Eldre syk tante som driver «skuespill»?

[AnonymBruker]

Først:

Denne tanta i familien er syk reellt sett.

Hun har flere diagnoser, enkelte ganske uttalte også. Hun har alltid hatt en litt sær personlighet, og stadig mer krevende sosialt med økt alder. 
Hun sitter mye alene (er for syk til det meste, men frisk nok til å bo hjemme enn sålenge og er svært motvillig til andre løsninger), så de sosiale antennene har jo forsvunnet helt for lenge siden. 
 

En periode prøvde vi være på tilbudssiden, tok henne med på kort cafetur osv. Men hun dominerte så enormt med inngående sykdomsprat at tilslutt bare funket det ikke. 
 

Men til poenget:

Flere nærme henne har lenge merket at hun overdriver kroppslige lyder og bevegelser, nærmest later som om hun nesten kveles/har sterke smerter osv av den minste ting. 
 

Det kan jo være reellt tenkte vi en stund, men det virket så påfallende. Og mye er nok også reelt, men hun skrur opp volumet på det synlige med 150%. 

Men…så har jeg og andre noen ganger kommet på besøk til henne. Hun er kanskje ute for å hente posten, på vei fra butikken eller vanner på balkongen. 
Hun spaserer nokså normalt og er helt vanlig «eldre redusert person» når vi ser henne. 
 

Straks vi sier hei og hun ser en av oss, så plutselig endrer hun helt gåstil (klarer knapt stå/gå eller hva enn) og girer opp masse symptomer 🤷‍♀️

Det går fra «helt vanlig» (men redusert altså), til å bli kjempeoverdrevet? Hun kan liksom stå helt vanlig og vanne blomster, tusle normalt rundt eller gå ordinært greit fra butikken - og idet hun ser oss endres hele fremtoningen i kropp og tale dramatisk. Og så jamrer hun seg veldig - og snakker masse om hvor noe er galt/ekstremt vondt, medisiner som er tatt osv. 
 

Jeg og andre måper jo nesten av dette her,  vi vet jo hun er reelt syk med mye - men hvorfor dette ekstra voldsomme skuespillet? 
Og dersom hun først er positiv, så er det nesten litt småeuforisk rart. 
 

Har noen erfaring med dette? 

Vi (og fastlege tidligere) har forsøkt å hjelpe på mange måter lenge (omsorgsbolig, psykolog, støttekontakt+++), men hun er uinteressert. Og vi har forsøkt å snakke med henne, men ingenting når inn. 
 

Anonymkode: c3e55...ec8

[AnonymBruker]

Hva mener du skal gjøres, da?

Anonymkode: aaf0d...0a5

[AnonymBruker]

Kan fort være at hun er veldig ensom, og generelt ikke har det så lett, og at det virker som en grei måte å sikre seg oppmerksom på? 

Anonymkode: d182b...ce9

[Bronto]

Typisk når en ikke har blitt trodd. Da vil en overdrive for å «endelig» bli sett kanskje. Og få empati. Evig jag etter å bli sett, forstått og kanskje bli fiksa? Kanskje litt skyldfølelse for at det ikke er synlig nok, kan og spille inn. 

[AnonymBruker]

Ensomhet. Mangel på sympati og omsorg. Mangt og mye kan gjøre at en eldre, syk person overdriver plagene sine litt.

 

Anonymkode: f0c80...0fc

[AnonymBruker]

Ønsker seg empati. 

Anonymkode: ac8c5...508

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ensomhet. Mangel på sympati og omsorg. Mangt og mye kan gjøre at en eldre, syk person overdriver plagene sine litt.

 

Anonymkode: f0c80...0fc

Plagene overdrives ikke litt.

Det hadde vi jo forstått.

Hun gjør det i såpass kraftig grad at folk blir satt ut. Hun er ikke 90, men 65. 

Bronto skrev (2 timer siden):

Typisk når en ikke har blitt trodd. Da vil en overdrive for å «endelig» bli sett kanskje. Og få empati. Evig jag etter å bli sett, forstått og kanskje bli fiksa? Kanskje litt skyldfølelse for at det ikke er synlig nok, kan og spille inn. 

Hun blir ikke mistrodd, får oppfølging hos riktige instanser og spesialister. Og hun har aldri klaget over manglende forståelse eller at hun ikke blir trodd.

Hun får henvisninger til diverse undersøkelser når det har vært noe hun har lurt på, og utredet osv.

Så hadde hun snakket noe om at hun følte noe slik hadde jeg forstått tegninga.

Og om hun bare jamret litt ekstra hadde jeg skjønt det.

Men det er på en sånn måte at flere som ikke kjenner hverandre har bemerket seg det samme - og sier det til meg. De sier det ikke kritisk, men de lurer på hva som foregår. 

 

Anonymkode: c3e55...ec8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kan fort være at hun er veldig ensom, og generelt ikke har det så lett, og at det virker som en grei måte å sikre seg oppmerksom på? 

Anonymkode: d182b...ce9

Ja, det regner vi jo med er grunnen.

Problemet er at det er på et sånt nivå at det skyver de nærmeste bort over tid.

Anonymkode: c3e55...ec8

[AnonymBruker]

Jeg har en svoger som er ganske lik. Han er oppvokst med ei kronisk syk søster, som har vært mye inn og ut av sykehus gjennom oppveksten, så han har nok fått litt lite oppmerksomhet selv i oppveksten. Så jeg tenker at det handler om det er hans tillærte måte han kan få oppmerksomhet og omsorg på. Det er jo ikke bare, bare å være søsken til noen som er veldig syke i perioder. 
 

Med tanten din vet jeg ikke, men det kan jo handle om at hun er ensom, og tror at hun kan få mer besøk ved å være dårlig. Det som er litt synd er jo at denne væremåten er ganske slitsom å bevitne, for det blir mye fokus på negativ sykdomsprat. 

Anonymkode: 73786...3d3

[AnonymBruker]

Skulle nesten tro det var en nabo her du skriver om🙈 Det er et evig prat om smerter og «sykdommer», om udugelige leger, fysioterapeuter osv. Alle andre tar feil, kun hun har rett. Prater kun om seg selv og overkjører alle andre. Facebookstatuser flere ganger om dagen med syting og jamring om «å knaske Ibux».
Observerer henne gå forbi på veien, helt normalt, så kommer det en bil kjørende og da begynner hun å halte voldsomt eller slepe foten etter seg. Eller holde seg på ryggen og gå i sneglefart. Så fort bilen har passert, så er det normalt ganglag igjen… Må være en måte å skaffe seg oppmerksomhet på. Veldig trist igrunn, hun skyver jo heller folk fra seg når hun holder på slik. (det feiler henne ingenting annet enn et dårlig kne)

Anonymkode: f44ec...7c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Plagene overdrives ikke litt.

Det hadde vi jo forstått.

Hun gjør det i såpass kraftig grad at folk blir satt ut. Hun er ikke 90, men 65. 

Hun blir ikke mistrodd, får oppfølging hos riktige instanser og spesialister. Og hun har aldri klaget over manglende forståelse eller at hun ikke blir trodd.

Hun får henvisninger til diverse undersøkelser når det har vært noe hun har lurt på, og utredet osv.

Så hadde hun snakket noe om at hun følte noe slik hadde jeg forstått tegninga.

Og om hun bare jamret litt ekstra hadde jeg skjønt det.

Men det er på en sånn måte at flere som ikke kjenner hverandre har bemerket seg det samme - og sier det til meg. De sier det ikke kritisk, men de lurer på hva som foregår. 

 

Anonymkode: c3e55...ec8

Hun later ikke som- hun ER sikkert møkka lei av å bli mistrodd.

Anonymkode: ffd8e...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har en svoger som er ganske lik. Han er oppvokst med ei kronisk syk søster, som har vært mye inn og ut av sykehus gjennom oppveksten, så han har nok fått litt lite oppmerksomhet selv i oppveksten. Så jeg tenker at det handler om det er hans tillærte måte han kan få oppmerksomhet og omsorg på. Det er jo ikke bare, bare å være søsken til noen som er veldig syke i perioder. 
 

Med tanten din vet jeg ikke, men det kan jo handle om at hun er ensom, og tror at hun kan få mer besøk ved å være dårlig. Det som er litt synd er jo at denne væremåten er ganske slitsom å bevitne, for det blir mye fokus på negativ sykdomsprat. 

Anonymkode: 73786...3d3

Ja, det er nok det alt handler om.

Men det er jo trist, for når det eskalerer til voldsom «teatralskt» og ikke klarer føre en vanlig samtale engang så oppleves det litt sånn «lett psykiatri» i tillegg. På en veldig krevende måte. I ett tilfelle ble småbarn i slekta redde 😕 

Hun har vært innlagt 2 ganger i psykiatrien og hatt problemer med pillemisbruk for endel år siden. Men fastlegen når ikke inn når han foreslår psykolog 🤷‍♀️

Anonymkode: c3e55...ec8

[Nuttery]

Jeg er sykepleier og ser dette ofte. Spesielt de som har levd med sykdom over lengre tid, kanskje spesielt eldre, kan finne på å gjøre dette. Ofte bunner det i et behov for å bli sett, hørt og motta omsorg.

Typisk kan være at jeg vet personen får til noe hjemme uten problemer, men når de er hos meg (ikke for funksjonssvikt) trenger de hjelp til å få på seg tøy, følge rundt innendørs e.l. Når jeg ser de romstere inne på rommet igjennom en dørsprekk e.l så klarer de seg helt fint. 

[AnonymBruker]

Nuttery skrev (1 minutt siden):

Jeg er sykepleier og ser dette ofte. Spesielt de som har levd med sykdom over lengre tid, kanskje spesielt eldre, kan finne på å gjøre dette. Ofte bunner det i et behov for å bli sett, hørt og motta omsorg.

Typisk kan være at jeg vet personen får til noe hjemme uten problemer, men når de er hos meg (ikke for funksjonssvikt) trenger de hjelp til å få på seg tøy, følge rundt innendørs e.l. Når jeg ser de romstere inne på rommet igjennom en dørsprekk e.l så klarer de seg helt fint. 

Ja, akkurat sånn er det  

Det hadde bare vært så mye bedre sosialt om det ble litt roet ned, iallefall sånn at det ikke skremmer små unger i selskap når man «plutselig kveles/omtrent besvimer» og faktisk ikke gjør det.

Hvordan ville du håndtert for eksempel en forelder/nært familiemedlem som var sånn - og det ble for mye? (La oss si dere er sammen på julaften og det blir monolog om sykdommen - og det over tid preger sosiale sammenkomster negativt for alle fordi det er så dominerende, litt som «den fulle onkelen som er grei men bare blir mer og mer dritings»). 

Anonymkode: c3e55...ec8