Mine egne tanker ødelegger for å få venner og kjæreste

[AnonymBruker]

Jeg er veldig redd for å gjøre meg selv sårbar og det jeg er mest redd for er å bli såret (og forlatt). Har aldri opplevd det å bli skikkelig skikkelig såret tidligere i livet så er kanskje litt rart at jeg er såpass redd for det. Men uansett, det ødelegger uansett veldig mye for meg.

 

Jeg kjenner meg og igjen en del i unnvikende personlighetsforstyrrelse uten at jeg har diagnosen. 

Dette nevnt ovenfor har gjort at jeg aldri har hatt kjæreste. Jeg klarer heller ikke få nye venner. Jeg har en god venninne jeg har hatt siden 1. klasse på barneskolen men jeg føler at selv hun kjenner meg ikke helt ordentlig.

Jeg ønsker jo så gjerne nye relasjoner, venner og kjæreste men hva kan jeg gjøre eller endre på for å klare forsøke få det?

Anonymkode: 1720f...de8

[Virrevirrevapp]

Hvilket forhold har du til foreldrene dine?

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (Akkurat nå):

Hvilket forhold har du til foreldrene dine?

Jeg vil si vi har ett helt vanlig forhold. Vi er ikke spesielt nære, men vi har heller ingen konflikter eller annet mellom oss. 

Anonymkode: 1720f...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vil si vi har ett helt vanlig forhold. Vi er ikke spesielt nære, men vi har heller ingen konflikter eller annet mellom oss. 

Anonymkode: 1720f...de8

Jeg vil ikke si at det er vanlig å ikke være nær foreldrene sine.... 

Anonymkode: 8f5f9...b3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vil ikke si at det er vanlig å ikke være nær foreldrene sine.... 

Anonymkode: 8f5f9...b3d

Det jeg mener med at vi ikke er spesielt nære er at vi stort sett ikke deler innerste tanker og følelser og vanskelige personlige ting som skjer i livet vårt. 

Anonymkode: 1720f...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det jeg mener med at vi ikke er spesielt nære er at vi stort sett ikke deler innerste tanker og følelser og vanskelige personlige ting som skjer i livet vårt. 

Anonymkode: 1720f...de8

Ja, jeg håper virkelig ikke det er vanlig...

Anonymkode: 8f5f9...b3d

[AnonymBruker]

Det er vel ikke rart at du ikke klarer å knytte nære relasjoner om du ikke er nær familien en gang. De er jo dine rollemodeller...

Anonymkode: 8f5f9...b3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg håper virkelig ikke det er vanlig...

Anonymkode: 8f5f9...b3d

Vet ikke hvor vanlig det er, men jeg føler det skjer i en del familier i alle fall? Så vi som familie er nok ganske innesluttet mot hverandre i forhold til enkelte andre familier.

Anonymkode: 1720f...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er vel ikke rart at du ikke klarer å knytte nære relasjoner om du ikke er nær familien en gang. De er jo dine rollemodeller...

Anonymkode: 8f5f9...b3d

Vi er jo på en måte nære, bare ikke veldig nære. Jeg er jo veldig glade i dem og de i meg.

Anonymkode: 1720f...de8

[AnonymBruker]

Gå til psykolog i noen år. Det har hjulpet mye for meg

Anonymkode: 730eb...068

[AnonymBruker]

For å få noe her i livet må du være villig til å satse noe. 

Ja, du kan ende opp med å bli såret. Men skal vi tro Buddhas way of life, er det å bli såret en del av livet. 

Alle blir såret i blant, man dør ikke av det. De sterkeste i verden har blitt sterke av å lære av feil, bli såret, og kjent på smerte. 

Skal du hele livet gå med en rull bobleplast surret rundt deg for ikke å oppleve smerte blir du en skjør person som ikke tåler noe. Og du vil bli ensom, enda mer ensom enn du er nå.

Anonymkode: 6ec38...b2b

[AnonymBruker]

Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Det er litt som med angsten, at man må jobbe litt med det hele tiden. Først og fremst finne sin egen verdi og så innse at det jeg føler for meg selv er helt uavhengig av andre mennesker. Jeg har min verdi selv om alle skulle mene jeg er verdiløs. 

Så i forhold. Jeg har overbevist meg selv at jeg ikke liker andre mennesker.. at det er for slitsomt å skummelt, så det er bedre og tryggere å være ensom. Da kan ingen såre meg. 

Det er ikke sant, jeg sårer meg selv ved å isolere meg fra verden. Dessuten har jeg alt for høye forventninger til andre. Jeg tror jeg ikke har det, men jeg overanalyserer alt og setter folk i bås basert på hva jeg tror.

Så jeg må tørre å være åpen og sårbar, for selv om de ikke responderer slik jeg håpte, så har jeg likevel ikke gjort noe galt. Det er egentlig ikke mitt problem at en person ikke liker det jeg liker eller synes det samme som meg. 

Nå har jeg klart, endelig, å finne noen jeg stoler på med hele mitt hjerte, som ser meg under alle lagene med masker jeg har gjemt meg bak og det er så utrolig deilig. Jeg vil bare være meg selv. Trives med livet mitt og ha så mange mennesker og relasjoner som mulig. 

Alle behøver ikke å være den store kjærligheten eller bestevennen, bare å ha noen og sette pris på den ene tingen vi har til felles føles uendelig mye bedre enn å føle seg helt alene❤️

Så begynn i det små, ikke forvent at alt går på skinner i alle relasjoner, men at de likevel er verdifulle for deg. Det er reisen som betyr noe, ikke hvor du ender opp når du er i mål. 

Anonymkode: 3ddc0...947

[svartkatt]

Folk er forskjellige. Noen er mer åpne og klemmer hverandre. Andre ikke. Men det at du vokser opp i en familie der man er mer lukket og "kald" kan nok påvirke deg i den grad at du ikke vet helt hvordan man ellers kan være.. og gjøre det vanskeligere å bli kjent med andre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Gå til psykolog i noen år. Det har hjulpet mye for meg

Anonymkode: 730eb...068

Jeg har gått til psykolog i 2 år der vi blant annet snakket om dette og det hjalp dessverre ikke noe.

Anonymkode: 1720f...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Det er litt som med angsten, at man må jobbe litt med det hele tiden. Først og fremst finne sin egen verdi og så innse at det jeg føler for meg selv er helt uavhengig av andre mennesker. Jeg har min verdi selv om alle skulle mene jeg er verdiløs. 

Så i forhold. Jeg har overbevist meg selv at jeg ikke liker andre mennesker.. at det er for slitsomt å skummelt, så det er bedre og tryggere å være ensom. Da kan ingen såre meg. 

Det er ikke sant, jeg sårer meg selv ved å isolere meg fra verden. Dessuten har jeg alt for høye forventninger til andre. Jeg tror jeg ikke har det, men jeg overanalyserer alt og setter folk i bås basert på hva jeg tror.

Så jeg må tørre å være åpen og sårbar, for selv om de ikke responderer slik jeg håpte, så har jeg likevel ikke gjort noe galt. Det er egentlig ikke mitt problem at en person ikke liker det jeg liker eller synes det samme som meg. 

Nå har jeg klart, endelig, å finne noen jeg stoler på med hele mitt hjerte, som ser meg under alle lagene med masker jeg har gjemt meg bak og det er så utrolig deilig. Jeg vil bare være meg selv. Trives med livet mitt og ha så mange mennesker og relasjoner som mulig. 

Alle behøver ikke å være den store kjærligheten eller bestevennen, bare å ha noen og sette pris på den ene tingen vi har til felles føles uendelig mye bedre enn å føle seg helt alene❤️

Så begynn i det små, ikke forvent at alt går på skinner i alle relasjoner, men at de likevel er verdifulle for deg. Det er reisen som betyr noe, ikke hvor du ender opp når du er i mål. 

Anonymkode: 3ddc0...947

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Godt å høre at du endelig har funnet noen. 

Anonymkode: 1720f...de8

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (3 minutter siden):

Folk er forskjellige. Noen er mer åpne og klemmer hverandre. Andre ikke. Men det at du vokser opp i en familie der man er mer lukket og "kald" kan nok påvirke deg i den grad at du ikke vet helt hvordan man ellers kan være.. og gjøre det vanskeligere å bli kjent med andre.

Jeg føler at det med familien min ble litt misforstått? Foreldrene mine er ikke kalde, lukket ja, men det har ikke gjort meg noe... 

Anonymkode: 1720f...de8

[AnonymBruker]

Jeg har engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse og kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har kjæreste og 2/3 nære venninner som vet hvordan jeg fungerer fordi det det er virkelig ikke lett å forholde seg til meg. Det kan gå 2-3 mnd mellom hver gang jeg snakker med venninnene mine men de vet heldigvis at jeg fortsatt er glad i de.

Jeg har ikke sjans til å få nye bekjente.

1. Jeg har null interesse for det (selvom jeg innerst inne vil?)

2. Jeg er redd for at alle har noe imot meg og hater meg

3. Jeg er redd for avvisning 

4. Jeg klarer ikke å ha smalltalk så aner ikke hva jeg kan prate om

osv osv. Så du er ikke den eneste, ts! Jeg og kunne ønske at jeg kunne være hu sosiale og gøyale venninnen/kjæresten som bare snakket med alle og ikke brydde meg. 

Anonymkode: ab034...f05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har gått til psykolog i 2 år der vi blant annet snakket om dette og det hjalp dessverre ikke noe.

Anonymkode: 1720f...de8

Da bør du prøve en ny psykolog med en annen tilnærming. 

Anonymkode: 730eb...068

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.12.2022 den 13.54):

Da bør du prøve en ny psykolog med en annen tilnærming. 

Anonymkode: 730eb...068

Hvilken tilnærming burde psykologen forsøke da? 

Anonymkode: 1720f...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvilken tilnærming burde psykologen forsøke da? 

Anonymkode: 1720f...de8

En annen retning enn den første du prøvde. 

Anonymkode: 8f5f9...b3d