Hvordan trøste barna når pappa velger dem bort, og ikke engang ønsker dem god jul?

[AnonymBruker]

Barnas pappa fikk ny samboer før pandemien, og etter det har han nesten ikke kunnet ha dem, og hvert fall ikke i julen. Han har skyldt på korona, men dette startet allerede året før, omtrent da han flyttet sammen med samboer og hennes barn.

Han sier også at barna er så store nå at de ikke vil feire jul med pappa. Det stemmer ikke. De savner ham mye, og særlig nå i julen kjenner de ekstra mye på savnet. De er i alderen 12–17. I mine øyne er de i en sårbar alder, og har behov for å være sammen med faren sin. Men han velger dem bort, og vil heller feire julen alene sammen med samboer og hennes barn. Hennes barn er jevngamle med våre barn, så da burde vel heller ikke de ha behov for å feire familiejul, hvis jeg skal følge fars logikk….. 

Boligen deres er stor nok til at det fint hadde vært plass til barna der på julaften, og jeg har tilbudt meg å kjøre dem til og fra sånn at far slipper "styret" med overnatting. Men nei, det passer ikke fordi blablabla.
Jeg spør om jeg skal kjøre barna til dem en dag før jul eller en av juledagene, sånn at de kan feire litt sammen da. Nei det passer ikke fordi blanlabla. 
Jeg spør om de vil komme hit, men det passer ikke. 
Jeg spør om vi skal avtale en dag for å bytte julegaver, men det passer ikke fordi blablabla.
Så det ender med at jeg bare kjører barna dit og så setter de igjen gavene på trappen sånn som de har måttet gjøre de siste tre årene. De er bare barn, og alt de vil er å glede pappaen sin. De har kjøpt gaver til stemor og stesøsken. Yngste sa at han håper at de vil bli så glade for gavene at de får lov til å bli med i familien. Det river så jævlig i hjertet!

 

Sorry hvis jeg virker veldig negativ her. Men jeg må få det ut et sted. Overfor barna gjør jeg mitt beste for å finne en slags balanse mellom å anerkjenne deres sårede følelser og forsøke å avdramatisere at far velger dem bort. Det synes jeg er kjempevanskelig!
For hvordan skal jeg kunne forsvare fars valg? Det kan jeg egentlig ikke, og jeg synes det er skikkelig drittsekk-oppførsel av ham at han velger bort barna sine. Når han ikke engang klarer å sende en fuckings SMS med "god jul"!! Hvor vanskelig er det da?!

Barna er kjempelei seg. Yngstemann ville ringe pappa i går kveld, da kom eldstemann med et utbrudd om hvilken idiot pappa er. Han svarte uansett ikke da yngstemann ringte, så da ble det enda mer tårer. Skjønner han virkelig ikke hvordan dette påvirker barna hans? Hva tenker han med?! Jeg fatter det virkelig ikke!
Hvordan er det mulig at han endrer seg så mye? Fra å være en helt vanlig pappa som er glad i barna sine, kjører dem på trening og følger opp skole, til å bare glemme dem fullstendig? Det er nesten så jeg håper han har fått hjernesvulst eller noe sånt, som kunne forklare denne oppførselen. Men jeg har jo hørt fra andre at dette dessverre ikke er uvanlig oppførsel for fedre som får seg ny familie. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Jeg vet ikke hvordan andre foreldre i denne situasjonen løser dette.
Det gjør så vond å se barnas savn og smerte. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe dem gjennom dette. Jeg vil bare fikse det, sånn at de skal slippe å ha det så vondt. Jeg vil at de skal få en fin jul, og slippe å være lei seg.
 

Anonymkode: 25edc...ad8

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Barnas pappa fikk ny samboer før pandemien, og etter det har han nesten ikke kunnet ha dem, og hvert fall ikke i julen. Han har skyldt på korona, men dette startet allerede året før, omtrent da han flyttet sammen med samboer og hennes barn.

Han sier også at barna er så store nå at de ikke vil feire jul med pappa. Det stemmer ikke. De savner ham mye, og særlig nå i julen kjenner de ekstra mye på savnet. De er i alderen 12–17. I mine øyne er de i en sårbar alder, og har behov for å være sammen med faren sin. Men han velger dem bort, og vil heller feire julen alene sammen med samboer og hennes barn. Hennes barn er jevngamle med våre barn, så da burde vel heller ikke de ha behov for å feire familiejul, hvis jeg skal følge fars logikk….. 

Boligen deres er stor nok til at det fint hadde vært plass til barna der på julaften, og jeg har tilbudt meg å kjøre dem til og fra sånn at far slipper "styret" med overnatting. Men nei, det passer ikke fordi blablabla.
Jeg spør om jeg skal kjøre barna til dem en dag før jul eller en av juledagene, sånn at de kan feire litt sammen da. Nei det passer ikke fordi blanlabla. 
Jeg spør om de vil komme hit, men det passer ikke. 
Jeg spør om vi skal avtale en dag for å bytte julegaver, men det passer ikke fordi blablabla.
Så det ender med at jeg bare kjører barna dit og så setter de igjen gavene på trappen sånn som de har måttet gjøre de siste tre årene. De er bare barn, og alt de vil er å glede pappaen sin. De har kjøpt gaver til stemor og stesøsken. Yngste sa at han håper at de vil bli så glade for gavene at de får lov til å bli med i familien. Det river så jævlig i hjertet!

 

Sorry hvis jeg virker veldig negativ her. Men jeg må få det ut et sted. Overfor barna gjør jeg mitt beste for å finne en slags balanse mellom å anerkjenne deres sårede følelser og forsøke å avdramatisere at far velger dem bort. Det synes jeg er kjempevanskelig!
For hvordan skal jeg kunne forsvare fars valg? Det kan jeg egentlig ikke, og jeg synes det er skikkelig drittsekk-oppførsel av ham at han velger bort barna sine. Når han ikke engang klarer å sende en fuckings SMS med "god jul"!! Hvor vanskelig er det da?!

Barna er kjempelei seg. Yngstemann ville ringe pappa i går kveld, da kom eldstemann med et utbrudd om hvilken idiot pappa er. Han svarte uansett ikke da yngstemann ringte, så da ble det enda mer tårer. Skjønner han virkelig ikke hvordan dette påvirker barna hans? Hva tenker han med?! Jeg fatter det virkelig ikke!
Hvordan er det mulig at han endrer seg så mye? Fra å være en helt vanlig pappa som er glad i barna sine, kjører dem på trening og følger opp skole, til å bare glemme dem fullstendig? Det er nesten så jeg håper han har fått hjernesvulst eller noe sånt, som kunne forklare denne oppførselen. Men jeg har jo hørt fra andre at dette dessverre ikke er uvanlig oppførsel for fedre som får seg ny familie. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Jeg vet ikke hvordan andre foreldre i denne situasjonen løser dette.
Det gjør så vond å se barnas savn og smerte. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe dem gjennom dette. Jeg vil bare fikse det, sånn at de skal slippe å ha det så vondt. Jeg vil at de skal få en fin jul, og slippe å være lei seg.
 

Anonymkode: 25edc...ad8

Fu forteller barna dine at faren har tatt et valg og fra nå av er det dere som kutter taperen så får man heller bli overasket om han løper etter ungene(tviler) 

[AnonymBruker]

Du skal ikke trøste barna på noen annen måte, enn å anerkjenne følelsene deres. Hvorfor far tar de valgene han tar, kan ikke du svare på. Ikke skal du heller. Men du kan si noe om at du forstår det ikke du heller. 

Anonymkode: 61085...ab4

[AnonymBruker]

Dette er desverre ikke uvanlig blant menn. 

Man har jo tilfeller der menn dreper ungene sine for å starte ny familie med en annen dame. 
 

 

Anonymkode: 40ea3...b4f

[AnonymBruker]

Du skal slutte å blande deg så veldig i dette. Det høres ut som du hauser opp situasjonen og trøster og styrer. Skap en fin jul for dem hjemme hos deg, det er det du skal gjøre. Hvis han vil ha besøk av dem så får de beskjed.

Anonymkode: bcd7d...986

[svartkatt]

Du kan si det som det er. Ikke legge til noe synsing og antagelser. Også bare gjøre det du kan for dere som du ellers ville gjort.

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (7 minutter siden):

Fu forteller barna dine at faren har tatt et valg og fra nå av er det dere som kutter taperen så får man heller bli overasket om han løper etter ungene(tviler) 

Jeg kan ikke ta det valget på vegne av barna. Det er pappaen deres, han er like mye forelderen deres som det jeg er. Så forstår veldig godt at de ønsker kontakt med ham.  
 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du skal ikke trøste barna på noen annen måte, enn å anerkjenne følelsene deres. Hvorfor far tar de valgene han tar, kan ikke du svare på. Ikke skal du heller. Men du kan si noe om at du forstår det ikke du heller. 

Anonymkode: 61085...ab4

Ja, jeg prøver, men synes det er en så vanskelig balansegang. Hvor mye skal jeg si at jeg forstår at de er lei seg, og hvor mye skal jeg oppmuntre til å fokusere på andre ting? 
 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du skal slutte å blande deg så veldig i dette. Det høres ut som du hauser opp situasjonen og trøster og styrer. Skap en fin jul for dem hjemme hos deg, det er det du skal gjøre. Hvis han vil ha besøk av dem så får de beskjed.

Anonymkode: bcd7d...986

Tenker du at jeg skal overlate barna til å takle dette helt alene? Det synes jeg blir veldig feil. Tenker at det er viktig at jeg anerkjenner følelsene deres og prøver å hjelpe dem med å takle det. Og, det går ikke akkurat an å ikke blande seg når barna sitter og gråter på julaften.  

Anonymkode: 25edc...ad8

[Kaneel]

Du vil jo helt tyselig ikke ungene dine vel som tillater at de gang på gang opplever den avvisingen, sett ned foten og hjelp dem til å ta renna fart og drite i faren! Vetu, det er faktisk det eneste håpet dere har for at han skal våkne! 

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (Akkurat nå):

Du vil jo helt tyselig ikke ungene dine vel som tillater at de gang på gang opplever den avvisingen, sett ned foten og hjelp dem til å ta renna fart og drite i faren! Vetu, det er faktisk det eneste håpet dere har for at han skal våkne! 

Det er det stikk motsatte rådet av hva jeg fikk da jeg kontaktet Familievernkontoret og ba om råd, så synes det høres rart ut. Hvordan ser du for deg at man gjør dette på en skånsom måte? Vil ikke barna bli sinte på meg dersom jeg brått bestemmer at de ikke skal ha kontakt med pappaen sin? Jeg synes det høres helt feil ut.

Anonymkode: 25edc...ad8

[AnonymBruker]

Det høres ut som om dere går gjennom en sorgprosess. Du også. Lag familie med deg og barna og demp ned viktigheten av faren. Så dere virkelig setter gaver på trappa? 

Anonymkode: 0da55...d11

[Eva-Lena]

Min eks gjorde akkurat det samme som din, ts. Han flyttet fra meg og inn til ei ny dame og hennes barn. Han brøt absolutt all kontakt med egne barn. De fikk ikke lov under noen omstendighet til å ta kontakt med han hverken tlf, Mail, meldinger eller ringe på døra der han hadde flyttet. 
 

Barna var 14-16 år og forstå dette godt selv. Jeg anerkjente følelsene deres og vi snakket og gråt mye sammen pga dette.

Etter 10 ÅR ble far singel igjen og tok opp kontakten med barna sine igjen. Han hadde savnet og tenkt på de sååååå masse i disse årene og ville være pappa igjen. Han var en god pappa i noen få uker frem til ny dame dukket opp. Da kom denne dama og hennes barn først. Barna våre var da voksne og bodde for seg selv. Barna ga han en mulighet til å vise mer interesse for dem, men det var stadig unnskyldninger for at de ikke kunne komme på besøk eller motta besøk. Min eldste ga til slutt opp og brøt kontakten med far selv. Min yngste har kontakt, men det skal svært lite til før kontakten brytes med far der også.

At fedre kan gjøre sånt er helt sinnsykt og skulle vært straffbart. Dessverre er det ikke kriminelt å være komplett idiot.

Jeg har grått mange tårer pga dette og kommer aldri til å tilgi dette. Det er han som kanskje en dag sitter på sykehjem og savner barn og barnebarn. Dette har han selv valgt, når han aldri klarer å skjønne at egne barn og barnebarn stiller fremst i køen.

Jeg kommer aldri til å synes synd på han og han blir ensom.

Til ts, bare si det som det er til barna. De er store nok til å få høre sannheten. På den måten kan de begynne å bearbeide dette uten å få håp om samvær med han i nær forstående fremtid. Ved å «pynte» på det med unnskyldninger for hans være måte bare forlenger du ett ørlite håp i barna dine. Fortell de kalde fakta og snakk med de om dette når de har behov.

Jeg vet hvordan du har det og du må gjerne sende meg privat melding om du vil snakke om dette.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det høres ut som om dere går gjennom en sorgprosess. Du også. Lag familie med deg og barna og demp ned viktigheten av faren. Så dere virkelig setter gaver på trappa? 

Anonymkode: 0da55...d11

Ja, hvordan demper jeg pappaens viktighet? I hverdagen tror jeg de synes det går ganske greit nå. Så lenge ikke pappaen, stemor eller stesøsknene legger ut bilder på sosiale medier, da blir de lei seg. Og julen er ekstra sår. De er vant til å være sammen med ham i julen, i hvert et par dager. Og de siste årene har han i det minste sendt en SMS med god jul, og svart når barna har ringt ham. Jeg vet ikke hvordan jeg kan dempe det ønsket deres. Jeg synes de ber om så veldig lite, og jeg skjønner ikke at han ikke kan gi dem litt. 
Ja de satte gavene på tappa. Yngstemann ville egentlig at vi skulle sitte i bilen og vente til de kom hjem, men det følte jeg st jeg måtte si nei til, for å sette en grense. Jeg trodde at når barna leverte gaver til dem, så ville de komme innom oss med gaver. Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig for ham/dem å avtale tid for å bytte gaver. 

Anonymkode: 25edc...ad8

[AnonymBruker]

Du burde bare la pappaen være i fred. Ikke ha noen forventninger til han, tenk at du er alene med barna. Det er bedre at barna blir vant til at pappa ikke er i livet deres, fremfor at dere går rundt med forventninger og er triste hver gang han ikke innfrir dem. Vær enig med barna i at pappaen gjør feil i å ikke ville ha kontakt, men sånn er det og det er ingenting dere kan gjøre noe med. Hvis pappaen en dag vil ha kontakt igjen så er det jo ikke vits å nekte, men frem til den dagen bør du bare la det ligge. 

Anonymkode: 8cd3e...597

[Capazitet]

Veldig trist når det er sånn. Vær ærleg med borna samstundes som du er skånsam

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig situasjon. Jeg ville iallfall snakket med de og validert deres følelser når det oppstår vanskelige situasjoner (som jeg også oppfatter at du gjør). F.eks. «Jeg skjønner det er skikkelig dritt når pappa ikke tar kontakt i julen, og jeg ser du blir lei deg når det skjer. Det er ikke greit av en pappa å oppføre seg sånn, så jeg synes du er skikkelig raus og god som vil gi ham en gave likevel». Eventuelt «jeg forstår godt at du ikke vil gi ham en gave i år» hvis det kommer til det punktet.

Vær iallfall tydelig på at du ikke synes det er akseptabel oppførsel av faren, men uten å havne over på baksnakking osv.

Jeg opplevde å bli forlatt av en forelder da jeg var ni år, og det jeg hadde trengt mest var at andre voksne (min andre forelder, besteforeldre, lærere, hvem som helst) ga tydelig uttrykk for at dette ikke var greit, og at det ikke var min skyld. Men ingen sa noe, sikkert i frykt for å baksnakke den som dro eller for å rippe opp i vonde følelser hos meg, og jeg strever enda med et lavt selvbilde og en sterk frykt for å ikke være bra nok og bli forlatt.

Anonymkode: 6a4aa...f6d

[Eva-Lena]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, hvordan demper jeg pappaens viktighet? I hverdagen tror jeg de synes det går ganske greit nå. Så lenge ikke pappaen, stemor eller stesøsknene legger ut bilder på sosiale medier, da blir de lei seg. Og julen er ekstra sår. De er vant til å være sammen med ham i julen, i hvert et par dager. Og de siste årene har han i det minste sendt en SMS med god jul, og svart når barna har ringt ham. Jeg vet ikke hvordan jeg kan dempe det ønsket deres. Jeg synes de ber om så veldig lite, og jeg skjønner ikke at han ikke kan gi dem litt. 
Ja de satte gavene på tappa. Yngstemann ville egentlig at vi skulle sitte i bilen og vente til de kom hjem, men det følte jeg st jeg måtte si nei til, for å sette en grense. Jeg trodde at når barna leverte gaver til dem, så ville de komme innom oss med gaver. Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig for ham/dem å avtale tid for å bytte gaver. 

Anonymkode: 25edc...ad8

Han vil ikke ha kontakt med barna og juger eller finner på unnskyldninger for at det ikke passer. Han er en feiging som  ikke ser hva dette gjør med egne barn. Det er du som mor som må sette en strek for å beskytte barna mot flere skuffelser. Du må si sannheten og ja, det svir skikkelig. På sikt vil dette få barna dine til å skjønne at du gjorde rett i å fortelle sannheten. Far vil ikke og da skal ikke du fremme overfor barna at far er en viktig person. 
 

Far har selv valgt dette og det er helt hårreisende, men du som eneste forelder må ta den vanskelige samtale og si sannheten at far ikke vil.

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (4 minutter siden):

Min eks gjorde akkurat det samme som din, ts. Han flyttet fra meg og inn til ei ny dame og hennes barn. Han brøt absolutt all kontakt med egne barn. De fikk ikke lov under noen omstendighet til å ta kontakt med han hverken tlf, Mail, meldinger eller ringe på døra der han hadde flyttet. 
 

Barna var 14-16 år og forstå dette godt selv. Jeg anerkjente følelsene deres og vi snakket og gråt mye sammen pga dette.

Etter 10 ÅR ble far singel igjen og tok opp kontakten med barna sine igjen. Han hadde savnet og tenkt på de sååååå masse i disse årene og ville være pappa igjen. Han var en god pappa i noen få uker frem til ny dame dukket opp. Da kom denne dama og hennes barn først. Barna våre var da voksne og bodde for seg selv. Barna ga han en mulighet til å vise mer interesse for dem, men det var stadig unnskyldninger for at de ikke kunne komme på besøk eller motta besøk. Min eldste ga til slutt opp og brøt kontakten med far selv. Min yngste har kontakt, men det skal svært lite til før kontakten brytes med far der også.

At fedre kan gjøre sånt er helt sinnsykt og skulle vært straffbart. Dessverre er det ikke kriminelt å være komplett idiot.

Jeg har grått mange tårer pga dette og kommer aldri til å tilgi dette. Det er han som kanskje en dag sitter på sykehjem og savner barn og barnebarn. Dette har han selv valgt, når han aldri klarer å skjønne at egne barn og barnebarn stiller fremst i køen.

Jeg kommer aldri til å synes synd på han og han blir ensom.

Til ts, bare si det som det er til barna. De er store nok til å få høre sannheten. På den måten kan de begynne å bearbeide dette uten å få håp om samvær med han i nær forstående fremtid. Ved å «pynte» på det med unnskyldninger for hans være måte bare forlenger du ett ørlite håp i barna dine. Fortell de kalde fakta og snakk med de om dette når de har behov.

Jeg vet hvordan du har det og du må gjerne sende meg privat melding om du vil snakke om dette.

Veldig leit at også dine barn måtte oppleve dette. Er det noe som påvirker dem som voksne? Jeg er engstelig for hva det gjør med barnas selvfølelse når de blir skjøvet vekk på denne måten, og er litt engstelig for at dette vil påvirke det også når de er voksne og skal finne seg partner og starte egen familie. 

Jeg synes det er vanskelig å skulle drepe alt håpet de har. For han vingler frem og tilbake, slik at perioder er det nesten vanlig samvær, før det så sklir ut igjen. Så det er ikke sånn at han har forsvunnet fullstendig. Han er der når det passer for ham.

Jeg synes dette er en kjempevanskelig balansegang. Hva skal jeg f.eks. svare når barna spør meg om pappa tenker på dem på julaften? Jeg svarte at han kanskje var for opptatt til å svare på SMSer for det er jo så mye som må gjøres på julaften, men at jeg skjønner at de synes det er litt trist. Jeg vet ikke hvordan jeg kan både avdramatisere og anerkjenne samtidig (som er rådet jeg fikk fra Familievernkontoret). 

 

Og tusen takk for svar, forresten. Beklager at jeg har glemt å si det. Det boblet litt over for meg nå og jeg måtte bare få alt ut et sted. 
 

Anonymkode: 25edc...ad8

[AnonymBruker]

Hvorfor maser du så veldig på eksmannen din og krisemaksimerer så voldsomt? Ja da, det er selvsagt synd at han ikke prioriterer barna sine, men du kan ikke gjøre noe med det.

Du kan trøste dem når de blir lei seg, selvsagt, men fokuser mest på deg selv og det du kan gjøre for at de skal få en fin jul. Han får ta ansvaret for sin relasjon med barna, det er ikke din jobb. Antakelig virker det mot sin hensikt at du er så «på».

Anonymkode: 1d04e...052

[AnonymBruker]

Jeg ble selv forlatt av min far. Hadde litt kontakt med han innimellom, og en gang han skulle imponere en dame så hadde vi litt samvær og. Det tok slutt da de giftet seg og fikk egne barn, da ringte hun til min mor og sa at nå måtte vi huske at vår far hadde en egen familie å ta vare på, så han kunne ikke være så mye med oss. 

Og, ja. Alt dette var jo kjipt da, men samtidig gikk det fint. Mamma var omsorgsfull og kjærlig, så vi følte oss ikke så uønsket likevel. Egentlig veldig vanskelig å forklare. Men jeg husker at mamma sa en gang at pappa ikke var klar for å få barn og starte familie da vi ble født. Jeg var jo lei meg for at han var en skikkelig far for de nye barna, jeg var venn med han og noen andre i familien på Facebook og så bilder av familielivet der. Det var da mamma sa det om at han ikke var klar for det da, men sikkert hadde blitt mer moden nå. 

Vet egentlig ikke helt hva jeg skal si til deg, for det er vondt og jeg kjenner ikke situasjonen deres. Men jeg tror det kan gå bra til slutt om du står i det og viser barna nok kjærlighet og omsorg sånn at de ikke savner noe fra en annen. Det kan jo selvfølgelig være vanskelig nok det

Anonymkode: cabe4...70d

[AnonymBruker]

Sinnsykt trist!

Jeg hadde invitert meg selv på besøk til dem alene.

Bare sagt at «dag X klokkeslett Y er jeg hos dere. Om det ikke passer velger jeg ny dag i det uendelige, så vi kan like greit få det unnagjort nå». 

Og at du ønsker snakke med begge to. 
 

Så bare forklarer du det du sier her, og spør hvorfor dette gjøres mot barna. 
 

Hvis de konkluderer med at de ikke vil ha kontakt, så spør du bare åpent (uten å realisere det); «skal vi ringe nå og få ungene hit da - så kan dere overbringe beskjeden og hvorfor det blir sånn»? 
🤷‍♀️

Så hadde jeg sagt ærlig at jeg kom til å orientere begges slekt om dette. Bare så alle er klar over situasjonen og det ikke kommer feilaktig informasjon om årsaken når noen spør. 

Anonymkode: 12667...72b