Samlivsbrudd, adhd og sorg

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med ei dame i mange år. Hun var til tider krevende å være sammen med pga svingninger i humøret, voldsom shopping, kraftige temperament og stadige nye prosjekter. Jeg ble glad i henne og hennes unge og var en del av deres liv lenge. Dog ble hennes væremåte stadig verre og vi kom ofte i heftige krangler. Det var alltid meg som gjorde noe galt i følge henne. Alle våre problemer skyldes meg og hun prøvde å drukne med i en flom av ord når jeg prøvde å fortelle hva jeg mente eller ønsket. Diskusjoner som kunne pågå i mange timer uten at vi kom noen som helst vei. På grunn av disse utfordringene kom vi aldri videre i forholdet, noen som hun klandret meg for og som til slutt førte til at forholdet gikk i grøfta.

Jeg brukte både min egen tid og tid jeg kunne ha brukt på mine barn til å please henne. Lå våken om nettene og grublet på hvordan jeg kunne nå inn til henne. Bare jeg sier det slik eller slik….ja da vil hun sikkert forstå hva jeg mener. Men det hjalp ingenting.

I tiden etter bruddet har hun fått diagnosen ADHD. Det forklarer en hel del. Mange brikker faller på plass. Men det har også gitt meg en sterk følelse av bitterhet, sinne og tristhet. Jeg kjempet en kamp som jeg var dømt til å tape da jeg var sammen med henne. All den energi jeg la ned for å holde sammen var bortkastet. Og når du hun fortalte meg om diagnosen, vel så virket dette nærmest uten betydning. Det var bare et skuldertrekk. Denne diagnosen hadde tydeligvis ikke noe å si for våre problemer.. Ingen refleksjon eller litt ydmykhet å spore. At hennes voldsomme raserianfall mot meg av og til ikke hadde vært rett, men et resultat av den lidelsen hun har. Hun kunne i det miste anerkjent litt av den frustrasjon og fortvilelse jeg følte da måtte trekke meg bort når hun var mest «hissig».

Jeg synes oppriktig synd på henne for denne lidelsen, det er ikke lett. Men jeg føler også et sinne mot henne som ikke kan strekke ut en hånd og si at du ikke var skyld i alt dette. Jeg vet ikke lengre hvem jeg egentlig var sammen med og mange av gnagende spørsmål da vi var sammen ser jeg på med helt andre øyne nå. Jeg lot alltid tvil komme henne til gode og svelget mange sårende kommentarer og lot egoistiske trekk passere. For hva?

Da jeg trengte hjelp i vanskelige stunder, var hun sjeldent der. Lurer på om hun noen gang var til å stole på eller brydde seg om meg. Dette er forferdelig vondt.

Anonymkode: b4fca...55b

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du gjerne vil få en unnskydning eller oppklaring fra henne, men det trur jeg aldri du vil få.  Hun føler seg nok helt uskyldig fordi hun ikke forsto selv at det kunne være ADHD.

Glem hele dama og finn deg ei som er «normal». 

Jeg selv har ADD og vet litt hvordan det er. Jeg er bare ikke hyperaktiv. 
 

Anonymkode: 312ed...c9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skjønner at du gjerne vil få en unnskydning eller oppklaring fra henne, men det trur jeg aldri du vil få.  Hun føler seg nok helt uskyldig fordi hun ikke forsto selv at det kunne være ADHD.

Glem hele dama og finn deg ei som er «normal». 

Jeg selv har ADD og vet litt hvordan det er. Jeg er bare ikke hyperaktiv. 
 

Anonymkode: 312ed...c9e

Jeg tror heller ikke at jeg får noen unnskylding, ikke at det er det jeg vil ha heller. Det som hadde vært fint hadde vært en felles forståelse om at probleme var vårt begges ansvar og et snev av ydmykhet. 

Det er lett å si at det bare er å finne ei ny ei og jeg skjønner at du mener det godt, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg er psykisk langt nede etter lang tid i et veldig turbulent forhold. Jeg gav så mye av meg selv, men fikk nesten ingenting tilbake. Å gå inn i noe nytt nå vil aldri funke. 

Anonymkode: b4fca...55b