jeg liker ikke meg selv

[AnonymBruker]

Jeg er en jente i midten av 20-årene. Jeg har alt jeg kunne drømme om som liten. Kjæreste, gode venner, jeg har snart en mastergrad og har bodd i to ulike land gjennom utdanningen min. Problemet er at jeg ikke liker meg selv. Jeg har merket det enda tydeligere etter at jeg fikk meg kjæreste. Han er tålmodig, snill og omtenksom, men jeg er konstant redd for at han skal forlate meg eller snakke med andre uten at jeg vet det. Vi snakker sammen om dette, og han betrygger meg. Men jeg føler meg ikke bedre. Jeg har vært heldig som har hatt en familie som aldri har blitt splittet, men foreldrene mine har aldri likt hverandre. De klemmer ikke, kysser ikke og sover ikke på samme rom. Mamma har alltid ville endret meg. Hun fikk meg til a ta plastisk kirurgi når jeg var i begynnelsen av tenårene, pleide å sammenligne meg med andre jenter, og tok meg med til alternative spesialister for å forbedre meg med det ene og den andre(astma, allergi, konsentrasjonsproblemer på skolen osv..) og jeg følte det var så utrolig mye som var galt med meg. Pappa var en veldig sint mann som kunne slå i bordet eller kaste ting når familien snakket imot han. Utenfra ser familien min perfekt ut. Det hører jeg ofte. Jeg tror oppveksten min er grunnen til at jeg tidligere har valgt venninner og forhold med menn som har vært veldig usunne. Folk som har kommentert på utseende mitt eller menn som tydelig har vist interesse for andre jenter mens de var med meg. Nå har jeg lært og velger å omgås med folk som vil meg godt. Men innerst inne kjenner jeg på en usikkerhet. Jeg pleier å stalke folk kjæresten min har på snap til jeg får vondt i magen, sitter å grubler over kva den og den personen tenker om meg, og er sjeldent fornøyd med utseende. Når det er på det værste har jeg lyst til å isolere meg fordi jeg er redd folk skal synst jeg ser tilbakestående ut. Jeg har gått til psykolog og det ble mye bedre, men jeg hater at jeg aldri blir fornøyd med meg selv eller livet mitt. Er det noen som kjenner på det samme, eller kan relatere på noen slags måte til dette? 

Anonymkode: c0fca...ff5

[AnonymBruker]

Håper du finner en ro straks, det virker det som at du fortjener! Mange som har det tungt uten at det er synlig eller at det ser ut som at det er en "god" grunn til det og hvordan du føler har en valid grunn uansett hva! Mitt eneste tips er å fortsette kommunikasjonen du har med kjæresten din og virkelig er åpen med han om hva du føler og tenker. Håper det ordner seg tilslutt! Og husk at blod ikke betyr familie og at du kan velge familie selv❤️

Anonymkode: 2dad4...9b6

[AnonymBruker]

For litt over 10 uker siden hadde jeg samme problem. Jeg lagde en 10 ukersplan hvor jeg 70 dager i strek skrev ned et fint ord , eller noe jeg var flinl i. Allerede i 2 uken vart det vanskelig , men kom altids på nye ord. Jeg brukte og lese igjennom alle ordene og komme med eksempler til tider hvor dette ordet stemte. Et av de var; flinl til og fikse egene problemer . Da tenkte jeg slik som når jeg filset fordøyelse problemene mine med grønn te. Jeg følte meg bedre etter pg lest igjennom disse orda mange ganger. Så etterhvert ble jeg bedre på og tenke fint om meg selv etter kun 70 daer. Har også blitt mere optimist og tenkt : dette kan jeg klare! Det er jo no du kan prøve

Anonymkode: 3fa90...2ff

[AnonymBruker]

Håper du blir bedre snart  , sender mange klemmer 

Anonymkode: 3fa90...2ff

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hun fikk meg til a ta plastisk kirurgi når jeg var i begynnelsen av tenårene,

Javel? Dette høres ikke sant ut.

Plastisk kirurgi i en alder av 12-13??? Hvilke leger har du vært hos?

Anonymkode: bb85c...039

[AnonymBruker]

Er ikke det aldergrense 18 år på plastik kirurgi????

Anonymkode: 3fa90...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Javel? Dette høres ikke sant ut.

Plastisk kirurgi i en alder av 12-13??? Hvilke leger har du vært hos?

Anonymkode: bb85c...039

Det forstår jeg godt at du synst. mammaen min var operasjonssykepleier og kjente en lege. Jeg forstår heller ikke at det var mulig...

Anonymkode: c0fca...ff5

[AnonymBruker]

Ja jeg har også følt det sånn store deler av livet. Det er veldig vondt å ikke kunne være glad i seg selv. For meg har psykolog hjulpet, gått gjennom oppveksten min og usunne tankemønstre som påvirker selvfølelsen min. Er ikke helt i mål enda men hvertfall mye bedre enn jeg har vært 

Anonymkode: 928e5...4b2

[AnonymBruker]

Jeg kan relatere 100%. Jeg føler jeg har "alt", men det er bare på papiret. Jeg klarer av og til ikke si en bra ting om meg selv...

Anonymkode: 73430...d4b

[anonym799]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er ikke det aldergrense 18 år på plastik kirurgi????

Anonymkode: 3fa90...2ff

Jeg er 26, vet ikke om det var andre regler før. Mamma var operasjonssykepleier og kjente en lege på et lite sykehus som utførte operasjonen. Forstår ikke at han gikk med på det...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

For litt over 10 uker siden hadde jeg samme problem. Jeg lagde en 10 ukersplan hvor jeg 70 dager i strek skrev ned et fint ord , eller noe jeg var flinl i. Allerede i 2 uken vart det vanskelig , men kom altids på nye ord. Jeg brukte og lese igjennom alle ordene og komme med eksempler til tider hvor dette ordet stemte. Et av de var; flinl til og fikse egene problemer . Da tenkte jeg slik som når jeg filset fordøyelse problemene mine med grønn te. Jeg følte meg bedre etter pg lest igjennom disse orda mange ganger. Så etterhvert ble jeg bedre på og tenke fint om meg selv etter kun 70 daer. Har også blitt mere optimist og tenkt : dette kan jeg klare! Det er jo no du kan prøve

Anonymkode: 3fa90...2ff

Nå er ikke jeg ts, men jeg har også lignende problemer. Tusen takk for det tipset. Det fikk jeg lyst til og prøve ut

Anonymkode: 3fa90...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Er ikke det aldergrense 18 år på plastik kirurgi????

Anonymkode: 3fa90...2ff

Jeg vet ikke hvilken regler det var når jeg var liten. Men mamma kjente en lege på et lite sykehus i Norge som hun jobbet sammen med. Merkelig at folkene på sykehuset gikk med på å operere plastisk på et barn...

Anonymkode: c0fca...ff5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vet ikke hvilken regler det var når jeg var liten. Men mamma kjente en lege på et lite sykehus i Norge som hun jobbet sammen med. Merkelig at folkene på sykehuset gikk med på å operere plastisk på et barn...

Anonymkode: c0fca...ff5

Tenker det kommer an på hva som ble endret og hvorfor. F.eks. skjev neseskillevegg eller fjerning av en føflekk som kunne utvikle seg til hudkreft på sikt, eller fjerne brannskadet hud og flytte ny hud til området. Ikke all kosmetisk kirurgi er strengt kosmetisk. 

Anonymkode: 566dc...2d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenker det kommer an på hva som ble endret og hvorfor. F.eks. skjev neseskillevegg eller fjerning av en føflekk som kunne utvikle seg til hudkreft på sikt, eller fjerne brannskadet hud og flytte ny hud til området. Ikke all kosmetisk kirurgi er strengt kosmetisk. 

Anonymkode: 566dc...2d9

det var kun kosmetisk. Ørene mine stakk litt ut. Nå er de klistret til hodet mitt

Anonymkode: c0fca...ff5

[AnonymBruker]

Utstående ører opererer de også på barn, blant annet. Hvilken kirurgi gikk du utført? Hvis dette ikke er tull har du krav på pasientskadeerstatning hvis du ble operert uten samtykke eller indikasjon.

Anonymkode: 0e054...ddd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg virkelig hater meg selv. Skjønner ikke helt hvorfor, men min mor ville egentlig ikke ha meg. Hadde tenkt å ta abort, men min far overtalte henne til å beholde. Min far har alltid vært mye på jobb, ute på forretningsreiser så hans omsorg og kjærlighet var det lite av. Mamma var mye sint og ville helst ikke ha så mye med meg å gjøre. Da jeg var spedbarn ble jeg lagt på et rom og fikk gråte til jeg ble blå uten å bli hørt. Så det ligger vel i oppveksten her og.

Litt trist for rent objektivt ser jeg jo hvor utrolig godt jeg har det! Ikke minst er jeg faktisk både intelligent og ikke så verst å se på. Jeg klarer bare ikke tro det i følelseslivet mitt. Jeg nedverdiger og undergraver meg selv så til de grader! Lar samboer bestemme hva vi skal spise, hva vi skal se på tv og hvilke venner vi skal ha. Han ønsker ikke møte mine venner og familie og jeg har gått med på å stenge de ute fordi jeg tror jeg ikke fortjener bedre.

Mitt viktigste tips til deg ts: skaff deg mer hjelp og kom deg på et nivå hvor du ser din egen verdi før du evt får barn! Jeg erfarte dessverre å føle meg enda mindre verdt etter at sønnen min kom til verden. Sliter helt enormt med å ha en så betydningsfull rolle for det lille mennesket og samtidig oppriktig mene at han hadde hatt det mye bedre om han hadde hatt en annen mamma.

Anonymkode: d928b...04e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

det var kun kosmetisk. Ørene mine stakk litt ut. Nå er de klistret til hodet mitt

Anonymkode: c0fca...ff5

Åh ser det er ører ja, det er dessverre foreldre som bestemmer helt til barnet er 16 år og er helserettslig myndig. Synd foreldrene dine ikke spurte deg hva du tenkte. Hvis det er noe trøst er det sånn at det ikke uvanlig at foreldre bestemmer at barnet skal det utefra hva de selv tenker om utseende. Operasjonen er også rent kosmetisk. Det vanligste er å ta det rundt barneskolealder når det er veldig utstikkende, men høres ut som det var litt i grenseland hos deg, stakk litt ut men ikke så markant så de ventet til du var tenåring 

Anonymkode: 0e054...ddd

[bib_84]

Mitt beste råd er å fortsette til psykolog (samtidig som du har en god dialog med kjæresten din selvsagt) ❤️

Husk at selvbildet ditt har blitt litt og litt skadet hver dag i mange, mange år - det er derfor ikke noe som kan fikses på kort tid. Hvis du finner en god psykolog som du føler hjelper deg, så fortsett hos han eller henne over flere år.

Nå er det kanskje vanskelig i det offentlige, dessverre. Der har de jo tidsfrister for når folk skal være «ferdigbehandlet», noe som er helt absurd når det kommer til psykisk helse.