Hva er lurest å gjøre om man hater stedet man bor?

[AnonymBruker]

Jeg bor i rekkehus med barna mine, flyttet inn for et halvt år siden, og jeg hater både huset og plassen så intenst at det gjør vondt i kroppen, jeg blir kvalm og svimmel når jeg tenker på det.

Jeg liker ingenting med huset (unntatt at det er mitt). Jeg kjøpte det kun fordi det var enten dette huset eller å bo på gata, bokstavelig talt. 

Huset er upraktisk, lite, stygt, gammelt, dårlig isolert (hører alt fra naboer) osv. 

Spørsmålet mitt er hva er lurest å gjøre med situasjonen?

De alternativene jeg har tenkt på så langt:

- selge huset, helst innen et år siden det sannsynligvis blir med tap. Men: hvor skal jeg da bo?

- leie ut huset. Men igjen: hvor skal jeg bo?

- Prøve å jobbe med meg selv og like plassen. Men er det mulig med et slikt hat?

Jeg har ingen å snakke med dette om, så om noen orker å tenke litt sammen med meg setter jeg stor pris på det. 

Anonymkode: bba79...e67

[AnonymBruker]

Hvis det er reelt det du skriver, det at valget var enten dette huset eller å bo på gata, så ville jeg nok prøve å jobbe med meg selv. 
Er du endelig inne på boligmarkedet? Da kan du tenke at om noen år kan du selge huset der du bor nå, og kjøpe et hus du trives bedre i. Du trenger ikke bo der for alltid. 

Hva er årsaken til at du hater huset SÅÅÅ intenst som du gjør? 
Kan du fikse litt på det du misliker ved huset?

Anonymkode: 9eae1...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Hvis det er reelt det du skriver, det at valget var enten dette huset eller å bo på gata, så ville jeg nok prøve å jobbe med meg selv. 
Er du endelig inne på boligmarkedet? Da kan du tenke at om noen år kan du selge huset der du bor nå, og kjøpe et hus du trives bedre i. Du trenger ikke bo der for alltid. 

Hva er årsaken til at du hater huset SÅÅÅ intenst som du gjør? 
Kan du fikse litt på det du misliker ved huset?

Anonymkode: 9eae1...c3b

Ja, det er reelt. 

Det er mange grunner til at jeg hater det: ingen parkeringsplass til bilen min, det er veldig lite, tett mellom husene/til naboene og ingen privatliv, lite lagringsplass, betalte alt for mye i forhold til hva det var verdt. I tillegg, og det tror jeg er det viktigste, har dette huset blitt et symbol på en ødelagt framtid. 

Jeg rømte fra et voldelig forhold og drømte om å kunne gi barna mine fine rom, en koselig liten hageflekk, et fint og trygt sted å bo. Jeg sa til meg selv at bare jeg kommer meg vekk da skal alt bli bra, alt skal bli bedre. Og så endte jeg opp med denne stygge, lille drittplassen. 

Jeg kan selge og flytte om noen år, men da har barna flyttet og alt jeg drømte om er for seint. 
Jeg kan selge og flytte nå, men da må jeg på leiemarkedet (som er veldig lite og veldig dyrt her jeg bor), og jeg vil tape hele egenkapitalen min pga at jeg kommer til å selge med tap + meglerutgifter. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg bare låst og mislykket, som om livet mitt er ødelagt og det er min feil. Det jeg drømte om blir aldri noe av, og jeg sliter med å akseptere at det er sånn. 

Anonymkode: bba79...e67

[Honey Dew]

Selg huset og bo til leie hos noen andre. Det er bedre enn ingenting.

[AnonymBruker]

Skape seg et hjem der man er 

Anonymkode: 065b7...005

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon og skal selge. Har naboer som ødelegger livene våre, og livet er for kort til å bo et sted man blir trakassert i  det som skal være ens eget hjem… Kontakt en megler og finn et godt hjem til dere.

Anonymkode: a0ad2...c2c

[Snok1]

Jeg tenker at du kanskje skal fokusere mer på at du har fått deg og barna ut av et voldelig forhold, og finne glede i det.

Mye annen glede kan komme som et produkt av den gleden.

[AnonymBruker]

Jeg liker heller ikke huset jeg har kjøpt. Det er mye jeg misliker med det. Men jeg er ikke i den situasjonen at jeg kan velge og vrake, så prøver (ikke hver dag det går) å holde fokuset på å forbedre huset på alle måte jeg kan. Huset skal selges i bedre stand enn hva det ble kjøpt.

Forventer å bo her i omtrent 10 år.

Jeg orker ikke leiemarkedet!

Anonymkode: d8a16...b96

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Kjøpte noe jeg trodde vi ville ha, større plass men lenger unna skole og jobb. Endte opp med å selge igjen innen ett år, med tap. Men helse og trivsel trumfer penger i disse tilfellene synes jeg.

Jeg var heldig nok til å ha råd til å kjøpe noe annet på det stedet vi flyttet fra, men var innstilt på å leie i en periode. For så dårlig hadde jeg det, mislikte stedet og huset intenst etter kun kort tid og visste at det ikke kom til å « gå seg til».

Mitt råd er altså å selge og flytte.

Anonymkode: 0fccd...fbc

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja, det er reelt. 

Det er mange grunner til at jeg hater det: ingen parkeringsplass til bilen min, det er veldig lite, tett mellom husene/til naboene og ingen privatliv, lite lagringsplass, betalte alt for mye i forhold til hva det var verdt. I tillegg, og det tror jeg er det viktigste, har dette huset blitt et symbol på en ødelagt framtid. 

Jeg rømte fra et voldelig forhold og drømte om å kunne gi barna mine fine rom, en koselig liten hageflekk, et fint og trygt sted å bo. Jeg sa til meg selv at bare jeg kommer meg vekk da skal alt bli bra, alt skal bli bedre. Og så endte jeg opp med denne stygge, lille drittplassen. 

Jeg kan selge og flytte om noen år, men da har barna flyttet og alt jeg drømte om er for seint. 
Jeg kan selge og flytte nå, men da må jeg på leiemarkedet (som er veldig lite og veldig dyrt her jeg bor), og jeg vil tape hele egenkapitalen min pga at jeg kommer til å selge med tap + meglerutgifter. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg bare låst og mislykket, som om livet mitt er ødelagt og det er min feil. Det jeg drømte om blir aldri noe av, og jeg sliter med å akseptere at det er sånn. 

Anonymkode: bba79...e67

Huset symboliserer altså de dårlige valgene du har tatt. Du kjøpte i desperasjon, og kjøpet var dårlig og overpriset. Du trives ikke. 

Du kan leie det ut og leie deg noe annet. Og vær realistisk: Du er ikke i posisjon til å få alt du vil ha. Det er dyrt å leie der du bor. Da kan du søke jobb et annet sted og flytte til ny by. Om flytting ikke er et alternativ så ville jeg heller leid en ny liten sokkelleilighet med trivselsfaktor enn å ha all plass jeg vil ha. 

[AprilLudgate]

Jeg tenker dette handler mer om situasjonen din enn selve boligen? 
 

Ville gitt det litt tid. 

Du sier barna er såpass store at de uansett snart flytter ut, du kan selve igjen da om du fortsatt mistrives. 
 

Det stedet er ikke et symbol på noe som helst, det er bare et rekkehus. 
Problemet ditt er emosjonelt, ikke materielt. 
 

Virker ganske idiotisk å tape all EK for å rive opp ungene igjen fra alt kun for å leie usikkert? 
 

Prøv å bo deg til. Har du mulighet til å spare litt midler på sikt til brukte fine gjenstander/små møbler, litt planter eller liknende? 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er i samme situasjon og skal selge. Har naboer som ødelegger livene våre, og livet er for kort til å bo et sted man blir trakassert i  det som skal være ens eget hjem… Kontakt en megler og finn et godt hjem til dere.

Anonymkode: a0ad2...c2c

TS blir ikke trakassert der hun bor NÅ.

Hun ble utsatt for partnervold der hun bodde før.

 

[AnonymBruker]

Honey Dew skrev (5 minutter siden):

Selg huset og bo til leie hos noen andre. Det er bedre enn ingenting.

Jeg må ha noe garantert stabilt. Jeg takler ikke - rent psykisk - å ikke vite om jeg har et sted å bo om fire måneder eller om huseier plutselig skal pusse opp. 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Skape seg et hjem der man er 

Anonymkode: 065b7...005

Jeg prøver virkelig, men får det ikke til. Kaster opp av hele plassen. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er i samme situasjon og skal selge. Har naboer som ødelegger livene våre, og livet er for kort til å bo et sted man blir trakassert i  det som skal være ens eget hjem… Kontakt en megler og finn et godt hjem til dere.

Anonymkode: a0ad2...c2c

Hva gjør du da? Selger med tap? Leier? Om jeg selger nå mister jeg hele egenkapitalen min. 

Snok1 skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at du kanskje skal fokusere mer på at du har fått deg og barna ut av et voldelig forhold, og finne glede i det.

Mye annen glede kan komme som et produkt av den gleden.

Ja. Jeg får det dessverre ikke til. Ser bare alt som er ødelagt i livet mitt. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg liker heller ikke huset jeg har kjøpt. Det er mye jeg misliker med det. Men jeg er ikke i den situasjonen at jeg kan velge og vrake, så prøver (ikke hver dag det går) å holde fokuset på å forbedre huset på alle måte jeg kan. Huset skal selges i bedre stand enn hva det ble kjøpt.

Forventer å bo her i omtrent 10 år.

Jeg orker ikke leiemarkedet!

Anonymkode: d8a16...b96

Jeg håper jeg slipper å bo her så lenge. Men enig når det gjelder leie. 

Anonymkode: bba79...e67

[Snok1]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja. Jeg får det dessverre ikke til. Ser bare alt som er ødelagt i livet mitt. 

Det gjør meg trist å lese. Dere fortjener den gleden, og den ville gjort dere godt.

Får du hjelp? Er du utredet for f.eks PTSD? 

Jeg tenker det kanskje ikke er huset som er rotårsaken til misnøye?

Bare overse meg dersom jeg roter i gjørmevann her….

[AnonymBruker]

Vi forhastet oss også litt da vi kjøpte siste bolig. Måtte flytte fordi min sønn ble mobbet, og skole (og kommune) ikke klarte å ta tilstrekkelig tak i saken. Det hastet, fordi gutten gikk mer og mer til grunne, og huset vi kjøpte var lite. 

Ærlig talt har det tatt meg fem år å trives der, for var så upraktiske løsninger. Først for rundt et år siden hadde jeg fått pusset opp alt, slik at huset er blitt utrolig smart og praktisk, selv om det fremdeles er lite. Entreen har jeg faktisk gjort om på fire ganger før jeg fant en løsning som fungerer. Rom for rom har jeg vridd hodet mitt for å få til smarte løsninger som veier opp for størrelsen. Jeg har klart det, så vil anbefale deg å forsøke det samme før du gir opp boligen. Som du sier er det dyrt å flytte. Jeg har brukt finn mye for å ikke ruinere meg på å få løsninger og møbler som fungerer, og har lett mye på nettet etter tips. Huset er ikke blitt større, men du verden for en forskjell det utgjør å ha smarte løsninger overalt. Nå trives jeg endelig. Det gjør vi alle. 

Anonymkode: ec0f8...21b

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (11 minutter siden):

TS blir ikke trakassert der hun bor NÅ.

Hun ble utsatt for partnervold der hun bodde før.

 

Vet det, men trives man ikke, så trives man ikke uavhengig av grunn. Jeg fortalte MIN grunn. Og vil vise at det beste er å finne noe annet om man mistrives fordi livet er for kort til å måtte mistrives i sitt eget hjem.

Anonymkode: a0ad2...c2c

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker dette handler mer om situasjonen din enn selve boligen? 
 

Ville gitt det litt tid. 

Du sier barna er såpass store at de uansett snart flytter ut, du kan selve igjen da om du fortsatt mistrives. 
 

Det stedet er ikke et symbol på noe som helst, det er bare et rekkehus. 
Problemet ditt er emosjonelt, ikke materielt. 
 

Virker ganske idiotisk å tape all EK for å rive opp ungene igjen fra alt kun for å leie usikkert? 
 

Prøv å bo deg til. Har du mulighet til å spare litt midler på sikt til brukte fine gjenstander/små møbler, litt planter eller liknende? 

Ja, kanskje det handler om situasjonen, men jeg tenker at det handler om begge deler. Jeg drømte om noe for oss som aldri blir. Og så går tankene mine i spinn: For hvis jeg hadde kjøpt bare et år før, da kunne jeg fått mye mer for pengene. Jeg måtte kjøpe akkurat da prisene var på topp og markedet var helt vilt. Ikke før prisene steg og ikke nå etter at de har gått ned. 

Du har helt rett ang egenkapitalen. 

Anonymkode: bba79...e67

[AnonymBruker]

Snok1 skrev (9 minutter siden):

Det gjør meg trist å lese. Dere fortjener den gleden, og den ville gjort dere godt.

Får du hjelp? Er du utredet for f.eks PTSD? 

Jeg tenker det kanskje ikke er huset som er rotårsaken til misnøye?

Bare overse meg dersom jeg roter i gjørmevann her….

Takk! Ja, jeg har ptsd og får traumebehandling, men vil nok måtte bruke mange år for å bli bra/bedre. 

Huset er et symbol på alt som er stygt og dårlig og ødelagt i livet mitt. 

Anonymkode: bba79...e67

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk! Ja, jeg har ptsd og får traumebehandling, men vil nok måtte bruke mange år for å bli bra/bedre. 

Huset er et symbol på alt som er stygt og dårlig og ødelagt i livet mitt. 

Anonymkode: bba79...e67

Jo, men jeg skjønner på en måte hva du mener.

Jeg vokste opp med omsorgssvikt (også vold) i barndomshjemmet.

Så flyttet jeg jo ut, og hadde alltid en vond og ekkel følelse når jeg kom tilbake. Ble kvalm, fikk angst osv. For eksempel ble jeg veldig trigget av noen gamle stoler min mor absolutt skulle beholde. De ble brukt til å slå med, voldsutøveren smalt løs med den ene og knuste den andre.

De var det første jeg så når jeg kom inn yttergangen, og jeg bare fikk helt 😐🤯

Men - det snudde. Nå synes jeg det er hyggelig der 🤷‍♀️ Slapper av, er rolig osv. 

Jeg kan garantere deg at den følelsen din vil følge deg en stund - løsningen er jo ikke å flykte. Men å øve på å stå i det nye livet, med alt du har gått gjennom.

En veldig god øvelse er nettopp å gjøre det der du er nå.

Og huske på at du ikke må være her for alltid. Du kam flytte om du vil, men en god øvelse er å trene på å «groundes» der du faktisk er i livet. 
 

Du misliker ikke selve boligen til de grader, du er i «flight» modus. Har vært der sjøl. 

Endret 26. desember 2022 av AprilLudgate

[Mt3]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, det er reelt. 

Det er mange grunner til at jeg hater det: ingen parkeringsplass til bilen min, det er veldig lite, tett mellom husene/til naboene og ingen privatliv, lite lagringsplass, betalte alt for mye i forhold til hva det var verdt. I tillegg, og det tror jeg er det viktigste, har dette huset blitt et symbol på en ødelagt framtid. 

Jeg rømte fra et voldelig forhold og drømte om å kunne gi barna mine fine rom, en koselig liten hageflekk, et fint og trygt sted å bo. Jeg sa til meg selv at bare jeg kommer meg vekk da skal alt bli bra, alt skal bli bedre. Og så endte jeg opp med denne stygge, lille drittplassen. 

Jeg kan selge og flytte om noen år, men da har barna flyttet og alt jeg drømte om er for seint. 
Jeg kan selge og flytte nå, men da må jeg på leiemarkedet (som er veldig lite og veldig dyrt her jeg bor), og jeg vil tape hele egenkapitalen min pga at jeg kommer til å selge med tap + meglerutgifter. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler meg bare låst og mislykket, som om livet mitt er ødelagt og det er min feil. Det jeg drømte om blir aldri noe av, og jeg sliter med å akseptere at det er sånn. 

Anonymkode: bba79...e67

Men gir barna noen som helst tegn til at de ikke trives slik dere bor nå? Kanskje må du bare jobbe med din egen oppfatning av situasjonen og med å gjøre bosituasjonen så god som mulig. Pris deg selv lykkelig hver dag over situasjonen du har klart å komme deg ut av.

Skjønner godt at det er hardt å klare å omstille seg når realiteten føles så langt fra drømmen, men det er veldig viktig å gjøre det beste en kan med de kortene en har fått utdelt. Finn muligheter for å gjøre ting mer praktisk, puss opp med å legge i støydempende plater i veggene så det blir mindre lytt.

Om du nå selger med tap som du regner med du må, så har du ikke egenkapital til å få kjøpt noe annet men må begi deg ut på ett ustabilt leiemarked der du må sette din lit til at du treffer en av de få gode utleierene som lar deg leie over lang tid og følger opp vedlikehold...