Tenåringen er en dritt og jeg teller ned årene til han flytter ut…

[AnonymBruker]

Vi har jobbet med ppt, skole, helsesykepleier og psykiatri i flere år og oppførselen har blitt litt bedre, på grensen til tålbar. Likevel kjenner jeg at jeg bare gleder meg til han flytter ut så jeg slipper all negativitet som følger ham. Det er svært få mennesker som «tåler» personligheten hans, og da gjerne bare korte perioder.

Det som er litt rart kanskje, er at jeg IKKE kjenner meg som verdens verste mor likevel, selv om utenforstående gjerne fort kan tenke det om meg.

Noen andre som er, eller har vært i liknende situasjon med sine barn?

Anonymkode: 54a35...f30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi har jobbet med ppt, skole, helsesykepleier og psykiatri i flere år og oppførselen har blitt litt bedre, på grensen til tålbar. Likevel kjenner jeg at jeg bare gleder meg til han flytter ut så jeg slipper all negativitet som følger ham. Det er svært få mennesker som «tåler» personligheten hans, og da gjerne bare korte perioder.

Det som er litt rart kanskje, er at jeg IKKE kjenner meg som verdens verste mor likevel, selv om utenforstående gjerne fort kan tenke det om meg.

Noen andre som er, eller har vært i liknende situasjon med sine barn?

Anonymkode: 54a35...f30

Ja men så ble han voksen og vi har et veldig godt forhold nå☺️

Anonymkode: 72627...064

[AnonymBruker]

Du får du ikke klage om han ikke gidder å besøke deg, den dagen du sitter stuet bort på et gamlehjem. 

Anonymkode: b1710...d24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vi har jobbet med ppt, skole, helsesykepleier og psykiatri i flere år og oppførselen har blitt litt bedre, på grensen til tålbar. Likevel kjenner jeg at jeg bare gleder meg til han flytter ut så jeg slipper all negativitet som følger ham. Det er svært få mennesker som «tåler» personligheten hans, og da gjerne bare korte perioder.

Det som er litt rart kanskje, er at jeg IKKE kjenner meg som verdens verste mor likevel, selv om utenforstående gjerne fort kan tenke det om meg.

Noen andre som er, eller har vært i liknende situasjon med sine barn?

Anonymkode: 54a35...f30

Jeg forstår deg. Kjenner meg heller ikke som verdens verste mor. Det er ikke det at jeg gleder meg til vår flytter ut, men kjenner at det snart ikke er mer jeg kan hjelpe han med. Har stilt opp og ordna opp hele livet, men til ingen nytte. Heldigvis går det bra med de andre barna.

Anonymkode: dda37...de5

[TheHairyToothfairy]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi har jobbet med ppt, skole, helsesykepleier og psykiatri i flere år og oppførselen har blitt litt bedre, på grensen til tålbar. Likevel kjenner jeg at jeg bare gleder meg til han flytter ut så jeg slipper all negativitet som følger ham. Det er svært få mennesker som «tåler» personligheten hans, og da gjerne bare korte perioder.

Det som er litt rart kanskje, er at jeg IKKE kjenner meg som verdens verste mor likevel, selv om utenforstående gjerne fort kan tenke det om meg.

Noen andre som er, eller har vært i liknende situasjon med sine barn?

Anonymkode: 54a35...f30

Neppe noen trøst, men det er ikke unikt. Og svært få på KG kommer til å forstå hva det går i.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg men foreslår at du prøver å få hjelp til å akseptere din livssituasjonen, for han kommer ikke til å forsvinne ut av livet ditt selvom han blir voksen. Dessverre. 

Anonymkode: b51c2...b30

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vi har jobbet med ppt, skole, helsesykepleier og psykiatri i flere år og oppførselen har blitt litt bedre, på grensen til tålbar. Likevel kjenner jeg at jeg bare gleder meg til han flytter ut så jeg slipper all negativitet som følger ham. Det er svært få mennesker som «tåler» personligheten hans, og da gjerne bare korte perioder.

Det som er litt rart kanskje, er at jeg IKKE kjenner meg som verdens verste mor likevel, selv om utenforstående gjerne fort kan tenke det om meg.

Noen andre som er, eller har vært i liknende situasjon med sine barn?

Anonymkode: 54a35...f30

Husk at et barn ikke ER vanskelig, men HAR det vanskelig. Du har et barn som sliter psykisk, og som garantert merker at du er lei. Tror du det hjelper på situasjonen?

[AnonymBruker]

Uff, trasig. Noen er kanskje bare mer uheldige med personligheten sin enn andre?

Håper han er i stand til å klare seg selv 

Anonymkode: 653a8...ace

[TheHairyToothfairy]

Tvillingsjel skrev (19 minutter siden):

Husk at et barn ikke ER vanskelig, men HAR det vanskelig. Du har et barn som sliter psykisk, og som garantert merker at du er lei. Tror du det hjelper på situasjonen?

Det der stemmer ikke i alle situasjoner, og du skal være veldig forsiktig med å generalisere at det er slik for alle individer ift deres lidelser og/eller valg. 

[rorodinbåt]

Sender deg en stor klem, er i samme situasjon selv. Har en ungdom som sliter og er masse tøffe tak, men en dag så må de også ta ansvar for eget liv.  Her har også vært psykolog og diverse og dette har jeg vært pådriver for. 

Men når de blir større må de ta ansvar for seg selv og eget liv, sånn er det bare. Synes også det er rart at om man har barn med fysiks sykdom synes alle synd på foreldre, men ved psykisk sykdom er det "foreldre som har svikta".

Er lov og tenke som deg(og meg) uten at man er dårlige foreldre. Lykke til 

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? 

Anonymkode: 97e07...cfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Ja men så ble han voksen og vi har et veldig godt forhold nå☺️

Anonymkode: 72627...064

Signerer denne!

Det var et helvete de to siste årene min bodde hjemme. Men nå 6 år etterpå, har vi et kjempe fint forhold. 

Anonymkode: bec3d...8d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Signerer denne!

Det var et helvete de to siste årene min bodde hjemme. Men nå 6 år etterpå, har vi et kjempe fint forhold. 

Anonymkode: bec3d...8d5

Hvor lenge bodde barnet ditt hjemme ? 

Anonymkode: 97e07...cfc

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (27 minutter siden):

Husk at et barn ikke ER vanskelig, men HAR det vanskelig. Du har et barn som sliter psykisk, og som garantert merker at du er lei. Tror du det hjelper på situasjonen?

Det er en sannhet med modifikasjoner!

Mitt barn hadde det ikke vanskelig - da han anså at det var resten av verden det var noe galt med! 

Heldigvis har han blitt voksen og mer påkoblet de siste årene. 

Anonymkode: bec3d...8d5

[Leselusa]

Tråden er ryddet for latterliggjøring, og svar til dette.

Mvh. Leselusa, mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor lenge bodde barnet ditt hjemme ? 

Anonymkode: 97e07...cfc

Til han var 18 år. Kommunen overtok omsorgen fra fylte 18. Jeg skal ikke lyve å si at det var enkelt. Men i ettertid, har jeg sett at det var helt rett at jeg slapp taket. Det var 2 år som var svært vanskelige. Men når jeg ikke lenger sto med armene for å ta imot, hver gang han falt. Måtte han til slutt ta ansvar selv. De 2-3 siste årene har jeg sett en betydelig endring i adferd og modenhet og nå tar han imot hjelp, uten trusler, vold osv. Det går også an å han han med i sosiale sammenkomster med resten av familien. Noe som var helt utelukket i flere år. 

Anonymkode: bec3d...8d5

[Hannah80]

Tvillingsjel skrev (32 minutter siden):

Husk at et barn ikke ER vanskelig, men HAR det vanskelig. Du har et barn som sliter psykisk, og som garantert merker at du er lei. Tror du det hjelper på situasjonen?

Når man har et barn/ungdom som er syk, enten psykisk eller fysisk, så er det helt innafor å bli lei til tider. Det er en vanvittig påkjenning for foreldrene å leve oppi dette, dag ut og dag inn. Foreldre er ikke roboter:)

[Silva Pluvialis]

Hannah80 skrev (4 minutter siden):

Når man har et barn/ungdom som er syk, enten psykisk eller fysisk, så er det helt innafor å bli lei til tider. Det er en vanvittig påkjenning for foreldrene å leve oppi dette, dag ut og dag inn. Foreldre er ikke roboter:)

Selvsagt er det en påkjenning, men jeg synes det virker som foreldre med fysisk syke barn har mer forståelse. Er det psykisk er det mer sånn, "kan du ikke ta deg sammen, du sliter oss ut". Ingen ville sagt det til et barn med kreft.

[rorodinbåt]

Tvillingsjel skrev (4 minutter siden):

Selvsagt er det en påkjenning, men jeg synes det virker som foreldre med fysisk syke barn har mer forståelse. Er det psykisk er det mer sånn, "kan du ikke ta deg sammen, du sliter oss ut". Ingen ville sagt det til et barn med kreft.

Du skal vite hvor mye man setter livet sitt på vent om barna er psykis syke. Jeg har aldri sagt sånn til mitt barn/ungdom, men tenkt det ja.

[Hannah80]

Tvillingsjel skrev (2 minutter siden):

Selvsagt er det en påkjenning, men jeg synes det virker som foreldre med fysisk syke barn har mer forståelse. Er det psykisk er det mer sånn, "kan du ikke ta deg sammen, du sliter oss ut". Ingen ville sagt det til et barn med kreft.

Men nå har ikke et kreftsyke barn den samme problematikken som psykisk syke. Å være psykisk syk kan romme mye. Bl.a masse utagering, både verbalt og fysisk. Det er jo ungdommer som ikke kan bo hjemme engang, for de utgjør en stor fare for feks søsken.