Hvordan takle en tøff tid følelsesmessig?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har i en del måneder planlagt å flytte inn sammen. Etter flere tøffe måneder fikk vi endelig en leilighet vi skulle flytte inn i på fredagen som var. Vi hadde en ganske stram tidsperiode på oss på å skrive ned på kontrakter og betale depositumen og leien. Vi satt på torsdagskvelden og gjorde oss klare for å skrive ned på kontrakten samt sende inn betalingen. I stedet ble det en stor krangel angående betalingen, kranglen gikk ut av kontroll og ble ganske stygg. Vi ble delvis enige om å ikke flytte inn sammen allikevel.
 

Dette har vært drømmen min så langt jeg kan huske og vi var så nære å få den oppfylt, jeg var og er helt forbanna, lei meg og skuffet. Foreldrene mine la åpenbart merke til at jeg var helt ute av meg og jeg trengte absolutt støtte av de jeg hadde nær meg, så jeg fortalte dem alt som hadde skjedd.
 

På grunn av tidligere situasjoner med kjæresten min hadde foreldrene mine allerede avsmak i han, og denne situasjonen toppet alt. De ringte han helt forbannet og sa at de aldri ville se han igjen — i andre ord, slo de opp med han for meg.

 

Jeg har aldri følt en smerte så stor i hele mitt liv. Nå må jeg sorge både en kjæreste jeg trodde jeg skulle bruke framtiden min med, og en drømmeleilighet vi var timer unna å flytte inn i. Hvordan håndterer jeg dette? Jeg trenger alt jeg kan få av tips, råd, motivasjon.

Tusen takk.

Anonymkode: b8d5e...2b8

[AnonymBruker]

Høres egentlig ut som det var bra dere ikke flyttet sammen. Om uenighetene blir så store før dere flyttet sammen, hvordan skulle dere da taklet et samliv? 

Kjærlighetssorg er vondt, men av og til uunngåelig. Søk støtte hos familie og tillater selv å sørge. 

Anonymkode: e7901...66b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

På grunn av tidligere situasjoner med kjæresten min hadde foreldrene mine allerede avsmak i han

Anonymkode: b8d5e...2b8

Jeg tenker på denne setningen.

Hva slags situasjoner var dere i siden foreldrene dine fikk avsmak i kjæresten din ?

Du høres ung ut. Hvis du er det så er det ofte bra å rådgive seg med de eldre rundt deg siden de naturligvis har mer livserfaring en deg. Det trenger ikke å vare foreldrene dine, det kan også være noen annen som du stoler på.

Ellers råd mot kjærlighetssørg er å gi seg selv tid, å pleie seg selv og gjøre ting som gjør DEG glad. Henge med venninner, gå på kino, trene osv.

Ikke tillat deg selv å sitte alene hele tiden og tenke over det. Få tankene dine over på noe positivt og hold de der.

Klem til deg TS.

Anonymkode: fad70...136

[minister-mio]

Ta ansvar for eget liv. Foreldrene dine kan ikke slå opp for deg.

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg og kjæresten min har i en del måneder planlagt å flytte inn sammen. Etter flere tøffe måneder fikk vi endelig en leilighet vi skulle flytte inn i på fredagen som var. Vi hadde en ganske stram tidsperiode på oss på å skrive ned på kontrakter og betale depositumen og leien. Vi satt på torsdagskvelden og gjorde oss klare for å skrive ned på kontrakten samt sende inn betalingen. I stedet ble det en stor krangel angående betalingen, kranglen gikk ut av kontroll og ble ganske stygg. Vi ble delvis enige om å ikke flytte inn sammen allikevel.
 

Dette har vært drømmen min så langt jeg kan huske og vi var så nære å få den oppfylt, jeg var og er helt forbanna, lei meg og skuffet. Foreldrene mine la åpenbart merke til at jeg var helt ute av meg og jeg trengte absolutt støtte av de jeg hadde nær meg, så jeg fortalte dem alt som hadde skjedd.
 

På grunn av tidligere situasjoner med kjæresten min hadde foreldrene mine allerede avsmak i han, og denne situasjonen toppet alt. De ringte han helt forbannet og sa at de aldri ville se han igjen — i andre ord, slo de opp med han for meg.

 

Jeg har aldri følt en smerte så stor i hele mitt liv. Nå må jeg sorge både en kjæreste jeg trodde jeg skulle bruke framtiden min med, og en drømmeleilighet vi var timer unna å flytte inn i. Hvordan håndterer jeg dette? Jeg trenger alt jeg kan få av tips, råd, motivasjon.

Tusen takk.

Anonymkode: b8d5e...2b8

Jeg får ikke helt fatt i hva krangelen deres stammet fra, utenom at dere kanskje ikke ønsket å betale sammen for dette. Stresset med å flytte inn sammen, betale masse penger for depositum, ble kanskje større enn gleden dere følte over å bli samboere. Sånn blir det når man ikke støtter hverandre i det som er stressende, og mangel på støtte i et forhold er faktisk ikke bra.

Om denne frykten kom fra deg, eller han, det er jeg nyskjerrig på. Eller var det kanskje samme følelsen for dere begge? Hvordan er det egentlig mellom dere da, er forholdet preget av godhet, forståelse, kjærlighet og nysgjerrighet på følelser? Eller var det mer som et slags grep dere gjorde fordi det er billigere å leie sammen? 

Om dere stresset noe veldig over å legge ut for depositum, så lurer jeg egentlig på hvordan dere støtter hverandre i andre stressende situasjoner, eller om dere begge er ensomme i vanskelige tider. Fordi det er en del av det å elske hverandre, at man tar vare på hverandre når ting blir stressende og vanskelig. 

Det kan godt være TS at du egentlig bør prise deg heldig, som ikke nå ender opp med en samboer som ikke er interessert i å støtte deg i det som er vanskelig. Det kan være veldig utslettende å bo med en slik fyr.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres egentlig ut som det var bra dere ikke flyttet sammen. Om uenighetene blir så store før dere flyttet sammen, hvordan skulle dere da taklet et samliv? 

Kjærlighetssorg er vondt, men av og til uunngåelig. Søk støtte hos familie og tillater selv å sørge. 

Anonymkode: e7901...66b

Jepp, høres ut som det bare var et tidsspørsmål før det gikk skeis. Good riddance, TS! Nå må du sørge over det som ikke ble. Men etter hvert blir du glad for at det ikke ble slik og begynner å se fremover

Anonymkode: 04b14...fd4

[AnonymBruker]

Så du kunne godtatt å leve et drittliv bare du fikk drømmeleilighet?

Anonymkode: 6ca51...473