Jeg vil jo bare barnas beste....

[Miss Lane]

Er det noen her som kunne tenke seg å dele erfaringer når det gjelder dette med å bli enige om "fordelingen" av barn???

Jeg og min ex mann er midt i kampens hete.

Han vil ha det til at jeg er psykisk syk - vill og gla, igrunn. Og det å samarbeide er jammen meg ikke lett. Dette ender nok i retten.

Jeg kjenner at det hadde vert godt å prate med noen i samme situasjon. Ikke for å slenge dritt og lage skikkelig skittentøyvask, men for å dele erfaringer.

Regner med det er flere som er i denne situasjonen.

Miss Lane

[Far til 2]

Nå sitter jeg kansje på samme side som din ex, men det kan kansje være greit å få imput fra den siden også .

For det første mener jeg dere begge må "glemme" skittetøyvasken og kritikken av hverandre såfremt dette ikke er noe som vil få konsekvenser for barna.

Du sier du vil barnas beste og lite om hvilke fordeling dere er enig/uenig i. Men hvis barna er så store at de bør bli hørt (det betyr ikke at de skal presses til å si hvor mye de vil bo hos hver av dere) bør dere muligens sjekke dette, men godt tildekket. Kansje dere begge bør være tilstede under en slik seanse slik at ingen av dere blir "dratt med" i iveren etter å få det svaret dere ønsker. Juridisk kan barn høres fra de er 7 år.

Valg av bosted vil dessuten ha mye å si. Barna går nå inn i en situasjon som mange av dem kan føle som uttrygg fordi de ofte mister mulighet til å treffe både mamma og pappa hver eneste dag. At de da beholder sitt nærmiljø med skole og venner er viktig. Om dere kan bosette dere så nært hverandre at barna kan treffe dere begge hver eneste dag (om de kan gå/sykle mellom dere) kan det til en viss grad kompensere på usikkerheten som de føler.

"Fordeling" av barn er, sett fra mitt ståsted, det viktigste bidraget for å få til et godt samarbeid i ettertid. Selv om dere ikke er enig er det viktig å lytte til de signalene barna gir og "motparten". En kan si det slik at flertallet bør bestemme.

Om noen av dere vurderer å flyte langt (dvs at minimumssamvær tilsvarende ca 10-12 overnattinger pr mnd blir vanskelig) vil jeg på det sterkeste fraråde dette.

Hvis dere er forutseende nok til å tilby barna felles omsorg (i det minste som et utgangspunkt for å gjøre en ny evaluering etter 6-12 mnd) betyr det naturligvis at dere må bo i "gangavstand" fra hverandre slik at barna kan beholde barnehage/skole og venner forøvrig. Dette siste alternativet er i mine øyne det viktigste for at ikke barna skal opplevde en reddsel for å miste en av dere.

Om barna er små er det heller ikke noe godt sjakktrekk å kaste seg inn i et nytt forhold. Det vil ofte styrke barnas tilhørighet til den forelderen som "blir borte", avhengig av barnas alder.

Men ved å svelge noen kameler går det an å bli "enig".

[Gjest Gjest_LoisLane_*]

Og jeg er så enig, så enig.

Jeg og min ex gikk fre hverandre for vel et år siden. Jeg ble dessverre veldig syk, og har vært mye inn og ut av sykehus. Pga dette var det naturlig at far fikk den daglige omsorgen. Jeg var jo slett ikke i stand til å ta vare på dem. Så det skulle bare mangle.

Nå er jeg frisk, og ser det naturlig at barna skal være mer hos meg.

Jeg bor 10 min fra barnas far. ( Han sitter igjen med huset. Det var jeg som flyttet ut) Så det er ikke noe problem i forhold til skole, barnehage og fritidsaktiviteter.

Jeg syns det er naturlig at barna skal bo mest hos far.

Men jeg vil ha dem hos meg en natt i uken og annenhver helg.

Dette synes jeg ikke skulle by på praktiske problemer i forhold til skole og barnehage.

Barna er 3 og 9. Eldste mann er veldig lojal mot faren sin. Og det skal han få lov til å være. Dette er jo ikke en konkurranse om å være kulest...

Deres far er, slik jeg opplever det, fryktelig bitter. Og jeg kunne liste opp mange eksempler på ting han har sagt som viser det. Det som er trist er jo at han på 9 år får dette med seg.. og slik blir han jo dradd inn i en konflikt han burde skåens for.

Jeg prøver å gjøre mitt for å unngå det, og prater om pappa i positive vendinger.

Når vi nå har vert på megling aner det meg at dette ikke er noe vi kommer til å klare å enes om.

Min ex mann prøver å få det til å høres ut som om jeg er psykisk syk. Det er jeg ikke. Og slik situasjonen er nekter han meg å være mer med barna enn en dag i uken og hver fredag ettermiddag annenhver uke. Dette er en ordning vi ble enige om da jeg var syk. På det tidspunktet hadde jeg fått en støttekontakt som var sammen med meg da jeg skulle ha barna - for å sikre at barna kunne være hos meg selv om jeg var dårlig.

Nå er jeg jo mye mye mye bedre, men likevel sitter han der og benekter dette......

Jeg blir rett og slett rasende sinna. Og fryktelig frustrert.

Det MÅ jo gå en å legge egne behov og egen bitterhet og ta ansvar. Være voksen og se hva som er best for barna.

Det beste for barna er jo at de er så mye som mulig med både far og mor.

Og at vi kan klare å samarbeide og behandle hverandre vennlig og ordentlig.

PHU..... da har jeg fått ut litt frustrasjon....

LoisLane

[Far til 2]

Og jeg er så enig, så enig.

Jeg og min ex gikk fre hverandre for vel et år siden. Jeg ble dessverre veldig syk, og har vært mye inn og ut av sykehus. Pga dette var det naturlig at far fikk den daglige omsorgen. Jeg var jo slett ikke i stand til å ta vare på dem. Så det skulle bare mangle.

Nå er jeg frisk, og ser det naturlig at barna skal være mer hos meg.

←

Det er mye som er riv ruskende galt med dagens praksis mht valg av barns bosted.

Den første og største feilen er at et valg/påtvunget valg av bosted, i realiteten er umulig å endre. For de som spiller poker heter det vel at "bordet fanger". Og poker beskrivelsen kan stå som et symbol på resten av barns rettigheter også. For det hele går ut på å spille sine kort riktig og være forberedt på hva motparten kan gjøre. Svakheten ved dette spillet er at en av partene som ofest ikke vet at han/hun er med i spillet før det er tapt. Og den største taperen er barna som er tredjepart i spillet.

"The winner takes it all". Resten av de som sitter rundt bordet (barna og den andre forelderen) blir taperene.

Jeg synes det høres flott ut at du mener barna nå også skal være hos deg. Jeg vil ikke uten videre si at det er riktig at barna nå skal få begrenset kontakt med far, men de bør få en reell mulighet til et alternativ. Og barn over 7 år kan høres mht hva de ønsker. Det synes natyrlig at de nå ønsker mer tid sammen med deg etter lengre tids fravær. Dette bør far ta hanesyn til.

Jeg bor 10 min fra barnas far. ( Han sitter igjen med huset. Det var jeg som flyttet ut) Så det er ikke noe problem i forhold til skole, barnehage og fritidsaktiviteter.

Jeg syns det er naturlig at barna skal bo mest hos far.

Men jeg vil ha dem hos meg en natt i uken og annenhver helg.

Dette synes jeg ikke skulle by på praktiske problemer i forhold til skole og barnehage.

←

Om du får bekreftelse fra sykehuset at du er frisk nok til å ta omsorg for deres felles barn den perioden du beskriver kan jeg ikke se at far kan stoppe dette samværet på annen måte enn å flytte så langt at samvær blir umuliggjort. Vær oppmerksom på at myndighetene har premiert denne form for barnemishandling i mange år og at du som samværsforelder, og ikke minst barna, stiller svakt ved slike straffemetoder.

Barna er 3 og 9. Eldste mann er veldig lojal mot faren sin. Og det skal han få lov til å være. Dette er jo ikke en konkurranse om å være kulest...

Deres far er, slik jeg opplever det, fryktelig bitter. Og jeg kunne liste opp mange eksempler på ting han har sagt som viser det. Det som er trist er jo at han på 9 år får dette med seg.. og slik blir han jo dradd inn i en konflikt han burde skåens for.

Jeg prøver å gjøre mitt for å unngå det, og prater om pappa i positive vendinger.

←

For en tid tilbake var det et TV program som viste at bruk av barn mot foreldrene lønner seg (slik du beskriver fars rolle). Programmet viste at samværsforelder, som var godt egnet til omsorg og samvær, ble fratatt denne muligheten fordi bostedsforelder hadde klart å påvirke barna og trenere samværet over lang tid.

Men for at du også skal se muligheter har nå høyesterett grepet inn og flyttet et barn på 12 år, mot barnets vilje, over til samværsforelder fordi bostedsforelder var skeptisk til samvær. Dommer i høyesterett blir som kjent brukt som mal for hvordan lavere domstoler dømmer i ettertid. Resultatet i denne saken kan bli at far mister omsorgen fullt og helt.

Når vi nå har vert på megling aner det meg at dette ikke er noe vi kommer til å klare å enes om.

Min ex mann prøver å få det til å høres ut som om jeg er psykisk syk. Det er jeg ikke. Og slik situasjonen er nekter han meg å være mer med barna enn en dag i uken og hver fredag ettermiddag annenhver uke. Dette er en ordning vi ble enige om da jeg var syk. På det tidspunktet hadde jeg fått en støttekontakt som var sammen med meg da jeg skulle ha barna - for å sikre at barna kunne være hos meg selv om jeg var dårlig.

Nå er jeg jo mye mye mye bedre, men likevel sitter han der og benekter dette......

←

For meg høres det ut som om far stiller veldig svakt i denne saken. Og desverre bekrefter det bare at også menn kan misbruke sin makt når de først har fått den.

Det dømmes stadig mer samvær til samværsforelder. Men ofte er det avhengig av hvor i landet dere bor. Vær derfor ikke for sikker på at du får mulighet til å tilby barna mer samvær. Men fortsett å jobb for det. Om du ikke vinner frem ved første forsøk vil du gradvis få større respekt hos dine barn som gjennomskuer far og dermed ytre ønske om en ny samværsløsning etterhvert.

Jeg blir rett og slett rasende sinna. Og fryktelig frustrert.

Det MÅ jo gå en å legge egne behov og egen bitterhet og ta ansvar. Være voksen og se hva som er best for barna.

Det beste for barna er jo at de er så mye som mulig med både far og mor.

Og at vi kan klare å samarbeide og behandle hverandre vennlig og ordentlig.

PHU..... da har jeg fått ut litt frustrasjon....

LoisLane

←

Det er godt du tar frustrasjonen ut i forum som dette fremfor å blåse ut i en rettsal

Desverre er det bostedsforeldre som benytter enhver anledning til å forsøke å straffe sin ex. At de på denne måten straffer barna i hovedsak ser de ikke selv, - fordi de ikke vil se det.

Still opp for barna etter beste evne, uansett hvordan saken utvikler seg viderere. Mht samvær er jeg i omtrent samme situasjon som deg og går nå til mekling etter at barna gråtende hadde fortalt helsesøster at de ville flytte til meg. Desverre tar bostedsforelder dette som et personlig nederlag fremfor å gjøre noe positivt for barna som gjør at de vil bli boende. Det sier seg selv at dette ikke kan fortsette over lengre tid.

[Gjest Betty Boop]

Jeg har gjort mitt meste for å være imøtekommende mot far til ungene hele veien. Han viste liten interesse for barna da vi bodde sammen. Men han var villig til å bruke ungene som maktmiddel. Jeg kunne gjerne flytte, men uten ungene. Nå var det ikke slik at jeg flyttet inn hos ham. Vi hadde felles bolig. Men jeg var ikke innstilt på å hjelpe til å gi far en martyrrolle, så jeg flyttet, men med barna.

Jeg foreslo at vi hadde ungene like mye hver. Jeg var villig til å finne meg noe i nærheten av vårt tidligere hjem. Han var ikke interessert!

Jeg ga klar melding om at hjemmet til en hver tid sto åpent for ham i alle helligdager og ellers når han måtte ønske å tilbringe tid med barna. Han var ikke interessert!

Han tok noen samværshelger fordi han trodde det var veien til å redde et havarert ekteskap. Når han etter noen år skjønte at det ikke fungerte. Da var det slutt på samværshelger.

Han har i senere år hatt det ene av barna på besøk fra tid til annet, da barnet selv har ringt. Barnet kommer da hjem og forteller meg at det er min skyld at han ikke treffer pappaen sin, fordi det var jeg som skilte meg. Han er stor nok til at jeg kan forklare. Begge barna er hans biologiske barn. Men det andre barnet har gitt ham opp. Og for ordens skyld jeg dro ikke fordi hverken han eller jeg var innvolvert med det nytt menneske. Jeg dro for å slippe å se han jeg var gift med.

Jeg gjorde mitt ytterste for å ikke gi ham martyrrollen, men han tilkjempet seg rollen likevel. Vel han om det. Personlig synes jeg ikke at det er noe å hente i offerrollen.

[Gjest Miloine]

Jeg har gjort mitt meste for å være imøtekommende mot far til ungene hele veien. Han viste liten interesse for barna da vi bodde sammen. Men han var villig til å bruke ungene som maktmiddel. Jeg kunne gjerne flytte, men uten ungene. Nå var det ikke slik at jeg flyttet inn hos ham. Vi hadde felles bolig. Men jeg var ikke innstilt på å hjelpe til å gi far en martyrrolle, så jeg flyttet, men med barna.

Jeg foreslo at vi hadde ungene like mye hver. Jeg var villig til å finne meg noe i nærheten av vårt tidligere hjem. Han var ikke interessert!

Jeg ga klar melding om at hjemmet til en hver tid sto åpent for ham i alle helligdager og ellers når han måtte ønske å tilbringe tid med barna. Han var ikke interessert!

Han tok noen samværshelger fordi han trodde det var veien til å redde et havarert ekteskap. Når han etter noen år skjønte at det ikke fungerte. Da var det slutt på samværshelger.

Han har i senere år hatt det ene av barna på besøk fra tid til annet, da barnet selv har ringt. Barnet kommer da hjem og forteller meg at det er min skyld at han ikke treffer pappaen sin, fordi det var jeg som skilte meg. Han er stor nok til at jeg kan forklare. Begge barna er hans biologiske barn. Men det andre barnet har gitt ham opp. Og for ordens skyld jeg dro ikke fordi hverken han eller jeg var innvolvert med det nytt menneske. Jeg dro for å slippe å se han jeg var gift med.

Jeg gjorde mitt ytterste for å ikke gi ham martyrrollen, men han tilkjempet seg rollen likevel. Vel han om det. Personlig synes jeg ikke at det er noe å hente i offerrollen.

←

Når jeg leser dette, tenker jeg at det kunne like godt ha vært meg som skrev det!

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver!

Har hatt det sånn jeg også, og har det sånn fortsatt!

Sønnen min er nå 14 år, og det er han som ikke vil være sammen med faren sin!

Faren ser ikke ut til å bry seg så mye om det

Årsaken til min sønns valg er mange, men far har alltid vært veldig likegyldig og da sønnen min ble eldre skjønte han det selv.

Mitt og min sønns ønske er jo så klart at far hadde vært en "ordentlig" pappa, men sånn er det altså ikke!

Desverre.

Endret 14. desember 2005 av Miloine

[Far til 2]

Jeg synes det er godt å høre om tilfeller som Betty Boop beskriver, hvor samværsforelder i det minste får en mulighet til felles omsorg. Det som er vondt i slike saker er at samværsforelder ikke benytter muligheten.

I tilfellet som trådstarter viser til er det far som har daglig omsorgen og som tydligvis nekter mor å ta del i dette ansvaret. Han anser seg selv som langt viktigere for barna. I altfor mange tilfeller medfører dette at samværsforelder trekker seg bort fra en rolle han/hun tydligvis ikke er ønsket i.

Trådstarter har imidlertid ikke gitt opp. Hun ønsker virkelig å være mor for barna. Når vi ser hvordan foreldre kan bli skjøvet bort, kansje kombinert med negativ omtale fra far, synes jeg det er rart at myndighetene ikke har endret på et totalt avleggs regelverk. INGENTING, etter et samlivsbrudd, øker konfliktnivået mer enn det håpløst dårlige lovverket som skal ivareta barns mulighet for samvær.

At bare barn og samværsforeldre, samt noen bostedsforeldre, ser dette viser hvilke skylapper politikere har når det gjelder barn. De påstår gjerne at barns rettigheter skal ha høy prioritet, men de viser i praksis at de driter i barna.

Det kan sammenliknes litt med Dagbladet reklamen hvor en eldre dame på pleiehjemmet klapper til politikeren som ønsker å profitere på en påstått holdning om at han bryr seg om de eldre. De fleste barn slår imidlertid ikke voksne.

Endret 14. desember 2005 av Far til 2