Hvordan trøste barna når pappa velger dem bort, og ikke engang ønsker dem god jul?

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville fokusert på at til og med pappaer kan ta dumme valg, og dette er en slik situasjon. Vi kan være veldig glad i pappa, men vi trenger ikke akseptere en slik behandling. Faktisk kan vi vise at vi ikke syns det er greit, fordi det er viktig å sette grenser for hvordan man lar andre behandle seg. Blir vi lei oss av å følge han på sosiale medier, så kan vi avfølge med god samvittighet. Så ja, vi er glad i pappa, men vi syns han oppfører seg fryktelig dårlig.

Og så tror jeg at jeg ville forsøkt mitt ytterste å sette av penger til litt terapi. Det er noe fundamentalt inni oss som ødelegges ved en forelders avvisning. I tillegg kan du være obs på regresjon, at akkurat i en slik setting kan barnet oppføre seg som om det er en del yngre enn det egentlig er, og må noen ganger også møtes på den måten.

Anonymkode: 97487...462

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Jeg synes dette er en kjempevanskelig balansegang. Hva skal jeg f.eks. svare når barna spør meg om pappa tenker på dem på julaften? Jeg svarte at han kanskje var for opptatt til å svare på SMSer for det er jo så mye som må gjøres på julaften, men at jeg skjønner at de synes det er litt trist. Jeg vet ikke hvordan jeg kan både avdramatisere og anerkjenne samtidig (som er rådet jeg fikk fra Familievernkontoret).  
 

Anonymkode: 25edc...ad8

Skjønner at akkurat det må være veldig vanskelig. Med bakgrunn i mine erfaringer fra barndommen, så ville jeg lagt mest vekt på å anerkjenne, ettersom jeg har opplevd hvor skadelig det er at ingen snakker om elefanten i rommet. Hvis de er store/modne nok til å forstå, så fortell de at de er bra nok akkurat som de er, at du synes valgene han tar er uforståelig og uakseptable, men samtidig unngå å snakke ham ned. Jeg vet ikke om jeg ville avdramatisert det noe særlig, for barna er det jo dramatisk, og hvis man later som det ikke er det vil de antagelig oppleve at følelsene deres er feil. Men det er jo viktig å ikke hause det opp heller.

Også er det selvfølgelig en tid for alt, det er jo ikke noe poeng i at du tar opp dette tema til både frokost, middag og kvelds, men heller leser barna og prøver å tolke når de har behov for en prat eller litt ekstra omsorg. 

Mine barn er yngre, men når jeg prater med niåringen om noe han synes er trist eller vanskelig så ser jeg veldig tydelig på ham når han føler seg ferdig med praten. Han blir plutselig litt lettere, klarere i blikket og oppleves som mer tilfreds. Han skifter gjerne tema selv også. Kanskje du merker noe lignende på dine barn også? 

Anonymkode: 6a4aa...f6d

[Eva-Lena]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Veldig leit at også dine barn måtte oppleve dette. Er det noe som påvirker dem som voksne? Jeg er engstelig for hva det gjør med barnas selvfølelse når de blir skjøvet vekk på denne måten, og er litt engstelig for at dette vil påvirke det også når de er voksne og skal finne seg partner og starte egen familie. 

Jeg synes det er vanskelig å skulle drepe alt håpet de har. For han vingler frem og tilbake, slik at perioder er det nesten vanlig samvær, før det så sklir ut igjen. Så det er ikke sånn at han har forsvunnet fullstendig. Han er der når det passer for ham.

Jeg synes dette er en kjempevanskelig balansegang. Hva skal jeg f.eks. svare når barna spør meg om pappa tenker på dem på julaften? Jeg svarte at han kanskje var for opptatt til å svare på SMSer for det er jo så mye som må gjøres på julaften, men at jeg skjønner at de synes det er litt trist. Jeg vet ikke hvordan jeg kan både avdramatisere og anerkjenne samtidig (som er rådet jeg fikk fra Familievernkontoret). 

 

Og tusen takk for svar, forresten. Beklager at jeg har glemt å si det. Det boblet litt over for meg nå og jeg måtte bare få alt ut et sted. 
 

Anonymkode: 25edc...ad8

Selvfølgelig påvirker dette barna på en eller annen måte. De har jo opplevd en kjempegod pappa som plutselig bare bryter all kontakt. Det er så dypt inngripende i barn liv at vi måtte bruke psykologer til både barna og meg. 
Det har vært knalltøft for den eldste som var skikkelig pappadalt. Det var også hn som brøt kontakt da far atter en gang fant seg dame med barn igjen. Hn har det bedre nå fordi kontakten ble brutt etter eget ønske siden far falt tilbake til sporadisk kontakt igjen.

Det påvirker de nok ikke i forholdene de er i. De må jo velge å stole på den de er sammen med, men de vet jo av erfaring at mye kan skje ved brudd.  De har det bra og trives.

Jeg og min eks var til og med på fvk hvor han selvsagt skulle ta sitt ansvar og blablabla. Den lovnaden opphørte så fort han fikk ut av fv kontoret.

Hva du skal svare barna når se spør om far tenker på de? Tja, hva med å spørre hva de trur selv? Jeg hadde også mange spørsmål fra barna og jeg tenker mye var for å få en bekreftelse på hva de egentlig følte, mente, trudde osv.

Helt ærlig så synes jeg de rådene fra fvk kan være greie.MEN, jeg føler at selv om far oppfører seg som en dritt, så skal han taes hensyn til (stakkars far, vet ikke hva han gjør), Jeg fikk inntrykk av at fvk mente han oppførte seg dårlig, men gi han tid så ordner det seg sikkert. Ikke faen om jeg skal holde håpet til barna oppe over lang tid, når vi alle vet at far ikke vil ha kontakt.

Si det som det er. Sett fram tørkerullen, snakk og grin sammen og ikke si at far er viktig til barna. Han er ikke viktig i det hele tatt sånn han holder på nå. Han VAR viktig, men valgte selv å miste den muligheten.

[AnonymBruker]

Jeg hadde laget masse fine pakker med flott papir og gavebånd og satt på trappa deres, og inni hver pakke hadde det vært kull. Fy fader for en slemming.

Anonymkode: c2ae7...3b3

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, hvordan demper jeg pappaens viktighet? I hverdagen tror jeg de synes det går ganske greit nå. Så lenge ikke pappaen, stemor eller stesøsknene legger ut bilder på sosiale medier, da blir de lei seg. Og julen er ekstra sår. De er vant til å være sammen med ham i julen, i hvert et par dager. Og de siste årene har han i det minste sendt en SMS med god jul, og svart når barna har ringt ham. Jeg vet ikke hvordan jeg kan dempe det ønsket deres. Jeg synes de ber om så veldig lite, og jeg skjønner ikke at han ikke kan gi dem litt. 
Ja de satte gavene på tappa. Yngstemann ville egentlig at vi skulle sitte i bilen og vente til de kom hjem, men det følte jeg st jeg måtte si nei til, for å sette en grense. Jeg trodde at når barna leverte gaver til dem, så ville de komme innom oss med gaver. Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig for ham/dem å avtale tid for å bytte gaver. 

Anonymkode: 25edc...ad8

Organiser jul bare hjemme. Gaver gir man til folk man faktisk ser. Eller dra utenlands for å feire jul. Da får dere en helt ny opplevelse og kanskje ikke rekker å tenke på ham. Om han sender god jul på sms, da er det helt rett å sende tilbake det samme. Ja, det blir triste øyeblikk. 

Jeg går selv gjennom en sorgprosess og prøver å forstå. Min bror har kuttet all kontakt først med meg så med våre foreldre pga kona. Mine foreldre ble forferdet og forsod ikke noen ting, trist også. Mora døde uten at hun rakk å se ham fordi han kom ikke på besøk. Veødig vanskelig å forstå. Mine barn elsker ham. Så jeg prøver å finne veien selv men så langt har jeg kommet. Kjernefamilie er dere, du og barna. Nye planer, nye måter å feire på, nye tradisjoner. Sett ham utenfor den kjernefamilien fordi han selv ønsker det. Trist men med tiden forstår man at det er ingenting man kan gjøre med det. Det verste er å løpe etter noen, selvpine seg selv at man kan gjøre noe, at det er opp til deg. At man skal trygle seg til kjærlighet og varme. Nei, lag sitt eget bål!

Anonymkode: 0da55...d11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er det stikk motsatte rådet av hva jeg fikk da jeg kontaktet Familievernkontoret og ba om råd, så synes det høres rart ut. Hvordan ser du for deg at man gjør dette på en skånsom måte? Vil ikke barna bli sinte på meg dersom jeg brått bestemmer at de ikke skal ha kontakt med pappaen sin? Jeg synes det høres helt feil ut.

Anonymkode: 25edc...ad8

Ville heller hørt på fvk enn random folk på kg

Anonymkode: b900f...76d

[AnonymBruker]

Jeg synes du balanserer dette fint. Jeg er enig i rådet om å balansere det slik at "bruddet" ikke kommer fra dere, for det kan skape vanskelige følelser hos barna igjen. Samtidig som du kan skjerme dem, i form av at neste år er det mulig ikke rett å gi gaver lenger. Og anbefale dem å blokke SoMe oppdateringer fra den nye stefamilien om det kun sårer. Når jeg skummet gjennom tråden så jeg også rådet om at du med flere gir dem voksen-støtte i å bekrefte at det er han som gjør noe feil her, selvfølgelig uten å svartmale. 

Anonymkode: 1c1da...597

[AnonymBruker]

Ts, i tråden får du en del dårlige råd, men også en del gpde. Du virker veldig reflektert og klok og ser nok hva som er hva. 

Av ren nysgjerrighet: er det noe med mannens familiebakgrunn som kan forklare denne oppførselen?  Det er så altfor mange menn som oppfører seg lignende.

Jeg synes du virker sterk og klok og som en veldig god mor. Heier på deg! Barna dine er heldige som har en mor som deg.

Anonymkode: 71687...fd5

[tægane]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Barnas pappa fikk ny samboer før pandemien, og etter det har han nesten ikke kunnet ha dem, og hvert fall ikke i julen. Han har skyldt på korona, men dette startet allerede året før, omtrent da han flyttet sammen med samboer og hennes barn.

Han sier også at barna er så store nå at de ikke vil feire jul med pappa. Det stemmer ikke. De savner ham mye, og særlig nå i julen kjenner de ekstra mye på savnet. De er i alderen 12–17. I mine øyne er de i en sårbar alder, og har behov for å være sammen med faren sin. Men han velger dem bort, og vil heller feire julen alene sammen med samboer og hennes barn. Hennes barn er jevngamle med våre barn, så da burde vel heller ikke de ha behov for å feire familiejul, hvis jeg skal følge fars logikk….. 

Boligen deres er stor nok til at det fint hadde vært plass til barna der på julaften, og jeg har tilbudt meg å kjøre dem til og fra sånn at far slipper "styret" med overnatting. Men nei, det passer ikke fordi blablabla.
Jeg spør om jeg skal kjøre barna til dem en dag før jul eller en av juledagene, sånn at de kan feire litt sammen da. Nei det passer ikke fordi blanlabla. 
Jeg spør om de vil komme hit, men det passer ikke. 
Jeg spør om vi skal avtale en dag for å bytte julegaver, men det passer ikke fordi blablabla.
Så det ender med at jeg bare kjører barna dit og så setter de igjen gavene på trappen sånn som de har måttet gjøre de siste tre årene. De er bare barn, og alt de vil er å glede pappaen sin. De har kjøpt gaver til stemor og stesøsken. Yngste sa at han håper at de vil bli så glade for gavene at de får lov til å bli med i familien. Det river så jævlig i hjertet!

 

Sorry hvis jeg virker veldig negativ her. Men jeg må få det ut et sted. Overfor barna gjør jeg mitt beste for å finne en slags balanse mellom å anerkjenne deres sårede følelser og forsøke å avdramatisere at far velger dem bort. Det synes jeg er kjempevanskelig!
For hvordan skal jeg kunne forsvare fars valg? Det kan jeg egentlig ikke, og jeg synes det er skikkelig drittsekk-oppførsel av ham at han velger bort barna sine. Når han ikke engang klarer å sende en fuckings SMS med "god jul"!! Hvor vanskelig er det da?!

Barna er kjempelei seg. Yngstemann ville ringe pappa i går kveld, da kom eldstemann med et utbrudd om hvilken idiot pappa er. Han svarte uansett ikke da yngstemann ringte, så da ble det enda mer tårer. Skjønner han virkelig ikke hvordan dette påvirker barna hans? Hva tenker han med?! Jeg fatter det virkelig ikke!
Hvordan er det mulig at han endrer seg så mye? Fra å være en helt vanlig pappa som er glad i barna sine, kjører dem på trening og følger opp skole, til å bare glemme dem fullstendig? Det er nesten så jeg håper han har fått hjernesvulst eller noe sånt, som kunne forklare denne oppførselen. Men jeg har jo hørt fra andre at dette dessverre ikke er uvanlig oppførsel for fedre som får seg ny familie. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Jeg vet ikke hvordan andre foreldre i denne situasjonen løser dette.
Det gjør så vond å se barnas savn og smerte. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe dem gjennom dette. Jeg vil bare fikse det, sånn at de skal slippe å ha det så vondt. Jeg vil at de skal få en fin jul, og slippe å være lei seg.
 

Anonymkode: 25edc...ad8

Du må nesten fortelle dem nøyaktig hvilken uansvarlig, drittsekk, feiging og den nullen deres far er. ikke lett, men dem fortjener det. Jo tidligere du forteller desto bedre. 

Men uansett hva du gjør, du nekter ikke barna kontakt med deres far. DET GJØR DU BARE IKKE.

yngstemannen ser ikke til å ha skjønt alvoret ennå, han må du være ekstra sterk for, men du må aldri nøle eller pynte på sannheten. fortsett å beskytt ham fra det monsteret av en far, men vær forsiktig med å ta avgjørelser på vegne av han, det kan virke mot sin hensikt. 

Bare fortsett å vær den sterke og kjærlige moren du alltid har vært, så er mye gjort.

Jeg er ganske sikker på at om et par år så er det han som ikke ønsker no kontakt med den mannen der og du vil ikke bli feilaktig anklaget eller klanderes for å holde dem på avstand.

 

 

[Handful]

Tenker at dere må begynne å sette litt grenser for dere selv. Litt omvendt psykologi. Det blir veldig lett for far å ta avstand når dere på en måte løper etter han. Han bør kjenne litt på at ikke alt går etter hans premisser. Har dere feks sagt nei at det ikke passer noengang, når han plutselig vil treffe barna?

 

Støtter å avfølge, ihvertfall begrense,  på sosiale medier

 

P.s Enig i at han er en enormt stor drittsekk og at dette var veldig trist å lese. Glad barna har deg!

Endret 26. desember 2022 av Handful

[AnonymBruker]

Jeg måtte sette meg ned med ungene og si at det er ikke alle mammaer og pappaer som vil eller som er gode på å være mamma og pappa. Deres pappa er ikke særlig god til å være pappa og derfor må vi la ham være i fred. Det er ikke fordi barna er dårlige barn eller at han ikke er glad i dem. Han får det bare ikke til. 
Det ble mye tårer og styr, men de forsto det. Er 7år siden sist han tok kontakt. Det er 5år siden sist jeg og barna forsøkte å få kontakt, og måtte gi opp. 
 

Anonymkode: d22fa...66f

[AnonymBruker]

Jo mere du maser på ham, jo flere forslag om tilrettelegging/kjøring/henting, desto mer vil det for ham virke som om det er DEG han hjelper med å være sammen med barna sine. (Du har nok allerede fått KG-stempelet «bitter eks» der i huset).

Ta et langt skritt tilbake. Ikke ta noe som helst i iniativ. La alt samvær være 100% opp til ham, og vær heller ikke redd for å si nei hvis det ikke passer. Du kan ikke endre prioriteringene hans ved å være proaktiv hele tiden. Det er han selv som må kjenne på savnet.

Anonymkode: 1d04e...052

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Så det ender med at jeg bare kjører barna dit og så setter de igjen gavene på trappen sånn som de har måttet gjøre de siste tre årene. De er bare barn, og alt de vil er å glede pappaen sin. De har kjøpt gaver til stemor og stesøsken. Yngste sa at han håper at de vil bli så glade for gavene at de får lov til å bli med i familien. Det river så jævlig i hjertet!

Anonymkode: 25edc...ad8

Dette synes jeg var unødvendig av deg og her viser du et eksempel på at du hauser opp situasjonen. 
 

La det være klart: far er en idiot og åpenlyst den som gjør ting på feil måte.

Likevel så har du et valg i forhold til hvor mye dette skal være fokus i din familie. Din familie.

Denne opplevelsen var det du som påførte barna. Dere hadde ikke trengt å dra dit. Det var helt unødvenig å ta med barna dit for å levere gavene.

Hvorfor gjorde du det?

Hva tenkte du barna ville få utav det?

Du kan velge å flytte fokus vekk fra far og over på dere selv. Det er ditt valg.

Slutt å snakk med barna om eventuelle mislykkede telefoner til far hvor du forsøker å «patche» relasjonen mellom dem. Hvis du har andre ressurspersoner i livet deres: en nabo, en tante, et søskenbarn eller besteforeldre, så skal dere dyrke denne relasjonen. Hvis barna har venner, inviter dem i mellomjula/nyttår.
 

Du kan velge å fylle livet deres med mennesker som bryr seg om dem, fremfor å fokusere på den som har avvist dem.

Jeg ser noen mener dere er i en sorgprosess. Det tror jeg også. Men det er din oppgave å sørge for at de ikke dveler for lenge i denne sorgen. Det er din oppgave å lære dem å søke kjærlighet, ikke avvisning. Det er din oppgave å hjelpe dem med å løfte blikket forover, ikke bakover.

Ikke bruk mer ressurser på far nå.

Det betyr ikke at du «nekter» barna å møte ham, eller at du ikke er villig til å bidra.

Det betyr bare at du putter innsatsen ett sted du vet det vil være til fordel for dere som familie. 

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Barnas pappa fikk ny samboer før pandemien, og etter det har han nesten ikke kunnet ha dem, og hvert fall ikke i julen. Han har skyldt på korona, men dette startet allerede året før, omtrent da han flyttet sammen med samboer og hennes barn.

Han sier også at barna er så store nå at de ikke vil feire jul med pappa. Det stemmer ikke. De savner ham mye, og særlig nå i julen kjenner de ekstra mye på savnet. De er i alderen 12–17. I mine øyne er de i en sårbar alder, og har behov for å være sammen med faren sin. Men han velger dem bort, og vil heller feire julen alene sammen med samboer og hennes barn. Hennes barn er jevngamle med våre barn, så da burde vel heller ikke de ha behov for å feire familiejul, hvis jeg skal følge fars logikk….. 

Boligen deres er stor nok til at det fint hadde vært plass til barna der på julaften, og jeg har tilbudt meg å kjøre dem til og fra sånn at far slipper "styret" med overnatting. Men nei, det passer ikke fordi blablabla.
Jeg spør om jeg skal kjøre barna til dem en dag før jul eller en av juledagene, sånn at de kan feire litt sammen da. Nei det passer ikke fordi blanlabla. 
Jeg spør om de vil komme hit, men det passer ikke. 
Jeg spør om vi skal avtale en dag for å bytte julegaver, men det passer ikke fordi blablabla.
Så det ender med at jeg bare kjører barna dit og så setter de igjen gavene på trappen sånn som de har måttet gjøre de siste tre årene. De er bare barn, og alt de vil er å glede pappaen sin. De har kjøpt gaver til stemor og stesøsken. Yngste sa at han håper at de vil bli så glade for gavene at de får lov til å bli med i familien. Det river så jævlig i hjertet!

 

Sorry hvis jeg virker veldig negativ her. Men jeg må få det ut et sted. Overfor barna gjør jeg mitt beste for å finne en slags balanse mellom å anerkjenne deres sårede følelser og forsøke å avdramatisere at far velger dem bort. Det synes jeg er kjempevanskelig!
For hvordan skal jeg kunne forsvare fars valg? Det kan jeg egentlig ikke, og jeg synes det er skikkelig drittsekk-oppførsel av ham at han velger bort barna sine. Når han ikke engang klarer å sende en fuckings SMS med "god jul"!! Hvor vanskelig er det da?!

Barna er kjempelei seg. Yngstemann ville ringe pappa i går kveld, da kom eldstemann med et utbrudd om hvilken idiot pappa er. Han svarte uansett ikke da yngstemann ringte, så da ble det enda mer tårer. Skjønner han virkelig ikke hvordan dette påvirker barna hans? Hva tenker han med?! Jeg fatter det virkelig ikke!
Hvordan er det mulig at han endrer seg så mye? Fra å være en helt vanlig pappa som er glad i barna sine, kjører dem på trening og følger opp skole, til å bare glemme dem fullstendig? Det er nesten så jeg håper han har fått hjernesvulst eller noe sånt, som kunne forklare denne oppførselen. Men jeg har jo hørt fra andre at dette dessverre ikke er uvanlig oppførsel for fedre som får seg ny familie. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Jeg vet ikke hvordan andre foreldre i denne situasjonen løser dette.
Det gjør så vond å se barnas savn og smerte. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe dem gjennom dette. Jeg vil bare fikse det, sånn at de skal slippe å ha det så vondt. Jeg vil at de skal få en fin jul, og slippe å være lei seg.
 

Anonymkode: 25edc...ad8

Du må bare slutte med å tilby alt dette.

jeg er faktisk litt enig i den som sa du skulle troppe opp hos dem og spørre ansikt til ansikt om hvorfor ting er slik de er. Snakk med mannen og hans samboer samtidig, kanskje hun som er mor vil forstå når du sier det. Ikke vær anklagende men si at barna savner pappaen sin og at du lurer på hvordan dere kan løse dette bedre. Har denne mannen foreldre eller søsken som du kunne ta en prat med? kanskje de har en forklaring.

Uansett, denne mannen er en stor dritt som oppfører seg slik, og barna er heldige som har deg.

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (17 minutter siden):

Dette synes jeg var unødvendig av deg og her viser du et eksempel på at du hauser opp situasjonen. 
 

La det være klart: far er en idiot og åpenlyst den som gjør ting på feil måte.

Likevel så har du et valg i forhold til hvor mye dette skal være fokus i din familie. Din familie.

Denne opplevelsen var det du som påførte barna. Dere hadde ikke trengt å dra dit. Det var helt unødvenig å ta med barna dit for å levere gavene.

Hvorfor gjorde du det?

Hva tenkte du barna ville få utav det?

Du kan velge å flytte fokus vekk fra far og over på dere selv. Det er ditt valg.

Slutt å snakk med barna om eventuelle mislykkede telefoner til far hvor du forsøker å «patche» relasjonen mellom dem. Hvis du har andre ressurspersoner i livet deres: en nabo, en tante, et søskenbarn eller besteforeldre, så skal dere dyrke denne relasjonen. Hvis barna har venner, inviter dem i mellomjula/nyttår.
 

Du kan velge å fylle livet deres med mennesker som bryr seg om dem, fremfor å fokusere på den som har avvist dem.

Jeg ser noen mener dere er i en sorgprosess. Det tror jeg også. Men det er din oppgave å sørge for at de ikke dveler for lenge i denne sorgen. Det er din oppgave å lære dem å søke kjærlighet, ikke avvisning. Det er din oppgave å hjelpe dem med å løfte blikket forover, ikke bakover.

Ikke bruk mer ressurser på far nå.

Det betyr ikke at du «nekter» barna å møte ham, eller at du ikke er villig til å bidra.

Det betyr bare at du putter innsatsen ett sted du vet det vil være til fordel for dere som familie. 

Jeg er faktisk litt uenig når det gjelder situasjonen med julegavene.Med mindre det var slik at barna verken ønsket å kjøpe eller gi, og mor presset gjennom. 

Det vil i ettertid gi dem en følelse av at "det var i alle fall ikke på meg". Ellers risikerer man følelser av at man selv har bidratt til å ødelegge relasjonen.

Og nå har de i alle fall prøvd, noe som gjør beslutningen enkel neste år. 

Men forsåvidt; hun burde mulig bare sagt hun leverte. For å spare dem for selve opplevelsen. Men det er lett å være belærende i etterkant. 

Ellers synes jeg det var mange gode innspill i dette innlegget

Anonymkode: 1c1da...597

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Ts, i tråden får du en del dårlige råd, men også en del gpde. Du virker veldig reflektert og klok og ser nok hva som er hva. 

Av ren nysgjerrighet: er det noe med mannens familiebakgrunn som kan forklare denne oppførselen?  Det er så altfor mange menn som oppfører seg lignende.

Jeg synes du virker sterk og klok og som en veldig god mor. Heier på deg! Barna dine er heldige som har en mor som deg.

Anonymkode: 71687...fd5

Jeg er ikke TS men vil gjerne svare på denne. I de tilfellene jeg kjenner der far har oppført seg slik som TS eksmann, vil jeg si at familiedynamikken i opphavsfamilien samt hans egen familie har vært veldig dysfunksjonell. Da snakker vi personlighetsforstyrrelse i den gruppa som kalles cluster B (narsissime, dyssosial, etc). Det mangler altså noe empatimessig og med samvittigheten. Tenker mest på seg selv og sine egne behov. Men dette er bare "svogerforskning" da. Kan sikkert være andre problemer også.

Anonymkode: a65b1...8fa

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (1 time siden):

Dette synes jeg var unødvendig av deg og her viser du et eksempel på at du hauser opp situasjonen. 
 

La det være klart: far er en idiot og åpenlyst den som gjør ting på feil måte.

Likevel så har du et valg i forhold til hvor mye dette skal være fokus i din familie. Din familie.

Denne opplevelsen var det du som påførte barna. Dere hadde ikke trengt å dra dit. Det var helt unødvenig å ta med barna dit for å levere gavene.

Hvorfor gjorde du det?

Hva tenkte du barna ville få utav det?

Du kan velge å flytte fokus vekk fra far og over på dere selv. Det er ditt valg.

Slutt å snakk med barna om eventuelle mislykkede telefoner til far hvor du forsøker å «patche» relasjonen mellom dem. Hvis du har andre ressurspersoner i livet deres: en nabo, en tante, et søskenbarn eller besteforeldre, så skal dere dyrke denne relasjonen. Hvis barna har venner, inviter dem i mellomjula/nyttår.
 

Du kan velge å fylle livet deres med mennesker som bryr seg om dem, fremfor å fokusere på den som har avvist dem.

Jeg ser noen mener dere er i en sorgprosess. Det tror jeg også. Men det er din oppgave å sørge for at de ikke dveler for lenge i denne sorgen. Det er din oppgave å lære dem å søke kjærlighet, ikke avvisning. Det er din oppgave å hjelpe dem med å løfte blikket forover, ikke bakover.

Ikke bruk mer ressurser på far nå.

Det betyr ikke at du «nekter» barna å møte ham, eller at du ikke er villig til å bidra.

Det betyr bare at du putter innsatsen ett sted du vet det vil være til fordel for dere som familie. 

Du fikk ikke med deg at det var barna som ønsket å ringe faren på juleaften? Og at det var barna som ville dra til far med gaver? 

Anonymkode: 7694a...57d

[frivis]

Det kan være en rekke grunner til at en ekskjæreste velger å kutte kontakten med barna sine som bor hos moren. Her er tre mulige årsaker:

Konflikt med barnas mor: Hvis det er mye konflikt mellom ekspartnerene, kan ekskjæresten velge å kutte kontakten med barna for å unngå å ha noen form for kontakt med moren.

Personlige problemer: Ekskjæresten kan ha personlige problemer som gjør det vanskelig for ham å vedlikeholde et forhold til barna. Dette kan inkludere avhengighetsproblemer, mentale helseproblemer eller andre personlige problemer som gjør det vanskelig for ham å være en ansvarlig forelder.

Mangel på interesse for barna: I noen tilfeller kan ekskjæresten rett og slett miste interessen for å vedlikeholde et forhold til barna. Dette kan skyldes mangel på følelsesmessig tilknytning eller mangel på tid og ressurser til å hellige seg foreldrerollen.

Det er viktig å huske på at hver situasjon er unik, og det kan være en rekke andre årsaker til at ekskjæresten velger å kutte kontakten med barna. Det kan være til hjelp for moren til barna å søke støtte og veiledning fra en terapeut eller annen mental helseprofesjonell for å hjelpe henne og barna å takle denne situasjonen.

[Anonymeeee]

Dette var ufattelig trist å lese. 😞 Du burde ta kontakt med noen profesjonelle for å få hjelp, ts. Ikke vær alene i den situasjonen her. Få hjelp, selv om det kan være vanskelig å spørre om hjelp. Har barna dine hatt kontakt med stemora i det hele tatt? Og stesøsknene? Hvis barna ikke har hatt kontakt med stemora, så kan det jo tyde på at det er hun som setter grenser for hva faren kan gjøre og ikke. Det trenger ikke nødvendigvis å være faren som ønsker å droppe kontakten, men det kan like gjerne være «den onde stemora» som forlanger at han skal droppe kontakt med sine barn, for å ha fokus på hennes barn. Det kan være at faren skjuler noe, så lenge han avviser at barna kan komme på besøk eller motta besøk. Har han rusproblemer? Sliter han med psykiske problemer? Kan det være at faren er lei av all maset rundt ham. At han ikke helt vet hva han skal gjøre, så lenge den ene forlanger at barna skal komme først, mens den andre forlanger at han skal droppe kontakten. Det er vanskelig å stå i de situasjonene der, men samtidig så forstår jeg veldig veldig godt den situasjonen som har oppstått mellom faren og barna. Det er nok ikke lett for noen av partene dessverre. Men det å nekte faren kontakt, er noe av det dummeste du kan gjøre. Jeg vet at folk kommer til å hetse meg for det jeg skriver nå, men det kan være at det vil gjøre situasjonen mellom barna og faren enda verre, at moren nekter faren kontakt. Det kan være at samboeren hans nå er ganske sjalu på deg og faren, så lenge de ikke har felles barn selv, men det har du, ts og faren, og at hun vil gjøre alt som står i hennes makt for å lose han vekk fra barna. Men da er denne stemora virkelig en heks. Man tvinger ikke en far til å droppe kontakten med barna, uavhengig av hvor sjalu man er og ikke. Men dersom det ikke er stemora som er «den store stygge ulven» her, og det er faren selv som ikke vil ha kontakt, så kan det bety at han kan slite med egne ting. Men uansett så skal ikke det gå utover barna dine. Han må da få hjelp til å kunne takle å være en god nok far for sine barn. Det nytter ikke å bare si til moren at «nå vil jeg ha kontakt», eller bare dukke opp på døra og forlange kontakt når han ønsker det, han må gå mer inn i seg selv og vite at det er til barnas beste at begge foreldrene har kontakt med barna. Sånn som han holder på nå, er overhodet ikke greit. Men dersom han har problemer med ting og tang selv, så kan det fort være at stemora ønsker at barna skal slippe å se at faren sliter med sine ting. At ho ønsker å skåne barna så mye som mulig for det. Men det er jo på en måte litt rart, siden hun har barna sine hjemme som er jevnaldrende som deres barn. Her er det nok litt lurt å få til et felles møte med familievernkontoret, eller møte i konfliktrådet, for å prøve å løsne opp litt av det dere står i nå. For verken det å nekte kontakten med barna eller gjøre det ene eller det andre, kan få fatale konsekvenser. Barna trenger oppfølging på BUP. De trenger å få sortert ut tankene sine med profesjonelle. Det kan være det at de synes det er vanskelig å snakke om ting og tang når du er til stede, og da er det beste du kan gjøre da ts, å få helsesøster, eller fastlegen, til å henvise opp/bort/ned til bup. Det kan hjelpe barna dine veldig mye på vei, og du slipper å måtte dra deg ned i gjørma og få problemer selv. Hvis du får problemer selv med dette her, så kan det bare ødelegge barna enda mer, og da kan du risikere å få barnevernet innblandet i livet ditt. Og det vil du vel helst skåne både deg selv og barna dine for? Enten ta kontakt med bup, eller ta kontakt med barnevernet for å rådføre deg om hva du burde gjøre i den situasjonen du står midt oppe i. Det er bedre å få hjelp av barnevernet som en forebyggende behandling/hjelp, enn at andre kommer med bekymringsmelding pga. manglende omsorg etter at du har fått psykiske problemer selv. 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du fikk ikke med deg at det var barna som ønsket å ringe faren på juleaften? Og at det var barna som ville dra til far med gaver? 

Anonymkode: 7694a...57d

De må da gjerne forsøke å ringe far. Og kjøpe gaver. Men de trengte ikke bli med å levere. Mor kunne godt ha sagt at hun leverte gavene. Hun sier også at dette er tredje året på rad hun og ungene setter gaver på døra til far. Det er helt unødvendig spør du meg.