Usikker på hva jeg føler angående samlivsbruddet

[AnonymBruker]

Jeg er midt oppi et samlivsbrudd med en mann jeg har vært sammen med i 8 år. Vi har ett barn fra før og jeg har termin om 2 måneder med vårt andre barn. 
For noen uker siden fortalte mannen at han ikke ønsket å være sammen med meg mer. Jeg ble knust, og hele livet mitt raste. Vi ble enige om at belastningen om å skulle flytte og hele den psykiske påkjenningen ikke var bra for meg før fødsel, og derfor bor vi enda sammen. I løpet av de siste ukene har det sunket mer inn hos meg, og jeg forstår at han er kommet til det punktet at han ikke orker mer. Vi har hatt 8 år med mye krangling, og jeg skal være helt ærlig å si at jeg ikke har behandlet han veldig bra til tider og han har fortjent bedre. Jeg har altså full forståelse for at han er kommet til det punktet…

Det jeg sitter med nå er en følelse av skam, en skam ovenfor at jeg føler vi/jeg har mislykkes i å gi barna en familie. Barnet som ikke er født vil aldri ha en mor og far under samme tak… Jeg synes det er flaut å skulle fortelle alle om dette, og jeg er livredd for å møte nyfødt-perioden alene sammen med 4-åringen. Jeg vet at det hele gjerne er min skyld, men jeg er likevel bitter og sint for at han valgte å gjøre dette så tett opp mot termin, all gleden og spenningen med å få et veldig etterlengtet barn til er borte fordi jeg kun tenker på hva mine barn går glipp av og bekymrer meg for hvordan livet deres blir. Jeg kommer fra en familie hvor ingen er skilte og føler dette er et nederlag og «ikke normalt».
 

Det jeg tenker mye på er om dette faktisk er riktig avgjørelse også for meg, da det virker som alle tingene jeg bekymrer meg over og sørger over ikke inneholder mannen min som person og tapet av han som partner, men alt annet rundt et brudd. Splittet/ødelagt familie, være alene, stress med flytting, finne ny bolig, hva jeg mangler av ting, hvordan andre vil reagere, er jeg en god nok alenemor, tapet av en svigerfamilie og om jeg noen gang kommer til å finne med en ny kjæreste? Jeg føler meg «oppbrukt» som har to barn, og spesielt siden minste er baby. Hvem ser på en singel 2-barnsmamma hvor et av barna fremdeles ammes, liksom? Skal sies at jeg kun er 27 år, og er relativt pen jente om jeg får si det selv😅 
 

Det skal sies at vi nå samarbeider bra mens vi bor sammen den siste perioden. Vi snakker om bruddet, om fremtiden, hvordan vi vil samarbeide om barna, hvem som skal få hva i huset osv. Vi er veldig likesinnede når det kommer til dette og det er faktisk ingen uenigheter om hva vi tenker er best for barna. Den eneste gangen jeg kjenner at det knyter seg i magen er når jeg tenker på at han en gang kommer til å finne seg ei ny dame, og at barna mine får en stemor. Tanken på dette er uutholdelig og jeg jeg er redd for min egen reaksjon og at min evne til å samarbeide svekkes. Vi har vært kun med hverandre i 8 år, og jeg synes det er vondt å tenke på at han en gang skal dele seng med ei annen og at jeg også på et punkt må forholde meg til en eventuell ny kjæreste/stemor til barna.. Om dette er på grunn av følelser for han vet jeg ikke.. 

Anonymkode: 6d635...2e7

[Virrevirrevapp]

Det er forståelig at du ikke helt vet, det er jo en viktig annen ting som skjer i livet akkurat nå.

[AnonymBruker]

Sånn er det. Desverre.

Ofte vet man ikke hva man har før man mister det. Og skulle ønske man tok bedre vare på det.

Men prøv å tenke at han har lov til å gjøre det slutt, og lov til å gå videre. Du får han ikke tilbake om du lager bråk når han går videre og evt får ny dame.

Det er normalt å føle det du gjør nå, og det er normalt å føle på sjalusi og savn, men det endrer ikke hvordan du har oppført deg mot ham som drev han vekk.

Husk at barna er viktigere enn alt annet, og for at de skal få det beste utgangspunktet i sine liv er det nødvendig å samarbeide best mulig og ikke la egne følelser ødelegge for ungene.

Lykke til❤

Anonymkode: d491e...87c

[AnonymBruker]

Takk❤️ 
Jeg er helt enig i at han skal få gjøre som han vil, og om han ikke ønsker et forhold med meg er det det beste for alle parter. Jeg ønsker jo heller ikke å være i et forhold med en som ikke ønsker meg, jeg mener jeg fortjener bedre enn det🤷🏼‍♀️ Så er det jo visse ting med han som jeg tenker at jeg er glad jeg nå slipper å forholde meg til som bare skapte konflikter mellom oss og irritasjon hos meg😅 Det har jo ikke barna heller godt av å være oppi. 

Jeg bare sitter med så mye tanker og følelser rundt situasjonen med dette nye barnet at jeg ikke helt klarer å sortere tankene og følelsene mine. Jeg er også klar over at vi har hatt det vanskelig og at vi gjerne ikke fungerer så godt sammen i et forhold, men har fortrengt det fordi jeg har satt A4 familielivet så høyt!
Om det er «hjertet» mitt og tapet av han som gjør vondt eller om det er tapet av min forestiling om hvordan livet skulle være som gjør vondt, vet jeg ikke.. 

Anonymkode: 6d635...2e7

[AnonymBruker]

Har han allerede funnet seg en annen? Menn pleier å ha en backup. Ville vært forberedt på det. 

Anonymkode: 15fea...6b2

[AnonymBruker]

Dette var trist TS. 

Du har vært sammen med mannen din siden du var 19 år. Du og han har nok forandret dere mye fra ungdom til voksen. Du sier du ikke har behandlet han bra, og det kan jo komme av at dere kanskje ikke passer så godt sammen lengre. 

Du er selvsagt ikke oppbrukt. Du er ung og pen. Selvsagt vil du senere treffe en god mann som du kan danne et nytt, og bedre, A4-liv med. 

Livet ditt vil bli godt. Du virker fornuftig og som en rolig og balansert person. Slike som deg er gode mødre og gode kjærester. 

Ta en dag om gangen. 

Anonymkode: 2cf95...731