Udiagnostisert autismespekterforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen dame som aldri har følt meg helt hjemme i denne verden. Jeg har alltid følt at jeg står på utsiden - født på feil sted til feil tid. Først i midten av tredveårene begynte jeg å fokusere på å "lære" hvordan jeg skulle kommunisere normalt. Jeg har alltid vært den som liker å observere fremfor å delta i sosiale settinger. Tidvis har jeg vært frustrert og lurt på om jeg mangler empati, men jeg ønsker virkelig ingen noe vondt. Jeg bare forstår ikke hva som skjer, når det skjer. Jeg har aldri vært glad i kroppskontakt og takler ikke venner som skal gi meg klemmer. Jeg hater også å gå til frisøren. Jeg blir ukomfortabel når det blir for mye følelser i et rom. Samtidig har jeg alltid vært den som vil hjelpe en venn i nød, men det er nesten lettere å hjelpe folk jeg ikke kjenner for da slipper jeg å takle følelser.

For en tid siden tok jeg en test på Asperger, og den viste at det var klar indikasjon for autismispekterforstyrrelse. Jeg kjente på en lettelse og en slags indre ro, en forklaring på hvorfor jeg aldri har hørt til i denne verden. Det føltes nesten som om jeg kan akseptere meg for den jeg er.

Jeg er usikker på om jeg skal ta dette opp med legen, jeg er ikke egentlig interessert i å få en utredning hos psykolog eller noe sånt, det blir for mye styr. Er det flere her inne som har autismespekter diagnose, og vil dere anbefale en utredning, i så fall hvorfor? Og dere som fikk diagnosen i voksen alder, hvordan har livene artet seg før og etter diagnosen? 

Anonymkode: 3a30d...fcc

[svartkatt]

Jeg fant ut av dette selv for noen år siden. Er 45. Var på utredning hos ei med null peiling. Legen tror meg. Folk rundt meg tror meg. Jeg ville gjerne ha en skikkelig diagnose i noen år, men nå gidder jeg ikke bry meg lenger. Det viktigste er at jeg vet det og folk rundt meg vet det. Da spesielt på jobb. Men.. om folk glemmer det, eller bare glemmer mine utfordringer, det vet jeg ikke. 

 

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (5 minutter siden):

Jeg fant ut av dette selv for noen år siden. Er 45. Var på utredning hos ei med null peiling. Legen tror meg. Folk rundt meg tror meg. Jeg ville gjerne ha en skikkelig diagnose i noen år, men nå gidder jeg ikke bry meg lenger. Det viktigste er at jeg vet det og folk rundt meg vet det. Da spesielt på jobb. Men.. om folk glemmer det, eller bare glemmer mine utfordringer, det vet jeg ikke. 

 

Har du funnet noen gode verktøy som hjelper deg i hverdagen? Jeg har ødelagt en del relasjoner og arbeidsforhold pga min oppførsel. Det har bedret seg de siste årene da jeg har vært tydelig for de rundt meg at jeg må ha ting i klartekst, og jeg må til stadighet minne meg på om ikke å henge meg opp i detaljer.

Anonymkode: 3a30d...fcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

En utredning er ikke vits med mindre en har betydelig problemer og funksjonsvikt. Du skriver du har venner så du fungerer jo ganske bra på det sosiale planet. Men sant skal sies at autisme er mer enn kun sosiale vansker og vasker i samhandling, men det er i det sosiale man har størst problemer. Man kan også bare ha gener som er innadvendte uten at det er en diagnose. 

Anonymkode: 6b771...4e9

Jeg har ødelagt både relasjoner og arbeidsforhold pga min oppførsel - fordi jeg ikke forstår hva som blir sagt, mistolker osv. Jeg føler meg som en analfabet sosialt. Så nei, jeg fungere ikke bra på det sosiale planet. Jeg må til stadighet minne meg selv på hva som vil være en normal respons i ulike settinger, responser jeg har måttet lære meg og som ikke faller naturlig for meg. 

Anonymkode: 3a30d...fcc

[svartkatt]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har du funnet noen gode verktøy som hjelper deg i hverdagen? Jeg har ødelagt en del relasjoner og arbeidsforhold pga min oppførsel. Det har bedret seg de siste årene da jeg har vært tydelig for de rundt meg at jeg må ha ting i klartekst, og jeg må til stadighet minne meg på om ikke å henge meg opp i detaljer.

Anonymkode: 3a30d...fcc

Nei, vet ikke det.. har ikke hatt venner utenom slekt, jobb og nett på mange år.. Er mer avslappet nå, men det er trolig alderen. Jeg sier ofte ifra hvordan jeg fungerer. Det er ikke nødvendig å si du har autisme. Men det hender jeg sier det og. 

Jeg er delvis uføre og jobber deltid. Nå har jeg sagt ifra til de nærmeste der. Og jeg må passe på å ikke underdrive hvordan jeg har det. Det gjelder også når jeg går til legen. 

Hvis du ikke er i autisme grupper på Facebook burde du kanskje sjekke de ut. Mye liv der så kanskje lettere å få råd der enn her.

[AnonymBruker]

Jeg synes diagnosen er grei å få om man har et hjelpebehov.

Om man trenger tilrettelegging på jobb eller ikke klarer å være i eller skaffe arbeid.

Anonymkode: 9a8c6...9e5

[Purple_Pixiedust]

Jeg fikk diagnosen da jeg var 26. Er 32 nå. Bortsett fra å skjønne bedre hvorfor ting var som de var, så har det ikke hatt noen betydning for meg. Det er ikke pga Asperger i seg selv at jeg er ufør feks. Jeg har bipolar pluss andre lidelser og det er jo totalen av mitt funksjonsnivå som er grunn til det. Jeg håper uansett på å kunne klare en 30% stilling et sted i framtiden. 

Det har ikke hatt noen som helst betydning mtp hjelp jeg får fra helsevesenet. Jeg fikk godt med hjelp før diagnosen og får det ennå. Hvor mye hjelp og på hvilket nivå varierer ut fra hvor dårlig jeg er. Alt fra det faste kommunale tilbudet jeg har til DPS døgn og akuttpsykiatrien. Og det har bare ingenting med min Asperger diagnose å gjøre. 

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan vet du at det ikke er pga traumene og krisen du opplevde som 25åring at du utviklet utviklet aspergertrekk? 

Anonymkode: 6b771...4e9

Hva mener du? Det har jeg hatt som barn og jeg var verre på det sosiale blant annet da jeg var yngre. Nevropsykologen som utredet meg mener jeg har det i hvert fall. Men jeg er høytfungerende i forhold til det. 

Endret 26. desember 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.12.2022 den 13.27):

En utredning er ikke vits med mindre en har betydelig problemer og funksjonsvikt.

Anonymkode: 6b771...4e9

Om en utredning er vits, kommer an på hva man sliter med.
Jeg fungerer "normalt", har jobb, samboer og venner, men sliter en del med det sosiale. Mitt største problem, som gjør at jeg faktisk vurderer å bli utredet for mulig aspergers/autisme, er at jeg ikke klarer å ta vare på vennene mine. Det er vanskelig å forklare for dem hvorfor jeg ikke har lyst til å treffe dem så ofte eller reise steder sammen med dem. Jeg klarer ikke ringe dem og snakke med dem en gang (misliker sterkt å snakke i telefon og føler ikke at jeg kommuniserer bra via telefon). Jeg har også en del negative automatiske tanker og kan gruble og analysere veldig mye etter å ha truffet venner, jeg får rett og slett sosial hangover. Dette gjør at uansett hvor trivelig jeg har det sammen med vennene mine, så blir jeg sliten etterpå og trenger alenetid for å hente meg inn. Det å gå på jobb fyller sosial-meteret mitt nok til at jeg ikke føler behov for å treffe venner. Dette tærer litt på vennskapene da vennene mine nok føler at de ser meg for sjeldent, hører for lite fra meg og ikke får det de ønsker ut av vennskapet. Hvordan forklare at man ikke har lyst til å treffe vennene fordi man er "ferdigsosialisert" etter jobb? Eller hvordan forklare at man har ledig tid hele helga, men ikke ønsker å gjøre noe sammen med vennene fordi man har lyst til å bare være hjemme og sulle i eget selskap?

Det er selvsagt mange flere ting fra både barndommen, ungdomsårene og voksne år som gjør at jeg mistenker autisme, men akkurat dette med venner og sosialt liv er det som gjør at jeg ønsker en diagnose. Det hadde hjulpet meg til å forklare vennene hvorfor jeg er som jeg er. For å unngå misforståelser og sårede følelser.

Anonymkode: 63ecb...62f

[AnonymBruker]

On 12/26/2022 at 1:29 PM, AnonymBruker said:

Har du funnet noen gode verktøy som hjelper deg i hverdagen? Jeg har ødelagt en del relasjoner og arbeidsforhold pga min oppførsel. Det har bedret seg de siste årene da jeg har vært tydelig for de rundt meg at jeg må ha ting i klartekst, og jeg må til stadighet minne meg på om ikke å henge meg opp i detaljer.

Anonymkode: 3a30d...fcc

 

On 12/26/2022 at 1:33 PM, AnonymBruker said:

Jeg har ødelagt både relasjoner og arbeidsforhold pga min oppførsel - fordi jeg ikke forstår hva som blir sagt, mistolker osv. Jeg føler meg som en analfabet sosialt. Så nei, jeg fungere ikke bra på det sosiale planet. Jeg må til stadighet minne meg selv på hva som vil være en normal respons i ulike settinger, responser jeg har måttet lære meg og som ikke faller naturlig for meg. 

Anonymkode: 3a30d...fcc

Jeg er mann og fikk aspergerdiagnosen i slutten av 30 årene. En av grunnene til at jeg tok utredning var fordi at psykologen min sa man har rett på tilrettelegging på arbeidsplassen med aspergerdiagnose. Så om du har ødelagt arbeidsfordhold pga asperger så kan du nok ha nytte av å få diagnosen på papiret.

Jeg tok som sagt utredning. En annen fordel med utredning er at man får noen profesjonellen som kan fortelle deg hva som er såpass store avvik at det er asperger og hva som er mindre avvik som også ikke-aspergere har. Synes selv man skal være litt forsikrig med å diagnostisere seg selv. Det kan ende med at man sykeliggjør ting er helt normalt, og omvendt.  

Anonymkode: b0ef9...ba0