Barn som sliter med å akseptere at mor har fått kjæreste

[AnonymBruker]

Jeg og barnefar gikk fra hverandre for flere år siden. De siste årene drev vi bare "Familien AS" sammen, forholdet var dødt og vi var begge på vei til å bli deprimert av å ha det slik vi hadde det. Etter nøye overveielse og flere runder innom familivernkontoret, bestemte vi oss for å gå hvert til vårt.

Jeg hadde ingen planer om å finne meg en ny mann etter bruddet, men etter flere år alene og en pandemi med minimal sosial kontakt, kjente jeg på et savn etter en "spesiell person" i livet mitt. Jeg startet å date og traff etterhvert en veldig fin mann. Vi har nå vært sammen i over et år. Barna fikk møte ham for ca 6 mnd siden og de liker ham som person. Han behandler dem fint og prøver ikke å ta farens plass. 

Det ene barnet (i barneskolealder) sliter dessverre med å akseptere at det er en ny mann i mammas liv. I starten var barnet positiv, men etter å sett oss kjærtegne hverandre (type holde litt rundt hverandre og stryke litt på hverandre), endret det seg. Tror kjærtegna fikk barnet til å innse at jeg og faren aldri blir sammen igjen, noe jeg også har sagt at ikke kommer til å skje, men barnet har nok håpet på det likevel. I tillegg opplever jeg at barnet er redd min nye kjæreste skal ta barnets plass, da barna har vært mitt "univers" i flere år nå og spesielt dette barnet pga at det er yngst og har hatt mest behov for meg.

Pappaen har også kjæreste. Hun var også litt upoplær i starten, men det har på en måte gått seg til. Dette tror jeg skyldes at barna er sjeldnere hos far og dermed ikke treffer kjæresten hans så ofte. I tilegg har hun egen barn og bor et stykke borte, så de treffes også sjeldnere enn jeg og min kjæreste av den grunn (han er barnløs).

Det jeg og kjæresten min har gjort til nå for å prøve å bedre situasjonen, er at vi ikke kjærtegner hverandre foran barnet. Jeg forsikrer barnet om at det er viktig for meg oftere enn før og jeg finner på ting sammen med bare dette barnet innimellom. Jeg forteller barnet at jeg er glad i det og gir klemmer/kjærtegn oftere enn før. Jeg forsikrer også barnet om at jeg ikke er mindre glad i det selv om jeg har fått kjæreste.  Kjæresten min leker og tuller med barnet og prøver å bli bedre kjent med det. Han blander seg ikke i oppdragelsen. Vi gjør også ting i lag alle sammen (inkl søsken), som å spille, bake osv.

Ingenting av det vi gjør, ser ut til å hjelpe. Det går heller feil vei. Barnet har gradvis begynt å bli mer fiendtlig innstilt til kjæresten min. Barnet kommer bl.a. med små kommentarer som er ganske frekke og dette kommer oftere. Barnet kommer også med små "stikk" til ham som er litt skjult, men vi som voksne skjønner jo hva som ligger bak. Har prøvd å snakke med barnet om dette, da dette ikke er OK oppførsel mot noen, men det når ikke inn. Jeg er også redd for at om jeg er for streng, så blir det bare verre.

Føler meg litt låst nå. Hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen? Er det andre som har hatt samme utfordringer med barn og ny kjæreste? Har dere noen råd? Jeg ønsker ikke å ødelegge forholdet til mitt barn, men trenger også denne mannen i mitt liv. Jeg er rimelig sikker på at om jeg gjør det slutt med kjæresten og finner en ny senere, blir det samme greia med ham også.

 

 

 

Anonymkode: df557...d3f

[AnonymBruker]

Tipper barnet ditt savner pappaen sin. Hvorfor har dere ikke 50/50? 

Anonymkode: ab663...904

[AnonymBruker]

Vel, jeg hadde ikke latt en unge styre mitt forhold til en kjæreste. 

Ja, jeg hadde tatt hensyn osv, men ikke akseptert drittungeoppførsel og slått hardt ned på det. 

Og jeg hadde vært helt sikker på at det hadde gått seg til. 

Anonymkode: 3ab6e...09d

[AnonymBruker]

La barnet være mer hos far og se om ting bedrer seg.

Anonymkode: ab663...904

[AnonymBruker]

Vanskelig det der. Føler med dere alle sammen, både deg, kjæresten og barnet. 

Kan det være noe dere kan snakke med familiekontoret om, eller er det bare ved samlivsproblemer og problemer med samvær etc. man kan snakke med dem?

Helsesøster på skolen eller BUP kanskje? 

 

Jeg tror i hvert fall at det ikke er bra å gjøre det slutt med kjæresten bare fordi barnet ditt ikke går overens med han. Enig med AB...09d 

Så lenge mannen ikke er slem eller ekskluderende osv så mener jeg også at barnet ikke skal få diktere forholdet deres. Jeg tror ikke jeg ville sendt barnet over til far som en løsning på problemet, da kan det være at barnet føler seg kastet til side av deg og det går ut over kjæresten din igjen. 

Prøv å få snakket med en fagperson. 

Anonymkode: 4ba7f...941

[AnonymBruker]

Du har gått alt, alt, alt for hurtig frem.

Han bør ikke komme på besøk (når barna er der) mer enn en gang i uken, helst sjeldnere det første halve året. 

 

Anonymkode: decad...4d6

[AnonymBruker]

Hvor ofte er kjæresten din på besøk mens barna er hjemme? 

Anonymkode: 5f9ba...e98

[AnonymBruker]

Dette må håndteres med mer finesse hvis det ikke skal gå galt. Det aller viktigste er å gå veldig langsomt og gradvis frem.

Anonymkode: 758f1...6ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har gått alt, alt, alt for hurtig frem.

Han bør ikke komme på besøk (når barna er der) mer enn en gang i uken, helst sjeldnere det første halve året. 

 

Anonymkode: decad...4d6

De har vært sammen i over ett år. Syns da ikke det er å gå for fort fram.

De hadde vært sammen i et halvt år før de traff hverandre og det virker til å være et forhold som varer. Man skal ta hensyn til barna, men man skal ikke sette livet på hold for alltid heller. 

Anonymkode: 4ba7f...941

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tipper barnet ditt savner pappaen sin. Hvorfor har dere ikke 50/50? 

Anonymkode: ab663...904

Ja, barnet savner til tider pappaen. Vi har ikke 50/50 pga fars jobb. Om vi skal endre samværsordning, må faren bytte jobb, noe han til nå ikke har vært interessert i.

Anonymkode: df557...d3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vel, jeg hadde ikke latt en unge styre mitt forhold til en kjæreste. 

Ja, jeg hadde tatt hensyn osv, men ikke akseptert drittungeoppførsel og slått hardt ned på det. 

Og jeg hadde vært helt sikker på at det hadde gått seg til. 

Anonymkode: 3ab6e...09d

Jeg er redd det skal slå feil vei om jeg er for streng med barnet i denne situasjonen  

Håper det går seg til.

Anonymkode: df557...d3f

[AnonymBruker]

Ikke flytt sammen. 

Bortsett fra det må du nesten få velge kjærestene dine.

Anonymkode: 87415...895

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

La barnet være mer hos far og se om ting bedrer seg.

Anonymkode: ab663...904

Det er ikke så lett pga av fars jobb.

Anonymkode: df557...d3f

[AnonymBruker]

Tilbringer du nok tid sammen med barna – uten kjæresten din? Viktig at de føler at de ikke mister tid med deg, og at de føler seg like mye sett og hørt som før (og kanskje helst enda mer enn før).

Anonymkode: 4b5e1...113

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vanskelig det der. Føler med dere alle sammen, både deg, kjæresten og barnet. 

Kan det være noe dere kan snakke med familiekontoret om, eller er det bare ved samlivsproblemer og problemer med samvær etc. man kan snakke med dem?

Helsesøster på skolen eller BUP kanskje? 

Jeg tror i hvert fall at det ikke er bra å gjøre det slutt med kjæresten bare fordi barnet ditt ikke går overens med han. Enig med AB...09d 

Så lenge mannen ikke er slem eller ekskluderende osv så mener jeg også at barnet ikke skal få diktere forholdet deres. Jeg tror ikke jeg ville sendt barnet over til far som en løsning på problemet, da kan det være at barnet føler seg kastet til side av deg og det går ut over kjæresten din igjen. 

Prøv å få snakket med en fagperson. 

Anonymkode: 4ba7f...941

Ja, mulig jeg skulle kontaktet helsesøster etter ferien.

Jeg har ingen planer om å gjøre det slutt med kjæresten. Kjæresten tilfører mye positivt i livet mitt nå og uten ham hadde jeg blitt en mindre glad mor og hatt mindre overskudd til barna.

Barnet kan dessuten ikke styre livet mitt, men det er vondt å se hvor vanskelig dette er for barnet.

Anonymkode: df557...d3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du har gått alt, alt, alt for hurtig frem.

Han bør ikke komme på besøk (når barna er der) mer enn en gang i uken, helst sjeldnere det første halve året. 

Anonymkode: decad...4d6

Ja, mulig vi har gått for fort fram. Barna var veldig positive i starten, men minste har gradvis blitt mer negativ. Det er mye sjalusi som ligger bak, slik jeg tolker det og sikkert også en sorg over at det ikke er håp om at jeg og barnefar blir sammen igjen  

Jeg og kjæresten min har snakket om at han skal holde seg litt mer borte når barna er her framover. Han er innstilt på å gjøre det om det kan hjelpe.

Anonymkode: df557...d3f

[Lacy]

Jeg tror at det bør være en balanse mellom å bekrefte barnet i situasjonen og det å la barnet ta over kontrollen. De gjør jo ikke det med vilje, men det er noe med å strekke strikken så langt det går før den ryker. Slik du forklarer situasjonen kan jeg ikke se hvordan du kunne gjort dette på en bedre måte. Mitt råd vil være at du bestemmer deg for hvor grensen går for hva barnet får bestemme/mene noe om, og hold deg til den, kanskje gjerne et par hakk tilbake fra der dere er nå. Det kan også bidra til å trygge barnet. Når barnet krysser de grenser som er satt, er det dialog som må til, hvor også barnet ansvarliggjøres for å skape et harmonisk hjem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvor ofte er kjæresten din på besøk mens barna er hjemme? 

Anonymkode: 5f9ba...e98

Det varierer. Det er uker han ikke er innom i det hele tatt. Andre uker overnatter han her flere dager, men han går på jobb osv, så er ikke med meg og barna hele tiden de dagene. Jeg og han jobber ofte til ulike tider, så det tilpasses fra uke til uke alt etter jobbene våre og ellers ting som skjer på fritida.

Anonymkode: df557...d3f

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg og barnefar gikk fra hverandre for flere år siden. De siste årene drev vi bare "Familien AS" sammen, forholdet var dødt og vi var begge på vei til å bli deprimert av å ha det slik vi hadde det. Etter nøye overveielse og flere runder innom familivernkontoret, bestemte vi oss for å gå hvert til vårt.

Jeg hadde ingen planer om å finne meg en ny mann etter bruddet, men etter flere år alene og en pandemi med minimal sosial kontakt, kjente jeg på et savn etter en "spesiell person" i livet mitt. Jeg startet å date og traff etterhvert en veldig fin mann. Vi har nå vært sammen i over et år. Barna fikk møte ham for ca 6 mnd siden og de liker ham som person. Han behandler dem fint og prøver ikke å ta farens plass. 

Det ene barnet (i barneskolealder) sliter dessverre med å akseptere at det er en ny mann i mammas liv. I starten var barnet positiv, men etter å sett oss kjærtegne hverandre (type holde litt rundt hverandre og stryke litt på hverandre), endret det seg. Tror kjærtegna fikk barnet til å innse at jeg og faren aldri blir sammen igjen, noe jeg også har sagt at ikke kommer til å skje, men barnet har nok håpet på det likevel. I tillegg opplever jeg at barnet er redd min nye kjæreste skal ta barnets plass, da barna har vært mitt "univers" i flere år nå og spesielt dette barnet pga at det er yngst og har hatt mest behov for meg.

Pappaen har også kjæreste. Hun var også litt upoplær i starten, men det har på en måte gått seg til. Dette tror jeg skyldes at barna er sjeldnere hos far og dermed ikke treffer kjæresten hans så ofte. I tilegg har hun egen barn og bor et stykke borte, så de treffes også sjeldnere enn jeg og min kjæreste av den grunn (han er barnløs).

Det jeg og kjæresten min har gjort til nå for å prøve å bedre situasjonen, er at vi ikke kjærtegner hverandre foran barnet. Jeg forsikrer barnet om at det er viktig for meg oftere enn før og jeg finner på ting sammen med bare dette barnet innimellom. Jeg forteller barnet at jeg er glad i det og gir klemmer/kjærtegn oftere enn før. Jeg forsikrer også barnet om at jeg ikke er mindre glad i det selv om jeg har fått kjæreste.  Kjæresten min leker og tuller med barnet og prøver å bli bedre kjent med det. Han blander seg ikke i oppdragelsen. Vi gjør også ting i lag alle sammen (inkl søsken), som å spille, bake osv.

Ingenting av det vi gjør, ser ut til å hjelpe. Det går heller feil vei. Barnet har gradvis begynt å bli mer fiendtlig innstilt til kjæresten min. Barnet kommer bl.a. med små kommentarer som er ganske frekke og dette kommer oftere. Barnet kommer også med små "stikk" til ham som er litt skjult, men vi som voksne skjønner jo hva som ligger bak. Har prøvd å snakke med barnet om dette, da dette ikke er OK oppførsel mot noen, men det når ikke inn. Jeg er også redd for at om jeg er for streng, så blir det bare verre.

Føler meg litt låst nå. Hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen? Er det andre som har hatt samme utfordringer med barn og ny kjæreste? Har dere noen råd? Jeg ønsker ikke å ødelegge forholdet til mitt barn, men trenger også denne mannen i mitt liv. Jeg er rimelig sikker på at om jeg gjør det slutt med kjæresten og finner en ny senere, blir det samme greia med ham også.

 

 

 

Anonymkode: df557...d3f

Jeg hadde trappet LITT ned på kontakt m kjæresten en stund . Sånn at han ikke var med på alle aktiviteter med barnet . Barnet har fått en «konkurrent « om din oppmerksomhet , å barnet er IKKE forelsket . La barnet få litt tid på seg til å savne vedkommende , så går det seg nok til ☺️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det varierer. Det er uker han ikke er innom i det hele tatt. Andre uker overnatter han her flere dager, men han går på jobb osv, så er ikke med meg og barna hele tiden de dagene. Jeg og han jobber ofte til ulike tider, så det tilpasses fra uke til uke alt etter jobbene våre og ellers ting som skjer på fritida.

Anonymkode: df557...d3f

Hvor fort begynte dere med overnattinger? Mye handler nok om at dynamikken er annerledes når det er et til menneske der, som ikke tilhører den opprinnelige familien til barnet. Det er en stor omveltning i barnets liv. Og det tar tid å skape trygghet rundt et nytt menneske de ikke selv har valgt å ha nær. 

Anonymkode: 4a776...087