Vet ikke hvor ekteskapet vårt er på vei hen, det er ekstra vondt når vi har barn sammen

[AnonymBruker]

Jeg fremstår ganske perfekt utad, med alt på stell. Vi er gift på 5. året og har et lite barn sammen. Stort hus i et «fint» område og fin bil, to gode inntekter. Men ekteskapet vårt skranter, vi er mye uenige. Blant annet om barn, jeg vil gjerne ha ett barn til, men mannen vil ikke. Jeg føler jeg ikke når inn til han og at han ikke lytter. Det er også en del andre ting ved han som har såret meg veldig, som f.eks at moren hans alltid snakker nedsettende om meg og at han alltid tar hennes parti. Han jobber mye overtid, og jeg er mye alene med barnet vårt. 

Jeg har foreslått parterapi, men det vil han ikke gå med på. 

Jeg er der at jeg gir opp nå, har lyst til å skilles, fordi jeg ikke orker mer. Føler jeg har prøvd lenge nå, og jeg når ikke frem. Samtidig vet jeg at jeg kommer til å miste mye av nettverket vårt hvis jeg skilles, våre felles venner. Nabolaget vi bor og alt det trygge vi har sammen. Jeg er virkelig ikke lykkelig. Jeg har sagt ifra mange ganger, men han svarer bare med å legge alt skyld på meg.

Hva bør jeg gjøre? 

Anonymkode: da084...294

[fru Alving]

Hvorfor vil du ha et barn til med denne mannen da, tror du at da blir alt bedre? 

Nabolag og penger er ikke så viktige i det store og hele. At han jobber mye kan jo være fordi han vil ta vare på familien økonomisk og det gjør mange menn ved å tjene penger.

At han lar moren dure i vei slik er ikke greit og for meg hadde det nok vært utilgivelig.

Tror ihvertfall at du vil klare deg godt alene, og ekte venner vil du ikke miste. men det e rklart at omgangsvenner dere har som par vil kanskje være unaturlige å holde fast ved. Det er ikke for sent å få flere venner, det er ikke for sent å finne seg en ny mann heller🥰

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (3 minutter siden):

Hvorfor vil du ha et barn til med denne mannen da, tror du at da blir alt bedre? 

Nabolag og penger er ikke så viktige i det store og hele. At han jobber mye kan jo være fordi han vil ta vare på familien økonomisk og det gjør mange menn ved å tjene penger.

At han lar moren dure i vei slik er ikke greit og for meg hadde det nok vært utilgivelig.

Tror ihvertfall at du vil klare deg godt alene, og ekte venner vil du ikke miste. men det e rklart at omgangsvenner dere har som par vil kanskje være unaturlige å holde fast ved. Det er ikke for sent å få flere venner, det er ikke for sent å finne seg en ny mann heller🥰

Mange gjør det også for å slippe å dra hjem til familien dessverre.

Så spørsmålet å stille ham er jo at enten må dere jobbe med forholdet, eller så har dere jo ikke noe forhold.

Anonymkode: 17271...d10

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mange gjør det også for å slippe å dra hjem til familien dessverre.

Så spørsmålet å stille ham er jo at enten må dere jobbe med forholdet, eller så har dere jo ikke noe forhold.

Anonymkode: 17271...d10

Enig i det. Men det høres jo litt ut i hovedinnlegget som at fasade og materielle ting er viktig for paret.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 time siden):

Enig i det. Men det høres jo litt ut i hovedinnlegget som at fasade og materielle ting er viktig for paret.

Sett svigermor på plass selv. Prevensjon er ikke alltid 100% så du kan jo «lure» han. Prøv ikke møt hans behov og se hva som skjer 

Anonymkode: 90651...b5a

[AnonymBruker]

Tenk på deg selv og ikke fasaden. Jeg gjorde det, ble lykkelig. 

Anonymkode: a79f9...1ef

[Kvinne87Rogaland]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sett svigermor på plass selv. Prevensjon er ikke alltid 100% så du kan jo «lure» han. Prøv ikke møt hans behov og se hva som skjer 

Anonymkode: 90651...b5a

Hun skriver jo at han jobber mye overtid og hun er mye alene med barnet. Hvorfor skal hun da få enda ett barn, MOT HANS VILJE?? Dummeste jeg har hørt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sett svigermor på plass selv. Prevensjon er ikke alltid 100% så du kan jo «lure» han. Prøv ikke møt hans behov og se hva som skjer 

Anonymkode: 90651...b5a

Ikke lur ham! Han kommer ikke til å endre mening, og da tvinger du barnet til å bli født inn i en familie som rakner (og kanskje barnet er dråpen) og med en far som ikke ønsket det. Å være uønsket er forferdelig vondt. 

Anonymkode: 0820e...6f7

[billie833111]

Men lytter du til han da? Du sier at du ikke når inn - men det er jo det samme som at han ikke når inn til deg heller. Å få barn eller ikke er jo ikke noe man kan inngå kompromiss om, og jeg mener bestemt at den som ikke ønsker må ha vetorett. Det høres for meg ut som om du ønsker å overbevise han om at ditt ønske er mer riktig, eller mer viktig, enn hans.

Og som nevnt ovenfor, det gir ingen mening at du klager på at han jobber for mye og ikke hjelper nok med det barnet dere har hvis du samtidig ønsker ett barn til med han?! Her føler jeg du må bestemme deg for én av disse. Det er ikke riktig å klage på at det er for mye ansvar på deg, samtidig som du prøver å overtale til enda ett barn. Mannen din føler seg mest sannsynlig utilstrekkelig i forholdet og i familielivet, og det er klart at han da ikke vil ønske å legge enda mer byrde på deg! 

Jeg merker meg også at du påpeker at han legger all skyld på deg, så da vil jeg utfordre deg med følgende tanke; er det ikke akkurat det samme du gjør, du også? Legger all skyld på han slik du beskriver det? 

[AnonymBruker]

billie833111 skrev (1 time siden):

Men lytter du til han da? Du sier at du ikke når inn - men det er jo det samme som at han ikke når inn til deg heller. Å få barn eller ikke er jo ikke noe man kan inngå kompromiss om, og jeg mener bestemt at den som ikke ønsker må ha vetorett. Det høres for meg ut som om du ønsker å overbevise han om at ditt ønske er mer riktig, eller mer viktig, enn hans.

Og som nevnt ovenfor, det gir ingen mening at du klager på at han jobber for mye og ikke hjelper nok med det barnet dere har hvis du samtidig ønsker ett barn til med han?! Her føler jeg du må bestemme deg for én av disse. Det er ikke riktig å klage på at det er for mye ansvar på deg, samtidig som du prøver å overtale til enda ett barn. Mannen din føler seg mest sannsynlig utilstrekkelig i forholdet og i familielivet, og det er klart at han da ikke vil ønske å legge enda mer byrde på deg! 

Jeg merker meg også at du påpeker at han legger all skyld på deg, så da vil jeg utfordre deg med følgende tanke; er det ikke akkurat det samme du gjør, du også? Legger all skyld på han slik du beskriver det? 

Jeg tror vi kanskje må bli enige om at vi er for ulike. Jeg så for meg et liv der vi prioriterte barna begge to og hadde mye familietid sammen. Han vil helst trene, være med venner og drive med sine ting i sin fritid. Han jobber mye overtid frivillig, uten at jobben pålegger han det, de ekstra pengene han tjener inn trenger vi egentlig ikke, da vi tjener nok i utgangspunktet.
 

Jeg er enig i at man ikke skal få flere barn sammen når begge ikke vil. Men jeg synes det er dumt fordi det var ikke det jeg så for meg. Dette er en del av grunnene til at jeg synes vi er for ulike. Og at løsningen her kanskje blir at vi går hver vår vei. 

Anonymkode: da084...294

[AnonymBruker]

Kvinne87Rogaland skrev (1 time siden):

Hun skriver jo at han jobber mye overtid og hun er mye alene med barnet. Hvorfor skal hun da få enda ett barn, MOT HANS VILJE?? Dummeste jeg har hørt

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke lur ham! Han kommer ikke til å endre mening, og da tvinger du barnet til å bli født inn i en familie som rakner (og kanskje barnet er dråpen) og med en far som ikke ønsket det. Å være uønsket er forferdelig vondt. 

Anonymkode: 0820e...6f7

Det hadde aldri falt meg inn å få unger uten partners samtykke. Det er helt bak mål, og utrolig dumt ovenfor både partner og barnet selv, for å ikke snakke om spikeren i kista for forholdet. 

Anonymkode: da084...294

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (13 timer siden):

Enig i det. Men det høres jo litt ut i hovedinnlegget som at fasade og materielle ting er viktig for paret.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenk på deg selv og ikke fasaden. Jeg gjorde det, ble lykkelig. 

Anonymkode: a79f9...1ef

Jeg er ikke opptatt av fasade. Nevnte det i innlegget fordi jeg vet at jeg mister hus og nettverk hvis vi går i fra hverandre. Ingen av oss tjener nok til å beholde huset alene. 

Anonymkode: da084...294

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Jeg er ikke opptatt av fasade. Nevnte det i innlegget fordi jeg vet at jeg mister hus og nettverk hvis vi går i fra hverandre. Ingen av oss tjener nok til å beholde huset alene. 

Anonymkode: da084...294

Det skjønner jeg godt. Hus og hjem er viktige ting og ofte er vi knyttet til nærmiljøet også.  Tror du at du vil innfinne deg med situasjonen eller vil det tære så mye at du blir ulykkelig? barnet ditt vil bli mer og mer selvstendig og du vil og få mer tid til deg selv etterhvert.

[AnonymBruker]

Du skriver du "når ikke inn"

Det gjør du. Det du mener, er at du ikke får han til å følge dine meninger istedenfor sine egne.

Han er ikke glad i familielivet. Vil jobbe og trene.  Kjeder seg sikkert sammen med deg.

Dette er jo veldig enkelt. 

Idet han sa han ikke ville ha flere barn, skulle du svart at da må vi gå hver for oss. Vi vil ikke det samme.

Evt får dere gjøre det beste ut av det.

Dere kan betale for vaskehjelp og barnevakt. Så får du mulighet for å komme deg mer ut.

Anonymkode: 6aa7f...0ac

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror vi kanskje må bli enige om at vi er for ulike. Jeg så for meg et liv der vi prioriterte barna begge to og hadde mye familietid sammen. Han vil helst trene, være med venner og drive med sine ting i sin fritid. Han jobber mye overtid frivillig, uten at jobben pålegger han det, de ekstra pengene han tjener inn trenger vi egentlig ikke, da vi tjener nok i utgangspunktet.
 

Jeg er enig i at man ikke skal få flere barn sammen når begge ikke vil. Men jeg synes det er dumt fordi det var ikke det jeg så for meg. Dette er en del av grunnene til at jeg synes vi er for ulike. Og at løsningen her kanskje blir at vi går hver vår vei. 

Anonymkode: da084...294

Jeg legger merke til at du valgte å ikke respondere på mine spørsmål og kommentarer om din rolle, og hvordan det du egentlig ønsker er å få ham til å ønske det samme som deg. Begge parter må lytte til hverandre. 

Høres lurt ut for dere begge to å gå videre med andre mennesker i stedet, hvis dere ikke er åpne for å jobbe mot hverandre - noe det høres ut som verken han eller du er. Da står det stille da. 

Anonymkode: af491...2dd

[AnonymBruker]

Kommer til å gjøre meg sykt upopulær nå, men la gå!❤️ 
Er du i en alder det vil være vanskelig å starte nytt forhold og samtidig rekke å få barn? Hvis du vil angre på å ikke få fler, og du er over 35; bli gravid. Og la forholdet stå til! Barna er for alltid, selv om mannen ikke er det. Så lar du forholdet gå sin gang, enten det er det ene eller andre TS. Hvis du klarer deg fint alene med to, så gjør du det. Ikke angre deg på at du ikke fikk fler i alle fall. Det at du blir gravid og beholder kan bli forholdets undergang, men det er kanskje ikke krise slik jeg tolker deg?

Anonymkode: 0ffc4...810

[AnonymBruker]

Du sier, enten parterapi eller skilsmisse. Et forhold er en jobb, en særdeles viktig jobb når man har barn og bygd seg opp et liv sammen. 

Er han ikke villig til parterapi vet du at han også ønsker å skilles. 

Alt annet ordner seg for deg ❤ Tøft i starten, men enda tøffere å bli. 

Og du, ikke få flere barn før dere har jobbet dere igjennom dette. 

Anonymkode: ea66f...808

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (5 timer siden):

Det skjønner jeg godt. Hus og hjem er viktige ting og ofte er vi knyttet til nærmiljøet også.  Tror du at du vil innfinne deg med situasjonen eller vil det tære så mye at du blir ulykkelig? barnet ditt vil bli mer og mer selvstendig og du vil og få mer tid til deg selv etterhvert.

Jeg ser for meg at jeg vil bli lykkelig på egenhånd. Hus og hjem er viktig, men jeg tjener nok til å ha et hjem og et liv med god livskvalitet uten han. Nærmiljøet vil jeg savne, men det er ikke umulig å få nye venner og nytt miljø. 

Anonymkode: da084...294

[Rights]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg fremstår ganske perfekt utad, med alt på stell. Vi er gift på 5. året og har et lite barn sammen. Stort hus i et «fint» område og fin bil, to gode inntekter. Men ekteskapet vårt skranter, vi er mye uenige. Blant annet om barn, jeg vil gjerne ha ett barn til, men mannen vil ikke. Jeg føler jeg ikke når inn til han og at han ikke lytter. Det er også en del andre ting ved han som har såret meg veldig, som f.eks at moren hans alltid snakker nedsettende om meg og at han alltid tar hennes parti. Han jobber mye overtid, og jeg er mye alene med barnet vårt. 

Jeg har foreslått parterapi, men det vil han ikke gå med på. 

Jeg er der at jeg gir opp nå, har lyst til å skilles, fordi jeg ikke orker mer. Føler jeg har prøvd lenge nå, og jeg når ikke frem. Samtidig vet jeg at jeg kommer til å miste mye av nettverket vårt hvis jeg skilles, våre felles venner. Nabolaget vi bor og alt det trygge vi har sammen. Jeg er virkelig ikke lykkelig. Jeg har sagt ifra mange ganger, men han svarer bare med å legge alt skyld på meg.

Hva bør jeg gjøre? 

Anonymkode: da084...294

Jeg sier fuck alt det overfladiske. 

Finn deg selv. 

Finn noen du er lykkelig med. 

Eller slå han med en stekepanne. Fungerer kanskje det også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg legger merke til at du valgte å ikke respondere på mine spørsmål og kommentarer om din rolle, og hvordan det du egentlig ønsker er å få ham til å ønske det samme som deg. Begge parter må lytte til hverandre. 

Høres lurt ut for dere begge to å gå videre med andre mennesker i stedet, hvis dere ikke er åpne for å jobbe mot hverandre - noe det høres ut som verken han eller du er. Da står det stille da. 

Anonymkode: af491...2dd

Jeg har prøvd å jobbe mot han, jeg føler hvert fall det. Det er en grunn til at han jobber så mye, dette er hans ønske. Men føler på mange plan at vi er for ulike, og ikke vil de samme tingene. Noen ting kan man inngå kompromisser på, andre ting som f.eks svigermor og hennes oppførsel er for sårende og plager meg veldig. 

Anonymkode: da084...294