Ensom i forholdet

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Har forsøkt å fortelle samboer x antall ganger at jeg føler meg alene. Alene om ansvar, alene om å styr økonomien, familien osv, men nesten enda verre at jeg bare føler meg ensom i hans selskap. Han jobber mye, jeg koser meg når han er borte. Så kommer han hjem og vi har en helg sammen og alt han vil gjøre er å sove, gjerne stå opp ved to-tiden for å legge seg på sofaen og se på tv, sovner som regel igjen på sofaen før det har gått en halvtime..så ligger han og dormer frem til ettermiddagen når han lurer på hva som er til middag. 

Vi finner aldri på noe lenger, han uffer seg hvis jeg foreslår at vi gjør noe sammen, "det må jo være lov å slappe av når det er lørdag/søndag. 

Jeg er så lei. I dag er det lille julaften og han sover fortsatt. 

Har sagt flere ganger at dette forholdet ryker om han ikke tar seg sammen, da blir han sur, han skjønner ikke alvoret. Han vil sove, se på tv og høre podcast. Vi har en hund jeg går tur med, har prøvd å få han med helt siden i våres, men det orker han aldri, gidder ikke, det passer ikke, han skal se en kamp da og da, det er for varmt eller kaldt osv. Jeg går alltid alene. 

Det eneste positive jeg har å si om han akkurat nå er at han har perioder hvor han gjør mye husarbeid og han sier aldri nei til ungene hvis de ber om noe (ikke hans barn+tenåringer). 

Det han ikke forstår er at vi ikke har sex, noe det var flust av før. Jeg har ikke mentalt overskudd til å like ham såpass at jeg orker tanken på nærhet. Har bare lyst til å bli ferdig med hele mannen, vet at jeg klarer meg økonomisk og har ingen bekymringer sånn sett. Helt sikker på at det kommer som et sjokk for han til tross for alle advarsler. 

Er det noen som har klart å vekke en mann som nærmest har visnet vekk? Altså, få tilbake den han var før. Hva sa/gjorde dere for at han skulle forstå alvoret?

Anonymkode: a93b2...a53

[AnonymBruker]

Parterapi?

Anonymkode: 34adc...1a6

[AnonymBruker]

Jeg fikk det ikke til. Selv da jeg ba om skilsmisse tok han seg sammen i knappe to uker og så var alt som før. 

Parterapi er kanskje tingen? 

Jeg var på alle måter så ferdig med xen på det tidspunktet at jeg så ikke poenget i det, ville heller være ensom alene enn ensom med noen som ikke bryr seg.

Anonymkode: 82411...356

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.12.2022 den 12.25):

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Har forsøkt å fortelle samboer x antall ganger at jeg føler meg alene. Alene om ansvar, alene om å styr økonomien, familien osv, men nesten enda verre at jeg bare føler meg ensom i hans selskap. Han jobber mye, jeg koser meg når han er borte. Så kommer han hjem og vi har en helg sammen og alt han vil gjøre er å sove, gjerne stå opp ved to-tiden for å legge seg på sofaen og se på tv, sovner som regel igjen på sofaen før det har gått en halvtime..så ligger han og dormer frem til ettermiddagen når han lurer på hva som er til middag. 

Vi finner aldri på noe lenger, han uffer seg hvis jeg foreslår at vi gjør noe sammen, "det må jo være lov å slappe av når det er lørdag/søndag. 

Jeg er så lei. I dag er det lille julaften og han sover fortsatt. 

Har sagt flere ganger at dette forholdet ryker om han ikke tar seg sammen, da blir han sur, han skjønner ikke alvoret. Han vil sove, se på tv og høre podcast. Vi har en hund jeg går tur med, har prøvd å få han med helt siden i våres, men det orker han aldri, gidder ikke, det passer ikke, han skal se en kamp da og da, det er for varmt eller kaldt osv. Jeg går alltid alene. 

Det eneste positive jeg har å si om han akkurat nå er at han har perioder hvor han gjør mye husarbeid og han sier aldri nei til ungene hvis de ber om noe (ikke hans barn+tenåringer). 

Det han ikke forstår er at vi ikke har sex, noe det var flust av før. Jeg har ikke mentalt overskudd til å like ham såpass at jeg orker tanken på nærhet. Har bare lyst til å bli ferdig med hele mannen, vet at jeg klarer meg økonomisk og har ingen bekymringer sånn sett. Helt sikker på at det kommer som et sjokk for han til tross for alle advarsler. 

Er det noen som har klart å vekke en mann som nærmest har visnet vekk? Altså, få tilbake den han var før. Hva sa/gjorde dere for at han skulle forstå alvoret?

Anonymkode: a93b2...a53

Han virker lite interessert i deg som en kjæreste. Sikkert praktisk for han at du håndterer alt det praktiske. Still et ultimatum - han må ta seg sammen og det skal vare i min. 6 mnd, ellers blir det brudd.

Anonymkode: 3b7d4...caa

[AnonymBruker]

har han hardt fysisk arbeid? 

Anonymkode: 3fd3e...ff6

[AnonymBruker]

- Hva er det til middag?

- Nei, vi har spist. Det er litt rester i kjøleskapet.

---

- Hva er til middag?... Hallo? Haaaallooooo?

- (ingen svar fordi dere er lei av å sitte inne og vente på at han blir ferdig med å sove/sløve, så dere har meldt han ut av familien og lever deres eget liv, og har dratt ut på noe gøy, og spiser ute)

Anonymkode: e1330...096

[AnonymBruker]

On 12/23/2022 at 12:25 PM, AnonymBruker said:

Har bare lyst til å bli ferdig med hele mannen, vet at jeg klarer meg økonomisk og har ingen bekymringer sånn sett.

Når du føler slik tror jeg ikke det er noen vits i å fortsette. 

Bare hiv ham ut. 

 

Anonymkode: a07ec...4d1

[AnonymBruker]

Det er mye bedre å våkne opp alene, og vite at man er helt alene. 

I stedet for å våkne opp ved siden av noen, men likevel følge seg utrolig ensom...  

Anonymkode: ad6a6...b72

[AnonymBruker]

Jeg er samme sted som deg nå. Jeg har gitt samboeren så utrolig mange advarsler. Sagt at jeg føler meg alene, at jeg ikke klarer alt ansvaret, at jeg føler meg helt tappet av å gjøre så mye i hjemmet, at jeg har mistet meg selv, at jeg aldri hadde trodd at jeg skulle være i et forhold som dette, at jeg ikke føler meg sett og hørt osv. I alle former har jeg sagt fra at jeg ikke trives i forholdet slik det er nå. I syv år. Denne høsten har jeg gitt opp. Og Nå stepper han opp. Men fortsatt bare slik at han såvidt når opp til "the bare minimum". Jeg tror helt og fullt på at disse mennene ikke kan endres. Å endre seg, den grunnleggende oppførselen sin, verdier og holdninger, tankesett, blir mer reflektert, klare å håndtere vanskelige følelser og alt som trenger å endres er en gedigen jobb. Det krever mye! Det kan ikke skje uten at de selv er 100% motivert og selv setter målet de skal jobbe mot. Ser dem ikke problemet i utgangspunktet eller ikke klarer å endre noe mikroskopisk engang så er alt håp ute. Dessverre. Det er ikke sjanse. Jeg skal gå. Og ja, det kommer sikkert som et kjempesjokk for han! 😑

Anonymkode: 7471a...b1e