Jeg er blitt et kaldt menneske - men egentlig er jeg ikke det.

[AnonymBruker]

Frem til jeg var tenåring vokste jeg opp med en far som var alkoholiker, foreldrene mine var skilt så var 50/50 hos de. Når jeg fikk valget i tenårene så valgte jeg å ikke ha kontakt med han mer.

Når han var edru, var han kald og avvisende. Det han sa var LOVEN, mine meninger og følelser var det ikke viktig med. Hver gang vi snakket sammen så kjørte han over meg som et tog i 100 kilometer i timen. Jeg kunne like godt holdt kjeft. Da følte jeg meg helt verdiløs.

Når han var full, så var han klengete, kosete og skulle hele tiden fortelle hvor glad han var i meg. Da var jeg redd han og følte meg utrygg.

I voksen alder har jeg kjent på at jeg følte meg forlatt av min far, selv om det var som valgte å ikke ha kontakt med han. Rett og slett fordi han gjennom hele livet mitt har valgt alkoholen over meg. Jeg har bedt han slutte å drikke, jeg brukte barndommen min på å tømme ut all alkohol jeg kunne finne i hjemmet hans. Men det hjalp ingenting.

I voksen alder sliter jeg med kjæresteforhold - jeg blir konstant opptatt av å bli godtatt, altoppslukende av å ikke bli forlatt. Og det ødelegger såklart forholdene. Så jeg har valgt å være alene. 

Jeg har venner, men jeg orker ikke ha veldig nære venner. Jeg må ha de litt på avstand, gjøre ting innimellom på mine premisser. Og det fungerer greit, blir det for nært så orker jeg ikke å stå i det.

Resten av min familie er en god mor og like komplisert som meg, bror.

Men i min familie vokste vi opp med en viss avstand til hverandre, vi var aldri en familie som klemte på hverandre eller fortalte hvor glade vi var i hverandre. Min mor vet ikke hva godt hun skal gjøre for meg, og overøser meg med støtte og penger.

Jeg gråter aldri av ting som er trist, men jeg kan gråte i bøttevis av triste filmer. Men aldri av ting i virkeligheten.  Jeg orker ikke klemme på folk, og jeg vil helst ikke at andre skal klemme meg. Selv ikke familie. Min bror spurte om en klem her en dag, og jeg måtte si at hvis ikke det var pga sorg eller noe fælt som hadde skjedd, så hvorfor skulle vi klemme? (vi har aldri hatt et spesielt godt forhold).

Hva er det som feiler meg?! Føler meg helt idiot som sier slikt. Jeg kan fint klemme min mor, men det føles uvant og ikke noe jeg gjør uten grunn egentlig. 

Det føles som noe inni meg er ødelagt, jeg vet ikke helt hva.

Jeg har gått i terapi ang min far, og psykologen sa jeg sitter med et voldsomt sinne mot min far, over følelsen av å bli forlatt til fordel for alkoholen. Prøvde å jobbe gjennom disse følelsene, men jeg følte meg alltid 100 ganger verre etter disse timene og syntes vel egentlig aldri det hjalp noe som helst. 

Er det noen som kjenner seg igjen i meg? Er det min fars behandling av meg som gjør at jeg er så kald som menneske? 

 

Anonymkode: 38431...b57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Frem til jeg var tenåring vokste jeg opp med en far som var alkoholiker, foreldrene mine var skilt så var 50/50 hos de. Når jeg fikk valget i tenårene så valgte jeg å ikke ha kontakt med han mer.

Når han var edru, var han kald og avvisende. Det han sa var LOVEN, mine meninger og følelser var det ikke viktig med. Hver gang vi snakket sammen så kjørte han over meg som et tog i 100 kilometer i timen. Jeg kunne like godt holdt kjeft. Da følte jeg meg helt verdiløs.

Når han var full, så var han klengete, kosete og skulle hele tiden fortelle hvor glad han var i meg. Da var jeg redd han og følte meg utrygg.

I voksen alder har jeg kjent på at jeg følte meg forlatt av min far, selv om det var som valgte å ikke ha kontakt med han. Rett og slett fordi han gjennom hele livet mitt har valgt alkoholen over meg. Jeg har bedt han slutte å drikke, jeg brukte barndommen min på å tømme ut all alkohol jeg kunne finne i hjemmet hans. Men det hjalp ingenting.

I voksen alder sliter jeg med kjæresteforhold - jeg blir konstant opptatt av å bli godtatt, altoppslukende av å ikke bli forlatt. Og det ødelegger såklart forholdene. Så jeg har valgt å være alene. 

Jeg har venner, men jeg orker ikke ha veldig nære venner. Jeg må ha de litt på avstand, gjøre ting innimellom på mine premisser. Og det fungerer greit, blir det for nært så orker jeg ikke å stå i det.

Resten av min familie er en god mor og like komplisert som meg, bror.

Men i min familie vokste vi opp med en viss avstand til hverandre, vi var aldri en familie som klemte på hverandre eller fortalte hvor glade vi var i hverandre. Min mor vet ikke hva godt hun skal gjøre for meg, og overøser meg med støtte og penger.

Jeg gråter aldri av ting som er trist, men jeg kan gråte i bøttevis av triste filmer. Men aldri av ting i virkeligheten.  Jeg orker ikke klemme på folk, og jeg vil helst ikke at andre skal klemme meg. Selv ikke familie. Min bror spurte om en klem her en dag, og jeg måtte si at hvis ikke det var pga sorg eller noe fælt som hadde skjedd, så hvorfor skulle vi klemme? (vi har aldri hatt et spesielt godt forhold).

Hva er det som feiler meg?! Føler meg helt idiot som sier slikt. Jeg kan fint klemme min mor, men det føles uvant og ikke noe jeg gjør uten grunn egentlig. 

Det føles som noe inni meg er ødelagt, jeg vet ikke helt hva.

Jeg har gått i terapi ang min far, og psykologen sa jeg sitter med et voldsomt sinne mot min far, over følelsen av å bli forlatt til fordel for alkoholen. Prøvde å jobbe gjennom disse følelsene, men jeg følte meg alltid 100 ganger verre etter disse timene og syntes vel egentlig aldri det hjalp noe som helst. 

Er det noen som kjenner seg igjen i meg? Er det min fars behandling av meg som gjør at jeg er så kald som menneske? 

 

Anonymkode: 38431...b57

Jeg sliter med å vise følelser og slippe folk innpå meg, jeg vokste opp i ett hjem ganske blottet for emosjonell omsorg og har sjeldent følt meg bra nok og ofte blitt avfeid på følelser eller fått bekreftelse på at jeg er god nok som jeg er. Følelser har jeg ikke lært av mine foreldre, men har lært meg ved å se på andre og øve på de  -jeg forstod tidlig at mine foreldre ikke var «normale» på det området. Jeg oppfattes nok som litt vanskelig å komme tett på fordi jeg jr en beskytelsesmekanisme for å ikke bli såret eller at jeg blir avfeid for den jeg er. Jeg liker å ha space, er egentlig veldig sosial men trenger også mye tid for meg selv for å orke å «by på meg selv» -fordi det krever mye energi -fordi jeg det ikke alltid faller meg naturlig å være sammen med visse mennesker selvom jeg egentlig er sosial, fordi jeg bruker mye av energien min på å tenke underveis i møte med mennesker hvordan jeg skal reagere på ting og hvor langt jeg skal slippe folk innpå meg. Så tenker det du oppleve nok er ett resultat av din oppvekst. Det som var en beskytrelsestrategi for deg før når su var barn fungerer  ikke optimalt for deg lenger. Jeg har ikke gått i direkte terapi for mine utfordringer -men vært bevisst på hvorfor jeg er som jeg er i mange år og brukt tid på å forstå og akseptere meg selv som en som trenger mye pauser fra «folk» for å smale energi for å være med igjen. Etterhvert så finner man en balanse for å fungere slik at du ikke bruker for mye energi på å tenke at du burde gjort ting anderledes. Jeg Jar også gått litt til psykolog ifbm utbrenthet på jobb, slik at jeg lærte meg noen visualiseringsverktøy for å slutte fred med mine følelser ovenfor foreldrene mine, jeg kunne bruke en del tid på å være bitter pga deres manglende omsorg og hva det gjorde med meg. Disse verktøyene har vist seg å være veldig effektive -i mitt tilfelle og nå har jeg sluttet å være bitter og heler gått over til å syntes synd på de for de ikke har skjønt bedre av hva deres handlinger eller manko på de har gjort med mitt følelsesliv. 

Anonymkode: f4f1b...790

[AnonymBruker]

Kan være en måte å beskytte deg selv på, ubevisst. Å slippe mennesker inn kan gi deg mer glede og tilhørighet. 

Anonymkode: 52107...a55

[AnonymBruker]

Ikke alle er klemmere uten at det er noe galt i det. 

Sier ikke med dette at du ikke har hatt traumer fra barndommen din. 

Anonymkode: a17dd...956