Jeg såret pappa og får ikke sove

[AnonymBruker]

lang historie, men jeg har gått lenge hos psykolog og finnet mine sår og mitt indre barn osv..

mamma var voldelig og pappa var medavhengig. Jeg har som voksen syns synd på pappa og jeg er unnvikende i forskjellige situasjoner sosialt og jobb osv.

siste time hos paykologen var han direkte og jeg fikk en stor klump inni meg som plutselig sprakk når jeg kjørte bil og tårene bare rant ut av meg. Han sa direkte at pappa svikter meg som liten, at det var den lille jenten det var synd på(meg), ikke han…

pappa var redd og tørde ikke stoppe mamma da hun var slem, han ville men han tørde ikke.

ett minne kom fram i meg:  Jeg var livredd da mamma skrek og lugget meg opp trappen og pappa sto trist å så på og prøvde med skjelven stemme si «vær no grei med henne» til mamma, men hun var veldig aggressiv og pappa var redd. Pappa tørde ikke stoppe henne og det er å svimte meg.

jeg vil ikke se den sannheten, og da ble det heller en klump inni meg som selvfølgelig sprakk og jeg innså at pappa sjiktet sviktet meg. Utrolig vondt, men han var redd og han ville hjelpe, men klarte ikke.

der som er dumt var at jeg snakket med han i telefonen i dag, det ble en diskusjon om noe praktiske greier og stemningen var litt små amper i telefonen og uten kontroll sprekker jeg og sier….😭😭😭

«Du sviktet meg når jeg var liten!!»

og jeg fikk skjokk av hva jeg nettopp sa til han… men det spratt ut.

så svarer han ned veldig trist stemme «sviktet jeg deg når du var liten?😞»

men jeg avbrøt samtalen videre, glem det Neida også byttet  jeg tema…

men jeg angrer og har så vondt at jeg gjorde det, at jeg sa det sånn til pappa😭😭😭😭det gjør så vondt nå…

jeg sendte melding og sa det ikke var meningen og si det som jeg sa, at vi kan snakke om det en annen dag…

 

har jeg gjort noe veldig dumt nå? Hva skal jeg gjøre for å ikke føle så vondt nå? Hva skal jeg si til pappa?

psykologen har ferie og jeg har ingen som kan hjelpe meg. Har så dårlig samvittighet for at jeg sa det til pappa, for dette er noe han vet innerst inne selv, han vet han sviktet og derfor har han prøvd å vise det ved å hjelpe med ting og sånn…

Er det noen gode sjeler her inne som kan hjelpe meg, jeg har det så vondt nå og jeg angrer, var der veldig dumt av meg å si det?😭😭😭😭

Anonymkode: eb88e...2f6

[AnonymBruker]

Du må ikke være lei deg. Jeg mener at det er Sundt for begge parter og snakke om det . Og  ja, han sviktet deg når du var liten! Det er sannheten .
Han har godt av å høre det !

Han burde ha gjort noe! Som en voksen person og som en far , skulle han aldri godtatt eller latt din mor behandle deg sånn.

Siden du sliter med traumer fra denne tiden, må det jo vært grusomt for deg. Derfor mener jeg at du burde ha fortsatt den samtalen ! 

Jeg har opplevd liknende! Jeg har blitt så banket av min mor. Hun holdt meg til og med nede med makt og beordret en søsken å slå meg . Husker det var fordi jeg hadde søkt en jobb , selv om hun ikke godtok at jeg jobba etter skolen. Det var mitt håp å komme vekk fra galskapen hennes på! Kunne fortalt såå mye… men dette er ikke mitt tråd! 
 

Jeg har kuttet ut kontakten med min mor..  og har minimalt med kontakt med far! Nettopp fordi han aldri blandet seg og satte en stopper! Jeg mista rett og slett hele barndom og ungdomstiden min! 

Anonymkode: b828e...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du må ikke være lei deg. Jeg mener at det er Sundt for begge parter og snakke om det . Og  ja, han sviktet deg når du var liten! Det er sannheten .
Han har godt av å høre det !

Han burde ha gjort noe! Som en voksen person og som en far , skulle han aldri godtatt eller latt din mor behandle deg sånn.

Siden du sliter med traumer fra denne tiden, må det jo vært grusomt for deg. Derfor mener jeg at du burde ha fortsatt den samtalen ! 

Jeg har opplevd liknende! Jeg har blitt så banket av min mor. Hun holdt meg til og med nede med makt og beordret en søsken å slå meg . Husker det var fordi jeg hadde søkt en jobb , selv om hun ikke godtok at jeg jobba etter skolen. Det var mitt håp å komme vekk fra galskapen hennes på! Kunne fortalt såå mye… men dette er ikke mitt tråd! 
 

Jeg har kuttet ut kontakten med min mor..  og har minimalt med kontakt med far! Nettopp fordi han aldri blandet seg og satte en stopper! Jeg mista rett og slett hele barndom og ungdomstiden min! 

Anonymkode: b828e...287

Tusen takk skjønne gode deg som deler❤️Jeg ligger i sengen med tårer nå og følte jeg viller snakket videre med han, han ble så lei seg i stemmen.

Men er det ikke slemt å bare ta det opp uten at han er forberedt? det er jo ett sår for han også, at han sviktet, for han ville ikke det. Han var livredd mamma. Han holdt på å knekke sammen da hun brått skulle skulle seg for en ny mann. Jeg så pappa drita full og knekt av mamma og jeg tegnet masse tegninger til han at jeg var glad i han, og har alltid syns synd på pappa siden. Men paykologen vekker meg og sier det var synd på lille meg.

skal jeg kan ta det opp når han er alene uten noen i bakrunden. At han er forberedt? Men hva skal jeg forvente som respons, at han sier «Unskyld?»… hva vil jeg? Hva er behovet mitt for dette?
 

Jeg har bare husket at jeg synes synd på pappa fordi mamma var slem mot han, men psykologen forteller at det var hun lille jenten han syns mest synd på (meg), og det var akkurat det som var det store såret mitt.
 

Jeg gråt både i bilen og jeg kjørte til ett fjell og gikk  opp  for å få utløpt på alle følelsene, jeg gikk opp i piskende regnvær i mørket og gråt inni skogen. Også sprakk jeg i telefonen i dag og sa «du sviktet meg pappa» i telefonen….

Hva gjør jeg nå da? Ringe han igjen i morgen og fortelle om alt ?

Anonymkode: eb88e...2f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du må ikke være lei deg. Jeg mener at det er Sundt for begge parter og snakke om det . Og  ja, han sviktet deg når du var liten! Det er sannheten .
Han har godt av å høre det !

Han burde ha gjort noe! Som en voksen person og som en far , skulle han aldri godtatt eller latt din mor behandle deg sånn.

Siden du sliter med traumer fra denne tiden, må det jo vært grusomt for deg. Derfor mener jeg at du burde ha fortsatt den samtalen ! 

Jeg har opplevd liknende! Jeg har blitt så banket av min mor. Hun holdt meg til og med nede med makt og beordret en søsken å slå meg . Husker det var fordi jeg hadde søkt en jobb , selv om hun ikke godtok at jeg jobba etter skolen. Det var mitt håp å komme vekk fra galskapen hennes på! Kunne fortalt såå mye… men dette er ikke mitt tråd! 
 

Jeg har kuttet ut kontakten med min mor..  og har minimalt med kontakt med far! Nettopp fordi han aldri blandet seg og satte en stopper! Jeg mista rett og slett hele barndom og ungdomstiden min! 

Anonymkode: b828e...287

Har han godt av å høre det? Hvordan det? Det høres logisk ut da❤️

Anonymkode: eb88e...2f6

[AnonymBruker]

Kjære deg, du har ikke sagt noe galt, faren din sviktet deg virkelig. Å være så svak er faktisk ikke greit, samme hvor redd han var din mor burde han ha gjort noe.

Jeg skjønner at du ikke ønsker å såre ham, men det blir helt feil at du skal måtte beskytte jam fra hans egen svakhet. Han sviktet deg, på det groveste, og personlig blir jeg nesten like sint på ham som på din mor når jeg leser. Jeg er enig med psykologen din, det er den vesle jenta det er synd på. Deg. 

Anonymkode: 534b0...194

[Japp]

Så leit å høre om oppveksten din. Du har nok mange tanker og åpne sår ennå. Hva med å spørre psykologen neste gang du skal dit om hvordan du best kan forholde deg til det sviket du føler på samtidig som du er lei deg for det du sa? Kan det være en mulighet at både du og faren din kan dra sammen en gang?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tusen takk skjønne gode deg som deler❤️Jeg ligger i sengen med tårer nå og følte jeg viller snakket videre med han, han ble så lei seg i stemmen.

Men er det ikke slemt å bare ta det opp uten at han er forberedt? det er jo ett sår for han også, at han sviktet, for han ville ikke det. Han var livredd mamma. Han holdt på å knekke sammen da hun brått skulle skulle seg for en ny mann. Jeg så pappa drita full og knekt av mamma og jeg tegnet masse tegninger til han at jeg var glad i han, og har alltid syns synd på pappa siden. Men paykologen vekker meg og sier det var synd på lille meg.

skal jeg kan ta det opp når han er alene uten noen i bakrunden. At han er forberedt? Men hva skal jeg forvente som respons, at han sier «Unskyld?»… hva vil jeg? Hva er behovet mitt for dette?
 

Jeg har bare husket at jeg synes synd på pappa fordi mamma var slem mot han, men psykologen forteller at det var hun lille jenten han syns mest synd på (meg), og det var akkurat det som var det store såret mitt.
 

Jeg gråt både i bilen og jeg kjørte til ett fjell og gikk  opp  for å få utløpt på alle følelsene, jeg gikk opp i piskende regnvær i mørket og gråt inni skogen. Også sprakk jeg i telefonen i dag og sa «du sviktet meg pappa» i telefonen….

Hva gjør jeg nå da? Ringe han igjen i morgen og fortelle om alt ?

Anonymkode: eb88e...2f6

Jeg forstår jo at du som barn synes synd på pappaen din ❤️

Det gjorde jeg også på min ofte! Jeg var et veldig følsomt barn! Men i dag så har jeg skjønt at min pappa var voksen !

Han var voksen nok til å vite rett fra galt! Han var voksen nok til å ta en avgjørelse som ville gjøre både meg og han godt! 
Men han valgte å ikke gjøre det! Det samme gjelder din far ❤️ Kan jo være noe du ikke vet ? Isåfall har du rett til å vite hvorfor han ikke gjorde noe! 

Jeg synes du burde ta den samtalen alene med han. Du kan gjerne forberede han på det. Tenker det er best å ikke forvente noe som helst. Det er viktig at du får stilt spm som har plaget deg så lenge. Fortelle han at du har hatt det vondt. Jeg trur du trenger å dele dette med noen som har sett deg oppleve dette og kan støtte deg og være enig med deg at du har hatt det vondt ! ❤️

Vi får jo ikke skrudd tiden tilbake. Og om du er glad i pappaen din og kan tilgi han , synes jeg at du skal fortelle han dette! Blir også godt for han å høre det. 

Anonymkode: b828e...287

[AnonymBruker]

Er det virkelig noen vits i å grave i gammel dritt når man er voksen? De aller fleste foreldre dør lenge før sine barn og alvorlig sykdom kan ramme begge parter og rive folk vekk lenge før man trodde. Er det ikke bedre å bare la fortid være fortid å heller forsøke å ha kvalitetstid i alle fall med den forelderen du mener er god i det videre? Plutselig så har man ikke mer tid sammen, der det vil være svært trist om all tiden man hadde til å skape nye gode minner, ble brukt på bitterhet over en uperfekt barndom. Noen ganger kan ikke folk gi det man ønsker de hadde gitt,  men de kan kanskje gi andre ting som er like bra. 

Anonymkode: 0a463...364

[AnonymBruker]

Japp skrev (1 time siden):

Så leit å høre om oppveksten din. Du har nok mange tanker og åpne sår ennå. Hva med å spørre psykologen neste gang du skal dit om hvordan du best kan forholde deg til det sviket du føler på samtidig som du er lei deg for det du sa? Kan det være en mulighet at både du og faren din kan dra sammen en gang?

Tusen takk for tips❤️kanskje pappa kan være med til psykologen, for dette er sårt for pappa også som han bærer på og da er det greit at vi har en psykolog som støtter oss begge i samtalen. Ts

Anonymkode: eb88e...2f6

[AnonymBruker]

Jeg tenker at både du og pappaen trenger hjelp til å leges. Tenke det er fint hvis han kan ta et par timer sammen med deg hos psykologen så dere får snakket om alt det vonde samtidig som en objektiv person kan holde i trådene. 
 

I melllmtiden kan si til pappaen din at du har vondt av barndomen og at du ikke ønsker å ødelegge den relasjonen dere har i dag men at du trenger å få snakke med han. Og at det var derfor det kom opp som det gjorde. Ikke be om unnskyld. Du har ikke gjort noe galt. 

Anonymkode: 1cefa...e31

[liljene]

Jeg ville sagt det slik. 

Jeg skal si noe til deg nå som du ikke vil høre, men da du var liten og mamma var voldelig mot meg og du lot det skje, så føler jeg at jeg ble svikta. Det gjør veldig vondt, og er noe jeg synes er vanskelig i dag. Jeg vet du gjorde så godt du kunne, men dette er vondt. 

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke faren din sviktet deg. Han ble misbrukt og kontrollert, og har kanskje en barndomsbakgrunn eller opplevelser der han har problemer med å sette grenser. Han var et offer. Det er moren din som er det egentlige monsteret. Det er ikke enkelt å komme seg unna en partner som misbruker. Det kan også være at han ikke hadde fått hovedomsorgen for deg siden han var en mann og det kan være vanskelig. Mulig at dersom han hadde forlatt henne, måtte du bli igjen og du hadde ingen.

Når det er sagt, så er far din voksen nå, og du kan ikke behandle han som et papir resten av livet heller. Det kan være at det hadde vært bra for dere å snakke ut om tiden. Forstå hverandres perspektiver bedre. Han er ansvarlig for egen lykke og følelser, det er ikke ditt ansvar å få han til å hele.

Anonymkode: 25ddf...777

[Bålkaffe]

Du føler deg sviktet og det har du helt rett til å gjøre.

Samtidig, så er også faren din et offer for mammaen din. Om hun behandlet deg sånn, hvordan behandlet hun faren din som var så redd for henne at han ikke klarte å stå opp for deg?

Han går nok med store sår på sjelen han også, og det kan være godt for dere begge å ta tak i dette, snakke ordentlig ut om det og dele smerten over at du hadde en mor som mishandlet deg og at han hadde en partner som gjorde det samme.

Jeg har sett mange historier hvor den unnvikende, deltagende foreldren har åpnet seg og hvor det har gått mange år siden ting skjedde, de bærer med seg dette med en utrolig stor skam og for noen sitter det så hardt at de mister munn og mæle når de prøver å sette ord på hvordan det var for de.

Synes du enten bør invitere faren din med på noen samtaler med psykologen din for å nøste opp i dette eller reise hjem til han og ta en lang prat om dette.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

lang historie, men jeg har gått lenge hos psykolog og finnet mine sår og mitt indre barn osv..

mamma var voldelig og pappa var medavhengig. Jeg har som voksen syns synd på pappa og jeg er unnvikende i forskjellige situasjoner sosialt og jobb osv.

siste time hos paykologen var han direkte og jeg fikk en stor klump inni meg som plutselig sprakk når jeg kjørte bil og tårene bare rant ut av meg. Han sa direkte at pappa svikter meg som liten, at det var den lille jenten det var synd på(meg), ikke han…

pappa var redd og tørde ikke stoppe mamma da hun var slem, han ville men han tørde ikke.

ett minne kom fram i meg:  Jeg var livredd da mamma skrek og lugget meg opp trappen og pappa sto trist å så på og prøvde med skjelven stemme si «vær no grei med henne» til mamma, men hun var veldig aggressiv og pappa var redd. Pappa tørde ikke stoppe henne og det er å svimte meg.

jeg vil ikke se den sannheten, og da ble det heller en klump inni meg som selvfølgelig sprakk og jeg innså at pappa sjiktet sviktet meg. Utrolig vondt, men han var redd og han ville hjelpe, men klarte ikke.

der som er dumt var at jeg snakket med han i telefonen i dag, det ble en diskusjon om noe praktiske greier og stemningen var litt små amper i telefonen og uten kontroll sprekker jeg og sier….😭😭😭

«Du sviktet meg når jeg var liten!!»

og jeg fikk skjokk av hva jeg nettopp sa til han… men det spratt ut.

så svarer han ned veldig trist stemme «sviktet jeg deg når du var liten?😞»

men jeg avbrøt samtalen videre, glem det Neida også byttet  jeg tema…

men jeg angrer og har så vondt at jeg gjorde det, at jeg sa det sånn til pappa😭😭😭😭det gjør så vondt nå…

jeg sendte melding og sa det ikke var meningen og si det som jeg sa, at vi kan snakke om det en annen dag…

 

har jeg gjort noe veldig dumt nå? Hva skal jeg gjøre for å ikke føle så vondt nå? Hva skal jeg si til pappa?

psykologen har ferie og jeg har ingen som kan hjelpe meg. Har så dårlig samvittighet for at jeg sa det til pappa, for dette er noe han vet innerst inne selv, han vet han sviktet og derfor har han prøvd å vise det ved å hjelpe med ting og sånn…

Er det noen gode sjeler her inne som kan hjelpe meg, jeg har det så vondt nå og jeg angrer, var der veldig dumt av meg å si det?😭😭😭😭

Anonymkode: eb88e...2f6

Kjære deg .. 

Jeg vet at dette føles veldig tøft, men du har tatt det første skrittet til å ta vare på deg sjøl og reparere traumene dine. 
Denne såre følelsen kommer av at du automatisk prøver å ta ansvar for det som skjedde med deg. 
Å være en feig forelder har en pris , ov det kommer når barna vokser opp. 
Du har lov å være ærlig og kreve rettferdighet. 
Ønsker deg alt godt , og ta et skritt om gangen. 
Dette handler om å slippe ut vonde ting som har satt seg fast i sjela. 
Målet er å kunne nå dit at en tillater seg sjøl å ha en rettferdighetssans som slår inn automatisk og beskytter deg. 
 

hilsen ei som har har vært i dine sko 

Anonymkode: fc99c...b07

[AnonymBruker]

Hvordan var oppveksten til din far? Hadde han en mor eller far som lignet din mor? 
 

Hvis du kan se for deg han som en liten redd og forskremt liten gutt, og ta han inn i hjertet ditt (En øvelse jeg fikk en gang)

Pass på så du ikke blir bitter. Han har mest sannsynlig gjort så godt han har kunnet ut i fra sine forutsetninger. Dessverre er ikke dette alltid bra nok.

Min far stakk fra oss, da jeg var liten og i samme situasjon som deg. Det var i alle fall ikke noe bedre. Men jeg er ikke bitter.

Anonymkode: 51d0b...d0d

[Gnå]

Jeg tror dette kan være et godt utgangspunkt for at du og faren din endelig får snakket om dette. Kanskje faren din også har tenkt på det? Selvsagt er det vindt for ham å høre, men det er vel bare fordi det som skjedde -er- vondt? Og at du er sint/lei deg, betyr jo ikke at du ikke er glad i ham, og skjønner at han også var et offer. Kunne han blitt med til psykologen? 
 

lykke til, uansett hva som skjer videre. Ta vare. Og god jul ☺️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

lang historie, men jeg har gått lenge hos psykolog og finnet mine sår og mitt indre barn osv..

mamma var voldelig og pappa var medavhengig. Jeg har som voksen syns synd på pappa og jeg er unnvikende i forskjellige situasjoner sosialt og jobb osv.

siste time hos paykologen var han direkte og jeg fikk en stor klump inni meg som plutselig sprakk når jeg kjørte bil og tårene bare rant ut av meg. Han sa direkte at pappa svikter meg som liten, at det var den lille jenten det var synd på(meg), ikke han…

pappa var redd og tørde ikke stoppe mamma da hun var slem, han ville men han tørde ikke.

ett minne kom fram i meg:  Jeg var livredd da mamma skrek og lugget meg opp trappen og pappa sto trist å så på og prøvde med skjelven stemme si «vær no grei med henne» til mamma, men hun var veldig aggressiv og pappa var redd. Pappa tørde ikke stoppe henne og det er å svimte meg.

jeg vil ikke se den sannheten, og da ble det heller en klump inni meg som selvfølgelig sprakk og jeg innså at pappa sjiktet sviktet meg. Utrolig vondt, men han var redd og han ville hjelpe, men klarte ikke.

der som er dumt var at jeg snakket med han i telefonen i dag, det ble en diskusjon om noe praktiske greier og stemningen var litt små amper i telefonen og uten kontroll sprekker jeg og sier….😭😭😭

«Du sviktet meg når jeg var liten!!»

og jeg fikk skjokk av hva jeg nettopp sa til han… men det spratt ut.

så svarer han ned veldig trist stemme «sviktet jeg deg når du var liten?😞»

men jeg avbrøt samtalen videre, glem det Neida også byttet  jeg tema…

men jeg angrer og har så vondt at jeg gjorde det, at jeg sa det sånn til pappa😭😭😭😭det gjør så vondt nå…

jeg sendte melding og sa det ikke var meningen og si det som jeg sa, at vi kan snakke om det en annen dag…

 

har jeg gjort noe veldig dumt nå? Hva skal jeg gjøre for å ikke føle så vondt nå? Hva skal jeg si til pappa?

psykologen har ferie og jeg har ingen som kan hjelpe meg. Har så dårlig samvittighet for at jeg sa det til pappa, for dette er noe han vet innerst inne selv, han vet han sviktet og derfor har han prøvd å vise det ved å hjelpe med ting og sånn…

Er det noen gode sjeler her inne som kan hjelpe meg, jeg har det så vondt nå og jeg angrer, var der veldig dumt av meg å si det?😭😭😭😭

Anonymkode: eb88e...2f6

Jeg var gjennom dette da jeg var 18. Jeg var direkte med pappa om hvordan det føltes. Han tok det til seg og siden den gang har vi alltid snakket åpent om alt. Til og med ting som gjør vondt. Det at han godtar å høre på mine følelser, reddet vårt forhold. 

Nå er han den jeg rådfører meg med angående barn mine, økonomi, jobb, bil, kjæreste og venner. 

Mitt beste råd er å stå i det å fortelle han om dine følelser, men fortell også at du ønsker å ha han videre i livet ditt. 

Noen år etter de første samtalene så sa jeg til pappa at han også var et offer. Jeg sa at jeg forstår at det var vanskelig for han også, som sikkert ble utsatt for litt forskjellig han og. Så i hans meste forhold så betrodde han seg til meg når ting var vanskelig. 

Nå har det gått 10 år og det gamle er ikke et tema lengre.

Anonymkode: aa4a2...ea6

[AprilLudgate]

Psykologen din har helt rett, og dere burde ta en samtale om dette.

Han sviktet deg.

Han var voksen, og medvirket til at du også ble utsatt for vold.

På den tiden fantes det ikke krisesentre for menn, og menn ble - og blir fortsatt latterliggjort og mistrodd når de lever med voldelig kvinnelig partner.

Men han burde fjernet deg fra situasjonen, og erkjenne det.

Det skjedde ikke, og slik jeg leser deg ønsker du et godt forhold til din far.

Hva med å snakke med psykologen om din far kan inviteres på en time så dere kan finne en god måte å starte «på nytt» uten at dette skal ødelegge for dere fremover? 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det sikkert er veldig sunt for både deg og faren din å snakke sammen om dette. ❤️ Dere begge var offer for mishandling, og det er riktig at han som voksen skulle ha fått deg bort fra moren din. Det som ofte skjer med folk når de blir mishandlet psykisk og/-eller fysisk lenge nok, er at de ofte blir handlingslammet. Han har nok gjort så godt han kan på bakgrunn av sin oppvekst og egenskaper, samtidig må han ta ansvar for at det ikke var nok for deg og såret deg.

Det er fint at dere fortsatt er glade i hverandre, og kan løse dette sammen. Si at du er glad i han, men at du sliter med å takle dette. Så kan han fortelle hvordan han opplevde det. Sier han unnskyld må du prøve å tilgi han, ikke bare for han, men for din egen del. Ingen vet hvordan psyken blir påvirket av å leve sammen med noen som konstant knekker en ned før man er der selv. 

Håper du får en så fin jul som mulig, og det virker som at faren din er veldig glad i deg, og føler nok på at han skulle ønske at han hadde klart å hjelpe deg mer. Samtidig er det ikke for sent å få et veldig godt forhold, selv om det vil bli tøft og kan ta tid. ❤️ Dere er begge offer på hver deres måte.

Anonymkode: 693ac...3cc

[eliseflisa]

Jeg er helt sikker på at han har veldig dårlig samvittighet for at han ikke tok deg ut av det skadelige miljøet.

Han er ikke noe unikt tilfelle. Ofte er det jo kvinnen som er den som ser på barna blir utsatt.

Det viktigste her for din egen del og også hans er at dere snakker sammen om dette. Du må og skal erkjenne at han sviktet deg, for han gjorde jo det. Det betyr ikke at han er en dårlig person. Og han må erkjenne at han sviktet deg, og han må be deg om unnskyldning og du må godta denne om du klarer det. Da vil det ikke være noe usnakket og hemmelig mellom dere. 

Det var helt rett og veldig sterkt av deg å si det du sa, dette gir også grunnlaget for en god samtale.

Jeg tror han vil være lettet etter at dere har snakket om dette, for han har nok mange kvelder han ligger som deg og grubler over alt han burde gjort.