Overdreven ansvarsfølelse for alt og alle (peoplepleasing, grenseløshet osv. )

[AnonymBruker]

Jeg har et stort problem. Jeg føler en overdreven ansvarsfølelse for alt for mye. Jeg innser rasjonelt at selvsagt har jeg ikke det. Jeg forstår hvor det kommer fra, oppveksten med litt div. issues med mine foreldre. 

Men herrejesus hva gjør jeg?! 

Går til psykolog, jobber med mye greier. Og tar selvsagt dette opp der også. Men tenker mange må slite med dette. 

Hele verden hviler liksom på mine skuldre. Om samboeren sier "åh, skulle tatt meg en fridag i jula" kan min respons være "men det var ikke min feil, vel?". Ingen har sagt eller ment det. Men jeg føler at joda, det er mitt ansvar. 

Og det jeg har lært om grenser er at når man tar ansvar for andres tanker og følelser, og prøver å endre dem så tar man ikke ansvar for egne. Og det er det absurde her. Mens jeg skriver på KG og prøver å hjelpe folk med ting (fordi jeg må bidra til å rette opp i litt av det kjipe her på jorden) tar jeg ikke ansvar for egne behov og grenser. 

Så mange ganger utsletter jeg meg selv for å gjøre andre glad. Det har jeg holdt på med siden jeg var liten. Det er en vane. En vane jeg skjønner er dum. Men som henger så godt i. 

Og det jeg også innser er at når man prøver å ta lite plass, så tar man mye plass. Folk som er tydelige på grensene sine er mye enklere å forholde seg til. 

Jeg har kommet langt. Jobbet mye med grenser. Identifisere egne behov. Dekke de. Osv. Hva trenger jeg, vil jeg osv. 

Men likevel altså, denne FØLELSEN av at verden hviler på mine skuldre, og det er min plikt å jobbe og stresse hele tiden for å bidra, den tar aldri slutt virker det som uansett hvor mye jeg jobber med meg selv. 

Jeg vet at når man er komplekst traumatisert kan det være sånn. At det er en stor seier å innse at man er fri til å leve livet sitt for seg selv og glede seg selv. Men gah, er så lei av denne dumme ansvarsfølelsen. 

Anonymkode: f3260...638

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, men jeg har jobbet mye med dette, og har bedret meg mye. Inhale, exhale, fuck it sier jeg ofte til meg selv når jeg begynner å tenke slik igjen. 

Du har rett i at man blir anstrengende å være med, og tar mye plass, når man er slik. Venner sier jeg er mye mer behagelig person nå når jeg klarer å slappe mer av. 

Anonymkode: 26008...c53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner meg igjen, men jeg har jobbet mye med dette, og har bedret meg mye. Inhale, exhale, fuck it sier jeg ofte til meg selv når jeg begynner å tenke slik igjen. 

Du har rett i at man blir anstrengende å være med, og tar mye plass, når man er slik. Venner sier jeg er mye mer behagelig person nå når jeg klarer å slappe mer av. 

Anonymkode: 26008...c53

Jaaa! Jeg har også blitt mye mer behagelig med årene. Så jævlig stressa menneske å være rundt. Men ikke minst å være selv. 

Jeg bare føler det tar så innmari lang tid å deale med dette. Selv om jeg øver daglig på å la andres drit være andres drit så har jeg den overhengende følelsen av at jeg burde tatt mer ansvar for hele verden. Det er helt absurd. 

TS

Anonymkode: f3260...638

[AnonymBruker]

Man gir litt mer faen med alderen, så det er jo noe å se frem mot. Jeg også har cptsd.

Anonymkode: 15568...4f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man gir litt mer faen med alderen, så det er jo noe å se frem mot. Jeg også har cptsd.

Anonymkode: 15568...4f3

Føler jeg er gammel nok nå. Er jo snart 40 og holder på sånn. 

Hadde også OCD, og mange med det opplever hyper-responsibility. Men jeg fikk behandling for det for lenge siden og fått bukt med tvangslidelsen, men ansvarsfølelsen vedvarer. Og jeg skjønner jo at det har med barndommen og vanen over 3 tiår å gjøre. Men hvordan får jeg det vekk? Hvilket sår må jeg bearbeide? 

TS

Anonymkode: f3260...638

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har et stort problem. Jeg føler en overdreven ansvarsfølelse for alt for mye. Jeg innser rasjonelt at selvsagt har jeg ikke det. Jeg forstår hvor det kommer fra, oppveksten med litt div. issues med mine foreldre. 

Men herrejesus hva gjør jeg?! 

Går til psykolog, jobber med mye greier. Og tar selvsagt dette opp der også. Men tenker mange må slite med dette. 

Hele verden hviler liksom på mine skuldre. Om samboeren sier "åh, skulle tatt meg en fridag i jula" kan min respons være "men det var ikke min feil, vel?". Ingen har sagt eller ment det. Men jeg føler at joda, det er mitt ansvar. 

Og det jeg har lært om grenser er at når man tar ansvar for andres tanker og følelser, og prøver å endre dem så tar man ikke ansvar for egne. Og det er det absurde her. Mens jeg skriver på KG og prøver å hjelpe folk med ting (fordi jeg må bidra til å rette opp i litt av det kjipe her på jorden) tar jeg ikke ansvar for egne behov og grenser. 

Så mange ganger utsletter jeg meg selv for å gjøre andre glad. Det har jeg holdt på med siden jeg var liten. Det er en vane. En vane jeg skjønner er dum. Men som henger så godt i. 

Og det jeg også innser er at når man prøver å ta lite plass, så tar man mye plass. Folk som er tydelige på grensene sine er mye enklere å forholde seg til. 

Jeg har kommet langt. Jobbet mye med grenser. Identifisere egne behov. Dekke de. Osv. Hva trenger jeg, vil jeg osv. 

Men likevel altså, denne FØLELSEN av at verden hviler på mine skuldre, og det er min plikt å jobbe og stresse hele tiden for å bidra, den tar aldri slutt virker det som uansett hvor mye jeg jobber med meg selv. 

Jeg vet at når man er komplekst traumatisert kan det være sånn. At det er en stor seier å innse at man er fri til å leve livet sitt for seg selv og glede seg selv. Men gah, er så lei av denne dumme ansvarsfølelsen. 

Anonymkode: f3260...638

Bare tenke at ting er IKKE ditt ansvar- voksne folk har SELV ansvar for sine saker. Du har ansvar for DITT. Lær å gi fingeren til folk mentalt sett!!

Anonymkode: 9fc4a...b4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hele verden hviler liksom på mine skuldre. Om samboeren sier "åh, skulle tatt meg en fridag i jula" kan min respons være "men det var ikke min feil, vel?". Ingen har sagt eller ment det. Men jeg føler at joda, det er mitt ansvar.

Så med andre ord, du tror at alle mennesker egentlig sier noe relatert til deg, når det kan være helt tilfeldige ting, som at de er slitne. Du har mao et ganske ekstremt selv-fokus og en gjennomgående følelse av å ikke være nok for andre. Du burde lese om "covert narcisissm" og sjekke om det er noe du kjenner deg igjen i.

Anonymkode: 75eba...5f4

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, jeg er også straks 40 og føler at jeg har ansvar for at alle har det bra. Er veldig selvutslettende i alle forhold (både kjærester, venner og familie). Går til behandling, men tror aldri jeg blir bra. Jeg merker jo motstand med én gang jeg begynner å stille krav og sette grenser for meg selv. 

Anonymkode: 5321e...608

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bare tenke at ting er IKKE ditt ansvar- voksne folk har SELV ansvar for sine saker. Du har ansvar for DITT. Lær å gi fingeren til folk mentalt sett!!

Anonymkode: 9fc4a...b4a

Jeg må øve meg på å gi dem fingeren mentalt ja. Men gjør man det med aggresjon? Jeg føler meg så enormt skyldig hvis jeg ikke bidrar. Helt ulevelig. Gjør du det aktivt? Sier høyt "nei fuck it"... jeg føler jeg ikke får det til. 

Vet jo jeg er kommet langt. Jeg lar ikke andre bruke meg lenger, men fremdeles, it's too much. 

Tenker det igjen og igjen, at nå må jeg faen slutte, men følelsen sitter som grodd fast i sjela. Og jeg er så ufattelig lei og sliten av den dumme følelsen. 

Ts

Anonymkode: f3260...638

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg igjen, jeg er også straks 40 og føler at jeg har ansvar for at alle har det bra. Er veldig selvutslettende i alle forhold (både kjærester, venner og familie). Går til behandling, men tror aldri jeg blir bra. Jeg merker jo motstand med én gang jeg begynner å stille krav og sette grenser for meg selv. 

Anonymkode: 5321e...608

❤️  Jo, vi må tro vi kan bli bra. Eller det er mye enklere å si det til deg, enn å tro det for meg selv. Men jeg nekter for oss begge at dette skal være livet. 

Nå fikk jeg lyst til å backe deg, men så da prøver jeg heller si dette til oss begge: å ha identifisert det, hvor det kommer fra, og at det er dumt, er et steg på veien! 

Jeg har lest "alle" artiklene om peoplepleasing, om hyperresponsibility, jeg har kjøpt kurs fra grensesettingseksperter i USA, og det blir faktisk bedre. Før gjorde jeg helt syke ting for andre. Ikke nå lenger. Så hvis jeg kan komme hit, så må det gå å komme lenger. Har du kommet lenger? 

Kom faktisk på nå når jeg skulle finne håp fordi det var enklere i respons til deg enn til meg, at jeg har en eldre bekjent nærmer seg 70 som fortalte meg om en oppvekst lignende min egen som fungerte som terapeut og dagmamma på fritiden for bekjente bare fordi de spurte og tiltrakk seg utnyttende folk, og hun hadde visst fått hjelp. Og nå ser jeg hun på Facebook lever livet med helt nye hobbyer og sitt eget liv. Kom bare på det nå. Men jeg vil helst ikke bli 70 før jeg er der. 

Ts

Anonymkode: f3260...638

[AnonymBruker]

https://www.google.com/amp/s/www.psychologytoday.com/us/blog/surprise/202202/are-you-guilt-prone-or-hyper-responsible%3famp

Her f.eks er det mye gode tips. Og jeg kan gjøre alt og likevel holdes det ved like. Men kanskje det må ses som en ekstremt lang avvenningsprosess på en uvane. 

To hovedtips til meg selv er: 

- Ta vare på egne behov. Når du rusher rundt og skal fikse for andre stopp opp, identifisere et eget behov, og gjør det først. 

- Si nei. Øv øv øv. 

TS

Anonymkode: f3260...638

[AnonymBruker]

Øve, øve og øve.

Når følelsen kommer, identifiser den som et symptom på det som har hendt deg heller enn en sannhet om noe.

Anonymkode: e838f...a59

[AnonymBruker]

Nei, nå tenker jeg høyt her. 

I dag skal jeg øve. Nå har jeg brukt for mye tid på å løse en venn sitt problem. Men jeg skal la det ligge. Det er ikke mitt ansvar. 

Jeg lånte bort bilen min med forutsetning om x og y. Nå sier vennen min om ikke han kan bryte de forutsetningene, som skaper merarbeid for meg og er veldig ødeleggende for mine planer både i dag og i morgen. Jeg greide å legge merke til det. Men tenker også "jeg er slem om jeg ikke gjør det". Men egentlig jeg sa jo tydelig at det var forutsetningene, at det blir mer vanskelig for han å holde det enn om jeg var behjelpelig er ikke mitt ansvar. 

I kveld skal jeg øve meg på å si det. Se hva som skjer. I 100 av 100 situasjoner før hadde jeg bare driti i grensa mi. Ikke i dag. Selv om jeg føler skyld, skam og som at jeg er slem. 

TS

Anonymkode: f3260...638

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Øve, øve og øve.

Når følelsen kommer, identifiser den som et symptom på det som har hendt deg heller enn en sannhet om noe.

Anonymkode: e838f...a59

Ja, du har rett. Øve til krampa tar meg! Det var lurt. Typ "nå føler jeg sånn fordi jeg har sånn sår, jeg kan ha følelsen og handle annerledes". Takk. 

Ts

Anonymkode: f3260...638

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg må øve meg på å gi dem fingeren mentalt ja. Men gjør man det med aggresjon? Jeg føler meg så enormt skyldig hvis jeg ikke bidrar. Helt ulevelig. Gjør du det aktivt? Sier høyt "nei fuck it"... jeg føler jeg ikke får det til. 

Vet jo jeg er kommet langt. Jeg lar ikke andre bruke meg lenger, men fremdeles, it's too much. 

Tenker det igjen og igjen, at nå må jeg faen slutte, men følelsen sitter som grodd fast i sjela. Og jeg er så ufattelig lei og sliten av den dumme følelsen. 

Ts

Anonymkode: f3260...638

Da har du unormale tanker. Du har ikke ansvar for andre. Samarbeid skjønner jeg- Men ikke hovedansvaret. Det skjer ikke noe farlig heller om du tenker annerledes. 

Anonymkode: 9fc4a...b4a

[AnonymBruker]

Jeg tenker fuck it inni meg. Om noen stiller urimelige krav- får de høre det ja! Vil i k k e bli brukt nei. 

Anonymkode: 9fc4a...b4a

[AnonymBruker]

Holder verden min smal, sletta alle sosiale medier, satte på skylapper.m ligger unna dating, og da hadde jeg bare ett prosjekt igjen å fikse, meg selv. Du MÅ TVINGE blikket innover, du MÅ holde fokus på deg selv.

Du får spørre deg selv 1000 spørsmål for dagen

Anonymkode: 7b655...7ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

https://www.google.com/amp/s/www.psychologytoday.com/us/blog/surprise/202202/are-you-guilt-prone-or-hyper-responsible%3famp

Her f.eks er det mye gode tips. Og jeg kan gjøre alt og likevel holdes det ved like. Men kanskje det må ses som en ekstremt lang avvenningsprosess på en uvane. 

To hovedtips til meg selv er: 

- Ta vare på egne behov. Når du rusher rundt og skal fikse for andre stopp opp, identifisere et eget behov, og gjør det først. 

- Si nei. Øv øv øv. 

TS

Anonymkode: f3260...638

Problemet mitt er at det er knyttet til en frykt for å bli forlatt. Jeg har blitt forlatt av så mange venner og kjærester ved å bare sette små grenser for meg selv. Og jeg øver nå, men også med de rundt meg nå merker jeg motstand fra folk om jeg prøver. Spesielt fra familie, en mor og en bror jeg trodde brydde seg om meg. Jeg kan ikke miste alle, så da fortsetter jeg bare i samme tralten. Synes det er vanskelig. Jeg har også problemer med ensomhet og det er min største skrekk, så da mister jeg heller meg selv enn alle andre. 

Blæ. Jeg har jo åpenbart sosialisert alle rundt meg til å tro at jeg aldri ber om noe, bare gir. Så ingen tåler det om jeg prøver å snu det. 

Anonymkode: 5321e...608

[AnonymBruker]

Nesten alle kvinner eldre enn Millennial-generasjonen er oppdratt til å bli slik. Tror det er bra vi oppdrar dagens barn og unge på en annen måte.  

Anonymkode: a5efa...642

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Problemet mitt er at det er knyttet til en frykt for å bli forlatt. Jeg har blitt forlatt av så mange venner og kjærester ved å bare sette små grenser for meg selv. Og jeg øver nå, men også med de rundt meg nå merker jeg motstand fra folk om jeg prøver. Spesielt fra familie, en mor og en bror jeg trodde brydde seg om meg. Jeg kan ikke miste alle, så da fortsetter jeg bare i samme tralten. Synes det er vanskelig. Jeg har også problemer med ensomhet og det er min største skrekk, så da mister jeg heller meg selv enn alle andre. 

Blæ. Jeg har jo åpenbart sosialisert alle rundt meg til å tro at jeg aldri ber om noe, bare gir. Så ingen tåler det om jeg prøver å snu det. 

Anonymkode: 5321e...608

Vet du hva som skjer om alle stikker og du blir helt alene? Ingenting, du klarer deg like bra

Anonymkode: 7b655...7ed