Savnet etter barn ødelegger meg helt (bare en utblåsning)

[AnonymBruker]

Litt usikker på hvor jeg skal legge denne. Beklager hvis det er feil sted.

Vet ikke om noen har noen gode råd til meg. Ønsker egentlig bare å få lettet litt på trykket. Kanskje er noen i samme båt?

Jeg er 31. Har ønsket meg barn - mange barn - fra jeg var sånn 10 år gammel. Jeg husker jeg så masse på TV-programmer om oppdragelse av barn, typ Nanny 911 og lignende. Jeg var svært bevisst på feilene mine foreldre gjorde med meg, og at jeg ville bli en enda bedre forelder til mine barn. Når jeg kom i slutten av tenårene, kunne jeg gråte meg i søvn fordi jeg ønsket meg barn så sterkt, men hadde hverken kjæreste, utdanning, jobb, hus, eller noe annet.

Nå er jeg gift, har fast jobb, bil, og skal snart få oss hus hvis alt går som planlagt. Det har vært en kamp å komme hit pga. psykisk sykdom, ekstremt dårlig økonomi, og en svært spesiell livssituasjon, men føler meg endelig frisk og klar for det.

Men så har jeg fått påvist PCOS. Har alltid mistenkt at jeg hadde det, men fikk det ikke påvist før for ett år siden. Jeg sliter med vekta, og jobber hardt for å prøve å få kontroll sånn at jeg kan komme med ned til ei sunn vekt for å få barn. Jeg og mannen min har vært sammen kjempelenge, og slurvet masse med prevensjon mens jeg enda gikk på det for noen år siden. Jeg har aldri vært gravid. Aldri. Det skremmer meg.

Og så er det den biologiske klokka. Den har jeg kjent på allerede fra midten av 20-årene. Den tikker så høyt og tungt at jeg kjenner en klump i magen. Jeg har en jobb der jeg tilbringer en del tid på barnehager og skoler. Å se barn, spesielt små barn, hele tiden rundt meg er ufattelig tungt. Ingen forstår, utenom kanskje mannen min, hvor tungt det er for meg. Av og til kjenner jeg på en så fæl, sykelig sjalusi at jeg blir bitter ovenfor foreldre som har mange barn. "De har så mange barn, hvorfor kan ikke jeg bare få ett?" og "Jeg har kjempet og sloss i så mange år for å komme meg til et trygt og stabilt sted sånn at jeg kan få barn, så har disse folka fått 3 barn i en alder av 23?" Jeg hater hvor bitter og sjalu jeg blir. Jeg sier det selvsagt aldri høyt, og lar ikke dette vises på overflaten.

Jeg liker også å lære om forskjellige måter å oppdra barn på, for eksempel Gentle Parenting. Jeg kan sitte i timesvis og ta mentale notater om hvordan man best løser situasjoner og konflikter med barn. Jeg klør etter å få brukt all den kunnskapen jeg har samlet på gjennom mitt 31-årige liv. Det er en så desperat og vond følelse at jeg sliter med å få beskrevet den med ord.

Det brenner på en måte inni meg. Jeg må få utløp for dette ved å få mine egne barn. Jeg har ingen andre barn jeg kan passe på og bruke akkurat denne energien min på. Ingen av mine venner har barn, ei heller familiemedlemmer. Men de få gangene jeg har fått mulighet til å passe på andre barn har jeg elsket det. Nettopp fordi jeg har kunnet sett for meg hvordan det hadde vært med mine egne.

Men så var det det med PCOS da. Hva hvis jeg ikke kan få barn? Alt jeg har jobbet for i livet mitt har vært for akkurat dette, at jeg skal bli mamma. Jeg ønsket meg alltid minst 3-4 barn. Å ha et helt hus fyllt av barnestemmer, tegninger, leker, synging, musikk har vært drømmen min. Nå er jeg heldig om jeg får 1, og bare det gjør at jeg nesten gråter.

Mannen min kjenner på mye av den samme sorgen, men ikke helt lik min. Han har et mer urealistisk bilde av foreldrelivet, tror jeg, og har lenge mast om å bare drite i alt annet og få barn mens vi enda hadde vikariat og lite penger, bare fordi vi ville. Men jeg sto på mitt og ville vente til vi var mer etablerte, sånn at vi kunne gi barna våre alt det jeg ikke fikk som barn. Trygg økonomi, et trygt hjem, stabile foreldre, bil...

Hva hvis jeg har ventet for lenge? Hva hvis jeg har ventet så lenge at eventuelle barn blir født med helseproblemer? Da er det jo min skyld.

Nå har jeg en flamme inni meg som jeg aldri vet om jeg får brukt til noe. Den bare brenner og brenner. Stresset jeg kjenner på, at jeg må skynde meg, om noe så sårt og usikkert, er så kjempetungt.

Anonymkode: ea678...97f

[AnonymBruker]

PCOS trenger ikke være noen hindring. Jeg har to venninner med dette, som har 2 og 4 barn hver. 
Noen av barna kom naturlig, andre måtte de ha litt hjelp til, i form av medisin som stimulerer eggløsning. Altså ikke IVF. 
 

Ikke ta sorgene på forskudd. 

Anonymkode: d1cdf...7e6

[AnonymBruker]

Burde du ikke gå igjennom ett svangerskap, én fødsel, komplikasjoner og en hylende unge og null søvn, før du er lei deg for å ikke få mange unger? 

Anonymkode: d8174...538

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Burde du ikke gå igjennom ett svangerskap, én fødsel, komplikasjoner og en hylende unge og null søvn, før du er lei deg for å ikke få mange unger? 

Anonymkode: d8174...538

Nei, jeg skal love deg at det går helt fint å være lei seg nå. Når livet man har drømt om fra dag 1 ikke ble sånn som en hadde tenkt, er det veldig enkelt å bli lei seg.

- TS

Anonymkode: ea678...97f

[AnonymBruker]

Jeg har bare lyst til å sende deg en god klem! Det er lov å kjenne på slike følelser, og det er bra du skriver det ned så det får utløp et sted. Jeg synes det er forbilledlig at du og dere har jobbet såpass bevisst og ventet til alt er på stell og dere er etablerte, og at du ønsker å gi egne barn en annen start på livet enn du hadde selv. Det er ikke alle som tenker slik!

Du skriver at du er 31. Selv med PCOS så tenker jeg det fortsatt en god sjanse for at dere kommer til å lykkes. Men jeg har forståelse for at det kan virke urettferdig og trist når dere står oppe i det. Jeg har ikke påvist PCOS selv, men vi og prøver og prøver og prøver på vårt første barn nå i en alder av 30, så jeg kan relatere til mye av lengselen. Vet ikke om noe av det jeg har skrevet gir noe mening, men vil egentlig bare sende en god klem og si at du er ikke alene. 

Anonymkode: 4c84d...08c

[AnonymBruker]

Ville ha sluttet med hormonprevensjon (om du går på det). Bruk tid på å lese deg opp på hvordan hormonsyklusen til kvinner fungerer og forsøk å kartlegge din egen syklus. Det vil ta tid, men etterhvert vil du kjenne igjen tegnene på eggløsning, pms, mens osv. Selvsagt lurt å også gå ned i vekt og snakke med en lege. Som mange skriver er ikke pcos nødvendigvis noe hinder for å få barn. Det finnes også måter å holde det under kontroll. 

Lykke til! 

Anonymkode: 65b3e...dac

[AnonymBruker]

Du kan da fint  rekke å få mange barn enda !

Anonymkode: 27b2b...87f

[AnonymBruker]

Du kan regulere pcos med kosyholdsendring, jeg har flere venninner som gjør dette, og de merker ikke noe til det lenger. 

Spis råvarebasert, unngå korn, stivelse, sukker, kunstig søtning, og pasteuriserte melkeprodukter. Spis variert, og unngå alt av ultraprossesert mat, og minst mulig prosessert mat. 

Marit Kolby har masse om dette på Instagram og har også en bok jeg anbefaler. Det er også kjempeviktig å kutte ut hormonprevensjon. 

Anonymkode: d85e2...b95

[AnonymBruker]

Tusen takk for støttende svar. Det setter jeg stor pris på. ❤️

Jeg har heldigvis sluttet med hormonell prevensjon for et par år siden nå. Jeg kommer aldri til å begynne igjen, fordi jeg ser at jeg føler meg mye mer normal følelsesmessig uten den, samtidig som at jeg kurerte noen plagsomme fysiske ting ved å slutte. Jeg hadde også en litt skummel opplevelse med en av de mer alvorlige bivirkningene av p-piller, og tar det som et tegn på at jeg må holde meg unna.

Jeg prøver å spise mer sånn moderat lavkarbo, men pga. spiseforstyrrelse må jeg være forsiktig og ikke presse meg for hardt sånn at jeg blir trigget og alt rakner igjen. Jeg har hatt svært god erfaring av lavkarbo kosthold før, men det er ikke bra for meg psykisk. Jeg ble helt opphengt i det, og direkte redd for å få i meg for mye karbohydrater. Men nå har jeg byttet ut mye av det verste med litt bedre ting, hvit ris mot fullkornsris, brød mot knekkebrød, o.l. Unntaket er at jeg lar meg selv spise noe sjokolade og godteri, og så mye frukt og grønt jeg vil ha. Frukt er jo ikke lavkarbo, men er hundre ganger bedre enn godteri. Det er en vanskelig balanse å gå, å spise det som er bra for meg fysisk, men også spise det som er bra for meg psykisk. Det er egentlig to forskjellige ting jeg må klare å finne en passende mellomting på.

Når det kommer til medisiner går jeg nå på Metformin og Inositol som har hjulpet meg til en relativt stabil syklus på rundt 29 dager, pluss minus et par dager. Men jeg har hørt at selv om den er stabil er det ingen garanti for at man har eggløsning når man har PCOS. Da lever jeg liksom litt i spenning da, frem til dagen jeg og mannen min faktisk prøver å bli gravide.

Jeg har også tatt noen tester for eggløsning for "moros skyld", men så fant jeg ut at de er visst ikke til å stole på om man har PCOS, så da utgikk egentlig de testene. Noe som er kjedelig, fordi jeg ble så glad når jeg så at de var positive.

Jeg har prøvd å følge mine egen symtpomer for å se om jeg har eggløsning, men etter så mange år med bare tull i syklusen min, og konstant av og på med P-piller, og null oversikt over hva slags symptomer jeg eventuelt kjenner på med tanke på det hormonelle, så er det fortsatt litt nytt for meg. Jeg bruker en app til å holde oversikt over alt sånt, og føler jeg begynner å skjønne litt mer om meg selv. Men om det er noe jeg innbiller meg, eller om jeg faktisk kjenner på eggløsningssymptomer er vanskelig å vite. Nok en gang, det vet jeg ikke før jeg og mannen prøver, og må bare leve i uvisshet frem til da.

En annen ting er jo at selv om man har eggløsning er det jo ingen garanti for at man får et barn ut av det. PCOS gjør det jo farligere for både mor og barn under graviditeten, samtidig som at det er farligere for barnet før, under og etter fødsel. Jeg har hørt om mange med PCOS som har sånn 5-6 korte graviditeter bak seg før de faktisk får et barn til slutt. Det virker kjempetungt å begynne med når man allerede er i 30-årene og egentlig ser for seg mange barn. Men det er veldig fint å lese om solskinnshistorier fra folk som har PCOS som likevel får barn, og også lever et fint liv uten store symptomer.

- TS

Anonymkode: ea678...97f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei, jeg skal love deg at det går helt fint å være lei seg nå. Når livet man har drømt om fra dag 1 ikke ble sånn som en hadde tenkt, er det veldig enkelt å bli lei seg.

- TS

Anonymkode: ea678...97f

Har du prøvd aktivt på å få barn? Assistert befruktning er også et alternativ. 

Jeg ønsker meg også flere barn, men etter jeg fikk første kjente jeg det var mer riktig å gi alt til det ene jeg ble så glad i, det er mange fordeler med å bare ha et også❤️

Anonymkode: dd1c5...392

[AnonymBruker]

Etter å ha lest tråden, tror jeg at jeg ville rådet deg og snakke med en psykolog. Det er fint man ønsker seg barn intenst, men å bruke timer på hvordan man best løser situasjoner og konflikter med barn, høres litt i overkant ut. Å bli så intens lei seg, syklig sjalu osv. Har dere snakket om «hva om»? Hva om man ikke kan få barn? Hva skjer med deg da? Hva skjer med dere som par? Tror det kunne vært en ide og få noen verktøy for å håndtere både prøveperiode og potensielle nedturer. 

Anonymkode: e3e25...cb9

[AnonymBruker]

Jeg har inderlig ønsket meg barn selv og fikk barn først etter nesten 10 års prøving og jeg mistet min første. Jeg vet hvordan du har det. At du drømmer deg bort og ser for deg ulike situasjoner. Vi har nesten helt lik bakgrunn. Kaos i barndommen og drømmen om egen familie.

Nå har jeg barn, mann er gift og har hus og økonomi. Jeg har hatt det utrolig vondt og vanskelig i starten av livet. Det jeg kan fortelle deg, er at livet ikke blir fullkomment med barn heller. Det vil alltid være noe du ønsker etter at du har fått til noe. Kanskje du skal sortere tankene dine. Barn er ikke alt i livet og som mor er man PÅ PÅ PÅ 24/7. Jeg går ikke på do uten barnet, jeg blir vekker hver 2-3 time. Når ungen er syk er jeg våken og kanskje våken en hel natt uten søvn. Det kan ikke forestiller og drømmes om til du faktisk er mor.

Livet uten barn er herlig det også. Jeg ville selvsagt ikke byttet ut livet jeg har nå, men det livet jeg hadde før var bekymringsløst med tanke på all ansvaret i dag. Jeg har ansvar for et annet liv 24/ og neste 50 år. En mor slutter aldri å bekymre seg.

Sjalusien gjør bare til en bitter person, og hva gjør du hvis du får vite at du er uheldig å ikke kan få barn noensinne? Du må ha en plan-B. Du er fortsatt ung så nyt livet og la det komme når det kommer. Det skjer når det er tiden er inne for deg og du kan ikke endre noe på det. Du må roe deg ned bare og ta tiden til hjelp. Veien kan være lang så start ett sted.

 

Anonymkode: 42051...308

[AnonymBruker]

Først og fremst må du nesten bare komme deg til en profesjonell fertilitetslege/gynekolog som kan bli med på prosessen og hjelpe deg på veien til å bli mor. Du har ennå ikke prøvd utifra hva jeg leser annet enn å slurve med prevensjon. Med PCOS er det lurt å få hjelp. Ikke kast bort tiden. Mange blir gravide med PCOS 😊 Ikke ta sorgene på forskudd selv om det er vanskelig å la være. 

Anonymkode: 9895b...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.12.2022 den 16.56):

Du kan regulere pcos med kosyholdsendring, jeg har flere venninner som gjør dette, og de merker ikke noe til det lenger. 

Spis råvarebasert, unngå korn, stivelse, sukker, kunstig søtning, og pasteuriserte melkeprodukter. Spis variert, og unngå alt av ultraprossesert mat, og minst mulig prosessert mat. 

Marit Kolby har masse om dette på Instagram og har også en bok jeg anbefaler. Det er også kjempeviktig å kutte ut hormonprevensjon. 

Anonymkode: d85e2...b95

Pcos kan variere veldig fra kvinne til kvinne. Jeg har ingen symptomer på det, har regelmessig menstruasjon selv om jeg sjelden har eggløsning, normal vekt, ingen ekstra hårvekst. Men på ultralyd er det tydelig at jeg har cyster. Det som ikke fungerer er at kroppen min ikke produserer nok hormon til å modne et egg nok til at det slippes, og dermed blir det bare væskefylte cyster. Progesteron stigningen er normal og derfor får jeg alltid mensen hver syklus. 
 

ellers TS, så er pcos ganske ukomplisert heldigvis for de aller fleste. Dra til privat gynekolog og be om letrozol for å få hjelp til å stimulere eggløsningen din. Partneren bør nok også sjekke sædkvalitet 😊 min svigerinne ble gravid med pcos på letrozol på tredje kur. Hun har gått uten prevensjon i 15 år uten å bli gravid 

Anonymkode: 32b5f...5cf

[AnonymBruker]

Har en venninne som har pcos og fikk 2 barn ved ivf.  

Anonymkode: 4e491...1c0

[AnonymBruker]

Har du overhodet prøvd å bli gravid i ett år? Mange som har pcos som blir like enkelt gravide som andre. Selvfølgelig vanskelig å treffe eggløsning om man har mensen 2 ganger i året. Men om du har ca månedlige menstruasjoner så er ting en helt annen historie. 

Anonymkode: 2c1d1...a6b

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (På 26.12.2022 den 16.13):

Nei, jeg skal love deg at det går helt fint å være lei seg nå. Når livet man har drømt om fra dag 1 ikke ble sånn som en hadde tenkt, er det veldig enkelt å bli lei seg.

- TS

Anonymkode: ea678...97f

Du er bare 31. Du har flere år igjen å prøve.

Man kan bli gravid med PCOS - kontakt lege.

Du har nå et vakkert bilde av en fremtid som kanskje aldri blir. Får du et kolikkbarn som ''aldri'' sover, gråter i ett og spyr som f..en alt den spiser, så får du mindre lyst på mer av dette.

Alle uten barn som ønsker seg barn har en veldig vakker og romantisert ide om hvordan det er å ha barn. Men så får de barn ... og ser at det ikke er bare roser, honning og søtsaker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.12.2022 den 16.08):

Burde du ikke gå igjennom ett svangerskap, én fødsel, komplikasjoner og en hylende unge og null søvn, før du er lei deg for å ikke få mange unger? 

Anonymkode: d8174...538

For en teit kommentar. 

Anonymkode: 1410f...ba3

[AnonymBruker]

Hvis du vil prøve temping for å få bedre kontroll på eggløsning og syklus anbefales OvuSense for kvinner med PCOS. Den brukes som en tampong og måler temperaturen din hele natten og kan på den måte se om du har hatt eggløsning. Må bestilles fra UK, så husk at du må betale MVA når den kommer til Norge. Lykke til ❤️

Anonymkode: 45914...b8f