Overveldende tanker som ikke har svar

[AnonymBruker]

Noen ganger kan jeg plutselig begynne å tenke på ting som kan være ganske overveldende. For eksempel hvor stor verden faktisk er, og at jeg aldri kommer til å få se mer enn en brøkdel av den i løpet av mitt liv. Jeg kan alltids reise, men verden er for stor til å kunne oppleve alt. 

På samme måte kan jeg tenke på hvor utrolig mange som lever sine liv der ute og som aldri vil vite om hverandre, engang. Vi er liksom bare små prikker som vrimler rundt.

Alt dette får meg til å stresse med hvordan det er meningen at jeg skal leve mitt liv. Jeg kan dø i morgen, og jeg gjør ingenting. Jeg mener; jeg trives og har det bra, men bør jeg ikke gjøre noe mer enn jeg gjør nå, der dagene bare flyr og går i ett? Plutselig har et år gått, eller ti. Tenk om det var meningen at jeg egentlig skulle møtt en prikk i Venezuela, eller drevet en fortauskafe i København?

Og så kan jeg bli litt sånn «hva er vitsen». Hva er vitsen med smalltalk? Hvorfor skal jeg og frisøren konversere om jobb og fritid? Ingen av oss har utbytte av det. Og svært få ting man forteller hverandre er egentlig sant uansett, det er jo bare våre egne oppfatninger av noe som vi presenterer som en selvfølgelig sannhet. Kanskje med unntak av statistikk. 

Dette ble ullent og sikkert litt merkelig, men er det noen andre som har det sånn? Er det en slags skjult depresjon? Jeg er ganske sikker på at jeg har det bra, men spesielt dette med å ikke se poenget med de fleste samtaler høres kanskje litt depressivt ut.

Anonymkode: 99290...d6b

[AnonymBruker]

du skal ikke stresse med å tenke at du kanskje var ment å gjøre noe annet. Livet fører deg dit automatisk. Kanskje var du ment å leve et "uspektakulært" liv. Ikke alle - langt langt fra alle - kan reise rundt og "realisere" seg selv (er uansett et oppskrytt insta-fenomén)

Vitsen med smalltalk er at mennesker er sosiale vesener. Du vet heller aldri; du sier kanskje noe i forbifarten - noe du synes er trivielt eller selvsagt, mens kanskje nettopp dette går rett hjem hos mottaker som tenker at "aha.... sånn har jeg aldri tenkt på det før". 

Anonymkode: eecc5...c61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Noen ganger kan jeg plutselig begynne å tenke på ting som kan være ganske overveldende. For eksempel hvor stor verden faktisk er, og at jeg aldri kommer til å få se mer enn en brøkdel av den i løpet av mitt liv. Jeg kan alltids reise, men verden er for stor til å kunne oppleve alt. 

På samme måte kan jeg tenke på hvor utrolig mange som lever sine liv der ute og som aldri vil vite om hverandre, engang. Vi er liksom bare små prikker som vrimler rundt.

Alt dette får meg til å stresse med hvordan det er meningen at jeg skal leve mitt liv. Jeg kan dø i morgen, og jeg gjør ingenting. Jeg mener; jeg trives og har det bra, men bør jeg ikke gjøre noe mer enn jeg gjør nå, der dagene bare flyr og går i ett? Plutselig har et år gått, eller ti. Tenk om det var meningen at jeg egentlig skulle møtt en prikk i Venezuela, eller drevet en fortauskafe i København?

Og så kan jeg bli litt sånn «hva er vitsen». Hva er vitsen med smalltalk? Hvorfor skal jeg og frisøren konversere om jobb og fritid? Ingen av oss har utbytte av det. Og svært få ting man forteller hverandre er egentlig sant uansett, det er jo bare våre egne oppfatninger av noe som vi presenterer som en selvfølgelig sannhet. Kanskje med unntak av statistikk. 

Dette ble ullent og sikkert litt merkelig, men er det noen andre som har det sånn? Er det en slags skjult depresjon? Jeg er ganske sikker på at jeg har det bra, men spesielt dette med å ikke se poenget med de fleste samtaler høres kanskje litt depressivt ut.

Anonymkode: 99290...d6b

Kanskje du har nytte av å huske at vi alle er forbundet og at det vi gjør påvirker alle og alt? ❤️https://www.youtube.com/watch?v=NnXOn0bWuYc

 

Anonymkode: e790e...805