Sliter med å akseptere uføretrygd

[AnonymBruker]

Hei. Beklager på forhånd hvis dette er feil kategori.

Eg fikk uføretrygd for ikke så lenge siden etter flere år med utprøving, diagnosering, testing og slit. Det var flere grusome perioder der eg presset meg mer enn eg burde men av et håp at kanskje eg skulle klare meg. Eg synes selv at eg har gode ressurser og er veldig flink på de jobbene eg har prøvd, så drømmen har jo vært å kunne holde en jobb der eg fikk bruke ressursene mine. Eg har virkelig prøvd å stå i en jobb og har ofte vært veldig heldig med de jobbene eg har fått, men til slutt så klarer eg ikke mer uansett hvor god jobben var og hvilke tilrettelegginger som har blitt gjort. Det blir forsatt for mye selvom eg bare hadde jobbet en halv dag i uken.

Tiden etter at eg fikk uføretrygd har egentlig vært veldig fin. Å få uføretrygd er vel egentlig det eneste på nesten 10 år som føles trygt, stabilt og noe som eg kan klare å forholde meg til. Eg har endelig klart å danne meg mange gode og sunne rutiner som eg ikke har klart tidligere. Eg har mye energi til overs som eg får til å disponere til personer, hobbier og aktiviteter eg bryr meg om. De underliggende symtomene er jo forsatt der men føler ikke at de dominerer hverdagen min til den grad de gjorde før.

Problemet er at eg forsatt sliter med å akseptere at eg fortjener uføretrygd. Hver gang eg leser om andre som har uføretrygd og må betale masse i behandlinger og er sengeliggende mesteparten av dagen, får eg fryktelig dårlig samvittinghet for at eg og får uføretrygd men egentlig har det ganske fint. Når folk sier at de ser folk med uføretrygd som virker veldig oppegående og egentlig ikke virker syke, føler eg at eg er akkurat den personen de snakker om. Når eg kjøper ting til meg selv, er eg redd for å vise de eller snakke om de fordi eg føler virkelig ikke at eg fortjener noe av det. Det verste er når eg leser om de som sliter seg opp om morning for å jobbe relativt lavlønnede yrker og kommer hjem kjempesliten, bare for å gjøre det samme imorgen. Da føler eg faktisk at eg fortjener absolutt ingenting.

Anonymkode: 7ab23...3c5

[AnonymBruker]

Jeg tror du har helt vanlige tanker, som mange andre arbeidsuføre også har. 

Du må huske på at det ikke var mulig for deg å jobbe, og når det ikke er mulig så sørger vi i fellesskap for - gjennom skatt og statsinntekter - at du skal ha en viss inntekt å leve av. 

Jeg er glad for at du har det bra. Det betyr at vi gjør noe riktig i dette landet. 

Det er en god egenskap å ha empati for andre, men ikke tenk at du ikke fortjener å ha det bra. 

Anonymkode: 9c5af...9bb

[AnonymBruker]

Takk Ts, for at du deler.

Det at du deler gjør deg til en ressurs. Og jeg syns ikke at du bør ha dårlig samvittighet. Du, som alle, fortjener å ha det bra. Når du har det bra, så får du mer å gi, både til deg selv og dine medmennesker. Jeg vet at det er lett å si, men at det kan være en utfordring å føle det. Jeg tror at veldig mange føler på mye av det samme. Og det at du deler, vil gjøre at noen føler seg mindre alene. 

Vi føler alle noe, og det er viktig at vi kan sette ord på våre følelser, selv om vi ikke føler det samme. 

Vi er alle i den samme båten, men mens noen har fin lugar, så er andre i maskinrommet, og noen er stuet vekk i lagerrommet under dekk. 

Å dele gir økt forståelse.

Vi har alle forskjellig forutsetninger. Og livet er uforutsigbar. 

Å ha uføretrygd er å ha en jobb. Og den jobben er å ivareta deg! Først og fremst.

Forsøk å vær takknemlig, istedenfor å ha dårlig samvittighet. 

Dårlig samvittighet for noe du ikke kan noe for, det trykker deg ned. 

Jobben din er å reise deg opp, slik at du kan bli den beste versjonen av deg selv, utifra de mulighetene du har.

💞

Jeg sliter selv med å akseptere at jeg har blitt ufør. 

Det at jeg får uføretrygd føler jeg ikke dårlig samvittighet for, slik som du beskriver. Jeg hadde antagelig vært død nå, uten den. Jeg blir mer sint for all hetsen og fordommene jeg møter på en god dag, og all kritikken og uvitenheten jeg møter. Fra ukjente, men også fra venner og familie. Det koster meg noe å heve meg over det, og noen dager koster mer enn andre.

Jeg ønsket så mye for livet, og sliter med å akseptere at drømmenes realisme er redusert til et minimum, og jeg er forbanna fordi jeg vet at jeg kunne ha utrettet så mye, hvis situasjonen bare var annerledes, og kroppen min ville samarbeide.

Jeg er takknemlig for at jeg får penger til å overleve, selv om økonomien og bekymringene rundt den også tærer på meg. Jeg kjenner folk som lever på gata, fra hånd til munn. Og jeg har sett mennesker i en ekstrem fattigdom, og besøkt en slumlandsby, før jeg ble ufør. 

Jeg føler meg priviligert for at det ikke er meg, og forbanna fordi jeg blir forhindret fra å hjelpe der jeg ønsker det. 

Jeg leter etter en utvei fra den situasjonen jeg selv er i, og tar vare på meg selv, forsøker å bli friskere, får tilbakeslag og blir lei meg, for deretter å fortsette kampen for livet. 

Jeg er heldig, og samtidig så er jeg redd for at fremtiden blir verre, økonomisk. Jeg føler meg utrygg på om jeg vil fortsette å få utbetalt trygden, selv om jeg har blitt lovet det. Jeg har møtt så mange brutte løfter, og jeg sliter med å tro.

Jeg syns det gjør mest vondt å bevitne verden slik jeg ser den, og å ikke kunne bidra slik jeg vil.

Jeg sliter med å akseptere utviklingen i samfunnet. Overkonsumet, overfladiskheten, og holdningen majoriteten ytrer om sine medmennesker. 

Jeg sliter med å akseptere at så mange gråter i ensomhet, og blir overlatt til seg selv, pga mangelen på omsorg, empati, behandlingstilbud, og nedprioriteringer. Jeg er sint for hvor dårlig tilrettelagt mange ting er, og jeg føler at sinnet mitt er berettiget når jeg daglig ser systemsvikt, og tenker på hvordan så mye kunne ha vært gjort annerledes, og mer bærekraftig. 

Jeg jubler hver gang jeg ser fremskritt, og heier på de som bidrar til positiv utvikling. 

Jeg røres til tårer, når jeg ser hvordan andre kjemper for at andre skal få det bedre, og også av de som kjemper alene.

Jeg er takknemlig for de som har kjempet, og kjemper, for min/vår frihet. 

Jeg er takknemlig for at jeg har uføretrygd, men jeg er samtidig så jævla forbanna for at jeg er ufør.

Å ha uføretrygd/være ufør er for meg veldig ambivalent.

Takk til alle dere som bidrar til økt forståelse, støtter, deler, og forstår. Til dere som kjemper for utvikling, sloss for å finne løsninger, og til dere som leter/forsker på sykdommer og helbredelse. 

Takk til alle dere som gjør mitt liv mulig. 

Og takk til deg som tok deg tid til å lese dette, og denne tråden som Ts startet. 

Jeg oppfordrer enhver til å rekke ut en hånd, sende en melding, ringe noen, og gi noen en mental klem. Ikke bare nå i jula, men også i hverdagen, når det finnes et øyeblikk med tid, mulighet, og overskudd.

Veien blir til mens vi går på den. 

God klem til deg, Ts, og til alle dere andre. 

🕯

Anonymkode: 8e704...2f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei. Beklager på forhånd hvis dette er feil kategori.

Eg fikk uføretrygd for ikke så lenge siden etter flere år med utprøving, diagnosering, testing og slit. Det var flere grusome perioder der eg presset meg mer enn eg burde men av et håp at kanskje eg skulle klare meg. Eg synes selv at eg har gode ressurser og er veldig flink på de jobbene eg har prøvd, så drømmen har jo vært å kunne holde en jobb der eg fikk bruke ressursene mine. Eg har virkelig prøvd å stå i en jobb og har ofte vært veldig heldig med de jobbene eg har fått, men til slutt så klarer eg ikke mer uansett hvor god jobben var og hvilke tilrettelegginger som har blitt gjort. Det blir forsatt for mye selvom eg bare hadde jobbet en halv dag i uken.

Tiden etter at eg fikk uføretrygd har egentlig vært veldig fin. Å få uføretrygd er vel egentlig det eneste på nesten 10 år som føles trygt, stabilt og noe som eg kan klare å forholde meg til. Eg har endelig klart å danne meg mange gode og sunne rutiner som eg ikke har klart tidligere. Eg har mye energi til overs som eg får til å disponere til personer, hobbier og aktiviteter eg bryr meg om. De underliggende symtomene er jo forsatt der men føler ikke at de dominerer hverdagen min til den grad de gjorde før.

Problemet er at eg forsatt sliter med å akseptere at eg fortjener uføretrygd. Hver gang eg leser om andre som har uføretrygd og må betale masse i behandlinger og er sengeliggende mesteparten av dagen, får eg fryktelig dårlig samvittinghet for at eg og får uføretrygd men egentlig har det ganske fint. Når folk sier at de ser folk med uføretrygd som virker veldig oppegående og egentlig ikke virker syke, føler eg at eg er akkurat den personen de snakker om. Når eg kjøper ting til meg selv, er eg redd for å vise de eller snakke om de fordi eg føler virkelig ikke at eg fortjener noe av det. Det verste er når eg leser om de som sliter seg opp om morning for å jobbe relativt lavlønnede yrker og kommer hjem kjempesliten, bare for å gjøre det samme imorgen. Da føler eg faktisk at eg fortjener absolutt ingenting.

Anonymkode: 7ab23...3c5

100% gjenkjennbart.  Jeg ble faktisk litt bedre etter jeg ble ufør, kroppen fikk mer ro og hverdagen en bedre stabilitet. 

Jeg som deg slet med å stå i jobben over tid. Og det var leit.  Endelig Job som designer bla. Men klarte mindre og mindre hver gang jeg prøvde atb utprøving.

Men siden jeg ble bedre.  I gen presser  % i ansiktet mitt. Har jeg nå to jobber som kan ta kontakt ved behov.  Dvs jeg jobber ca 5%i den ene og en snau uke på den andre

Anonymkode: 72bed...80e

[Purple_Pixiedust]

Du har veldig normale tanker TS. Og mye av det kommer nok også av alle de uten forståelse som ser på oss uføre med mistillit. Vi skal være sengeliggende hvis ikke skal vi kunne jobbe. 

Jeg feks trener, men jeg fungerer ikke i jobb. Jeg har mange ganger vært innlagt i akuttpsykiatrien, men likevel kunnet trene. Nav har ikke villet ha meg i arbeidsutprøving en gang. Og de visste at jeg trente. Jeg har ikke vært innlagt på snart tre måneder nå, og det har ikke skjedd på seks år at jeg har unngått innleggelse på så lang tid. Likevel har jeg jo andre ressurser. Som at jeg er flink med trening da. Men det er vel det eneste jeg fungerer normalt med. Fungerer ikke som forelder heller. Bare minste samvær. 

Så du vet du er ikke alene om å klare å gjøre ting i hverdagen selv om du ikke klarer jobb. 

[PetterKanin]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei. Beklager på forhånd hvis dette er feil kategori.

Eg fikk uføretrygd for ikke så lenge siden etter flere år med utprøving, diagnosering, testing og slit. Det var flere grusome perioder der eg presset meg mer enn eg burde men av et håp at kanskje eg skulle klare meg. Eg synes selv at eg har gode ressurser og er veldig flink på de jobbene eg har prøvd, så drømmen har jo vært å kunne holde en jobb der eg fikk bruke ressursene mine. Eg har virkelig prøvd å stå i en jobb og har ofte vært veldig heldig med de jobbene eg har fått, men til slutt så klarer eg ikke mer uansett hvor god jobben var og hvilke tilrettelegginger som har blitt gjort. Det blir forsatt for mye selvom eg bare hadde jobbet en halv dag i uken.

Tiden etter at eg fikk uføretrygd har egentlig vært veldig fin. Å få uføretrygd er vel egentlig det eneste på nesten 10 år som føles trygt, stabilt og noe som eg kan klare å forholde meg til. Eg har endelig klart å danne meg mange gode og sunne rutiner som eg ikke har klart tidligere. Eg har mye energi til overs som eg får til å disponere til personer, hobbier og aktiviteter eg bryr meg om. De underliggende symtomene er jo forsatt der men føler ikke at de dominerer hverdagen min til den grad de gjorde før.

Problemet er at eg forsatt sliter med å akseptere at eg fortjener uføretrygd. Hver gang eg leser om andre som har uføretrygd og må betale masse i behandlinger og er sengeliggende mesteparten av dagen, får eg fryktelig dårlig samvittinghet for at eg og får uføretrygd men egentlig har det ganske fint. Når folk sier at de ser folk med uføretrygd som virker veldig oppegående og egentlig ikke virker syke, føler eg at eg er akkurat den personen de snakker om. Når eg kjøper ting til meg selv, er eg redd for å vise de eller snakke om de fordi eg føler virkelig ikke at eg fortjener noe av det. Det verste er når eg leser om de som sliter seg opp om morning for å jobbe relativt lavlønnede yrker og kommer hjem kjempesliten, bare for å gjøre det samme imorgen. Da føler eg faktisk at eg fortjener absolutt ingenting.

Anonymkode: 7ab23...3c5

Nå er det fåtallet av uføretrygdede som har veldig høye utgifter til behandlinger og er konstant sengeliggende da.

[AnonymBruker]

Slik følte jeg det også- spes de første par årene. Jeg har tatt noen forkortede vakter på min tidligere jobb i blant, mye for å bare holde kontakten med kollegaer. Det var vel først da jeg innså at jeg kan faktisk ikke jobbe normalt, da mer enn tre-fire  timers arbeid medførte et par døgns hvile etterpå. At jeg innså at det er slettes ikke normalt. Da klarte jeg å slippe tak i den dårlige samvittigheten for at jeg fungerer «bedre» i hverdagen enn andre uføre jeg sammenlignet meg med. 

Anonymkode: ff60f...d7b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen TS, og det er helt greit å finne aksept nå. Har man god økonomistyring, lite gjeld fra før og kan styre sin egen hverdag kan man ha et godt liv selv om man er ufør. Og ikke les uføretrådene her inne, de er deprimerende og jeg tror ikke de representerer folk flest. 

Anonymkode: cde32...5d6

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i tankene dine. 
 

Men de som mener at uføretrygdede klarer så mye at vi like godt kunne hatt jobb, ser oss ikke de to dagene vi må bruke i senga etter 4-5 timer på jobb. I tillegg er vi alle ufør av ulike grunner. Noen har dessverre så dårlig helse at de er for det meste bundet til senga. Andre, som oss, klarer oss ganske fint så lenge vi får styre hverdagen selv. 
 

Jeg fikk også en bedring den dagen uføretrygden var innvilget, for da slapp jeg stresset med å tenke på min økonomiske situasjon de neste årene. 
 

Nå som det har gått en stund og jeg er blitt mer stabil i form, har jeg meldt meg inn i Røde kors. Stiller opp for flyktninger når jeg har overskudd nok, og er besøksvenn for en eldre dame i nabolaget. 
 

Kanskje du kan gjøre noe liknende om du kjenner du har overskudd til det? På den måten tenker jeg at min manglende arbeidsevne er til nytte for noen andre.

Anonymkode: 2e998...277

[AnonymBruker]

PetterKanin skrev (14 timer siden):

Nå er det fåtallet av uføretrygdede som har veldig høye utgifter til behandlinger og er konstant sengeliggende da.

Jeg har det.

Men, jeg er neppe flertallet nei.

Men til poenget TS:

Jeg er som sagt nylig ufør og sengeliggende i et lite helvete på jord.

Men, om jeg blir bedre er ikke min første tanke at jeg skal tilbake i jobb.

Fordi, om jeg først kan ha en mulighet til å få livskvalitet så klamrer jeg meg fast til det. Og som hos deg så er ikke full og normal arbeidsevne realistisk lengre hos meg selv om jeg på papiret blir kvitt grunnsykdommen. 
 

Jeg vet at denne sykdommen har høy prosentandel med tilbakefall (50%), og det kan utløses typisk av stress.

Og jeg ser det som reell livsfare om jeg hadde fått tilbakefall.

Skal ikke utelukke deltidsjobb, men jeg kan ikke tåle å bli bedre for så å spolere alt ved å presse kroppen. 
 

Jeg har jo jobbet lenge med relevant jobb og høy utdanning, og vet hvor krevende det er - og at det er vanskelig å sette grenser for helse når frister skal nås og man merker sjefen presser på. 

Mitt mål nå er å komme i «din» posisjon - hvor livet er OK sålenge man tar hensyn. 
 

Ingen i verden mistror meg nå, men jeg vet jo de ville gjort det om jeg er endel bedre om 5 år til og de bare ser meg på gata.

Men jeg gir faen. JEG vet hva jeg har vært gjennom, og skylder ingen som ikke er NAV og spesialister/fastlege forklaring. 

Anonymkode: 1aaec...6cd