Jeg skjønner at relasjon skader meg, men klarer ikke kutte

[AnonymBruker]

For noen år siden kom jeg ut av et mangeårig ekteskap. For å få min daværende ektemann (i begynnelsen av forholdet) måtte jeg kjempe hardt, han var avvisende og gav meg svært lite emosjonelt. Allikevel var jeg fullstendig hektet. I årenes løp gjorde han en del ting (utroskap, økonomisk utroskap mm) som jeg i etterkant har sagt at jeg aldri ville ha funnet meg i nå som jeg er blitt mer voksen og erfaren. 

Spol frem, vi ble skilt og nå har jeg truffet en ny. Fra dag en har jeg merket en hel haug med såkalte røde flagg. Jeg har tenkt at han kan være en slags midlertidig trøst som kan gi meg litt spenning i livet. Men så skjer det at han gjør meg så ufattelig usikker. Type varm og kald, av og på. Så blir jeg hektet igjen. På den ene siden tenker jeg at jeg ikke skal ha denne mannen uansett, mens i neste øyeblikk blir jeg gal av usikkerhet og et slags indre sug etter at han skal ville ha meg, savne meg, trenge meg. At han vil ha meg, er mye viktigere for meg enn om jeg vil ha han. 

Nå gjentar historien seg her. Jeg er ikke et fnugg mer mentalt moden enn jeg var som 20 åring. I tillegg går jeg inn i det med åpne øyne. Jeg har det så tøft, han vil ikke ha meg, men jeg er desperat og tar hver minste smule han gir meg. Jeg klarer ikke slutte. Jeg går etter en mann som ikke gjør meg godt. 

Hva er det med meg, en diagnose?! Kan jeg noensinne få være i et normalt og godt forhold? 

Anonymkode: b3814...b0e

[AnonymBruker]

Så leit. Jeg hadde det slik med mann nr 1.  Eller spol enda lengre tilbake. Min aller første kjæreste var en skikkelig tøffel, jeg syns det var grisekjedelig da jeg var 18-19. Så da jeg traff eksmannen min og han gjorde meg hektet til tross for mange røde flagg så klarte jeg ikke la være.  Ble heldigvis kvitt han. Så møtte jeg en veldig snill og god mann. Som jeg har det SÅ bra med, og som jeg helt sikkert ville syntes var kjedelig om jeg var 18. 

Syns du går på samme smell.  Prøv å kom deg unna ellers gjentar jo bare historien seg

Anonymkode: ad50d...6f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

 

Hva er det med meg, en diagnose?! Kan jeg noensinne få være i et normalt og godt forhold? 

Anonymkode: b3814...b0e

Kan dette ha noe med hvordan forholdet ditt til foreldrene var i oppveksten? 

Anonymkode: ce14f...654

[AnonymBruker]

Jobb med selvtilliten din ❤ 

Anonymkode: 7a5f6...309

[AnonymBruker]

Du må minne deg på at du har det bra nok alene, og fokusere på å minne deg på alt som du egentlig ikke ville akseptert om det var din beste venninne som havnet i denne situasjonen. 

Anonymkode: f9512...cbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

 

Jeg har tenkt at han kan være en slags midlertidig trøst som kan gi meg litt spenning i livet.

Anonymkode: b3814...b0e

Det enkleste og det beste er å gi partneren skylden. For du har tydeligvis ikke evnen til å ta egne valg. 

Og du, skal du først være et "offer", så perfeksjoner denne egenskapen. 

Anonymkode: dc1d0...de2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det enkleste og det beste er å gi partneren skylden. For du har tydeligvis ikke evnen til å ta egne valg. 

Og du, skal du først være et "offer", så perfeksjoner denne egenskapen. 

Anonymkode: dc1d0...de2

Ts her. 

Jeg må bare si meg enig, jeg har ikke evnen til å ta egne valg! På avstand er jeg så tøff, mener at jeg aldri hadde funnet meg i dette, mens i virkeligheten er jeg livredd for å være alene. 

Jeg skjønner at du sikkert er ironisk med dette med å perfeksjonere offer, men vil du utdype? 

Anonymkode: b3814...b0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kan dette ha noe med hvordan forholdet ditt til foreldrene var i oppveksten? 

Anonymkode: ce14f...654

Ts her. 

Jeg har hatt en spesiell oppvekst og det er nok helt sikkert der det kommer fra. Jeg aner ikke hvordan jeg alla komme meg ut av det. "normale folk" (meg) får ikke psykolog, til det er jeg altfor høytfungerende. 

Anonymkode: b3814...b0e