Hva kan være ulempen med å få barn om man er lettere psykisk utviklingshemmet?

[AnonymBruker]

Det vil si personen fungerer greit i hverdagen, tar vare på seg selv osv, men er uføretrygdet. 

Vil det være noen ulemper med å få barn med denne diagnosen?

Anonymkode: 4fa46...085

[sommermor]

En vil ikke kunne hjelpe barnet så langt oppover i skolen med den diagnosen. Og barnet "vokser" vel forbi mor eller far kognitivt rimelig tidlig.

[Hannah80]

sommermor skrev (Akkurat nå):

En vil ikke kunne hjelpe barnet så langt oppover i skolen med den diagnosen. Og barnet "vokser" vel forbi mor eller far kognitivt rimelig tidlig.

Det er det ganske mange som ikke kan, som ikke har den diagnosen:)

[AnonymBruker]

Vil kanskje tro at helsesøster følger ekstra nøye med og at en fort kan få barnevernet på nakken til å overvåke hvordan det går. En må kunne gi barnet god omsorg på alle området, både emosjonelt og mer praktisk (riktig klær til riktig vær, næringsrik mat, stabil økonomi og hverdag, trygghet osv.) Vi husker jo Svanhildsaken og hvor tilsynelatende lite som skal til før det oppstår spørsmål om omsorgssvikt. 

Anonymkode: 0facd...5aa

[AnonymBruker]

Jeg kjenner til ei med diagnosen som hadde en dialog med bv allerede før hun ble gravid. Hun ble fulgt tett opp underveis men da ungen ble et år ble barnet plassert i fosterhjem.

Anonymkode: 65959...8fb

[AnonymBruker]

Lettere utviklingshemmede kan være gode foreldre til "enkle" barn. Men det skal ikke mye ekstra til før oppgaven blir for komplisert.

Min lettere utviklingshemmede nabo var alenemor til to barn, som "desverre" viste seg å være over snittet begavede. Bare det var nok til å velte lasset. Moren evnet ikke å sette seg inn i barnas situasjon , og de kom ikke langt opp i skolealder før barnas frustrasjoner over lite mentalt stimuli skapte problemer. Slike barn sliter med å bli sett i skolen selv i de tilfellene der foreldrene ser dem og stiller krav. Her var det enda lavere nivå på stimuli hjemme, og etterhvert utagering.  De var 9 og 11 da hjelpetiltak viste seg å ikke være nok. De kom i fosterhjem.

De er nå 23 og 25, 25-åringen er tilbake i fosterhjemmet etter endt utdanning mens hun sparer opp egenkapital til bolig. Hun kaller fostermor ved navn og moren mamma, men det er jo tydelig hvor hun trives best i det daglige. Hun er flink å besøke moren, da. Yngste studerer i utlandet.

 

Anonymkode: f8f84...a9c

[AnonymBruker]

Helt fullstendig galskap. Det blir som at barn skal få barn. I de tilfellene hvor ungdommer blir foreldre så vokser de iallefall som oftest inn i foreldrerollen etterhvert, da de selv ikke er ferdig utviklet da de får barn. Når lettere utviklingshemmede får barn så er de "ferdig" utviklet når de er på mentalt nivå med en 12-15 åring, og der stopper det. De blir ikke eldre i hodet uansett hvor mange år de blir. 

Anonymkode: 9c0d5...d74

[AnonymBruker]

Jeg tror mange kan klare den praktiske delen fint med litt(eller mye) veiledning og støtte. Det er verre med den psykiske delen. Barna vil vokse fra foreldrene relativt tidlig, foreldrene vil ikke klare å henge med barna mentalt. Spesielt vanskelig må det være om et av barna selv trenger ekstra mye støtte/hjelp, feks ved angst, spiseforstyrrelse, en somatisk sykdom som krever mye eller lignende. 

Anonymkode: df07d...3ac

[AnonymBruker]

Anbefaler å lese boken «kjärlek og stålull».

Anonymkode: ab2e2...c93

[fru Alving]

Det er nok risikabelt. Barn trenger mer enn kjærlighet og trygghet, de har og behov for stimuli og voksne som er støtte for dem hele livet. Hva om foreldrene får barn som av en eller annen grunn trenger noe mer. Da tror jeg ikke det er så greit med foreldre med lettere PU.

En annen ting er at slike foreldre ofte er naive og kan bli utnyttet. moren til Christoffer Kihle Gjerstad var vel lettere psykisk utviklingshemmet.