Hvordan komme over utroskap?

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg, og jeg er takknemlig for de som leser og svarer... Dere som har kommet over utroskap og fremdeles er sammen med partneren deres, hvordan klarte dere det? Hva gjorde dere og hvordan gjorde dere det, hvor lang tid tok det før alt var greit?

Vår historie: Jeg har oppdaget at partneren min har vært utro, og jeg har konfrontert han med det, og han har innrømmet det. Vi hadde en liten pause på en måneds tid for ett år siden, hvor han behøvde tid for seg selv til å finne ut av sine følelser og hva han ønsket. Han fant ut at han savnet meg, og elsket meg. Nå har ting begynt å bli vanskelig igjen, nøyaktig samme tidspunkt som i fjor. Alt har kommet sammen med en oppdagelse på jobben hvor ting er vanskelig. Han går dypt ned i en mørk dal og sliter med å komme opp igjen. Han kommer ikke opp fra den "mørke dalen" før det går mot lysere tider - typisk vinterdepresjon. Da jeg fant ut det som jeg fant ut i avsnittene under her, fant jeg også ut at han hadde ligget med denne damen mens vi hadde pause. Han selv sier det har kun skjedd én gang, men det tror jeg egentlig ingenting på. Da han lå med henne var det at han fant ut at det var meg han ville ha, og ingen andre.

Det er ikke greit å snoke i tingene til andre, men jeg fulgte magefølelsen min, og mens han var på toalettet, så sjekket jeg messenger på pcen hans, inn på damen jeg mistenkte han hadde en affære med, og rett tok jeg. Der hadde de planlagt å møtes dagen etter for å se på en serie hos henne. Han hadde også sendt en selfie av seg og henne sammen, fra familiehytta til familien hans. Jeg konfronterte han og han innrømmet at han hadde henne med seg to helger på rad til hytta, som han egentlig skulle reist til alene. 

Moren hans var og hjalp meg med tapetsering her om dagen, og hun lurte på om det gikk fint med oss. Jeg brast ut i gråt og fortalte henne alt, hun forsto meg, og både hun og svigerfar hadde mistenkt at han hadde noe på gang med ei anna.

Jeg elsker denne mannen med hver eneste molekyl i kroppen min. Jeg har aldri elsket noen så høyt, og jeg elsker han fremdeles, også etter at jeg oppdaget dette. Jeg er inderlig såret og gråter hele tiden. Jeg har ingen familie eller venner i nærheten, kun hans familie. Hadde han ikke vært deprimert så hadde jeg gått med en gang. Han er veldig lei seg for det han har gjort, men av en eller annen grunn så klarer han ikke å slette vedkommende fra sosiale medier og slutte å kontakte henne. Hvordan skal jeg gå frem? Vi har snakket sammen og grått, kjeftet og kranglet, grått ennå mer. Jeg såg for meg en fremtid med denne mannen. Vi vil de samme tingene, og vi ser for oss en fremtid sammen. Han vet ikke hvordan han skal få et forhold til å vare, og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe han til å hjelpe seg selv. Jeg syns han kommer med veldig mye motsigende, som at han ønsker en fremtid med meg, men at han ikke vil kutte ut denne "vennen" sin som han var utro med, fordi hvis det blir slutt med meg og han, så har han ingen. Denne "vennen" er en student, og en rusmisbruker som har hatt en dårlig barndom.  Jeg har selv hatt tanker om at han har ønsket henne som et "prosjekt" som han kan fikse, fordi jeg ser tilsynelatende ut på utsiden som en økonomisk og psykisk stabil person med ting på stell, slik at han kan føle seg ovenpå. Jeg har hatt tanker om at jeg har på en måte "demaskilunert" han ved å hjelpe han økonomisk og ved å være den trygge "sterke" personen som egentlig han skulle vært. Jeg luftet denne tanken for han, og han sa at tankene mine var gjerne ikke helt på jordet.

Han ønsker å redde forholdet vårt, og jeg ønsker å redde det, men vi vet ikke hvordan. Han ønsker ikke bli minnet på det han har gjort. Samtidig syns jeg det er vanvittig respektløst overfor meg at han ikke kutter all kontakt med henne. Han nekter meg også å se samtalene deres, og det er jo helt naturlig at jeg ikke stoler på han nå overhodet. Jeg elsker han og dette gjør så vanvittig vondt. Jeg trodde han var mannen med stor M. Trygg, rolig, omsorgsfull, flink med både hund og barn. 

Jeg trenger hjelp og råd... Jeg elsker virkelig denne mannen, men jeg ser jo at dette ikke er bra for oss.

Anonymkode: 42b2e...08e

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hadde han ikke vært deprimert så hadde jeg gått med en gang. Han er veldig lei seg for det han har gjort, men av en eller annen grunn så klarer han ikke å slette vedkommende fra sosiale medier og slutte å kontakte henne.

Dette hadde vært nok til at jeg hadde gått på flekken! 

Han ønsker ikke å redde forholdet deres, han vil ha i pose og sekk når han ikke velger aktivt å ta avstand fra elskerinnen. 

[Bubs000]

Når han ikke er villig til å slette kjerringa fra livet sitt for deg, er han ikke verdt å kjempe for, spør du meg. 

[Vera]

Det er vanskelig å lese hva du egentlig vil Ts? 
 

På den ene siden sier du at du elsker han med hver molekyl i kroppen din. På den andre siden sier du at du hadde gått om det ikke var for depresjonen hans.

Min ærlige mening? Han bruker deg. Og du utsletter deg selv. 

At man har en depresjon gir ikke fripass til å såre andre mennesker. En depresjon er ingen unnskyldning for å ta slike valg han har gjort. 
For det er et valg å være utro. Det er ikke noe man helt uskyldig blir drevet til - man tar et aktivt valg. 
Når han heller ikke ønsker å slette all kontakt med henne - hva sier det deg? 
Det er ikke å behandle deg bra. 
 

Det som må skje er at han får behandling for depresjonen sin - og at dere begge slutter å bruke det som en dårlig unnskyldning for valgene han har tatt. 
Så kan dere tenke på veien videre.

[AnonymBruker]

Det kommer man ikke over. Å bli i et forhold der utroskap har skjedd er bare å slowcooke seg selv som en kreps på lav men vond varme over lang tid før krepsen(du) dør (psykisk og emosjonelt). Det blir aldri bedre. Han heiv deg oppi den gryta. 

Å gå gjør ekstremt vondt, men det er som å rive av et plaster at det gjør vondt en kort stund også healer man og skjønner at det var nødvendig å stelle seg selv for å få det bra og komme videre. 

Anonymkode: 330fd...eb1

[AnonymBruker]

Neimen dakars lille mannen. Har det så fælt at han må trøste seg med å være egodrittsekk. 🙄

Dump, gå videre, finn en bra mann eller vær lykkelig som singel, problemet løst. 

 

Anonymkode: 76f58...02c

[AnonymBruker]

Jeg unnskylder ikke utroskapen hans fordi han er deprimert. Han får ingen fripass fordi om han er deprimert. Dog kan man som deprimert handle annerledes. Noen er faktisk så dypt nede at når de tror ting aldri vil ordne seg, så fucker de det til enda mer, fordi de tror det ikke kan bli verre.

Mitt hovedspørsmål her var: Dere som har kommet over utroskap, HVORDAN gjorde dere det? 

 

TS

Anonymkode: 42b2e...08e

[AnonymBruker]

Du kommer ikke over det. Jeg kjempet for å beholde forhold til han siden jeg elsket han og han er far til mine barn. Etter 4 år kjenner jeg kun forakt for mannen og skammer meg for at han jeg valgte han som far til mine barn. Han var hel ved, men har ingen verdi nå.  Kom deg vekk før det ødelegger deg!

Anonymkode: 07e01...364

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg unnskylder ikke utroskapen hans fordi han er deprimert. Han får ingen fripass fordi om han er deprimert. Dog kan man som deprimert handle annerledes. Noen er faktisk så dypt nede at når de tror ting aldri vil ordne seg, så fucker de det til enda mer, fordi de tror det ikke kan bli verre.

Mitt hovedspørsmål her var: Dere som har kommet over utroskap, HVORDAN gjorde dere det? 

 

TS

Anonymkode: 42b2e...08e

Kom ikke over det. Bare å gå med en gang

Anonymkode: 99f96...c37

[AnonymBruker]

Jeg regnet med å få slike reaksjoner, KG er alltid slik. Derfor spør jeg: 

Dere som har kommet over utroskap, hvordan gjorde dere det?

 

Jeg spør altså ikke de som ikke har kommet over utroskap eller som syns mannen min er en idiot, for det er både jeg og han fullt klar over at han er.

Anonymkode: 42b2e...08e

[AnonymBruker]

Jeg prøver å komme over det, men etter 2 år ser jeg at det blir umulig. Jævla drittmenn som alltid skal være utro!

Lykke til med å komme over den utilgivelige kneika der, TS! Ville satset på å gå videre, men det vil du jo ikke. 

Anonymkode: 2f3e7...b2b

[AnonymBruker]

Du kommer etterhvert til å føle forakt for han. Hvorfor gidde? 

Anonymkode: f2e5a...12c

[AnonymBruker]

Ok. Beklager jeg svarte, men jeg TRODDE jeg hadde kommet over det og TRODDE det skulle fikses, men nå etter 4 år, kjenner jeg bare forakt for han og har kastet bort flere år. Jeg burde gått med en gang, ser jeg nå.

Du ønsker svar fra de som har kommet over utroskap, hvor lang tid etterpå tenker du? 4 år er for kort, siden det var det jeg snakket om. Tenker du at du ønsker svar fra de som har levd 6-10 år sammen etter utroskapet og kun svar fra de som klarte det?

Anonymkode: 07e01...364

[AnonymBruker]

For å svare på spørsmålet ditt: Jeg har tilgitt, lagt det bak meg og fortsatt forholdet. Det tok flere år å komme "over" utroskapen...

Men det hadde jo aldri vært mulig om han fortsatte kontakten med den personen. Da måtte jo det være i en situasjon der du stilltiende godtar at han har et forhold på si, altså lukket øynene for det, i håp om at det går over, og/eller at du er hans main chick...

Anonymkode: f3f1d...fdc

[AnonymBruker]

Hva er det med sånne folk som TS, som nærmere sagt blir tverr når folk kommer med andre råd eller innspill i tråden?

Et forum er åpent for alle, og jeg tenker at folk skal få komme med innspill - så lenge det er godt ment for TS.

Her er det snakk om at folk som ønsker deg ditt beste, og at du ikke skal kaste bort livet ditt på en tulling som ikke verdsetter deg eller forholdet deres. Hadde du vært viktig for han, ville han ha fjernet denne venninnen han var utro med tvert. Ønsker du å være i et forhold med noen som ikke respekterer deg?

Anonymkode: c736c...e59

[AnonymBruker]

Altså, bare det at han nekter å fjerne henne, sier jo alt. Der hadde vært første steg for å prøve å redde forholdet. En annen ting er at han må være helt åpen, vise deg alt du trenger og la deg snakke og spørre om det. Beklager, men jeg tviler på at dette ordner seg, du vil ikke klare å få tillit til han når han ikke gjør noe for at du skal få det. At han er deprimert er liksom ikke ditt problem. Han har selv skapt denne situasjonen, og det er han som må jobbe, virkelig hardt, for å fikse, men det vet du allerede at han ikke vil..

Anonymkode: 67acb...be3

[Vera]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg regnet med å få slike reaksjoner, KG er alltid slik. Derfor spør jeg: 

Dere som har kommet over utroskap, hvordan gjorde dere det?

 

Jeg spør altså ikke de som ikke har kommet over utroskap eller som syns mannen min er en idiot, for det er både jeg og han fullt klar over at han er.

Anonymkode: 42b2e...08e

Hvordan forventer du å komme over utroskapet - når han ikke er villig til å avslutte det? 
For at det overhodet skal kunne være mulig å komme over noe slikt - må jo nødvendigvis handlingen være avsluttet? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg regnet med å få slike reaksjoner, KG er alltid slik. Derfor spør jeg: 

Dere som har kommet over utroskap, hvordan gjorde dere det?

 

Jeg spør altså ikke de som ikke har kommet over utroskap eller som syns mannen min er en idiot, for det er både jeg og han fullt klar over at han er.

Anonymkode: 42b2e...08e

De svarene du har fått her, viser vel mest at det er liten vits å prøve. Fordi han ikke vil prøve. Det jeg vet, er at dem som har kommet gjennom noe slikt har snakket og snakket og snakket om det. Den som var utro var helt åpen om alt. Den utro tålte at den andre var såret, lei seg, ikke stolte på hn, tålte alle slags utbrudd  osv. Og ikke minst, den utro fjernet elsker/innen helt fra livet sitt. Gjerne byttet jobb for å ikke være i nærheten av vedkommende. Det krever sykt mye for å komme over noe slikt, og bygge opp tilliten på nytt.

Mtp det du skriver, så tviler folk her på at det jeg har skrevet over kommer til å skje. Og det er svaret på spørsmålet ditt om hvordan folk har kommet over utroskap. 

Det var tydeligvis ikke svarene du ønsket deg, men det er svar på nøyaktig det du spør om. Så hvorfor blir du sint når du får svarene dine?

Jeg skjønner veldig godt at du er fortvilet, sint, lei deg, ønsker at alt skal bli bra. Han har jo ødelagt alt, men det finnes ikke en kjapp og enkel løsning på det, det er bare den vonde og harde veien som er beskrevet over her, dessverre. 

Anonymkode: 67acb...be3

[AnonymBruker]

Han høres ut som en fyr med minst en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Det er ham du burde komme over (så fort som  f…), ikke utroskapen.

Anonymkode: b8a11...04f

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg greide å komme over det. Samnheten var at han ikke har elsket meg siden han hadde en affære. Dette er nå 8 år siden. Nå skal vi skilles. Tenk at jeg har prøvd og håpet i 8 år. Så mye tid jeg har kastet bort på den gjøken.

 

Ikke det du ville høre - men lykke til.

du blr tenke om dette betyr at følelsene han har for deg ikke er sterke nok. Desverre ser det slik ut..

Anonymkode: 1bcf0...d5e