Hva er vitsen med et forhold når man ikke opplever den store kjærligheten som i eventyrbøkene og på film?

[AnonymBruker]

Er 34 og kvinne.
Har hørt gang på gang at jeg må «sette ned kravene», ikke forvente å finne eventyrkjærligheten og at jeg nærmest må ta til takke med det jeg får. 
Folk sier at de går inn i forhold for å mette ensomheten, ikke for å finne et supplement i et ellers meningsfullt liv. 
Har ingen ensomhet jeg må mette. Har det utmerket alene. Kjempebra!!! Nyter mitt eget selskap, og 95% av folk kjeder meg. Kjeder meg aldri i eget selskap. Det er større sannsynlighet at jeg vil kjede meg sammen med folk. 
Behøver ingen kjæreste som skal gi mening til mitt ellers «meningsløse» liv. 
Er barnfri og skal ikke ha barn, så stresser ikke med «den biologiske klokka». 
Det er ingenting som «presser» meg inn i et forhold. Hverken ensomhet eller hastverk med å stifte familie.

Skal jeg «gidde» å være i et forhold må jeg møte en person som jeg ikke kan leve uten. 
Må være drømmekjærligheten. Noe magisk og fortryllende. 
 

Noen sier at gnisten ikke er så viktig. Hva er da vitsen? 
Mange sier at en kjæreste er som en FWB som i tillegg er din beste venn? 
Hva er vitsen, igjen? 
Hvis et forhold er så dårlig at det ikke er noen gnist og det kun føles som en FWB med vennskap, hvorfor gå inn i et forhold? 
Hva er meningen med et middelmådig forhold? 
 

 

 

Anonymkode: 64112...cfa

[AnonymBruker]

Vel, jeg mener at lojalitet er svært viktig. Som mann, ville jeg tatt en kule for den fremtidige kona mi og jeg forventer nøyaktig det samme at hun skulle vært villig for meg å "ta". 

Eller hvis jeg hadde trengt en nyre, så må du tilby seg å gi en til meg, uten å nøle. Det samme gjelder meg - tilby det samme til henne. 

Det er ikke noe mer "jeg, jeg og atter jeg", når man går i et seriøst forhold. Det er sånn mange menn egentlig ønsker å ha det, men siden mange kvinner vaser rundt og vil bare pule, så er det ikke rart at menn også puler rundt og tar ingenting seriøst lenger, ettersom lojaliteten og "limet" i det tradisjonelle forholdet er borte for lengst.

Du søker noe "magisk", og jeg skal ikke holde det imot deg, men det er litt typisk for kvinner at de vil at alt skal "flyte så fint og magisk" - akkurat som melk og honning. Men jeg er mer opptatt av og dama er der når ting går skeis i livet, for livet skjer for vanlige mennesker, dessverre. Og da må jeg kunne stole på at den personen som jeg har f eks - hypotetisk sett - "kastet" 10 år av livet mitt i et forhold er der for meg, uansett hva.

Ellers blir det de facto - 10 bortkastede år (uten anførselsstein denne gangen) om den personen bare skal leke "tøff kvinne som gjør som hun vil" - uten noe som helst lojalitet til stede.

Merk at jeg er også helt villig til å stille opp for dama, for det er nemlig det "ekte kjærlighet" er etter min mening. Den testes ikke når ting er "magiske", men når ting går i dass - nemlig når livet skjer, "as in" onde dager, og ikke bare gode dager.

Anonymkode: ab3d2...708

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Vel, jeg mener at lojalitet er svært viktig. Som mann, ville jeg tatt en kule for den fremtidige kona mi og jeg forventer nøyaktig det samme at hun skulle vært villig for meg å "ta". 

Eller hvis jeg hadde trengt en nyre, så må du tilby seg å gi en til meg, uten å nøle. Det samme gjelder meg - tilby det samme til henne. 

Det er ikke noe mer "jeg, jeg og atter jeg", når man går i et seriøst forhold. Det er sånn mange menn egentlig ønsker å ha det, men siden mange kvinner vaser rundt og vil bare pule, så er det ikke rart at menn også puler rundt og tar ingenting seriøst lenger, ettersom lojaliteten og "limet" i det tradisjonelle forholdet er borte for lengst.

Du søker noe "magisk", og jeg skal ikke holde det imot deg, men det er litt typisk for kvinner at de vil at alt skal "flyte så fint og magisk" - akkurat som melk og honning. Men jeg er mer opptatt av og dama er der når ting går skeis i livet, for livet skjer for vanlige mennesker, dessverre. Og da må jeg kunne stole på at den personen som jeg har f eks - hypotetisk sett - "kastet" 10 år av livet mitt i et forhold er der for meg, uansett hva.

Ellers blir det de facto - 10 bortkastede år (uten anførselsstein denne gangen) om den personen bare skal leke "tøff kvinne som gjør som hun vil" - uten noe som helst lojalitet til stede.

Merk at jeg er også helt villig til å stille opp for dama, for det er nemlig det "ekte kjærlighet" er etter min mening. Den testes ikke når ting er "magiske", men når ting går i dass - nemlig når livet skjer, "as in" onde dager, og ikke bare gode dager.

Anonymkode: ab3d2...708

Har hørt det gang på gang at «ekte» kjærlighet testes når ting går i dass og ikke når det er magi. 
Kan nok stemme det. 
Men hva er vitsen med å gå inn i et forhold med et menneske Kun for å ha noen som er der når ting går i dass? Er det ikke da bedre å skaffe en bestevenn, en psykolog eller stille seg i nyrekøen på sykehuset? 
Å tvinge seg til å være sammen med noen i flere år for å kanskje få en nyre er jo uutholdelig. 
Når det ikke finnes incentiver til å være i et forhold, føles jo forholdet som en ren jobb. 
 

Anonymkode: 64112...cfa

[Piggsopp]

Vel, jeg tenker at mye av poenget med forhold er tosomhet. Å ha noen å dele livet med, både opp og nedturer. Klart, det beste er hvis forhold starter med felles tiltrekning og forelskelse. Men uansett så er det jo ikke den "eventyrfølelsen" man bygger livet på. 

Du er ennå ung og har sikkert masse på gang i ditt liv. Men hva skjer om  når de fleste i din nærhet har egne familier, mister kontakten eller faller fra? Hvem er din omgangskrets om 30 år? Faktum er at familierelasjoner og kjærlighetsrelasjoner ofte er sterkere enn relasjoner til venner. Jeg tror det er litt naivt å sitte å vente på den store kjærligheten fordi du akkurat nå har nok med deg selv. 

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd sånne forhold, det kalles love bombing og ender med brukne ben og blåmerker. 

Anonymkode: bbd02...ddc

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Piggsopp said:

Vel, jeg tenker at mye av poenget med forhold er tosomhet. Å ha noen å dele livet med, både opp og nedturer. Klart, det beste er hvis forhold starter med felles tiltrekning og forelskelse. Men uansett så er det jo ikke den "eventyrfølelsen" man bygger livet på. 

Du er ennå ung og har sikkert masse på gang i ditt liv. Men hva skjer om  når de fleste i din nærhet har egne familier, mister kontakten eller faller fra? Hvem er din omgangskrets om 30 år? Faktum er at familierelasjoner og kjærlighetsrelasjoner ofte er sterkere enn relasjoner til venner. Jeg tror det er litt naivt å sitte å vente på den store kjærligheten fordi du akkurat nå har nok med deg selv. 

Er faktisk en eremitt. Feirer jul alene i år og synes det er flott. 
Det er en myte at alle TRENGER menneskelig kontakt. 
 

Og å gå inn i et forhold kun for å ikke være alene vil føles som prostitusjon eller et skuespill. 
 

Oppfordrer du folk til å spille at de liker en person BARE for å ha en støttespiller i livet? 
Selvfølgelig er det bra med en støttespiller, men hvilken pris må man betale for det? 
 

For at jeg skal gidde å være med noen, må jeg faktisk like dem på en romantisk måte. Det må være en jeg virkelig vil ha. Ikke bare en jeg liker litt. 

Anonymkode: 64112...cfa

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri giddet et middelmådig forhold med en mann som aldri føltes som forelskelsen i film. Da støtter jeg deg og er heller singel 🙂 Kanskje man ikke kan forvente den pangforelskelsen som voksen ettersom man får mer kontroll over følelsene sine sammenlignet med når man er tenåring og alle sånne følelser er nytt og sterkt, men et forhold skal hvertfall tilføre livet mitt noe positivt så det blir bedre på alle områder for at jeg skal gidde det 

Anonymkode: 43e31...ef3

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Er 34 og kvinne.
Har hørt gang på gang at jeg må «sette ned kravene», ikke forvente å finne eventyrkjærligheten og at jeg nærmest må ta til takke med det jeg får. 
 

Anonymkode: 64112...cfa

Har du lest for mange innlegg fra incels, er vel stort sett de som mener kvinner må senke kravene. 

Anonymkode: 98105...2c9

[AnonymBruker]

Var som deg på din alder, og så helt plutselig 8 år senere gikk det opp for meg at jeg har faktisk ikke lyst å bli gammel alene og jeg har mye jeg vil opplevd sammen med noen, og når alle andre får seg familie og når foreldrene mine dør så var det fremtiden min så jeg gikk ut og fant meg en mann. Er ganske så middelmådig forhold på mange måter men det er trygt og fantastisk å være to om ting. Noen som masserer føttene når jeg har vondt etter en lang dag på jobb, noen som bærer kassene fra butikken når jeg er trøtt, noen som tar vare på meg når jeg er syk og hvis noe skulle skje meg så vet jeg at han ringer ambulansen. Livet er ikke like sikkert jo eldre man blir og livet blir mer tynt så det er deilig å vite at man har noen der. Men som sagt jeg var akkurat som du når jeg var i 30- årene. Jeg var helt enkelt ikke klar for å være «avhengig» noen. Og ja det hadde sikkert fungert aldeles fint å være alene men det ville jeg ikke lenger. Ikke gå inn i noe hvis du ikke gjør det helhjertet. Og livet er ikke som i en romantisk film hvor alt er perfekt og det eneste dårlige som skjer er at du mister flyet hjem eller noe i den duren. 

Anonymkode: 26897...b43

[AnonymBruker]

Begynnelsen er alltid magisk. Hvis du møter den rette. Jeg svevde på skyer i flere år før jeg landet. Men når du lander fra en sånn magisk forelskelse så sitter du igjen med en sjelevenn, en du aldri kan se for deg et liv uten. 

Det er ikke mulig å ha det magisk hele tiden og gå rundt med sommerfugler i magen og full av endorfiner, det hadde vært slitsomt også. Jeg er sammen med en som jeg kan slappe av 100% med, som er der i gode og onde dager. 

Jeg har på en måte fått min egen romantiske historie oppfylt. Vi er fra forskjellige land, hadde langdistanse forhold og ingen av oss hadde planer om å bosette oss i det ene eller andre landet. Han flyttet hit for min del og ble her, det var utenkelig å leve uten hverandre. Og det er det enda, vi er sjelden borte fra hverandre noen netter men når det først skjer så savner jeg han. 

Anonymkode: ae9ed...cdc

[AnonymBruker]

En forelskelse er en overproduksjon av diverse stoffer, oksytoxin, seretonin, dopamin, osv. Hormonbasert. 

Kjærlighet er et valg. Lojalitet er et valg. Gode følelser vokser når man har det godt. Ved samhørighet, nærhet, og intimitet, hudkontakt, sex, osv.. Og derav produserer man oksytoxin. 

Når du finner eventyrkjærligheten, så finner du en som vekker disse hormonene i deg, og hvis du får det godt sammen med dette mennesket så har det også psykiske verdier som du kan relatere deg til, og som er viktige for deg.

Trodde du seriøst at julenissen var ekte? Man må jobbe for å få pakker, og være snill året rundt. 

Anonymkode: d4c17...2fb

[AnonymBruker]

Vel, jeg tenkte som deg da jeg var i tjue årene. Og jeg ble forelsket. Flere ganger. Alltid i feil menn, så endte alltid opp med å bli såret. Ingen er sånn som på film, ingen går rundt og lever i et eventyr. Etterhvert ble jeg lei og søkte noe annet. En trygg mann, som jeg visste ikke ville såre meg. En skikkelig familiemann med gode verdier. Jeg satset på ham. Vi har to barn i dag, og jeg har et godt liv sammen med ham. Jeg ville ikke byttet med noen. Han er så snill, og en fantastisk far. Jeg går ikke rundt og er forelsket. Men, vi har noe annet. Noe dypere. Jeg elsker ham, og han er klippen min. 
 

Sånn er kjærligheten for meg. Ingen har det likt tror jeg. Og kanskje er du en person som vil trives best alene? Det er jo på ingen måte noe galt i det, så lenge du er fornøyd og har det bra.

Anonymkode: 06e94...a94

[frivis]

Jeg føler det omtrent som deg. Har ikke noe behov for et forhold. Har det utmerket fint alene. Kjeder meg omtrent aldri, og koser meg hver dag. Vet ikke om det har noe å si, men er mann. Mulig det ikke er like vanlig å ha det sånn for oss menn. Jeg tror faktisk jeg kommer til å få det værre om jeg er i et forhold  Har et forhold til meg selv, som er fantastisk.

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

En forelskelse er en overproduksjon av diverse stoffer, oksytoxin, seretonin, dopamin, osv. Hormonbasert. 

Kjærlighet er et valg. Lojalitet er et valg. Gode følelser vokser når man har det godt. Ved samhørighet, nærhet, og intimitet, hudkontakt, sex, osv.. Og derav produserer man oksytoxin. 

Når du finner eventyrkjærligheten, så finner du en som vekker disse hormonene i deg, og hvis du får det godt sammen med dette mennesket så har det også psykiske verdier som du kan relatere deg til, og som er viktige for deg.

Trodde du seriøst at julenissen var ekte? Man må jobbe for å få pakker, og være snill året rundt. 

Anonymkode: d4c17...2fb

Selvfølgelig må man jobbe for å opprettholde forholdet, men gidder ikke å gå inn i forhold med en jeg ikke har følelser for. Det vil faktisk føles som en jobb. 
Om det ikke starter med eventyr og gnister og alt bare er helt platonisk hele veien, hva skal man da bygge det på? 
 

Anonymkode: 64112...cfa

[AnonymBruker]

Litt morsom den, "du vil vel ikke bli gammel alene."

De fleste forhold holder jo ikke uansett, og menn faller fra tidligst. 

Barnløse single kvinner er statistisk lykkeligst, så det er ingen vits å senke krav. Det er for de som ikke trives i eget selskap.

Anonymkode: 26fd2...60e

[AnonymBruker]

Nå er jeg eldre og har fått barn, men kjenner meg igjen. Jeg trives godt som singel, det eneste som kan få meg til å gå inn i et seriøst forhold igjen er at jeg ikke kan la være. For deg som ikke ønsker barn er det ingen grunn til å gå inn i et forhold kun for å ikke være alene.

Kanskje når ungene er ute av rede blir jeg klar til å slippe noen inn i livet mitt, men enn så lenge blir det sporadiske møter med min fwb. Jeg trenger den intense forelskelsen, sommerfugler i magen og høy puls. Jeg vet det sjelden varer, men det må i hvert fall ha vært der i starten.

Anonymkode: 6f4d9...d31

[AnonymBruker]

Men hvorfor tror du alle er lik deg? Du vil ha stormende kjærlighet eller ingenting, andre vil ha andre ting. Er det så vanskelig å forstå? 

Anonymkode: 82fc0...cc4

[AnonymBruker]

Og hva er vitsen i å bli en ensom 70-åring som ser tilbake på livet sitt, og ønsker at man kunne ha lagt fra seg "meg, meg, meg"-tankegangen mens man fortsatt hadde livet foran seg ...?

Man kan snakke om hvor flott det er å være singel og fri når man fortsatt er frisk og rask, men etter hvert som årene går, innser man også nytten av å dele et forhold med andre; når man ser på eldre mennesker som har levd et helt liv der de har satt seg selv i sentrum, er de svært mange av dem rimelig rare med tanke på det mentale, og noen finner også ut at det er like greit å begå selvmord etter å ha passert 70 eller 80, da livet ikke har noen mening mer.

 

Anonymkode: bfba2...d3d

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og hva er vitsen i å bli en ensom 70-åring som ser tilbake på livet sitt, og ønsker at man kunne ha lagt fra seg "meg, meg, meg"-tankegangen mens man fortsatt hadde livet foran seg ...?

Man kan snakke om hvor flott det er å være singel og fri når man fortsatt er frisk og rask, men etter hvert som årene går, innser man også nytten av å dele et forhold med andre; når man ser på eldre mennesker som har levd et helt liv der de har satt seg selv i sentrum, er de svært mange av dem rimelig rare med tanke på det mentale, og noen finner også ut at det er like greit å begå selvmord etter å ha passert 70 eller 80, da livet ikke har noen mening mer.

 

Anonymkode: bfba2...d3d

wow! Går det bra med deg?

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 24.12.2022 den 0.18):

En forelskelse er en overproduksjon av diverse stoffer, oksytoxin, seretonin, dopamin, osv. Hormonbasert. 

Kjærlighet er et valg. Lojalitet er et valg. Gode følelser vokser når man har det godt. Ved samhørighet, nærhet, og intimitet, hudkontakt, sex, osv.. Og derav produserer man oksytoxin. 

Når du finner eventyrkjærligheten, så finner du en som vekker disse hormonene i deg, og hvis du får det godt sammen med dette mennesket så har det også psykiske verdier som du kan relatere deg til, og som er viktige for deg.

Trodde du seriøst at julenissen var ekte? Man må jobbe for å få pakker, og være snill året rundt. 

Anonymkode: d4c17...2fb

Har ikke opplevd kjærlighet som et valg. Traff fantastiske menn jeg ikke fikk følelser for, og da var det ikke verdt et forhold. Så traff jeg og min mann hverandre, og det var virkelig ikke planer eller ønske om å forelske seg, men slik ble det for oss begge to. 

Jeg er enig med ts, jeg hadde ikke orket eller ønsket å leve med en mann uten at det var sterke følelser. Kjærlighet må man riktig nok velge å vedlikeholde og pleie, men at det oppsto forelskelse eller ikke, som for min del er utgangspunktet til å utvikle sterkere følelser, nei det valgte jeg absolutt ikke. Isåfall hadde jeg valgt det med to jeg traff før min mann. Akkurat slike menn jeg hadde drømt om, men uten følelser for dem gikk det bare ikke for meg. Det bare føles feil, og siden et forhold krever mye innsats, vilje, kompromisser, samarbeid og pleie er det ikke verdt det uten sterke følelser. 

Det mener jeg fremdeles. Om kjærlighet mellom meg og mannen forsvant ville jeg heller vært alene. Slippe å ta hensyn til en annen. Det er kun at det er følelser- forelskelse og så kjærlighet- som får og holder meg i et forhold. Å velge å være det uten slikt hadde aldri fungert for meg. 

Endret 26. desember 2022 av Trolltunge