Dere borderline, c-ptsd, og andre som sliter med nære relasjoner, hvordan klarer dere?

[AnonymBruker]

Jeg har den komplekse typen ptsd, vokste opp i en voldelig sekt så har min bagasje å slepe på. Jeg har jobbet meg gjennom mye og har venner, gode venner, men hver dag er en kamp og handler om valg og å velge positivt fremfor å tenke negativt.

Det verste er nære relasjoner med en mann. Det gjør meg gal tror jeg. Det gjør meg usikker, og ofte er han også den kontrollerende eller rett ut voldelige typen. Det er noen år siden mitt siste forhold, jeg har prøvd å date litt, men det går ikke helt bra og jeg føler bare jeg gjør alt feil og er feil. Jeg vet ikke om det egentlig er noe for meg å ha kjæreste. 

Hvordan går det med dere andre som har deres og sliter med nærhet?

Anonymkode: 8a400...98c

[AnonymBruker]

Når jeg møtte han jeg er gift med nå, "tvang" han meg til nærhet på en måte jeg aldri har opplevd før.

Der jeg var vant til å stenge av ville han inn og nær, jeg måtte finne meg i å låse opp i ting jeg aldri hadde tenkt på før. Han rev ned vegg etter vegg og jeg sto helt uten mitt vanlige forsvar, og måtte lære meg å stole på et annet menneske og at han aldri vil meg vondt.

Det er vanskelig å forklare, og jeg ble ganske syk når det stod på. Men når jeg ga meg hen, for å si det sånn, og aksepterte så følte jeg meg trygg og nær, ivaretatt❤

Nå er vi et normalt ektepar med vanlige greier, krangler så busta fyker innimellom, og elsker hverandre på godt og vondt.

Jeg hadde aldri noengang drømt om å komme dit jeg er nå, fant feil menn som var stygge med meg og jeg var på vei til å gi opp, å heller leve alene resten av livet. Men plutselig så endret alt seg😊

Anonymkode: 917aa...537

[AnonymBruker]

Eg er traumatisert, men uten diagnose (får ikkje time hos spesialister fordi eg ikkje er suicidal, driv med sjølvskading ol.) på anna enn angst/depresjon. 

Merkar det så sjukt godt no. Alt går nokså bra på jobb, og med familie (litt sosial angst, men likevel) 

Men det som er trøbbelet er relasjon til mann. Føler at alle andre får dette til, men ikkje eg. 

Slappar ikkje av rundt mannen, er mistruisk og stolar ikkje på han. Eg seier ikkje dette til han ofte, har tatt opp sikkert 2-3 gangar ila 3 år ting som gjer meg usikker (han voktar tlf som en hauk, f. eks) . Føler meg lett avvist. Føler at alt er gjer er feil. Hjelper heller ikkje at han er ein stille mann. Tolkar veldig fort hans stillhet som at han er sint på meg. Har ein hjerne som er superårvåken på fare, og alarmen går av altfor fort.. 

Det er òg vanskelig å snakke med mannen, eg har prøvd å seie at litt meir åpenhet fra hans side hadde hjelpt meg. Han er ikkje nysgjerrig/interessert i meg og kva eg tenker og deler. 

Tenker at alt hadde vore lettare for meg uten mann, faktisk, mindre stress, bekymring og uro. Så ikkje sikkert eg held ut

Anonymkode: 05597...dbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eg er traumatisert, men uten diagnose (får ikkje time hos spesialister fordi eg ikkje er suicidal, driv med sjølvskading ol.) på anna enn angst/depresjon. 

Merkar det så sjukt godt no. Alt går nokså bra på jobb, og med familie (litt sosial angst, men likevel) 

Men det som er trøbbelet er relasjon til mann. Føler at alle andre får dette til, men ikkje eg. 

Slappar ikkje av rundt mannen, er mistruisk og stolar ikkje på han. Eg seier ikkje dette til han ofte, har tatt opp sikkert 2-3 gangar ila 3 år ting som gjer meg usikker (han voktar tlf som en hauk, f. eks) . Føler meg lett avvist. Føler at alt er gjer er feil. Hjelper heller ikkje at han er ein stille mann. Tolkar veldig fort hans stillhet som at han er sint på meg. Har ein hjerne som er superårvåken på fare, og alarmen går av altfor fort.. 

Det er òg vanskelig å snakke med mannen, eg har prøvd å seie at litt meir åpenhet fra hans side hadde hjelpt meg. Han er ikkje nysgjerrig/interessert i meg og kva eg tenker og deler. 

Tenker at alt hadde vore lettare for meg uten mann, faktisk, mindre stress, bekymring og uro. Så ikkje sikkert eg held ut

Anonymkode: 05597...dbb

Da er det ikke riktig mann, dessverre.  Det finnes snille menn der ute, som kan få deg til å senke skuldrene og være deg selv sammen med, og kanskje endrer deg til det bedre. Det er bare å komme seg vekk fra dårlige forhold. 

Anonymkode: 917aa...537

[AnonymBruker]

Riktig mann, og terapi. 

Jeg er 47 år nå og jeg er nært "frisk". Jeg tror nok alderen har reparert mye. 

Med riktig mann mener jeg en klok mann uten noe baggasje og ingen egne problemer. Han må også være rolig og veldig tøff. Han må være god til å kommunisere og være rett ut ærlig om hvordan han har det og hva han trenger. 

For da slipper du å få så mye noia. 

Jeg fant heldigvis en slik supermann. De før drev jeg til vanvidd og vold. 

Ta deg tid TS. For slike som oss har så mye mer å lære enn de fleste andre. Les om sykdommen din, gå i terapi, se YouTube og TikToks, sluk alt du kommer over av lærdom. 

Og ikke bli sammen med noen bare for å ha noen. Vent på han som kan en del om din sykdom og som er villig til å tilrettelegge for deg. 

Og frem til du treffer han må du øve masse på følelsesregulering. Hver fordømte dag. 

Går bra dette skal du se, bare ikke føl at det er helt håpløst. Du har bare et handikapp du må lære å leve med. 

Anonymkode: 55c6c...175

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Når jeg møtte han jeg er gift med nå, "tvang" han meg til nærhet på en måte jeg aldri har opplevd før.

Der jeg var vant til å stenge av ville han inn og nær, jeg måtte finne meg i å låse opp i ting jeg aldri hadde tenkt på før. Han rev ned vegg etter vegg og jeg sto helt uten mitt vanlige forsvar, og måtte lære meg å stole på et annet menneske og at han aldri vil meg vondt.

Det er vanskelig å forklare, og jeg ble ganske syk når det stod på. Men når jeg ga meg hen, for å si det sånn, og aksepterte så følte jeg meg trygg og nær, ivaretatt❤

Nå er vi et normalt ektepar med vanlige greier, krangler så busta fyker innimellom, og elsker hverandre på godt og vondt.

Jeg hadde aldri noengang drømt om å komme dit jeg er nå, fant feil menn som var stygge med meg og jeg var på vei til å gi opp, å heller leve alene resten av livet. Men plutselig så endret alt seg😊

Anonymkode: 917aa...537

Det hørtes ikke sunt ut, for å være ærlig?

Anonymkode: 54f3b...9dd

[AnonymBruker]

Jeg har gått i terapi siden august og har time ca. hver 14. dag på SMISO. Det er gratis, og du trenger «kun» være seksuelt misbrukt, eller en i nær relasjon er det. 
 

Jeg har en relasjon til en som på mange måter sliter med det samme som meg. Det er en langsom prosess å bli mer glad i seg selv og ta mer plass og føle mer glede over å være meg. Jeg forandrer meg. Han synes dette er vanskelig fordi han er så vant til at jeg er på en bestemt måte. Han er derfor verre enn før fordi han sliter med å stole på meg og tester meg mye. Jeg er derfor i en prosess der jeg er usikker på hva jeg vil og om det kan ordne seg. 
 

Har en kompis jeg snakker mye med og som er det jeg trenger. Ikke tiltrukket av ham en plass, selv om han er en slik mann jeg trenger. Men da vet jeg hva jeg skal se etter. 

Anonymkode: 57bc6...b01

[AnonymBruker]

Jakte har samme problemene med forhold. Men så tenker jeg at hvis man er i et forhold med vold eller kontroll eller andre usunne ting så er det kanskje ikke så rart at man sliteren nære relasjoner. Og det er vel heller et sunt tegn at man ikke greier å være så nær en som ikke er bra for deg.

Anonymkode: 771f1...070

[AnonymBruker]

Jeg har både c-ptsd og borderline etter overgrep osv. Jeg har slitt mye (og gjør det fortsatt) med kjæresterelasjoner. Jeg har null tillit til andre og sliter mye med min egen selvtillit. Jeg er i 30-årene og har samboer. Men det er vanskelig. Har vært i mye terapi og vært periodevis medisinert. 

Anonymkode: 1ac28...a8d

[AnonymBruker]

Lurer på det samme. Føler alle klarer dette med relasjoner, men ikke jeg. Blir litt oppgitt når folk sier "jeg har xxx og opplevd xxx og ikke klarer relasjoner, men jeg har samboer og barn". Eller enda verre, når de sier "jeg har ingen og er ensom og alene, men jeg har kjæresten min/mamma/venninne". 
Jeg er helt alene. Har gitt opp å klare å mestre relasjoner og spesielt nære relasjoner for mange år siden. Når jeg er i en mental krise og mørke tanker kommer, så har jeg ikke en eneste person å ringe, ikke en gang mamma.
Har godtatt at jeg er dømt til å være alene fordi jeg er for ødelagt. Relasjoner er for vanskelig å vondt. 

Mitt hovedproblem er at jeg ikke fortjener å ha det bra og å bli behandlet bra. Har ikke tilitt til at noen vil meg noe godt. Det er fordi jeg er  jeg er null verdt som menneske. Hele oppveksten min og alt det vonde jeg har opplevd er et stort bevis på at dette stemmer. Terapi har ikke klart å fikse på dette og har ikke troen på at det noen gang vil skje. For jeg er fortsatt meg og jeg er ikke verdt noe og blir derfor behandlet deretter. 

Anonymkode: 4c0d6...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det hørtes ikke sunt ut, for å være ærlig?

Anonymkode: 54f3b...9dd

Det var helt jæ vli, men hvis jeg ville bygge noe ekte med han måtte jeg slippe han inn.

Han ville ha meg på ordentlig, som han sa. Det ble veldig gode resultater ut av det ihvertfall ❤

Han kommer fra et godt hjem med verdens tryggeste og beste foreldre, hvor han har fått blomstre og være seg selv helt og fullt.

Han ville det samme for meg.

Anonymkode: 917aa...537

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke kjærligheten finnes. Jeg har folk i livet mitt som trenger meg og ting jeg gjør for de, men ingen som elsker meg. Det kommer jeg heller aldri til å få. 

Jeg prøver å ikke tenke på det. Sannsynligvis vil jeg uansett ikke bli særlig gammel, og det er ingenting jeg kan gjøre med dette. 

Anonymkode: dc37c...b45

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Lurer på det samme. Føler alle klarer dette med relasjoner, men ikke jeg. Blir litt oppgitt når folk sier "jeg har xxx og opplevd xxx og ikke klarer relasjoner, men jeg har samboer og barn". Eller enda verre, når de sier "jeg har ingen og er ensom og alene, men jeg har kjæresten min/mamma/venninne". 
Jeg er helt alene. Har gitt opp å klare å mestre relasjoner og spesielt nære relasjoner for mange år siden. Når jeg er i en mental krise og mørke tanker kommer, så har jeg ikke en eneste person å ringe, ikke en gang mamma.
Har godtatt at jeg er dømt til å være alene fordi jeg er for ødelagt. Relasjoner er for vanskelig å vondt. 

Mitt hovedproblem er at jeg ikke fortjener å ha det bra og å bli behandlet bra. Har ikke tilitt til at noen vil meg noe godt. Det er fordi jeg er  jeg er null verdt som menneske. Hele oppveksten min og alt det vonde jeg har opplevd er et stort bevis på at dette stemmer. Terapi har ikke klart å fikse på dette og har ikke troen på at det noen gang vil skje. For jeg er fortsatt meg og jeg er ikke verdt noe og blir derfor behandlet deretter. 

Anonymkode: 4c0d6...aef

Kjære, fine deg. Det er helt motsatt - du må først lære deg at du ER verdt det, og da blir du behandlet godt!!!! Jeg lover! Og jeg har vært der du er, men det kan bli bedre. Jeg sverger! Det finnes et liv som du ikke engang tør å drømme om, men det er virkelig ikke så langt unna som du tror. Jeg vil be deg om én ting, vær så snill å begynne å ha på Sleeping affirmations fra youtube etc hver natt. Det er alt du behøver å gjøre, så det er ingen jobb. Du kan ha det så lavt som mulig, bare det så vidt kan høres. Det tok tre uker med dette før jeg begynte å føle en forskjell. Jeg kan gjerne tipse deg om spesifikke YouTubebrukere som har gode videoer, hvis du vil. 

Det høres for godt ut til å være sant, men nettopp derfor er det absolutt verdt forsøket. Du har INGENTING å tape og det hjalp noe enormt for meg. Nå,.seks måneder senere, kan jeg si at jeg elsker meg selv for første gang i hele mitt liv. Noe jeg aldri trodde kom til å skje noensinne ❤️

Anonymkode: 5ea8c...48d

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Det hørtes ikke sunt ut, for å være ærlig?

Anonymkode: 54f3b...9dd

Hvordan i alle dager virker det usunt? Det er jo trygg kjærlighet. Jeg forstår ikke hvordan du tolker det til å ikke være sunt?

Anonymkode: 5ea8c...48d

[AnonymBruker]

Jeg har gått MYE i terapi. 

Har vært i min del av voldelige og jævlige relasjoner. 

Nå er jeg i et relativt stabilt forhold med en mann jeg håper å kunne få familie med. 

Så jeg vil si at det finnes håp TS. Det er mulig, men det krever mye jobb. En tålmodig og sunn partner (for usunne og destruktive mennesker utnytter oss). Og hjelp utenfra. 

Vi har fremdeles utfordringer pga mine traumelidelser, og fordi livet generelt er vanskelig. Men jeg er så takknemlig for å ha kommet hit. Det trodde jeg aldri var mulig. For 4 år siden (etter at jeg hadde møtt min nåværende partner) satt jeg ukentlig og gråt hos psykologen og mente at det var bedre å velge et liv alene, fordi "sånne som meg" burde ikke ha partner. ALT var vanskelig. Nå har vi gode øyeblikk. Nå begynner jeg å føle en trygghet i kjernen min. 

Lykke til, heier på deg ❤️ 

Anonymkode: 412ff...aa9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Lurer på det samme. Føler alle klarer dette med relasjoner, men ikke jeg. Blir litt oppgitt når folk sier "jeg har xxx og opplevd xxx og ikke klarer relasjoner, men jeg har samboer og barn". Eller enda verre, når de sier "jeg har ingen og er ensom og alene, men jeg har kjæresten min/mamma/venninne". 
Jeg er helt alene. Har gitt opp å klare å mestre relasjoner og spesielt nære relasjoner for mange år siden. Når jeg er i en mental krise og mørke tanker kommer, så har jeg ikke en eneste person å ringe, ikke en gang mamma.
Har godtatt at jeg er dømt til å være alene fordi jeg er for ødelagt. Relasjoner er for vanskelig å vondt. 

Mitt hovedproblem er at jeg ikke fortjener å ha det bra og å bli behandlet bra. Har ikke tilitt til at noen vil meg noe godt. Det er fordi jeg er  jeg er null verdt som menneske. Hele oppveksten min og alt det vonde jeg har opplevd er et stort bevis på at dette stemmer. Terapi har ikke klart å fikse på dette og har ikke troen på at det noen gang vil skje. For jeg er fortsatt meg og jeg er ikke verdt noe og blir derfor behandlet deretter. 

Anonymkode: 4c0d6...aef

Ditt siste avsnitt kunne jeg ha skrevet selv for noen år siden. Nå ser jeg hvor heidundrendes feil det er, både for meg selv og for deg. Jeg fikk mye hjelp av å lese om ACT (Acceptance and Commitment therapy), og boken "Å leve et liv, ikke vinne en krig" og øvelsen der hjalp meg mye. Det er noe med å distansere seg fra alle disse tankene og følelsene om at man er verdiløst og verdens største dritt på kloden. Før oppslukte de hver våkne time, nå ser jeg dem, men jeg ser dem som tanker og følelser som er en del av min virkelighet, og ikke som sannheten. 

Det finnes muligheter. Men det er tøft arbeid! Men det er jo knalltøft allerede når man har det så jævlig. ❤️ 

Anonymkode: 412ff...aa9

[AnonymBruker]

Takk for mange fine svar, selv om jeg unner ingen å føle det sånn så var det godt å vite at jeg ikke er alene og at det kan bli bedre. Jeg tror ikke jeg har hatt noen gode forhold, kanskje det ikke hadde vært fullt så vanskelig med en tryggere og stødigere partner som det har vært med de jeg har vært med. Jeg jobber med det, jobber med meg selv, med verdien og styrken min, et selv i meg. Så kanskje en dag treffer jeg også noen. Dere gir nå håp. God jul ❤

Anonymkode: 8a400...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for mange fine svar, selv om jeg unner ingen å føle det sånn så var det godt å vite at jeg ikke er alene og at det kan bli bedre. Jeg tror ikke jeg har hatt noen gode forhold, kanskje det ikke hadde vært fullt så vanskelig med en tryggere og stødigere partner som det har vært med de jeg har vært med. Jeg jobber med det, jobber med meg selv, med verdien og styrken min, et selv i meg. Så kanskje en dag treffer jeg også noen. Dere gir nå håp. God jul ❤

Anonymkode: 8a400...98c

Lykke til, og god jul❤

Anonymkode: 917aa...537

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Lurer på det samme. Føler alle klarer dette med relasjoner, men ikke jeg. Blir litt oppgitt når folk sier "jeg har xxx og opplevd xxx og ikke klarer relasjoner, men jeg har samboer og barn". Eller enda verre, når de sier "jeg har ingen og er ensom og alene, men jeg har kjæresten min/mamma/venninne". 
Jeg er helt alene. Har gitt opp å klare å mestre relasjoner og spesielt nære relasjoner for mange år siden. Når jeg er i en mental krise og mørke tanker kommer, så har jeg ikke en eneste person å ringe, ikke en gang mamma.
Har godtatt at jeg er dømt til å være alene fordi jeg er for ødelagt. Relasjoner er for vanskelig å vondt. 

Mitt hovedproblem er at jeg ikke fortjener å ha det bra og å bli behandlet bra. Har ikke tilitt til at noen vil meg noe godt. Det er fordi jeg er  jeg er null verdt som menneske. Hele oppveksten min og alt det vonde jeg har opplevd er et stort bevis på at dette stemmer. Terapi har ikke klart å fikse på dette og har ikke troen på at det noen gang vil skje. For jeg er fortsatt meg og jeg er ikke verdt noe og blir derfor behandlet deretter. 

Anonymkode: 4c0d6...aef

Det var vondt å lese, jeg har følt meg helt sånn jeg og, uten noen å støtte meg på.

Jeg levde alene i mørket i flere år imens jeg alltid fant en ny bunn i bøtta. Det var tunge tider.

Jeg prøvde å holde hodet over vannet- for jeg hadde håp.

Det er noe jeg ønsker deg, at du beholder håpet❤

Plutselig så endrer det seg, og en dag vil dette bare være et vondt minne.

Anonymkode: 917aa...537

[AnonymBruker]

Jeg har borderline. Jeg er sjelden i forhold fordi det sliter sånn på meg. Jeg har det som regel greit når jeg går inn i forhold og er et vrak som er helt grenseløst destruktiv når jeg blir forlatt. Jeg har ingenting positivt igjen for det siden forhold aldri varer for meg. Jeg var nokså krevende mot partnere da jeg var yngre, men jeg har ikke like intense følelser for partnere som godt voksen. Når jeg ikke blir så glad i menn lenger, har jeg mye bedre kontroll. Jeg takler tilsynelatende brudd bedre, men egentlig bare i den forstand at jeg godtar brudd og slipper miste ansikt på å prøve trygle noen tilbake. Men om mulig er jeg enda mer destruktiv når jeg blir forlatt nå enn som ung. Men det største problemet mitt nå er nok at jeg som regel involverer meg med menn som er kjipe, kalde, lite empatiske og som regel også lite intelligent. Jeg går gjerne (ubevisst) for menn med issues selv og dumme aper fordi jeg ikke føler meg bra nok for skikkelige menn. 

Anonymkode: 0fda9...b3d