Jeg er redd for at hun skal skrike utrøstelig. Jeg er redd for at hun skal bli syk. Lista er lang.
 

Nå har jeg heldigvis time med helsesykepleier neste uke så jeg tenkte å ta det opp med henne, men er det flere her som har hatt det sånn? Hva gjorde du for å bedre det? Jeg liker ikke å føle meg sånn, for jeg føler at det hemmer meg sånn når jeg heller vil la henne være hjemme med samboer for å slippe å ta henne i bilen. 
 

(dere som kommer bare for å være spydige og kalle meg hysterisk og det som er, gå vekk, jeg er ikke sånn med vilje). 

Anonymkode: 6e92f...443

Jeg har blitt veldig overbeskyttende og har hatt behov for å fortelle alle som har holdt ham at de ikke må miste ham 😅 Jeg blir irritert på meg selv for å være sånn, men jeg kan ikke noe for det. Tror bare man må utsette seg for de tingene man er engstelig for og ta det i små stek så blir ting sakte men sikkert mer overkommelig ❤️ 

Synd at KG er sånn at du måtte legge til den siste setningen. Burde være rom for å lufte tanker og bekymringer uten å få ufine kommentarer.

Anonymkode: 1e01f...8c5

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å være litt nervøs i begynnelsen. 3 uker er også veldig kort tid. Ta det med ro, ikke stress med å måtte gjøre noe. Du kan øve litt så går det fint etterhvert. Du er ikke hysterisk. Det er stor omveltning å få barn. 

Anonymkode: 8a4e0...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har blitt veldig overbeskyttende og har hatt behov for å fortelle alle som har holdt ham at de ikke må miste ham 😅 Jeg blir irritert på meg selv for å være sånn, men jeg kan ikke noe for det. Tror bare man må utsette seg for de tingene man er engstelig for og ta det i små stek så blir ting sakte men sikkert mer overkommelig ❤️ 

Synd at KG er sånn at du måtte legge til den siste setningen. Burde være rom for å lufte tanker og bekymringer uten å få ufine kommentarer.

Anonymkode: 1e01f...8c5

Ja eksponering er nok tingen 😶 huff så skummel verden plutselig ble med en liten en 🤯 

 

 

ja har sett nok av tråder hvor folk bare må lage kvalme. Synd det er sånn

Anonymkode: 6e92f...443

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er veldig vanlig å være litt nervøs i begynnelsen. 3 uker er også veldig kort tid. Ta det med ro, ikke stress med å måtte gjøre noe. Du kan øve litt så går det fint etterhvert. Du er ikke hysterisk. Det er stor omveltning å få barn. 

Anonymkode: 8a4e0...246

Ja det ble litt overveldende alt dette 😶

Anonymkode: 6e92f...443

[AnonymBruker]

Eksponering. Gå ut. Prøv. Du kan alltid ha små mål og du kan alltid snu. Verste som skjer er at hun gråter. Og det takler du når det skjer! Det føles bare veldig stort ut når man tenker seg hundre scenarioer  

Anonymkode: f2c52...b8b

[AnonymBruker]

Altså det er jo for en grunn at man tenker sånn, kroppen og hjernen er helt innstilt på å få det lille mennesket til å overleve og vokse opp Men det kan ta litt overhånd, når det begrenser ting du egentlig vil gjøre. Babyen din er liten ennå, men etter hvert blir du nok tryggere og kan pushe deg selv litt etter litt.

Anonymkode: fac7c...2f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Altså det er jo for en grunn at man tenker sånn, kroppen og hjernen er helt innstilt på å få det lille mennesket til å overleve og vokse opp Men det kan ta litt overhånd, når det begrenser ting du egentlig vil gjøre. Babyen din er liten ennå, men etter hvert blir du nok tryggere og kan pushe deg selv litt etter litt.

Anonymkode: fac7c...2f5

Ja jeg håper (regner med) at det roer seg snart. Det tok mer overhånd enn jeg hadde sett for meg gitt. Er jo heller ikke vandt med små barn/babyer, så det meste som skjer er jo helt nytt

Anonymkode: 6e92f...443

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Ja jeg må nok bare begynne i det små. Vi har et stykke å kjøre til butikker osv (25 min en vei) så nesten så jeg vurderer å kjøre dit, trille en tur (så jeg slipper å forholde meg til andre innendørs) og dra hjem 😶 har alltid ferdig NAN stående sånn i tilfelle. Så kommer til å bruke det når vi skal ut på noe. 

Anonymkode: 6e92f...443

Du trenger ikke dra noe spesielt sted heller! De første ukene forsøkte jeg å komme meg ut hver dag, men ofte trillet jeg bare frem og tilbake foran blokka jeg bor i, maks 5 minutter gange hjemmefra liksom. Det var fin øvelse å se at det gikk fint å være ute i 1 time men vite at det bare var 5 minutter hjem om nødvendig

Anonymkode: 2360a...397

[AnonymBruker]

Jeg har generelt vært lite bekymret for barna mine, og tenkt at det meste ordner seg på et eller annen vis. Men da min eldste var tre uker gammel, kunne jeg kjent meg veldig godt igjen i det du beskriver. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg var redd for en gang, utover at jeg husker jeg strevde veldig med ammingen, men å gå utenfor huset, og i hvert fall utenfor tomta virket helt umulig den første måneden. Og dette var en maibaby, så det var fint og varmt og trivelig ute. 

For min del gikk det seg til med erfaring med at det gikk bra. Om hun begynte å gråte så ordnet det seg. Om jeg ikke fikk til å amme på tur så fikk jeg dra hjem og gjøre det på soverommet med de riktige putene dandert på de rette stedene, babyen kom til å overleve veien hjem. Og jeg våget meg lenger og lenger. Da hun var 2 mnd. var vi i et bryllup. Og det tror jeg var et vendepunkt, for jeg husker jeg gruet meg, og så gikk det helt fint. 

Anonymkode: 86dac...06e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har generelt vært lite bekymret for barna mine, og tenkt at det meste ordner seg på et eller annen vis. Men da min eldste var tre uker gammel, kunne jeg kjent meg veldig godt igjen i det du beskriver. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg var redd for en gang, utover at jeg husker jeg strevde veldig med ammingen, men å gå utenfor huset, og i hvert fall utenfor tomta virket helt umulig den første måneden. Og dette var en maibaby, så det var fint og varmt og trivelig ute. 

For min del gikk det seg til med erfaring med at det gikk bra. Om hun begynte å gråte så ordnet det seg. Om jeg ikke fikk til å amme på tur så fikk jeg dra hjem og gjøre det på soverommet med de riktige putene dandert på de rette stedene, babyen kom til å overleve veien hjem. Og jeg våget meg lenger og lenger. Da hun var 2 mnd. var vi i et bryllup. Og det tror jeg var et vendepunkt, for jeg husker jeg gruet meg, og så gikk det helt fint. 

Anonymkode: 86dac...06e

Ja! Jeg aner jo egentlig ikke hva jeg er så redd for. For logikken i meg sier jo at det er begrenset hva som faktisk kan gå galt, mens «instinktene» eller hva det måtte være sier at jeg må passe meg for «noe». Jeg kan fint trille en halvtime, hun sover veldig godt i vogn, men er noe med å sette henne i setet og kjøre bort fra hjemmet 🙈 det går seg vel til! 

Anonymkode: 6e92f...443

[AnonymBruker]

Hopp ut i det! Mer mat får du kjøpt på butikken, og de aller aller fleste føler sympati med babyer som gråter og får du dumme kommentarer så bare forklarer du rolig at det er en baby som dessverre ikke har språk enda og gråting er derfor dens måte å kommunisere på ☺️

Anonymkode: 912ff...d6e

[AnonymBruker]

Det der er helt vanlig. Du har nettopp(!) Fått ansvaret for at et lite hjelpesløst menneske skal overleve. Etterhvert vil du erfare at det går fint, tilogmed om småen får feber, blir sulten og må vente 30 min på maten fordi ett eller annet, eller at det går ann å gi kald nan rett fra butikken i krisesituasjoner. Men du trenger litt mer enn 3 uker som mamma for å lande der. Stol på at du blir tryggere i mammarollen etterhvert, og våg å eksponere deg selv for de tingene du syns er spesielt vanskelig - men du kan fint sitte hjemme noen uker til altså.

Anonymkode: 0f18d...381

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig så går det over. Jeg følte det samme når jeg fikk min første for 5 mnd siden. Satt hjemme full i hormoner de første ukene og lurte på hvordan i all verden jeg skulle tørre eller klare å ha med meg denne babyen utenfor huset. Jeg var mest redd for at hun skulle gråte og at jeg ikke skulle klare å roe henne. og hva hvis hun ble sulten? Hvordan skulle jeg gjøre det med flaskestyr osv? Tenk hvis hun bæsja og de ikke hadde stellerom der jeg var. Mange unøvendige tanker og bekymringer.
 

I mitt tilfelle så gikk disse tankene over når baby ble ca 1 mnd gammel og jeg hadde blitt bedre kjent med henne og klarte å tolke hennes tegn og behov😊i starten timet jeg det alltid til at jeg reiste ut å handlet osv når hun skulle sove. Nå er hun såpass stor at hun ikke sover gjennom all slags bråk eller i alle omgivelser lenger, så nå er vi mest ute når hun er våken. Og jeg har blitt så trygg at jeg tenker; hvis hun gråter så får jeg bare ta henne opp å prøve å trøste henne. Babyer gråter og det vet alle. I verste tilfelle så får vi bare kjøre/gå hjem. Av og til kan babyer og barn gråte mye. Det er sånn som skjer. Så prøver vi heller igjen en annen dag. 
 

det kommer til å gå over😊

Anonymkode: 707b8...0d5