«Han er ikke interessert» og de ytterst få unntakene som bekrefter regelen.

[AnonymBruker]

.. og i de tilfellene han egentlig er interessert tross alt er det gjerne bakenforliggende issues bak; som unnvikende personlighetsforstyrrelse og enorme usikkerheter som egentlig er psykologmat. Dette er sikkert ganske bastante påstander, men er utifra egen dyrekjøpt erfaring. 
For selv om en mann innerst inne har følelser og vil ha deg vil hans egen usikkerhet, redsel for å bli såret/avvist og manglende evne til å ta en beslutning om å inngå et forhold drive en til vanvidd. Og innen den tiden vedkommende er trygg nok på deg til å åpne rundt følelser har den romantiske boblen sprukket for lengst. 

Anonymkode: 2008e...1e3

[Rosakatt]

Synd for de som har det slik ❤️

[AnonymBruker]

At de har store psykiske problemer er jo mye verre enn at de bare ikke er interessert.  

Anonymkode: 4e84f...14f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

.. og i de tilfellene han egentlig er interessert tross alt er det gjerne bakenforliggende issues bak; som unnvikende personlighetsforstyrrelse og enorme usikkerheter som egentlig er psykologmat. Dette er sikkert ganske bastante påstander, men er utifra egen dyrekjøpt erfaring. 
For selv om en mann innerst inne har følelser og vil ha deg vil hans egen usikkerhet, redsel for å bli såret/avvist og manglende evne til å ta en beslutning om å inngå et forhold drive en til vanvidd. Og innen den tiden vedkommende er trygg nok på deg til å åpne rundt følelser har den romantiske boblen sprukket for lengst. 

Anonymkode: 2008e...1e3

Helt riktig. Står midt oppi det selv, og nå kutter jeg ut hele fyren. Orker ikke mer, jeg blir gal hvis jeg fortsetter på denne berg og dalbanen.

Anonymkode: eae80...4dd

[AnonymBruker]

Vi er begge engstelig unnvikende....😂 

Så vi har holdt på et par år....Begge er jo livredde for å bli avvist, livredde for å ta initiativ, ...

Men se gangene vi møtes så er det jo helt suverent bra. Men dagen etter er vi tilbake i hver vår hule.

Anonymkode: 544e4...9cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi er begge engstelig unnvikende....😂 

Så vi har holdt på et par år....Begge er jo livredde for å bli avvist, livredde for å ta initiativ, ...

Men se gangene vi møtes så er det jo helt suverent bra. Men dagen etter er vi tilbake i hver vår hule.

Anonymkode: 544e4...9cb

Hvordan orker du det? Jeg tror og han min er engstelig unnvikende, og jeg makter snart ikke dette følelseskjøret. 

Anonymkode: eae80...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan orker du det? Jeg tror og han min er engstelig unnvikende, og jeg makter snart ikke dette følelseskjøret. 

Anonymkode: eae80...4dd

Jeg vet ikke hvordan jeg makter det.... burde såklart bare avsluttet 

Har vært så trist og sint så mange ganger...og "droppa" han flere ganger.... men vi ender opp tilbake uansett. 

Anonymkode: 544e4...9cb

[Engel]

Og utsagnet ditt baserer seg på erfaring med kun en mann eller? Jeg tenker hvis dere stadig møter på sånne menn så må dere se inn i dere selv også. Det er en grunn til at man tiltrekker seg og faller for en viss type menn. Og hvis det er feil type så må man endre sitt eget møster. Som ofte stammer fra det vi har opplevd i barndom og oppvekst. Det første man bør gjøre er jo å lære seg å sette grenser. Å si "slik kan ikke jeg ha det" kan dytte både deg og han ut av den håpløse dansen dere holder på med. Og hvis det er ekte kjærlighet der så vil det tvinge seg fram noe bedre. Alternativt får du avsluttet og gått videre, og har mulighet til å finne et forhold du trives i.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg makter det.... burde såklart bare avsluttet 

Har vært så trist og sint så mange ganger...og "droppa" han flere ganger.... men vi ender opp tilbake uansett. 

Anonymkode: 544e4...9cb

Samme her. Fram og tilbake. Og de gangene vi treffes - magi! Så blir det tyst igjen, lenge. 

Anonymkode: eae80...4dd

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg egentlig skjønner åpningsteksten her. Den virker usammenhengende og vag. 
Men HVIS jeg skjønner det riktig, etter å ha lest den 3 ganger og sett an responsen her så tenker jeg: 

1) Dette er en beskrivelse som passer vel så godt eller bedre på kvinner generelt.  

2) Jeg vet ingenting om forholdene dine, hvem du er eller noe som helst sånn, men stusser over at du mener mennene dine er emosjonelt unnvikende og at din respons er å klage på dem.  I et forhold så trengs det to som spiller sammen. 

Som mann, så synes jeg dette var rare greier. Mitt inntrykk er at menn stort sett har som problem at de går alt for mye "all in" tidlig i forhold. De forguder damene sine og damene synes det blir "for mye" og begynner å bli unnvikende. Damer har veldig lett for å trekke "Tidligere-dårlige-erfaringer"-kortet for å begrunne sin emosjonelle uforutsigbarhet og unnvikelse.  Baserer ikke dette bare på egne erfaringer, men har sett det samme i vennekretsen min. 

 

Anonymkode: f662a...0b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg vet ikke om jeg egentlig skjønner åpningsteksten her. Den virker usammenhengende og vag. 
Men HVIS jeg skjønner det riktig, etter å ha lest den 3 ganger og sett an responsen her så tenker jeg: 

1) Dette er en beskrivelse som passer vel så godt eller bedre på kvinner generelt.  

2) Jeg vet ingenting om forholdene dine, hvem du er eller noe som helst sånn, men stusser over at du mener mennene dine er emosjonelt unnvikende og at din respons er å klage på dem.  I et forhold så trengs det to som spiller sammen. 

Som mann, så synes jeg dette var rare greier. Mitt inntrykk er at menn stort sett har som problem at de går alt for mye "all in" tidlig i forhold. De forguder damene sine og damene synes det blir "for mye" og begynner å bli unnvikende. Damer har veldig lett for å trekke "Tidligere-dårlige-erfaringer"-kortet for å begrunne sin emosjonelle uforutsigbarhet og unnvikelse.  Baserer ikke dette bare på egne erfaringer, men har sett det samme i vennekretsen min. 

 

Anonymkode: f662a...0b4

Det er en konkret diagnose akkurat det jeg tok opp her; engstelig unnvikende persoblighetsforstyrrelse. Både menn og kvinner kan ha denne diagnosen, men at en synes at «det blir litt for mye» og trekker seg unna kan også bare være manglende interesse. Genuin unnvikende personlighetsforstyrrelse kan ligge fra barndommen av og de har gjerne aldri eller sjeldent hatt et seriøst forhold noensinne. 
 

Overskriften kunne nok vært bedre og mer konkret; poenget var vel at de med slik personlighetsforstyrrelse kan være interessert men ha store problemer med å uttrykke det, samtidig som de ikke har et enormt behov for nærhet fordi de har vent seg til å leve alene og dette oppleves som trygt. Sakte men sikkert kan de likevel åpne seg- men det kan ta mangfoldige år. 

Anonymkode: 2008e...1e3

[AnonymBruker]

Engel skrev (54 minutter siden):

Og utsagnet ditt baserer seg på erfaring med kun en mann eller? Jeg tenker hvis dere stadig møter på sånne menn så må dere se inn i dere selv også. Det er en grunn til at man tiltrekker seg og faller for en viss type menn. Og hvis det er feil type så må man endre sitt eget møster. Som ofte stammer fra det vi har opplevd i barndom og oppvekst. Det første man bør gjøre er jo å lære seg å sette grenser. Å si "slik kan ikke jeg ha det" kan dytte både deg og han ut av den håpløse dansen dere holder på med. Og hvis det er ekte kjærlighet der så vil det tvinge seg fram noe bedre. Alternativt får du avsluttet og gått videre, og har mulighet til å finne et forhold du trives i.

Erfaringsmessig basert på en mann- men jeg leste meg opp på ulike tilknytningstiler og personlighetsforstyrrelser underveis for å forstå. Spesielt ettersom jeg da ikke hadde vært borti noen med et såpass sært tilknytningsmønster tidligere. 
 

Jeg tror det er mange evig single (av begge kjønn) som har en slik tilknytningsstil. Og det kan være lett å oppfatte dem som lite interessert. Generelt vil det likevel ta evigheter å komme under huden på dem- så da må man veie opp om det er verdt den tiden det eventuelt tar.

Anonymkode: 2008e...1e3

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er en konkret diagnose akkurat det jeg tok opp her; engstelig unnvikende persoblighetsforstyrrelse. Både menn og kvinner kan ha denne diagnosen, men at en synes at «det blir litt for mye» og trekker seg unna kan også bare være manglende interesse. Genuin unnvikende personlighetsforstyrrelse kan ligge fra barndommen av og de har gjerne aldri eller sjeldent hatt et seriøst forhold noensinne. 
 

Overskriften kunne nok vært bedre og mer konkret; poenget var vel at de med slik personlighetsforstyrrelse kan være interessert men ha store problemer med å uttrykke det, samtidig som de ikke har et enormt behov for nærhet fordi de har vent seg til å leve alene og dette oppleves som trygt. Sakte men sikkert kan de likevel åpne seg- men det kan ta mangfoldige år. 

Anonymkode: 2008e...1e3

Takk - det var jo litt tydeligere

Anonymkode: f662a...0b4

[AnonymBruker]

Mann her. Som med alt annet, så er det jo et spekter her, fra null, til totalt dysfunksjonell. Den andre har jo måter å prosessere på, som også er helt forskjellige,  så totalen av to personer her, tror jeg er vel så viktig.

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Jeg tror det er mange evig single (av begge kjønn) som har en slik tilknytningsstil. Og det kan være lett å oppfatte dem som lite interessert. Generelt vil det likevel ta evigheter å komme under huden på dem- så da må man veie opp om det er verdt den tiden det eventuelt tar.

Hvordan ser man forskjell på om dette er iboende i personlighet, oppveksttraumer, eller skade oppstått i voksne romantiske relasjoner? 

Anonymkode: e99d1...fa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Mann her. Som med alt annet, så er det jo et spekter her, fra null, til totalt dysfunksjonell. Den andre har jo måter å prosessere på, som også er helt forskjellige,  så totalen av to personer her, tror jeg er vel så viktig.

Hvordan ser man forskjell på om dette er iboende i personlighet, oppveksttraumer, eller skade oppstått i voksne romantiske relasjoner? 

Anonymkode: e99d1...fa5

Et tegn på at det er barndomstraume er å se på tidligere forhold; hvis vedkommende aldri har hatt forhold og er godt voksen og det ikke er andre årsaker til dette er det nærliggende å tro at det er noe fra lengre tid bak. 

Anonymkode: 2008e...1e3

[exictence]

Jeg kjenner meg igjen. Men sånne forhold vil jeg ikke ha lenger. Jeg vil ha en mann som viser interesse hver dag, og det samme skal jeg. 

[AnonymBruker]

exictence skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner meg igjen. Men sånne forhold vil jeg ikke ha lenger. Jeg vil ha en mann som viser interesse hver dag, og det samme skal jeg. 

Jeg er enig med deg. Og jeg ga opp flere ganger underveis og endte opp i to ulike forhold (det har gått såpass mange år nå at de to forholdene var også med en viss tid imellom). De forholdene funket dog ikke, ikke pga han men ulikheter og ulike ønsker i livet og alt det der.
Og så endte vi i samme mønsteret så fort jeg ble singel igjen og sånn gikk dagene i lange tider. Vi har alltid hatt hyppig kontakt da- det har bare vært en evig lang tirade med «hit - men ikke lenger».

På et eller annet tidspunkt endret det seg, vanskelig å sette fingeren på når ettersom det har gått så mange år. Uten at noe var uttalt eller sagt eller at jeg ble gjort oppmerksom på det var vi plutselig i hans øyne eksklusive og at jeg ikke hadde fått med meg dette og datet andre førte til en vanvittig oppvask hvor jeg satt igjen med en absurd følelse av å ha vært utro. Han hadde jo vært tydelig på at han ikke ønsket forhold, så det var vanvittig forvirrende at han ble så såret, spesielt ettersom jeg hadde tidligere vært i flere forhold underveis. 
Etter den oppvasken åpnet det seg, selv om kommunikasjon fortsatt er vrient- jeg må liksom gjette meg til ting. Fordelen er at etter såpass mange år kjenner man hverandre veldig på godt og vondt. Når det er sagt er han trygg og stabil på alle mulige andre måter- bare ufattelig dårlig på å fortelle om hva han føler og vil pga nevroser. 

Anonymkode: 2008e...1e3

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Vi er begge engstelig unnvikende....😂 

Så vi har holdt på et par år....Begge er jo livredde for å bli avvist, livredde for å ta initiativ, ...

Men se gangene vi møtes så er det jo helt suverent bra. Men dagen etter er vi tilbake i hver vår hule.

Anonymkode: 544e4...9cb

Det der er så håpløst. Er og engstelig unnvikende og det gjør dating vanskelig om han jeg treffer og er engstelig unnvikende eller enda verre avvisende unnvikende. Blir gående i loop. Anbefaler menn med trygg tilknytning som tar initiativ og er stødige

Anonymkode: 320f8...77e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mann her. Som med alt annet, så er det jo et spekter her, fra null, til totalt dysfunksjonell. Den andre har jo måter å prosessere på, som også er helt forskjellige,  så totalen av to personer her, tror jeg er vel så viktig.

Hvordan ser man forskjell på om dette er iboende i personlighet, oppveksttraumer, eller skade oppstått i voksne romantiske relasjoner? 

Anonymkode: e99d1...fa5

Her er jeg enig med deg. 

Om en mann (eller kvinne) har vansker med tilknytning, eller å stole på andre i nære relasjoner, pga. fra erfaringer oppveksten eller i voksen alder, er det ikke nødvendigvis slik at de er blitt totalskadet for alltid. Som du sier, det er et spekter. Både av erfaringer og av konsekvenser av disse erfaringene. 

Veldig mange av oss heller litt mot enten ambivalent eller unnvikende utrygg tilknytnigsstil, uten at det er noe som preger oss i veldig stor grad. Og dette kan bli bedre eller helt bra i en trygg relasjon i voksen alder.

Mannen min var slik at han trakk seg unna, hver gang det ble snakk om å være mer seriøs, møte familie, planlegge noe frem i tid og sånt. Vi holdt på til og fra i flere år. Og jeg hadde en tendens til unnvikende tilknytningsstil selv. Det ordnet seg etter hvert. Vi er gift, har to barn, hund, og rekkehus nå. 

 

Anonymkode: 24d7f...585

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan orker du det? Jeg tror og han min er engstelig unnvikende, og jeg makter snart ikke dette følelseskjøret. 

Anonymkode: eae80...4dd

Nå er de jo "sånn" begge to da, så da er det ikke så rart at man tolererer det tenker jeg  

Anonymkode: bbb3a...686