Skal det virkelig være så ille å være alene med en 1-åring?

[AnonymBruker]

Hvis noen kunne fortelle meg at dette var normalt, hadde det blitt lettere å takle.

Jeg er 100% alene med en på 16 mnd. Jeg har hatt influensa i 3 dager, så er nok ekstra på felgen pga det. Hun begynner sikkert også å bli syk. Men jeg har flere gode hjelpere altså, foreldrene mine hjelper meg ofte, og barnets pappa kommer innom og leker med barnet mens jeg rydder og lager mat(de har ikke fast samvær alene foreløpig, pga hans sykdom, men ca 1-2 g i mnd tar han med barnet på besøk til sin familie i noen timer. Ellers er jeg alene med henne).

Nå har jeg akkurat brukt 1 time på å få henne til å sove dagens blund. Hun kommer til å sove i 30-40 min før hun våkner. Jeg har masse kloremerker på brystet fordi hun er helt desperat etter å klype og klore meg for å sovne. 

Jeg føler at hun aldri er fornøyd når hun er med meg. Hun vil bare bæres hele tiden. Hun har en skikkelig sterk vilje. Hvert bleieskift er en kamp, særlig bæsjebleiene. Det ender ofte med masse tårer og skriking , og tar nesten alltid 15-20 min å få gjennomført (og ofte bæsj overalt). Jeg har aldri klart å klippe neglene hennes i våken tilstand. Jeg får ikke til å pusse tennene hennes ordentlig, hun er sykt sterk og motsetter seg det så ekstremt, så jeg har endt opp med å måtte distrahere henne med tv på kvelds-tannpussen for å få gjort det ordentlig (dette etter et halvt år med prøving på "rutiner" osv først). 

I går ville jeg at hun skulle gå (og ikke bli bært) fra badet til kjøkkenet etter bleieskift med en del gråting, og hun endte med et sinneanfall som var så voldsomt at jeg ikke fikk kontakt med henne på 25 min. Jeg sitter da rolig ved siden av og tilbyr trøst og fysisk kontakt, mens hun ruller og spreller og kaster ting. 

Jeg får kommentarer fra barnehagen flere ganger i uka på at hun har så mye vilje og sier i fra tydelig, at hun tester grenser, blir sint, osv. Det får meg til å tro at det er utenfor normalen... 

Og hun har et ekstremt behov for nærhet og vil bli bært hele tiden, noe jeg har gjort siden hun var liten. Men hun klikker når jeg må sette henne ned. Så det er ganske utfordrende å få lagd middag osv. Jeg føler at hun sutrer og gråter hele tida. Det er NOEN gode dager så klart, men de er sjeldene!

Det er selvsagt masse positivt med henne også. Hun er kjempeflink til å hjelpe til med å rydde og vaske, hun kan leke litt for seg selv i blant og elsker å utforske skuffer og skap. Hun er veldig kosete og gir meg masse kjærlighet. Jeg føler også at hun er ganske smart. Og hun elsker bøker og vil gjerne sitte på fanget og lese.

Men, noen dager er bare så vanvittig tøffe, og jeg føler at hun aldri blir fornøyd. Når hun leker med andre som er på besøk kan de kose seg lenge uten at hun klager. Men så snart jeg kommer inn så er det sutring og gråting, og å ville bli bært osv. Det har vært månedsvis hvor jeg ikke har kunnet gå på do uten at det endte i skikkelig gråting hver gang (og hun blir utålmodig av å sitte på fanget). 

Jeg tenker å melde meg på cos kurs for å takle de dårlige dagene litt bedre, for jeg mister tålmodigheten litt iblant... særlig når det tar 1-2 timer før hun sovner og så våkner hun etter 30 minutter.... 

Er dette normalt for en 1-åring? Hvorfor får jeg så mye kommentarer fra barnehagen? De føles litt negative og jeg blir litt bekymra for dem...

Anonymkode: 4b5a2...618

[AnonymBruker]

Ta kontakt med helsestasjonen eller barnevernet for å få veiledning. 

Anonymkode: abcd9...a02

[AnonymBruker]

Hun høres ut som en veldig slitsom ett-åring, så det er jo ikke rart at du er sliten. Du er jo også alene med henne som du sier, i tillegg til at barnefaren er syk, noe som sikkert også er en sorg. Kan det være en arvelig sykdom? Hun har nok et særdeles stort behov for faste rammer og tydelige grenser. Separasjonsangst? Når forsvant far ut av livet hennes, kan hun være redd for at også du skal forsvinne? Vær så konsekvent som du bare kan, tydelige grenser og rammer gir trygge barn. Velg dine kamper med omhu. Hvis dagdupping bare er tidkrevende styr og hun uansett ikke sover i mer enn 30 minutter, så la henne heller sove mer på nattestid. Helsestasjonen er hjelpeløse i fht alt som ikke er standard og A4, det er min erfaring med tre egne barn. Hadde heller hørt med ped leder i bhg om barnet burde kartlegges der. 

Anonymkode: d6a23...09c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hun høres ut som en veldig slitsom ett-åring, så det er jo ikke rart at du er sliten. Du er jo også alene med henne som du sier, i tillegg til at barnefaren er syk, noe som sikkert også er en sorg. Kan det være en arvelig sykdom? Hun har nok et særdeles stort behov for faste rammer og tydelige grenser. Separasjonsangst? Når forsvant far ut av livet hennes, kan hun være redd for at også du skal forsvinne? Vær så konsekvent som du bare kan, tydelige grenser og rammer gir trygge barn. Velg dine kamper med omhu. Hvis dagdupping bare er tidkrevende styr og hun uansett ikke sover i mer enn 30 minutter, så la henne heller sove mer på nattestid. Helsestasjonen er hjelpeløse i fht alt som ikke er standard og A4, det er min erfaring med tre egne barn. Hadde heller hørt med ped leder i bhg om barnet burde kartlegges der. 

Anonymkode: d6a23...09c

Far er ikke forsvunnet fra livet, men de møtes noen timer i uka her hjemme, med meg tilstede...

Vi kan be om råd fra fars behandlere som også tilbyr hjelp til barna til de som får behandling (en barnepsykolog som jobber der)

Sist jeg var der, følte jeg at ting var bedre, og hadde ikke behov for hjelp, men kanskje vi skal be om det nå.

Ts

Anonymkode: 4b5a2...618

[AnonymBruker]

Det var en periode barnet mitt var som dette, det roet seg en stund og nå er viljen tilbake. 2.5 år gammel og tester mer, men jeg syns ikke det er overdrevent tøft. 

Jeg har pass på dagtid annen hver søndag. Far er på besøk i blant, men det er alt. 

Anonymkode: 507da...240

[AnonymBruker]

Jeg synes det kanskje er tidlig for ellers normal oppførsel. Kan hende hun bare er tidlig ute altså, det varierer jo når de starter med selvstendigheten sin...

Men min andre tanke er om hun kan egentlig være skikkelig utrygg av en eller annen grunn... At far kommer og går, plutselig bli tatt med til fremmede mennesker (hans familie slik en 1-åring ser saken ved sjeldne besøk), helt utenfor hennes kontroll. En far som er syk, har hun opplevd dette? Alltid være alene med henne eller gikk far? Og hvordan har egentlig du det? Sliten, ok, det er alle som har 1-åringer. Men er du deprimert eller føler at du ikke har kontroll, kan det være noe du gjør/ikke gjør som gjør at hun føler seg utrygg? Barn er helt avhengig av faste rutiner og forutsigbarhet for å være trygge. Usikre foreldre som er annerledes enn normalt liker de ikke. Mine liker fortsatt ikke at jeg er syk. Jeg kan fortsatt se i blikket til hun som er snart 7 år at hun blir forvirret og rådløs når jeg er syk. Enda hun har en far altså, og jeg blir jo aldri mer en veldig forkjøla. Men sier jeg at jeg må ligge på sofaen å hvile så blir hun nok litt bekymret. Og da de var mindre var det jo krise å bli syk. For syk mor betød alltid urolige og usikre barn som opplevde en annen mor enn de var vant til. Etter å ha opplevd dette er jeg så glad jeg iaf er psykisk dønn stabil, og at man er syk får man ikke gjort så mye med, der erfarer seg til at det går bra. Men har derfor også hørt at det samme gjelder om man som forelder blir veldig trist, opplever sorg eller annet som tynger, eller har ulike psykiske problemer som gir svingende humør feks. At små barn umiddelbart merker at noe ikke er som normalt og dermed blir utrygge, for de vet jo ikke hva som skjer. Har for øvrig merket stor forskjell på barna mine, eldste er nok ekstra sensitiv. For hennes det har utviklingssprang vært vanskelige saker som alltid har hatt med seg separasjonsangst og dårlig humør. Det i seg selv har vært nok... så om det kommer og går hos henne kan det værer faser tilknyttet utviklingssprangene. 

Men helt generelt liker nok små barn dårlig at mor er syk. Rent instinktivt blir de antagelig redde. Uten at de vet det selv en gang. Det kan gi stort behov for å ivareta kontroll på det de kan kontrollere. Litt sånn angst-aktig faktisk. Av nysgjerrighet, hva behandles far for? .

Men, så lenge du er sterk og trygg og gir trygge rammer, så kan det bare være stort behov for selvstendighet som rår. Husker det var alderen da mine eks begynte å hente seg klær selv. Sånn 15-16 mnd. La klærne i nederste skuff, bodyer, bukser og sokker, og det var stor stas hver morgen der de føk til skuffen og hentet egne klær. Så hvis du også fortsatt behandler 1-åringen mye som en baby, så er et tips å gi barnet bedre muligheter for å påvirke hverdagen sin. Utrolig nok blir det da lettere for dem å akseptere det de ikke kan påvirke, slik som skift og vask ved bæsjebleie. Men noen setter derfor også barnet på potte fra den alderen, om så bare for å bæsje, og er da kvitt hele problemet. Men bare det å få beskjed om å velge egne klær, velge egen mat (og for guds skyld, velge farge på tallerken), begynne å styre litt med maten selv og klare seg mer og mer selv på slike viktige ting - er helt gull i slike faser der de nesten trygler om mer selvstendighet. La de hente og velge bøker som skal leses osv. Viktig å kanskje ha to ulike bleier å velge mellom til bleieskift, er derfor trusebleiene til libero iaf kommer med to ulike mønstre i pakka  Avled fra bleieskift til det å få velge etterpå. Begynn å se over barnets liv å la det få påvirke alle steder det er mulig. Og da blir det så mye mindre protest på det som bare må bli sånn eller slik. Husker jeg alltid hadde hørt at barn ikke kan få valg. Hos oss har det vært HELT motsatt! De har elsket valg, og hatt utrolig stort behov for å få velge. Var aldri problem med påkledning, enda det var mange plagg å velge mellom i skuffen. De virket alltid som at de visste eksakt hva de ville ha, og da var det avgjort. Jeg sørget selvsagt for at det de hadde tilgjengelig i skuffen sin var ting som passet sammen, så så de til og med velkledde ut som 1-åringer, selv om de valgte klærne selv (trodde de)  

Prøv det nederste her, med mindre du allerede har tilpasset så barnet får gjøre alt det kan klare selv... i løpet av de neste 6 mnd er det trolig tid for bleielsutt også, det er ypperlig for barn med stort selvstendighetsbehov! Å klare å gå på do selv er så bra for dem! Våre var ute av bleier før 2,5 år gamle. Praktisk for alle parter.

Men at de går bananas når vi er syke... ja det hører med. Man får aldri være syk i fred, sånn er det å være mor 😛 Faktisk får man EKSTRA mye å håndtere om man først blir syk... oh joy... sykdom går heldigvis over  

Anonymkode: c8ee3...691

[AnonymBruker]

Var sånn her og, jeg blir utslitt av å være alene med ungen min.

Anonymkode: c5f19...125

[AnonymBruker]

Hun høres ut som en håndfull eller mer ja, jeg skjønner godt at du blir sliten! 

Noen unger bare er veldig viljesterke, uten at det ellers er noe 'galt' eller utenom normalen.

Du sier du opplever at hun er intelligent - det sies at barn som er over gjennomsnittet intelligente kan være mer krevende å oppdra fordi de utfordrer deg mer enn gjennomsnittsbarnet. 

Det sagt vil jeg absolutt anbefale et cos-kurs, de er gull verdt - for alle. Man kan aldri bli for god til å forstå barnet sitt. 

Min var av den typen du beskriver i hele småbarnsfasen, men nå er hun en relativt lettvint og grei 11-åring. Den store fordelen med et krevende småbarn er at du har mulighet til å bygge et grunnlag som en trygg forelder som evner å romme alle barnets følelser tidlig, og det kommer til god nytte etter hvert som følelser og utfordringer blir mer komplekse når barna blir eldre.

Anonymkode: dcd34...252

[AnonymBruker]

Problemene her ligger hos deg. Søk veiledning og hjelp for din foreldrerolle. 

Anonymkode: 3a6b7...5e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Problemene her ligger hos deg. Søk veiledning og hjelp for din foreldrerolle. 

Anonymkode: 3a6b7...5e4

Det kan du virkelig ikke være så skråsikker på. Kanskje du har rett, men det kan like gjerne være at ts har et barn som krever mer enn andre. Jeg kjenner flere slike, de sliter ut foreldrene, men etter hvert som de blir eldre klarer de seg helt glimrende i livet utenfor hjemmet. De er smarte og selvstendige og viljesterke, og det er egenskaper som kommer til nytte senere i livet.

Og så mener jeg at alderen 13-18 måneder er den aller mest krevende uansett.

Anonymkode: 86d13...db7

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Problemene her ligger hos deg. Søk veiledning og hjelp for din foreldrerolle. 

Anonymkode: 3a6b7...5e4

Jeg kan ikke se hva TS sier i innlegget som skal gi grunnlag for en slik uttalelse?

Slik jeg ser det:

Foreløpig innenfor normalen, meget viljesterkt barn.

Det er sykt slitsom nå, men du skal ikke se bort ifra TS at evne til å sette tydelige grenser blir en STOR fordel for ei jente om hun kommer i utrygge situasjoner etterhvert. Og ellers. 

At du blir sliten skjønner jeg godt, men i vår barnehage var flere av ungene sånn.

Altså, særlig hun ene jenta var et fyrverkeri av BRØL med lavt blodsukker - så foreldrene hadde alltid med knekkebrød ved henting. Hun hylte og tygde knekkebrød om hverandre, og skulle et eple deles i to fremfor være helt slik hennes forventning var så hørte sannsynligvis hele fylket at hun var forbanna.

Andre igjen var mer vandrende sutre/gråtemaskiner - men alt i alt løsnet mye seg i 3+ års alder når språk og motorikk var mer på plass. 

Men skulle det eskalere og vedvare er det jo mulig å få inn PPT/BUP for observasjon i barnehagen. 

 

[AnonymBruker]

Bruker de like lag tid i bhg på bleieskift? 

Anonymkode: 5fee6...f30

[AnonymBruker]

Det høres ganske normalt ut. Noen få tips. Bruk bæresele under matlaging, husarbeid og ellers når ettåringen har behov for nærhet. Da får du hendene fri og ettåringen får dekket behovet for kos. Bleieskift, tannpuss m.m. kan fint gjøres foran tven inntil det er lettere å forklare hvorfor det må gjøres. Eventuelt finne på leker ved tannpuss f.eks. Vi leter etter krokodiller, sjiraffer, julenissen osv når vi pusser tenner. Ved bleieskift går det ofte i regler og bæsjehumor.

Hvis du stritter imot når ettåringen søker nærhet vil det gjøre vondt verre. Ta heller ettåringen konsekvent opp eller sett deg ned med barnet og lek uten forstyrrelser en stund. Ta med leker til kjøkkenet mens du lager mat og prat med barnet mens det leker. Vi hadde ofte ettåringen oppå benken mens vi lagde mat, fikk lov å røre med en sleiv oppi en bolle eller delta på matlagingen. 

Legging tar evigheter, slik vil det være en stund. Anbefaler hettegenser! Har også hatt to slike klore- og klypebarn. Lydbok og eventyr fungerer ofte bra her.

Når far er tilstede kan du passe på å gå ut litt hvis det lar seg gjøre. Ta en liten pause. Gå på kafe, gå i butikken, gå en tur

Og du, dette går over. 

 

 

Anonymkode: 74933...904

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun høres ut som en håndfull eller mer ja, jeg skjønner godt at du blir sliten! 

Noen unger bare er veldig viljesterke, uten at det ellers er noe 'galt' eller utenom normalen.

Du sier du opplever at hun er intelligent - det sies at barn som er over gjennomsnittet intelligente kan være mer krevende å oppdra fordi de utfordrer deg mer enn gjennomsnittsbarnet. 

Det sagt vil jeg absolutt anbefale et cos-kurs, de er gull verdt - for alle. Man kan aldri bli for god til å forstå barnet sitt. 

Min var av den typen du beskriver i hele småbarnsfasen, men nå er hun en relativt lettvint og grei 11-åring. Den store fordelen med et krevende småbarn er at du har mulighet til å bygge et grunnlag som en trygg forelder som evner å romme alle barnets følelser tidlig, og det kommer til god nytte etter hvert som følelser og utfordringer blir mer komplekse når barna blir eldre.

Anonymkode: dcd34...252

Takk for kommentaren! Jeg har meldt meg på cos kurs nå😀 har fått kommentarer fra helsestasjon at hun var tidlig ute både med mange sosiale milepæler, som å søke kontakt/smil/seperasjonsangst osv. Så kanskje derfor selvstendighetsalderen har satt inn så tidlig også😅

Ts

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det høres ganske normalt ut. Noen få tips. Bruk bæresele under matlaging, husarbeid og ellers når ettåringen har behov for nærhet. Da får du hendene fri og ettåringen får dekket behovet for kos. Bleieskift, tannpuss m.m. kan fint gjøres foran tven inntil det er lettere å forklare hvorfor det må gjøres. Eventuelt finne på leker ved tannpuss f.eks. Vi leter etter krokodiller, sjiraffer, julenissen osv når vi pusser tenner. Ved bleieskift går det ofte i regler og bæsjehumor.

Hvis du stritter imot når ettåringen søker nærhet vil det gjøre vondt verre. Ta heller ettåringen konsekvent opp eller sett deg ned med barnet og lek uten forstyrrelser en stund. Ta med leker til kjøkkenet mens du lager mat og prat med barnet mens det leker. Vi hadde ofte ettåringen oppå benken mens vi lagde mat, fikk lov å røre med en sleiv oppi en bolle eller delta på matlagingen. 

Legging tar evigheter, slik vil det være en stund. Anbefaler hettegenser! Har også hatt to slike klore- og klypebarn. Lydbok og eventyr fungerer ofte bra her.

Når far er tilstede kan du passe på å gå ut litt hvis det lar seg gjøre. Ta en liten pause. Gå på kafe, gå i butikken, gå en tur

Og du, dette går over. 

 

 

Anonymkode: 74933...904

Takk for tips! Bæreselen var hyppig brukt tidligere, men hun blir veldig rastløs i den. Når jeg bærer henne på hofta vil hun også ned igjen og prøve alt mulig og det er ikke mulig å holde henne der. Jeg bruker MYE tid på å gi henne fysisk nærhet, og leke med henne på gulvet. Har også hørt alt av podcaster om tips for å få henne til å "leke selv", trekke seg unna gradvis osv. Vi tilbringer timer sammen på gulvet i lek😅 på de gode dagene så kan jeg lage mat mens hun leker på kjøkkenet. På de dårlige så blir det noen nødløsninger mens hun vræler😅 jeg har heldigvis mye hjemmekontor og får preppa middag før hun hentes i bhg. 

 

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Altså, særlig hun ene jenta var et fyrverkeri av BRØL med lavt blodsukker - så foreldrene hadde alltid med knekkebrød ved henting. Hun hylte og tygde knekkebrød om hverandre, og skulle et eple deles i to fremfor være helt slik hennes forventning var så hørte sannsynligvis hele fylket at hun var forbanna.

Ja, jeg prøver å bli obs på hvilke basale behov som må dekkes når hun får sinneutbrudd... etter mat er hun ofte i bedre humør hvertfall!

Ts

Anonymkode: 4b5a2...618

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det kanskje er tidlig for ellers normal oppførsel. Kan hende hun bare er tidlig ute altså, det varierer jo når de starter med selvstendigheten sin...

Men min andre tanke er om hun kan egentlig være skikkelig utrygg av en eller annen grunn... At far kommer og går, plutselig bli tatt med til fremmede mennesker (hans familie slik en 1-åring ser saken ved sjeldne besøk), helt utenfor hennes kontroll. En far som er syk, har hun opplevd dette? Alltid være alene med henne eller gikk far? Og hvordan har egentlig du det? Sliten, ok, det er alle som har 1-åringer. Men er du deprimert eller føler at du ikke har kontroll, kan det være noe du gjør/ikke gjør som gjør at hun føler seg utrygg? Barn er helt avhengig av faste rutiner og forutsigbarhet for å være trygge. Usikre foreldre som er annerledes enn normalt liker de ikke. Mine liker fortsatt ikke at jeg er syk. Jeg kan fortsatt se i blikket til hun som er snart 7 år at hun blir forvirret og rådløs når jeg er syk. Enda hun har en far altså, og jeg blir jo aldri mer en veldig forkjøla. Men sier jeg at jeg må ligge på sofaen å hvile så blir hun nok litt bekymret. Og da de var mindre var det jo krise å bli syk. For syk mor betød alltid urolige og usikre barn som opplevde en annen mor enn de var vant til. Etter å ha opplevd dette er jeg så glad jeg iaf er psykisk dønn stabil, og at man er syk får man ikke gjort så mye med, der erfarer seg til at det går bra. Men har derfor også hørt at det samme gjelder om man som forelder blir veldig trist, opplever sorg eller annet som tynger, eller har ulike psykiske problemer som gir svingende humør feks. At små barn umiddelbart merker at noe ikke er som normalt og dermed blir utrygge, for de vet jo ikke hva som skjer. Har for øvrig merket stor forskjell på barna mine, eldste er nok ekstra sensitiv. For hennes det har utviklingssprang vært vanskelige saker som alltid har hatt med seg separasjonsangst og dårlig humør. Det i seg selv har vært nok... så om det kommer og går hos henne kan det værer faser tilknyttet utviklingssprangene. 

Men helt generelt liker nok små barn dårlig at mor er syk. Rent instinktivt blir de antagelig redde. Uten at de vet det selv en gang. Det kan gi stort behov for å ivareta kontroll på det de kan kontrollere. Litt sånn angst-aktig faktisk. Av nysgjerrighet, hva behandles far for? .

Men, så lenge du er sterk og trygg og gir trygge rammer, så kan det bare være stort behov for selvstendighet som rår. Husker det var alderen da mine eks begynte å hente seg klær selv. Sånn 15-16 mnd. La klærne i nederste skuff, bodyer, bukser og sokker, og det var stor stas hver morgen der de føk til skuffen og hentet egne klær. Så hvis du også fortsatt behandler 1-åringen mye som en baby, så er et tips å gi barnet bedre muligheter for å påvirke hverdagen sin. Utrolig nok blir det da lettere for dem å akseptere det de ikke kan påvirke, slik som skift og vask ved bæsjebleie. Men noen setter derfor også barnet på potte fra den alderen, om så bare for å bæsje, og er da kvitt hele problemet. Men bare det å få beskjed om å velge egne klær, velge egen mat (og for guds skyld, velge farge på tallerken), begynne å styre litt med maten selv og klare seg mer og mer selv på slike viktige ting - er helt gull i slike faser der de nesten trygler om mer selvstendighet. La de hente og velge bøker som skal leses osv. Viktig å kanskje ha to ulike bleier å velge mellom til bleieskift, er derfor trusebleiene til libero iaf kommer med to ulike mønstre i pakka  Avled fra bleieskift til det å få velge etterpå. Begynn å se over barnets liv å la det få påvirke alle steder det er mulig. Og da blir det så mye mindre protest på det som bare må bli sånn eller slik. Husker jeg alltid hadde hørt at barn ikke kan få valg. Hos oss har det vært HELT motsatt! De har elsket valg, og hatt utrolig stort behov for å få velge. Var aldri problem med påkledning, enda det var mange plagg å velge mellom i skuffen. De virket alltid som at de visste eksakt hva de ville ha, og da var det avgjort. Jeg sørget selvsagt for at det de hadde tilgjengelig i skuffen sin var ting som passet sammen, så så de til og med velkledde ut som 1-åringer, selv om de valgte klærne selv (trodde de)  

Prøv det nederste her, med mindre du allerede har tilpasset så barnet får gjøre alt det kan klare selv... i løpet av de neste 6 mnd er det trolig tid for bleielsutt også, det er ypperlig for barn med stort selvstendighetsbehov! Å klare å gå på do selv er så bra for dem! Våre var ute av bleier før 2,5 år gamle. Praktisk for alle parter.

Men at de går bananas når vi er syke... ja det hører med. Man får aldri være syk i fred, sånn er det å være mor 😛 Faktisk får man EKSTRA mye å håndtere om man først blir syk... oh joy... sykdom går heldigvis over  

Anonymkode: c8ee3...691

Takk for kommentaren.håper jo at det er innafor normalen. Jeg prøver å være så stabil som jeg kan. Far flytta ut for 6 mnd siden, før det var det litt mer fra og til. Han har en psykisk lidelse. Han har ikke vært hjemme når han har vært dårlig, så jeg har vært stort sett alene med henne siden hun var 2-3 mnd. Jeg har så klart prøvd å være så stabil som mulig hele veien, men har klart det best etter at han flytta ut. Jeg har fått god oppfølging på helsestasjon, og føler meg psykisk bra, stort sett. Noen dager er selvfølgelig tyngre. Sånn som denne perioden når jeg har vært syk. Jeg føler at jeg stort sett har kontroll, men er avhengig av mine hjelpere for å hente meg litt inn med husarbeid osv. I dag fikk barnet også feber, så hun hangler nok litt ekstra pga det hun og.

Takk for mange tips om å øke hennes selvstendighet. Jeg gjør en del, hun er kjempeflink til å hjelpe til og klarer masse selv. Men hun kan nok få lov til enda mere snart. Er så gøy å se hvor glad hun blir av å få lov til å velge😀

Ts

Anonymkode: 4b5a2...618

[AnonymBruker]

Bæretøy! Kjøp toddler sele om nødvendig. Da får du i alle fall laget middag med henne på ryggen.

Anonymkode: f0c89...4ae

[AnonymBruker]

Konsekvente tydlige grenser.

NEI.

Anonymkode: 30ed4...80b

[AnonymBruker]

Et barn, ts, må læres alt det kan.
 

Det later til at mange foreldre lar seg forvirre av dette: tar ikke foreldrene aktive grep og lærer bort med mening og etter en plan tilpasset barnets lynne, evner og alder så vil barnet tilegne seg den kunnskapen det kan ved å observere. Alle barn gjør dette. Hvorvidt det de lærer er konstruktivt, nyttig eller ønskelig er helt tilfeldig - fordi barnet kun kan observere og etterligne, det kan ikke vurdere nytte eller verdi.

Det at barnet evner etterligne betyr ikke at barn kan lære uten veiledning. Det betyr ikke at barn «instinktivt» vil sovne på egenhånd, gå riktig, løpe raskt, lese eller gå på do uten langvarig, planlagt og tilrettelagt opplæring fra mor og far. Det betyr bare at dersom mor og far ikke gir tilstrekkelig, riktig etc veiledning så vil barnet observere en helt tilfeldig løsning på sitt problem og etterligne den.

Hva er din plan, (dag for dag og uke for uke) for å lære barnet å sovne uten å klore? Hvilke podcaster om søvn hos spedbarn følger du? Hvilke nyere bøker om emnet har du lest? Hvordan evaluerer du fremdriften din? Alt dette er ting en normalt fungerende forelder må forvente av seg selv.

Hva angår bleiebruk: hvorfor er et barn på 18 måneder ikke pottetrent? Dre er kraftig på etterskudd. Gi barnet riktig, nok og tilpasset veiledning. Det er ikke barnets oppgave å lære seg å bruke do. Det er din oppgave. Og du skulle ha startet den for mer enn 6 mnd siden.

Anonymkode: 1bad9...8e0

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk for kommentaren.håper jo at det er innafor normalen. Jeg prøver å være så stabil som jeg kan. Far flytta ut for 6 mnd siden, før det var det litt mer fra og til. Han har en psykisk lidelse. Han har ikke vært hjemme når han har vært dårlig, så jeg har vært stort sett alene med henne siden hun var 2-3 mnd. Jeg har så klart prøvd å være så stabil som mulig hele veien, men har klart det best etter at han flytta ut. Jeg har fått god oppfølging på helsestasjon, og føler meg psykisk bra, stort sett. Noen dager er selvfølgelig tyngre. Sånn som denne perioden når jeg har vært syk. Jeg føler at jeg stort sett har kontroll, men er avhengig av mine hjelpere for å hente meg litt inn med husarbeid osv. I dag fikk barnet også feber, så hun hangler nok litt ekstra pga det hun og.

Takk for mange tips om å øke hennes selvstendighet. Jeg gjør en del, hun er kjempeflink til å hjelpe til og klarer masse selv. Men hun kan nok få lov til enda mere snart. Er så gøy å se hvor glad hun blir av å få lov til å velge😀

Ts

Anonymkode: 4b5a2...618

Det siste du sier her er nok veldig god strategi  

Min var ganske sjeldent «klikkeforbanna», men noe av grunnen var nok at både jeg og far leste situasjoner ofte og skjønte at han ville «etellerannet».

Særlig mellom 1,5-2 år var jo ikke språk på plass, og da blir de utrolig frustrerte når ingen forstår.

Så det at hun blir så glad av å få velge handler jo ikke om å få viljen sin - men at hun skjønner at hun blir forstått  

Og i deres verden kan det å få velge pålegget på skiva eller hvilken lue være stort.

Så må man non ganger tvinge igjennom de voksnes valg, for eksempel tannpuss/rekke bussen osv. Og da forklarer du bare igjen og igjen.

»Mamma hører at du vil gå selv, men vi må sitte i vogna på bussen så du ikke faller og får vondt». 
 

Høres ut som du gjør en kjempebra jobb synes jeg  

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Et barn, ts, må læres alt det kan.
 

Det later til at mange foreldre lar seg forvirre av dette: tar ikke foreldrene aktive grep og lærer bort med mening og etter en plan tilpasset barnets lynne, evner og alder så vil barnet tilegne seg den kunnskapen det kan ved å observere. Alle barn gjør dette. Hvorvidt det de lærer er konstruktivt, nyttig eller ønskelig er helt tilfeldig - fordi barnet kun kan observere og etterligne, det kan ikke vurdere nytte eller verdi.

Det at barnet evner etterligne betyr ikke at barn kan lære uten veiledning. Det betyr ikke at barn «instinktivt» vil sovne på egenhånd, gå riktig, løpe raskt, lese eller gå på do uten langvarig, planlagt og tilrettelagt opplæring fra mor og far. Det betyr bare at dersom mor og far ikke gir tilstrekkelig, riktig etc veiledning så vil barnet observere en helt tilfeldig løsning på sitt problem og etterligne den.

Hva er din plan, (dag for dag og uke for uke) for å lære barnet å sovne uten å klore? Hvilke podcaster om søvn hos spedbarn følger du? Hvilke nyere bøker om emnet har du lest? Hvordan evaluerer du fremdriften din? Alt dette er ting en normalt fungerende forelder må forvente av seg selv.

Hva angår bleiebruk: hvorfor er et barn på 18 måneder ikke pottetrent? Dre er kraftig på etterskudd. Gi barnet riktig, nok og tilpasset veiledning. Det er ikke barnets oppgave å lære seg å bruke do. Det er din oppgave. Og du skulle ha startet den for mer enn 6 mnd siden.

Anonymkode: 1bad9...8e0

😆😆😆😆😆😆😆

Dagens FJAS 😂